Veien til Helvete er brolagt med gode forsetter

”Kan noen hjelpe meg å stoppe det? Kan dere slippe meg. Det er så vondt”. 8 årige Anisas fortvilte rop om hjelp og hennes vanvittige smerteskrik forfølger meg ennå. Selv om det har gått en uke.

Forrige lørdag var jeg på Tjøme. De rike og vellykkedes nordmenns sommerparadis. Passe langt fra Somalia. Jeg var der kun som gjest. I denne sommeridyllen gikk Laban og jeg tur og ”Ukeslutt” var på øret. Innslaget med Tormod Strand der han fortalte hvordan han hadde laget reportasjen fra Somalia om kjønnslemlestelse gjorde sterkt inntrykk. Ja, det gjorde vondt.

Skrikene til Anisa stod i sterk kontrast til mine egne trygge omgivelser og ubekymrede tilværelse. Hadde jeg møtt noen, hadde de sikkert lurt på hvorfor en voksen mann gikk og tørket tårer.

Vi har jo visst at det foregikk. Både vi, det lege folk, våre journalister og vår elite: politikerne. Men Anisas skrik måtte til for å vekke oss fra vår likegyldighet.

Nå skulle det handles. Og i går la politikerne frem sine tiltak. Som skal iverksettes. Straks? Det er politikeres måte å late som de gjør noe. Dessverre. I følge en pressemelding som ble sendt ut, skal følgende gjøres:

Strakstiltak sommaren 2007:

• Oppsøkande verksemd i heimane i regi av somaliske grupper (BLD)

• Døgnbemanna telefon med informasjon og rettleiing i regi av SEIF (BLD)

• Informasjonsstand på Gardermoen med somaliske ressurspersonar (BLD)

• Utdeling av informasjonsmateriell ved somaliske og andre aktuelle arrangement (BLD)

• Brev om avverjings- og meldeplikt til tilsette i helsevesenet, barnevernet, barnehagar, skular og andre aktuelle etatar (BLD og HOD)

• Opne sommarstengde helsestasjonar i bydelar i Oslo, rådgjeving (HOD)

• Informasjonskampanje på kollektivtransport (tog, trikk, taxi) (HOD

• Samtale med og oppfølging av gravide som sjølv er kjønnslemlesta (HOD)

• Opprette nasjonal rådgjevingsgruppe for regjeringa (HOD)

• Informasjonskampanjar i regi av politiet mot nye asylsøkjarar (JD)

• Vurdere å avslå utsteding av pass ved mistanke om alvorleg lovbrot (JD)

• Utreisekontroll og utreiseforbod ved mistanke om alvorleg lovbrot (JD)

• Etablere førebyggjande samarbeid mellom politi og kommunar (JD)

• Tilbod om informasjon på somalisk til radio- og TV-redaksjonar, nettavisar og nettstader (HOD/SH-dir)

Veien til Helvete er brolagt med gode forsetter. Se på disse tiltakene. Hvor mange av disse tror dere er mulig å gjennomføre som strakstiltak? Og hva er definisjonen på straks? Og vil de virke?
Karita Bekkemellem har laget handlingsplaner før. I 2000 laget hun Handlingsplan mot kjønnslemlestelse. Det er 7 år og ingen resultater siden. Det er brukt ca. 20 mill. pr. år de siste årene. Penger mer eller mindre rett i dass.

Det er bare ett tiltak som mangler. Visstnok fordi det er strid om det i regjeringen og fordi det må lovreguleres først. Obligatorisk helsesjekk. Frankrike har innført det og det fungerer.

I Norge må vi tenke oss om og vurdere om det er et overgrep nr. 2 mot de som ikke er omskåret. At det er er innført for gutter er visst ikke noe poeng for motstanderne.

At FrP og Sylvi Listhaug vil innføre det i Oslo, står ikke til troende. Det er ren populisme og kynisk utnyttelse av de somaliske barna. Hun vet utmerket godt at det ikke er tillatt og det må en lovendring til. Derfor er hun like ille som de som tror de gjør noe med sine handlingsplaner og strakstiltak.

