lørdag, februar 20, 2010

Den kompakte vestlige enighet

Når Hege Ulstein er en av de få som mener det, er det grunn til å være på vakt.

I dagens utgave av Dagsavisen har Hege Ulstein en meningsytring: Dette vil du ikke lese.

Jo da. Jeg vil lese. Jeg vil gjerne lese for å forsøke å forstå hvordan en feminist og kommentator i norsk presse kan projisere meninger som jeg trodde var døde og gravlagte for lengst. Men for all les og gjør deg opp din egen mening.Hun skriver bl. a.

Enigheten i vestlige samfunn er kompakt og massiv. Det finnes bare en sannhet om omskjæring av kvinner: Det er et barbarisk overgrep, det er ondskap, det skal straffes og utryddes. Kvinnene som gjør slikt er enten stokk dumme, totalt underkuet eller slemme. Eller alt sammen på en gang. Omskårede kvinner har store smerter og ingen glede av sex. De er ødelagte og lemlestede. Omskjæring er helseskadelig og i verste fall dødelig. Temaet er ikke oppe til diskusjon. Vårt syn på kjønnslemlestelse er enkelt og greit at «sånn er det bare». 

Og som sannhetsvitne har Hege Ulstein funnet en antropolog fra Sierra Lione som fordi hun har en doktorgrad i antropologi og har latt seg omskjære i voksen alder, er verdt å lytte til. Det blir nesten litt søtt anekdotisk over det. Jeg tror jeg lett skal finne noen med doktorgrad som hevder at røyking er sunt. Og som røyker selv. Men det blir ikke riktig av den grunn.

Jeg kjenner ikke motivet til Hege Ulstein. Jeg oppfatter at hun forsøker seg på en enkel form for kulturrelativisme. Og at fordi vi ikke evner å forstå kulturen som ligger bak omskjæring, så fordømmer vi. Gid det hadde vært så enkelt. Og Ulsteins utspill kommer 14 dager etter den internasjone dagen for nulltoleranse mot kjønnslemlestelse. 

Det er mye i vår kulturarv vi har sluttet med etter som vi har ervervet oss kunnskap.

Mot Ulsteins doktorgradsantropolog og hennes henvisninger til forskning som understøtter hennes syn finnes det massive motsvar. Jeg innser at Hege Ulstein sannsynligvis ikke vil akseptere denne uttalelsen  fra OHCHR, UNAIDS, UNDP, UNECA, UNESCO, UNFPA, UNHCR, UNICEF, UNIFEM, WHO

Female genital mutilation has no known health benefits. On the contrary, it is known to be harmful to girls and women in many ways. First and foremost, it is painful and traumatic. The removal of or damage to healthy, normal genital tissue interferes with the natural functioning of the body and causes several immediate and long-term health consequences. For example, babies born to women who have undergone female genital mutilation suffer a higher rate of neonatal death compared with babies born to women who have not undergone the procedure.
Jeg skal vokte meg for å overgå Hege Ulsteins forelesning om det kvinnelige kjønnsorgan og klitoris i særdeleshet. Her kommer min fagkunnskap til kort. Jeg må derfor lytte til andre. Og som kanskje har sak-kunnskap på høyde med Ulstein. Eller bedre.

Uttalelsen fra de nevnte organisasjoner sier også noe om hvorfor dette foregår:

Why the practice continues
In every society in which it is practised, female genital mutilation is a manifestation of gender inequality that is deeply entrenched in social, economic and political structures. Like the now abandonedfoot-binding in China and the practice of dowry and child marriage, female genital mutilation represents society’s control over women. Such practices have the effect of perpetuating normative gender roles that are unequal and harm women. Analysis of international health data shows a close link between women’s ability to exercise control over their lives and their belief that female genitalmutilation should be ended (UNICEF, 2005b).

