Bjarne Håkon Hanssen var først ute. Etter at Ap innførte sykehusreformen i 2001 og nå har hatt helseministeren de siste 3 årene, fant han ut at helsevesenet ikke fungerer som den skal. Og initierte en ekspertgruppe til å komme opp med en samhandlingsreform. I passe tid før valget. Men problemet er allerede
utredet en gang før. Uten at man gjorde noe med det da.
Nå er det Høyres tur. Erna & Co har kommet ut av "tenkeboksen" og skal skrote helseforetakene og gjeninnføre full politisk styring via en nasjonal helseplan. Forøvrig resirkulering av et forslag
de lanserte allerede i 2005. Skal jeg bli imponert?
Nei! Men jeg gjør meg noen refleksjoner om politikeres tidshorisonter og evne til å navigere i det farvannet de befinner seg i.
En god kaptein sjekker alltid at han vet hvor hans skip befinner seg. Kursen er satt og underveis korrigerer han denne om nødvendig. Selv om all elektronikk kollapser, er han i stand til å føre skuta trygt også i urent farvann. Merker og fyrlykter viser vei. Men han og hans mannskap må hele tiden være på vakt.
Våre politikere derimot jobber med en annen innstilling. Da Ap sammen med Høyre satte kursen for helse-Norge i 2001 var det selvsagt med intensjonen om at man skulle føre helseskuta trygt frem mot målet. Best mulig helse for det norske folks skattepenger. Men farvannet som man skulle navigere i var meget urent og krevde årvåken ledelse.
De to partiene som nå skal reformere helsevesenet på nytt, har sittet i regjering i de 7 årene som har gått siden reformen ble innført. Siden helseskuta er kommet så mye ut av kurs som både Ap og Høyre påstår, så må kapteinene ha sovet på vakt.
I stedet for å justere kursen noen grader styrbord eller babord, har mannskapet fått sette kursen selv. Og når man våkner, så er det full panikk. Fordi man enten ikke vet hvor man er eller fordi man er i ferd med å grunnstøte.
Dessverre er reformer svaret på nesten alle politiske problem. Enten det er helse, skole, pensjon eller skatt. Det er ikke nødvendigvis galt. Noen ganger er det behov for reformer. Men det er ganske opportunt å foreslå reform når problemet egentlig er prioritering. Reformer koster penger. Konsulenter står i kø for å bidra og ler hele veien til banken. De ansatte blir demotivert av stadige omfattende endringstiltak.
Om man gjør hyppige korrigeringer etterhvert for å justere kursen, blir kostnadene mindre og det er knapt merkbart for personellet. Men skuta går for full fart. På riktig kurs.
Når Erna Solberg klager på at helsekøene øker, så høres det nesten ut som om det er mulig å ha et helsevesen uten køer. Det er det ikke. Helsetjenestens suksess er bokstavelig talt dens største problem. som
Jan Grund har formulert det:
Eldrebølgen, den medisinsk teknologiske utvikling, og vanskeligheten med å fastlegge fordeling av ansvar mellom ulike aktører har gjort helsepolitikken til et dilemmaenes tyranni.
Det har vært gjennomført flere evalueringer av reformen. Den
største og viktigste ble levert i 2007. Jeg tror den befinner seg i bunnen av en statsrådsskuff og er knapt nok blitt lest.
Men noen av funnene er interessante. Spesielt for Høyre. MandagMorgen skriver i
et nyhetsbrev i 2005:Evalueringen bør inspirere helseministeren og hans politikerkolleger til en diskusjon om hvordan helsevirksomhetene gjennom egen læring kan ledes til kontinuerlig forbedring. Inspirasjon kan de finne i rapportens viktigste funn: Sykehusforetakene med størst handlefrihet melder om de beste resultatene i utviklingen i tjenestetilbudet og samspillet med lokalbefolkningen. Mer desentralisering med andre ord – det motsatte av hva som skjer i dag.
Og dersom Bjarne Håkon Hanssen får til en god samhandling uten å gjøre noe med kommunestrukturen, og Erna Solberg klarer å skille mellom bestiller og betaler uten at politikerne blander seg inn og detaljstyrer, da skal jeg gå på vannet.
Det kommer til å bli kastet mye penger ut av vinduet. I stedet for å bruke de på syke mennesker.
Uansett hvor mye penger som skytes inn, så vil vi ikke kunne unngå køer. Men politikerne må snart kvinne/manne seg opp og fortelle hva og hvem som skal prioriteres. og hvor mye penger vi skal bruke.
Kanskje vi skulle starte med en politiker-reform?