Men lovendring krever Stortingsvedtak. Stortingspolitikere har ferie og må ikke forstyrres mellom 22. juni og 1. oktober. Kjønnslemlestelse eller ikke. Vi får bare håpe at regjeringen klarer å fatte en beslutning om et tiltak som virker og kan legge frem et lovforslag i oktober. Om obligatorisk helsesjekk.

Så får vi andre kose oss ferien. Med sol og sommer. Med plaskende og glade unger rundt oss. Noen unger skal på en annen ferie. En ferie til Helvete der ”høydepunktet” er et møte med et skarpt barberblad.

I kassa på Rimi

Det var to avisartikler i går som inspirerte til denne posten. Til frokostkaffen var det Karl-Fredrik Tangens "Dagligvareharakiri" i DN (dessverre ikke på nett). Den ga meg en nytting påminnelse om å være bevisst hvilke begrep og uttrykk vi bruker. Senere på dagen var det leder i politisk redaksjon i Dagsavisen, Kjell-Erik Kallset som gjorde meg skikkelig forbanna.

Men først noen digresjoner før jeg kanskje kommer til poenget.

I USA ligger Websters dictionary i krig mot McDonalds på grunn av ordet McJob. Det er et begrep for jobber uten fremtid. Den norske parallellen finnes i "kassa på Rimi".

Selv blant LO-ansatte brukes dette. Norges mest kjente "offer", Ingunn Ysssen sa følgende: "Hvis prisen for å gå ut mot Valla var at jeg måtte begynne å jobbe på Rimi, fikk den være det". Så mye for solidariten med sine kamerater. De ordene rommer mye forakt for mennesker som ikke tenker karriere og penger i pungen. Men det sier også noe om hvor ureflekterte vi er når det gjelder ord og uttrykk vi bruker.

Jeg har helt sikkert brukt det selv også, men skal skjerpe meg.

Jeg har stjålet noen utvalgte sitater fra Magasinet som hadde en reportasje om det å sitte i kassa på Rimi:

«Dagens utvikling overkvalifiserer samfunnet! Kanskje kreves det snart en mastergrad i sosiologi, med fordypning i forbrukeratferd, for å jobbe i kassa på Rimi?» Kronikk i Adresseavisen

«Sitter du i kassa på Rimi når du har passert tjue, har du liksom ikke klart det.»
Skuespiller Marion Hertnes Torrisen til Adresseavisen

«Det skulle bare mangle at ikke folk mener vi har for lav lønn. Vi tjener jo ikke mer enn dem som sitter i kassa på Rimi.»
Sykepleier Terese Engebretsen til Dagbladet

«Filmstjernenavn som Kevin eller Melissa assosieres til en jobb i kassa på Rimi.»
Artikkel om navnevalg i Adresseavisa

Men så kom da til poenget mann. Ja da. Det kommer.

En som har sittet i kassa på Rimi og gjort det godt her i livet, er Stein Erik Hagen. Det er ham Dagsavisens Kjell-Erik Kallset har avlagt en visitt i "God butikk for Rimi-Hagen".

Allerede her aner vi hvor mannen vil. Å bruke betegnelsen Rimi-Hagen om en mann som solgte seg helt ut av Rimi i 2004 tyder på at han har en agenda. Selvsagt har han det. Det handler selvsagt om 2 millioner til FrP, men ikke til Høyre.

Kallset vet hvorfor Hagen er blitt så rik. Det er fordi han har utnyttet arbeidsfolk. Ansatte dem på slavekontrakter fordi han skal bli stein(e)rik (Sorry VG):

Stein Erik Hagen har tent seg rik ved hjelp av underbetalte kassadamer på Rimi

Da er jeg tilbake på sporet. Kallset er like nedlatende som LO-Yssen og andre gode borgere av landet. Han desavuerer folks evne til å gjøre egne valg og nærmet spytter ut "underbetalte kassadamer". Det innebærer at du ikke har egen vilje, men lar deg utnytte av pengepugeren Hagen. Igjen stigmatiserer han flere tusen mennesker. For å få inn noen billige poeng i en leder.