Men når Hege Ulstein forsøker å gjøre dette til et vestlig forsøk på å tvinge våre holdninger på kvinner i Afrika, Asia og andre land der kjønnslemlestelse/omskjæring finner sted, bommer hun totalt.

Hun glemmer nemlig å fortelle at mange av hennes søstre i disse landene har kjempet en kamp mot tradisjonene, kulturene og det religiøse som forsøker å påføre de en smerte de ikke ønsker.

Og når Hege Ulstein velger å bruke én stemme for omskjæring, kan jeg bruke en annen. Som Beatrice Chelangat. En ugandisk kvinne som er generaldirektør for the Reproductive, Educative and Community Health (REACH) projeskt, en organisasjon som jobber for å fjerne kjønnslemlestelse/omskjæring.Det er ikke vanskelig å finne flere. Som ikke kan beskyldes for å ha en vestlig målestokk på hvordan kulturpåvirkning skal bestemme over kvinnenes kropp og seksualitet.

Eller vi kan lytte til Bint al-Sultan. Hennes historie stod i Guardian 6. januar.

Hege Ulstein går også langt i å sammenligne kjønnslemlestelse med våre skjønnhetsoperasjoner:

Unødig kirurgi for å møte visse skjønnhetskrav er dessuten ikke noe bare afrikanske kvinner driver med. Her i Vesten er brystimplantater, fettsuging, ansiktsløftning og skjønnhetsoperasjoner av det kvinnelige kjønnsorganet vanlig og akseptert. Piercing i underlivet er heller ikke et ukjent fenomen. Slike inngrep kan – i likhet med omskjæring – føre til helseproblemer og til og med dødsfall. Men det er ikke straffbart av den grunn.
 Det er en frekkhet uten sidestykke. I Vesten foregår dette stort sett i klinisk sterile operasjonsrom. Det er medisinsk utdannet personale som utfører dem. Og de som ligger under kniven er myndige og har valgt dette selv. Å sammeligne silikonpupper med overgrep mot småbarn er grovt.

Avstanden er stor til et jordgulv på den afrikanske landsbygda, der 3-4 kvinner tviholder et lite barn, som uten bedøvelse, hylskrikende av smerte,  får deler av sitt kjønnsorgan skåret i. Og der sterilie skalpeller er et fremmedord. Og disse barna har ikke valgt det selv.

Vi kan i dokumentaren "The Cut" se hvordan man forebereder seg til inngrepet. Jeg advarer imidlertid. Filmen er norskfinansiert og derfor et vestlig forsøk på å påvirke. 

Syretesten for Hege Ulstein og hennes likesinnede i denne saken kunne jo vært om hvor mange av disse kvinnene som ville valgt å få utført inngrepet i voksen alder. Hvis de kunne velge fritt selv. Jeg spår at tallet da hadde vært lavere enn 140 millioner.
 

Ulstein avslutter med:

Når vi velger å gå til så dramatiske skritt (straff, min anmerkning), er det vår plikt å sørge for at våre lover og regler er grundig faktabasert. Det er de ikke i dette tilfellet.

 De er altså ikke faktabasert fordi de ikke bygger på de samme undersøkelser som Hege Ulstein har lenet seg på. Snakk om selektiv faktabase.

Men vi er jo ikke alene om å fordømme og straffe dette. Har Hege Ulstein hørt om Maputo-protokollen? Også kjent som: The Protocol to the African Charter on Human and Peoples’ Rights on the Rights of Women in Africa

Denne protokollen er underskrevet av 45 av 53 medlemsland og er pr. desember 2009 ratifisert av 27. Blant disse er Sierra Leone. Og i punkt 5, seksjon b i protokollen kan vi lese følgende:
prohibition, through legislative measures backed by sanctions, of all forms of female genital mutilation, scarification, medicalisation and para-medicalisation of female genital mutilation and all other practices in order to eradicate them;
I tilegg anbefaler jeg Hege Ulstein å lese om de landene som har vedtatt lover mot kjønnslemlestelse/omskjæring. Sist ute var Uganda som i desember vedtok en lov med strafferamme inntil 10 år. Men den er vel heller ikke faktabasert? Og vi kan vel heller ikke påstå at de har vedtatt dette fordi de ikke skjønner sitt eget beste?


