Det er verre at alle nå plutselig skal beklage uten at det ser ut til at beklagelsen har noe annet formål enn nettopp det: Å beklage. Dessverre bidrar det til å gjøre ordet "beklage" til ord uten innhold og betydning.
Politidirektør Mæland beklaget. Men oppfølgingen hans gjorde at noen av de pårørende lurte på hva han egentlig beklaget. Jeg har riktignok et noe perifert kjennskap til Alf Vederhus fra oppveksten. Han er ikke en misbruker av store ord.
I går kom den mest selsomme beklagelsen så langt. Fra PST.
- Vi tar ikke ansvar for det som skjedde, men vi har et prinsipielt ansvar og i det perspektivet valgt å beklage av hensyn til de pårørende og alle berørte, sier Berg.
Det er på linje med å beklage at det regner. En mer innholdsløs og intetsigende beklagelse er det heldigvis sjelden vi ser.
Både Politidirektoratet og PST har hatt 8 måneder til å komme frem til disse beklagelsene. Det oser kommunikasjonsstrategi og dyrt innleide ex-politikere av det hele. Da blir til slutt ordet "beklage" en pliktøvelse ribbet for innhold og konsekvens.
Og i rekken av beklagende sto også statsministeren frem i går. Og beklaget. Rådgiverkorpset på statsministerens kontor må ha følt presset.
Det kommer mer. 10. august legger 22. juli-kommisjonen frem sin rapport. Da kommer det nok mange beklagelser. Men da ser jeg ikke bort fra at beklagelsene må følges av handling. Og at ordet igjen kan få innhold og betydning.