Det er ikke forbrytersk å være rik i Norge. Det er heller ikke forbrytersk å unngå å betale mer skatt enn nødvendig. På samme måte som LO pøser ut millioner for å få gjennomslag for sine saker, så støtter Hagen det partiet som ivaretar hans interesser. Det er det ikke noe galt i.

Sånn kan det gå når man skal ta mannen og ikke ballen.

Julaften kom tidlig i år

Julaften kom tidlig i år. Men julenissen hadde bare med en gave. Til Kjell Inge Røkke. Vi andre må fortsatt vente noen måneder.

Næringsminister Dag Terje Andersen har fått låne pin-koden til statskassa. På vegne av oss alle delte han med raus hånd ut 4,8 milliarder til den verdig trengende Røkke. Jo da, Andersen fikk noen aksjer i Aker Holding for pengene, men det kunne han spart oss for.

Det må være presset på å vise handlekraft som har fått Andersen til å krype inn i kapitalistenes høyborg. Og hjelpe KIR til enda større rikdom. Noen annen fornuftig forklaring finner jeg ikke.

Kjell Inge Røkke på sin side må få ros. Det finnes knapt hans like i landet når det gjelder forhandlingskraft. Han er også en mester i imagebygging. Det siste genitrekket hans er å iføre seg kjeledress et par timer hver torsdag for å selge reker fra egen båt. Slike gutter vil gamle Norge ha.

Så får vi se bort fra at han har solgt ut for 16 milliarder på kort tid. Når Stein Erik Hagen og Eivind Reiten gjør noe lignende, henges de ut til spott og spe. Ja, selv om ordet landssviker ikke blir uttalt, så henger det der i luften ett sted. Men ikke når det gjelder sosialistenes yndlingskapitalist. At han skal sone i fengsel for å kjøpe seg skippersertifikat gjør ham heller mindre spiselig.

Det er ingen gode grunner til å dele ut julegaver i juni. Statens idè om et langsiktig eierskap i Aker Holding er feil, feil, feil. Risikofritt er det heller ikke. Med så mye av landets økonomi bundet til oljeindustrien, så vil et oljeprisfall ramme oss sterkt. Det skal bli spennende å se hva regjeringen gjør dersom oljeprisen stuper og Aker står uten oppdrag. Vedtar de da noen ulønnsomme utbygginger for å holde kunstig liv i bedriften?

Men vel så betenkelig er det et staten sitter på alle sider av bordet. Staten legger premissene for oljeindustrien. Staten er majoritetseier StatoilHydro. StatoilHydro er en av de største kundene til Aker. Det lukter ikke godt.

Det mest bekymringsfulle for meg, er at ikke den næringspolitiske talsmannen i Høyre, Torstein Hansen sørger for å klargjøre Høyres syn på statlig eierskap. Nei, det skal måles og veies først. Og så må man selge noe annet. Dette er værhanepolitikk av verste skuffe. Er det valget som skremmer Høyre fra et klart standpunkt?

Å lokke svenskene med på dette var ikke vanskelig. Å investere vel 1 mrd med den sikringen som Wallenberg har oppnådd i aksjonæravtalen er tilnærmet risikofritt. Timingen er sikkert helt tilfeldig. Det ville være nærmest være injurierende å nevne at JAS Gripen har vært i svenskenes tanker.

Statens oppgaver er å sørge for at konkurransen mellom private næringsdrivende fungerer optimalt. Ved lover, regler og et sterkt konkurransetilsyn. Ikke ved å desavuere det samme tilsynet som i fusjonen Statoil Hydro eller Gilde/Prior-saken.

Den som er i tvil om investeringen i Aker er god kan tenke på følgende. Om han hadde ment at Aker var den beste investeringen han kunne gjøre, så hadde ikke Kjell Inge Røkke solgt.