Så Hege Ulsteins forsøk på å være en av de få stemmene som mener at vi bedømmer praksisen med kjønnslemlestelse/omskjæring med vestlig arroganse overfor andre lands kulturer, er det ingen grunn til å lytte til. Hun overdøves av barnas smerteskrik.



Og til de som fortsatt er overbevist om at det er vi i vesten som tolker andres kulturer inn i vår egen, så kan jeg anbefale denne linken.


Oppdatert 23/2-10 kl. 0950: Tormod Strand,  (Journalist i NRK Dagsrevyen og forfatter av boka «Suaads reise: En dokumentar om kjønnslemlesting») svarer Hege Ulstein i Dagsavisen: "Hårreisende kultursyn"

fredag, februar 19, 2010

Vox leser fredagslyrikk - Kolbein Falkeid

Kolbein Falkeid dukker opp her fra tid til annen. Kanskje ikke så merkelig når man kjenner litt til hans sobre penn. Som kommer godt frem i diktet Elver

Jeg ser på hodet ditt i senga,
En svart hårbylt mellom dyne og pute i halvmørket.
Det tente gatelyset klatrer inn vinduet og låner
natta litt sikt her inne. Du sover
med ansiktet vendt fra meg.

Uten å se dem følger jeg sølvgrå
elver i håret ditt: Tid som har rent
langt og ennå renner, renner.
Det skummer hvitt etter stryk
og gjel av trang sorg. Jeg går
nedover og oppover deg, uløselig
bundet til bredden av oss, vår tid,
vår strekning sammen,
den eneste stien jeg finner fram på når det er mørkt.

Om du skulle gli fra meg -
Jeg hadde stått igjen her, rådløs
og uten retning.

Vagabonder forviller seg når de er alene på flatbygdene.

søndag, februar 14, 2010

En totalt mislykket strategi

Det var kuldegrader da jeg tuslet til postkassen i dag tidlig for å hente Aftenposten. Det tok ikke lang tid før varmen spredte seg i kroppen. Grunnen var en pensjonert høyesterettsdommer og hans bekjennelser.

"Det har vært rystende å erkjenne hva jeg egentlig har vært med på i kampen mot narkotika"

Og konkluderer med at det har vært en totalt mislykket strategi. Jeg anbefaler alle å lese intervjuet med Ketil Lund. Det inneholder også en historisk gjennomgang av hva krigen mot narkotika har kostet av lidelse og penger og hvor mislykket den har vært.  Men det er ikke første gangen at paragrafenes voktere har gått inn for avkriminalisering. Strafferettens orakel: Johs Andenæs gjorde det i 1995. Da sa han til Klassekampen:

"Det er ikke all uønsket atferd som egner seg til å bekjempes med strafferettslige virkemidler. Kan hende vil framtidens dom være at narkotikapolitikken har vært århundrets største feilinvestering i straff".

Straffelovskommisjonen foreslo også avkriminalisering av eget bruk i 2002. Men politikerne takket nei. Det gjør de også oppskriftsmessig til Ketil Lunds utspill:

Å legalisere flere rusmidler vil føre til økt forbruk og dermed økte skader. Vår forbudslinje er vellykket med tanke på hvor liten andel av ungdom som bruker cannabis, sier Bernt Høie (H) leder i helse og omsorgskomiteen på Stortinget.

Det forklarer sikkert også hvorfor vi er på europatoppen i narkorelaterte dødsfall. Men det hadde vært interessant å vite hvor Høie har sitt faktagrunnlag fra. Å hevde at 40 års krig mot narkotika har vært vellykket må man nesten være politiker for å kunne hevde.