Andre norske bedrifter har fått oppskriften gratis. Driver du en passe stor bedrift så truer du med at noen slemme utlendinger kommer og kjøper oss. Gjerne russere. Det høres ekstra skummelt ut. Da er kommer Dag Terje Andersen løpende. Det er sikkert samme resepten som utlendinger bruker når Telenor, Hydro, Statoil, Cermaq eller Aker kommer for å kjøpe dem.

Et salig øyeblikk

Det har vært en hektisk periode med mye jobb og lite blogging. Mandag-tirsdag var jeg en liten tur i Stockholm. En vakker by som jeg aldri blir lei av. Som regel er det kun jobb og ingen tid til pleasure. Men mandag kveld var uten forpliktelser. Da var veien kort til min Stockholmsoase: Stampen. Denne litt loslitte pub/klubb som rommer så mye musikkglede.

Jeg snublet over stedet på tidlig på 90-tallet helt tilfeldig. En rusletur i Gamla Stan uten mål og mening endte foran Stampen. Denne kvelden spilte dèt stjernegalleriet: Arne "Dompan" Domnerus, Putte Wikman og Svend Asmundsen. Hvilken kveld det ble. Siden har jeg forsøkt å snike meg til et besøk når anledningen byr seg.

Så altså på mandag. Mandag er blueskveld. Og det ble et lite pustehull i en hektisk hverdag. De melankolske, såre tonene til Sture Elldins munnspill formidlet på en utmerket måte bluesens budskap. For noen små timer var jobben milevis unna. Musikken overtok og jeg lot den forføre meg. Blues er mange musikkformers mor.

Det er slike øyeblikk som gjør det godt å leve. Vi trenger det når tidsklemma blir for voldsom.

Hjelp - jeg reiser alene

Nordmenn har tydeligvis et ekstra behov for å bli beskyttet mot alle farer som truer. Mens vi i det ene øyeblikket raser mot formynderstaten som trer alle mulige og umulige regler og lover ned over våre arme hoder, så roper vi stadig oftere på hjelp.

Det siste nå er Canossagangen vi blir pålagt gjennom taxfreebutikken på Gardermoen. Nå ropes det høyt: ”Vi må beskyttes mot kjøpepresset! ”

Ærlig talt, klarer vi ikke på egenhånd å bestemme om vi virkelig trenger enda en deodorant eller en whiskeyflaske? Står det så dårlig til med Ola og Kari Nordmann at noen på passe på oss?

Jeg er enig i at plasseringen av butikken er uheldig. Ikke fordi jeg opplever kjøpepress. Mer fordi disse kjøpepressede passasjerer står i veien for meg, når jeg skal rekke et fly. Som regel er jeg litt sen fordi det ærekjære reservepolitiet i sikkerhetskontrollen omtrent har strippet meg for alle klær. Men dette er ikke verre enn at jeg lever med det. Litt spisse albuer og noen stygge ord, hjelper utrolig.

Derfor foreslår jeg at OSL lar taxfree-butikken være der den er. I stedet kan de omplassere noen av sikkerhetsvaktene til å være støttekontakter for de kjøpepressede. Dersom du ikke kan gå gjennom avgang utenlands uten å bruke penger, så kan du få et skilt til å ha rundt halsen: ”Hjelp, jeg reiser alene og kan ikke motstå kjøpepress”. Da vil en av sikkerhetsvaktene leie deg gjennom taxfree-butikken og påse at du ikke kjøper noe mot din vilje. Problemet er løst.

Hva blir det neste vi ønsker beskyttelse mot?

En dødsannonse som gjorde meg glad

Nei, jeg er selvsagt ikke glad for at noen er død. Det er ikke et utslag av morbid humor heller. Bare en flott setning i en dødsannonse.

Jeg er kommet i en alder der vannskillet i livet er passert og livets elv renner sakte feil vei. Derfor er det blitt et morgenrituale at Aftenpostens dødsannonser betraktes til morgenkaffen. Så også i dag. Det er greitt å få sjekket ut at vennekretsen er intakt og på skikkelig tunge dager også få en bekreftelse på sin egen status.

I dag fant jeg en annonse som virkelig gjorde meg glad og varm. Etter at innledningsfrasene med "min kjære og vår...." var unnagjort, stod det: "Verdens friaste mann". Tygg litt på den.

Tenk å få det fastslått når livet er over. At dine nærmeste betrakter deg som verdens friaste mann. Kan du få en flottere avslutning. Jeg tror ikke det. Da har du fått noe ut av din tilmålte tid.

Nå vet jeg ingen ting om hvorfor, men jeg kan jo gjøre meg noen refleksjoner om at dette er mann som har levd i samsvar med sine prinsipper, som har stått for noe og som sannsynligvis har utrettet noe til glede for andre og seg selv. Verdens friaste mann.

Dagbladets tause fattigdom

Jeg innrømmer det gjerne. Dagbladet blir jeg aldri klok på. Selv om jeg har lest avisa i over 30 år så er det noe med deres forsøk på å være landets sosialpolitiske vaktbikkje som forundrer meg. Den tiden er forbi for lenge siden. Den troverdigheten har de ikke lenger. Nå er de knapt en skjødehund, mer en Paris-Hilton-bikkje som stikker hodet opp av redaktøres Prada-veske.

Avisen har i noen dager kjørt en reportasje om våre rike landsmenn. Gjerne nyrike. De har gjort et stort poeng av at landet flyter av vin og honning for noen og vann og brød for andre. Og de har gjort sin vanlige botsøvelse der det å tjene mye penger er umoralsk og noe bare fotballspillere, lottomillionærer og kjendiser kan gjøre.

De oppsummerer det hele med en leder i dag som tar for seg den tause fattigdomen

"I dagens mediekultur er Petter Stordalens nye bil og Kjell Inge Røkkes nye båt en større nyhet enn foreldre som ikke har råd til å la barna sine delta. Nesten alle vi ser i offentligheten er vellykkede og rike mens de fattige er forsvinnende lite synlige. Det glitrer så mye av rikdommen at det skjuler fattigdommen. Tausheten om fattigdommen gjør skammen enda større."

Det er lenge siden jeg har sett en redaktør med så stor grad av selverkjennelse, men det er også lenge siden det kunne single i glass i Dagbladhuset. Glasset er borte og erstattet av et stålpanser som gjør at Dagbladet ikke helt har fått med seg virkeligheten utenfor egen dør.

Mitt spørsmål er bare: Hvis tausheten om fattigdommen gjør skammen større, hvorfor har dere ikke gjort noe med det da? Dere kunne jo ryddet den ene forsiden etter den andre. Er det fordi svaret er enkelt. Så enkelt som at reportasjene om Stordalens bil, Røkkes båt og Helene Rasks pupper selger bedre? Slik at et Dagblad på nedtur senker farten og utsetter blodbadet. Eller det fordi de store verdensbegivenheter som denne, opptar plassen?

Hvis dette er Anne Aasheims grep for Dagbladet, så ser dette dårlig ut. Selv er jeg bare blitt nettleser med papirutgave på lørdag. Noe mer er dere ikke verdt.

No blir det liv..

Fremskrittspartiet har mistet hver 6. velger siden Siv Jensen ble formann i mai i fjor. I følge valgforsker Bernt Årdal, viser gjennomsnittsmålinger av opinionsundersøkelser at FrP har falt fra 30,2 prosentpoeng i mai 2006 til 24,4 i mai i år. Noget må gjøres.