Men politikere skal gjenvelges. Og å gå inn for avkriminalisering er sannsynligvis ikke noen stor velgermagnet. Uansett hvor fornuftig det ville vært. Men man kunne f. eks. kikket litt på erfaringer fra Portugal.

Itillegg til politikere med hodet i sanden, så ligger også noe av forklaringen i en sterk departementsråd. Som har vært med å prege narkotikapolitikken helt siden Evangs dager som helsedirektør. Jeg har skrevet litt om henne tidligere.

Mitt håp er at Ketil Lunds ærlige selvranskakelse kan bidra til en debatt som utfordrer politikernes sementerte synspunkter. Narkotikapolitikken er for viktig til å overlates til våre folkevalgte alene. Det er på tide at vi innser at vi må endre kursen. Drømmen er at vi kan få til et bredt politisk forlik om en ny narkotikapolitikk mer basert på fakta enn følelser. Men forhåpningene er ikke store.

For ordens skyld. Avkriminalisering gjelder for eget bruk. Langere og bakmenn skal fortsatt straffes. Hardt.

Jeg har skrevet om temaet tidligere i disse postene:

40 års feilgrep
Kan spare 140 mrd på å legalisere narkotika
Under teppet

Det er også på sin plass å minne om at i morgen starter våre danske naboer med legeassistert heroinutdeling. Her snudde politikerne etter denne artikkelen i Berlingske Tidende. Det er i alle fall et forsøk på å gi de tyngste brukerne et mer verdig liv. Og jeg er sikker på at det finnes en "Linda" i Norge også.

fredag, februar 12, 2010

Vox leser fredagslyrikk - Benny Andersen

I dag lar vi Benny Andersen utbringe en skål for oss alle. Vi kan trenge det nå før OL kommer og tar oss.

EN SKÅL
Lad os drikke
og se på hinanden
Spar ikke på venlighed
Vi ved ikke hvem af os
der først vil blive til ingen
eller noget ufatterligt andet
men i dag kan vi nå hinanden
og høre hinandens latter
Det må vi benytte os af
Drik ud men langsomt, opmærksomt.

tirsdag, februar 02, 2010

En armlengdes avstand

Du kan nå få deg en halv diplomat om du er villig til å spytte noen kroner i kassa. I alle fall har Rederiforbundet fått det til. Spør meg ikke hvordan du går frem. Trond Giske kan svare på det.

Rederiforbundet har presset på for til en stilling som næringsråd ved ansvar for maritime saker, ved ambassaden i Washington. Og det gikk næringsminister Giske med på. Dersom Norges Rederiforbund delte regninga. Snakk om handlekraft!

Og det er noe kjent når ekspedisjonssjef Skar gir begrunnelsen:

Ekspedisjonssjef Ida Skard i Næringsdepartementet opplyser at departementet og Rederiforbundet «har snakket sammen og funnet ut at det er i felles interesse å opprette en slik stilling. Vi får en felles lyttepost som er i alles interesse».

Rederiforbundet (ved 3 av dets medlemmer) og Staten har "felles interesser" i en annen sak om dagen. Partene slåss om rederne skal betale tilbake 21 milliarder som de har fått i skatteutsettelse. Høyesterett behandler saken nå.

Selv for en privatiseringsvennlig sjel som undertegnede blir dette i overkant. Er det nå fritt frem for å få sin privatfinansierte diplomat? Hvilke næringsinteresser er ikke interessert i det? Hvem skal man si nei til?

Kanskje Nei til EU vil ha en næringsråd i Brussel? De og Giske har kanskje "felles interesser". Noe sier meg at denne beslutningen ikke blir stående. Men først må noen "snakke sammen".

Oppdatert 2. februar kl. 1740: 
Siden denne posten var skrevet tidligere i dag og først publisert nå, fikk jeg ikke med meg at man allerede "har snakket sammen" Dette er pressemeldingen fra utenriksdept.