FrP undervurderte folk flests bekymring for klimaendringer. Slikt straffer seg, spesielt når man skal være et parti for folk flest. Siden dette er et vanskelig tema med lav troverdighetsnivå for FrP så spår jeg følgende scenario:

Støvfrakken som man tok av Carl Ivar da man utnevnte ham til eldregeneral kommer ikke i bruk igjen. Carl Ivar er en troverdig representant for de eldre. Det kommer til å bli utnyttet. Vi kan vente oss en massiv bruk av penger for å løse alle problemer i eldreomsorgen. En sikker vinner der Hagen blir akkompagnert på tungetale av Harald T. Nesvik. De kommer garantert til en avis og en TV-debatt nær deg.

Siv Jensen og innvandringspolitisk talsmann Per-Willy Amundsen kommer til å utnytte ethvert feiltrinn en innvandrer måtte begå. Et skikkelig lovbrudd med oppslag i VG/Dagbladet ville være som sendt fra oven. Men jeg tror faktisk ikke de har tid til å vente på det engang. Det kommer fortere enn du aner. Viggo Johansen og Oddvar Stenstrøm: Dere er advart.

Per Sandberg kommer til å tordne som bare han kan mot manglende veier og mot bompenger. At Frp i posisjon i diverse kommuner går inn for bompengefinansiering er bare skittkasting fra opposisjonen.

Kanskje man til og med henter inn igjen Hedstrøm. Mannen som ble herostratisk berømt for å ha sagt at det var ikke så farlig med drivhuseffekten i Østfold. Det var ikke så mange drivhus igjen.

Dersom meningsmålingene fortsatt viser samme tendens, så kommer det til å ble mye rai-rai.

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

Åslaug Haga setter pris på sentralisering. Nei, ikke i meningen at hun liker det. Tvert i mot. Hun vil vite hva det koster. Jeg er mer bekymret av hva hun vil med prosjektet.

Åslaug Haga har gitt NIBR i oppdrag å finne prisen på sentralisering. At hun bruker 5 mill på dette, gidder jeg ikke å hisse meg opp over. Det har vi råd til. Jeg er mer bekymret over hva hun har tenkt å bruke rapporten til. Hun vil tydeligvis finne kostnadene ved sentralisering, men ikke årsaken og verdien som sentralisering gir. Senterpartiet er Norgesmester i å få mye ut av lite.

Jeg er ingen distriktshater. Distriktet har vært mitt oppvekstområde og har mange kvaliteter. Når folk i stort omgang velger å flytte til sentrale strøk, så frykter jeg for tvangstiltak som skal snu folkestrømmen. Denne regjeringen er i stand til det.

Åslaug Haga mener det er en menneskerett å bo der en ønsker og få et likeverdig tilbud overalt. Der vi grunnleggende uenige. Jo da, man skal få lov til å bosette seg der en vil, men man kan ikke forvente at samfunnet skal tilby de samme løsninger overalt. Det har vi ikke råd til. Selv om det virker slik, så er ikke statskassen en Sareptas krukke. Men politikere har aldri mot til å si nei. Spesielt ikke i et valgår. Da er det bedre å vise til en utredning eller komité i arbeid. Når konklusjonen foreligger kan den legges nederst i skuffen.

En viktig verdi i vårt samfunn er at vi har en stor grad av valgfrihet. Den valgfriheten innebærer blant annet at vi kan selv velge hvor vi vil bo. Utviklingen av våre preferanser og ikke minst vårt økte utdannelsesnivå, har bidratt til at vi har andre krav og behov enn samfunnet hadde på 50-60-tallet. Dette har uten tvil bidratt til urbaniseringen og sentraliseringen. Samtidig har vi fortsatt noe av agraren i oss. Det forteller den eksplosive hyttebyggingen noe om. Vi ønsker å få litt av ”det gode liv” på landsbygda samtidig som bylivet foretrekkes i det daglige.

Selv om man pøser ut distriktspolitiske virkemidler på milliardnivå, så øker sentraliseringen. I perioden 1998 til 2006 var befolkningsveksten 5%. I samme periode økte befolkningsveksten i de meste sentrale kommuner med 8,6%. I rene tall er dette 200 000 innbyggere. På tross av dette, så tror fortsatt noen politikere på at man skal snu denne trenden ved å bredbåndere hele landet og servere caffe latte på Coopen. Det er nok ikke så enkelt.

Den største problemet ligger i kommunestrukturen. På tross av at vi ser hva som skjer med flytting til sentrale strøk, så har vi omtrent samme kommunestruktur i dag som i 1967, da Scheikomiteens arbeid førte til at antall kommuner ble redusert fra 744 i 1957 til 454 i 1967. I dag, 40 år senere er antall kommuner 431.

37% eller 161 kommuner har mindre enn 3000 innbyggere, 6% eller 280 000 innbyggere bor i disse kommunene. 75% av kommunene har færre enn 10 000 innbyggere. Dette forteller litt om problemet.

Stadig mer av kommunenes beslutningsgrunnlag er blitt bundet gjennom øremerkede tilskudd. Etter hvert som problemene i omsorgssektoren øker, så øker ropet som statlig styring, spesielt innen eldreomsorgen. FrP og Carl I Hagen er gjengangere, men flere henger seg på.

De små kommunene klarer ikke å henge med i den økende eldrebølgen. Selv om man jobber med interkommunale tiltak, løser ikke dette problemet. Små enheter er ikke attraktive blant arbeidstagere og man kommer fort i en ond sirkel. Omsorgsyrker er kvinnedominert og når kvinnene flytter, dør bygda. Dess flere reportasjer vi får om pasienter som dopes ned pga lav bemanning, dess kortere tid går det før noe skjer. Og det blir ikke færre eldre, tvert i mot.

Det viktigste grepet for å unngå økning i sentraliseringstakten er å opprette bærekraftige kommuner. Det innebærer kommuner med et befolkningsgrunnlag på 20-30 000 innbyggere. (ref. Jørn Rattsø) Det vil omtrent halvere antall kommuner og vi kommer ned på Sveriges nivå. De har i dag 290 kommuner fordelt på vel 8 mill. innbyggere. Danmark har tatt enda tøffere grep og gjennom den nye kommuneplanen nå 98 kommuner. Det er et urealistisk antall i Norge på grunn av geografiske forskjeller.

Skal man få til dette, må frivillighetsprinsippet som man innførte 1. juni 1995, fjernes. Jeg er sterk tilhenger av det lokale demokrati, men da må det være tuftet på realiteter, ikke bare ønsketenkning. Det er større skade for det lokale demokrati at Staten tar flere direkte beslutninger enn at man gjennom tvangstiltak reduserer antall kommuner. Det er skinndemokrati når man tror at man lar folket velge kommunestørrelse når Staten allikevel tar beslutningene gjennom økt øremerking av midler.

Noen må ta belastningen med å si fra at en kommune må i utgangspunktet ha 20 000 innbyggere. Dette er rammebetingelsene og så får kommunene selv finne ut hvem de vil samarbeide med. Alternativet er forvitring av lokalt selvstyre gjennom statlig styring.

Det hjelper ikke å strø milliarder over kommunene dersom de ikke er i stand til å forvalte disse på en mest mulig effektiv måte. Det blir ikke mer eldreomsorg av det. Skal Åslaug Haga få en mer balansert utvikling mellom distrikt og by, så er veien å gå gjennom større kommuner. Dropp i tillegg byråkratinivået som er kalt regioner. Det holder lenge med stat og kommune. En slik reform ville gi folk et bedre kommunalt tilbud og en større reell valgfrihet mellom å bli eller flytte til mer sentraliserte strøk. Selv om jeg er sterk motstander av tvangstiltak, så vil en endring av kommunestrukturen før eller senere være overmoden. Jeg tror den er det nå.

”I morgon skal eg byrja på eit nytt og betre liv, trur eg.
I morgon skal eg gjera noko med kommunestrukturen, trur eg.
Men ikkje i dag. I dag er det snart eit nytt val”

Fritt etter Jacob Sande.

Innlegget er opprinnelig publisert på Minerva.

Støtt innsamlingen til Ingebrigt Steen Jensens pappaperm

Vanligvis er det vi som blir hjulpet av Ingebrigt Steen Jensen. Mr. Stabæk, Dinamo-gründer og foredragsholder. Men nå er han i trøbbel. Han har ikke råd til pappapermisjon om de nye reglene blir innført. La oss rekke ut en utstrakt hånd til mannen og gi ham det han trenger.

Ingebrigt Steen Jensen er en av disse guruene som løper fra foredrag til foredrag der han for skarve 70- 80 000 kr setter sammen selvfølgeligheter på en morsom måte, får oss til å stå på stolene av begeistring og etterpå er vi alle enige om at dette var det beste foredraget vi hadde hørt noensinne og nå skulle vi virkelig ta rev i seilene. Og på mandag har vi glemt alt sammen igjen. Det er jo ikke Ingebrigts skyld.

Ingebrigt tjener godt på sin virksomhet. 2,5 mill pr. år. Derfor har ikke Ingebrigt råd til å ta pappapermisjon. Han vil jo tape 200 000 pr. måned og da vil han jo bare tjene 1,7 mill. Det er opplagt at det ikke er nok til å leve av. Man bor da i et overmøblert hjem i Bærum og har driftskostnader må vite.

Jeg støtter Ingebrigt fullt ut. Det er skammelig at når man tjener så godt, så skal STATEN avspise Ingebrigt med sølle 30 000 pr. måned. Det er selvsagt at rike mennesker må få full kompensasjon. Det er jo ingen som kan klare seg på 30 000 pr. måned. I Bærum.

Dersom Ingebrigt hadde hatt råd så ville han gjerne være mer hjemme med sine barn. Det er det ingen tvil om. Les hva Ingebrigt har skrevet i et ”hundreårsbrev til sitt ufødte tippoldebarn.

”Håper du har tid til å gå på kamp og til å kose deg. Nå som jeg har vært død i snart 50 år (jeg er 50 år om en måned, og satser på å leve til jeg blir 100, skjønner du!) er det sikkert merkelig å tenke på hvordan jeg brukte tiden min. Jeg løp fra møte til møte, jeg, i 30-40 år av mitt liv. Jeg stresset meg opp over ting som ikke var det granne viktige, ble urolig for problemer som aldri oppsto og hadde altfor lite tid og plass i livet mitt for det som egentlig gjorde meg lykkelig.

Jeg var for eksempel altfor lite sammen med oldemor og oldefar, altså mine to barn, Thea og Oskar. Da de var små - nå er de 15 og 13, forresten - ville de at vi skulle slappe av, kose oss, stresse ned, spille kort og prate, men jeg var veldig ofte på et møte i stedet. De er vel døde de to også når du leser dette, men kanskje du rakk å treffe dem?”

Hele brevet kan leses her.

Kanskje vi skal starte en kronerulling til Ingebrigts pappapermisjon. Eller bekoste en sterilisering.

Noe må vi gjøre slik at mannen får anledning til å ta en pappa-permisjon. Dersom permisjonen innebærer at han ikke uttaler seg offentlig under permisjonen, så skal jeg vurdere en større donasjon til Ingebrigt Steen Jensens pappapermisjonsfond. Gi så det svir.

Politiker med tunnelsyn

Borghild Tenden (Venstre, Akershus) er en politiker med godt utviklet tunnelsyn. Noe som hun har avdekket de siste dager.

28. desember 2006 sa hun:
- Hanekleivtunnelen må klargjøres raskest mulig og senest før fellesferien.

28. mai 2007 sa hun:

– Det er grunn til å spørre seg om arbeidsulykken i Hanekleivtunnelen kan skyldes at Samferdselsdepartementet har lagt for stort tidspress på entreprenøren for å få tunnelen ferdig. Arbeidernes sikkerhet må ha topp prioritet, sier Borghild Tenden, som er nestleder i Stortingets transport- og kommunikasjonskomité.

Ja vel, nei. Det er slike politikere som gjør at man lurer på hvem som har valgt dem.