Frem fra glemselen

Tormod Hermansen har avsagt dom over Eivind Reitens grådighet og utvikling av Hydro i siste nummer av Samtiden. I artikkelen ”Hydroopsjonene striden som alle tapte”. Det er en interessant artikkel. Interessant fordi jeg er litt usikker på Hermansens motiver.

Men en ting er sikkert. Når det gjelder grådighet har Hermansen en viss kompetanse, så det skal man lytte til. (Artikkelen er ikke tilgjengelig på nettet, en et konsentrat finnes som kronikk i Dagbladet).

Siden vår kollektive hukommelse er av kort varighet og i ”manns minne” sjelden varer mer enn 14 dager, har jeg hatt glede av å friske på egen hukommelse når det gjelder Hermansen og hans forhold til grådighet, opsjoner og statlig eierskap. Kanskje det kan glede noen flere.

Hermansen er på mange måter arkitekten bak den liberalisering og nedsalg i statlige bedrifter som har skjedd siden slutten av 90-årene. Gjennom Hermansenutvalget, la han premissene for hvordan liberaliseringen er gjennomført og skal ha sin rettmessige del av æren for at staten solgte seg ned i bedrifter som Telenor og Statoil.

Han gjorde også en god jobb med å ta Telenor fra en beskyttet tilværelse til å bli en global markedsaktør innen telekom. Æres den som æres bør.

Jeg finner artikkelen i Samtiden merkelig. Spesielt fordi Hermansen på noen områder har snudd 180 grader i forhold til tidligere standpunkt.

Statlig eierstyring
Hermansen kritiserer Hydros styre og ledelse for at de ikke er tilstrekkelig bevisst hva det innebærer å være et stort norsk konsern med staten som hovedaksjonær. Det er en merkelig påstand gitt Hydros historie og ikke minst "Hydromodellen" som jeg tror både Reiten og hans styre er vel kjent med.

Og når Hermansen viser til den styringsretten regjeringen har, så har han ved flere anledninger gitt uttrykk for et annet syn enn han gjør i Samtiden. Han tar et oppgjør med Kristin Halvorsen i et innlegg i Dagsavisen i februar 2006 og er det er ikke lenger siden enn 2. januar at han gikk sterkt i et intervju i samme avis mot detaljstyring i bedrifter der staten er eier. Men nå mener han tydeligvis noe annet.

Men når Hermansen anklager Reiten og Hydros styre for ikke å lytte til staten v/ næringsminister Andersen, må jeg trekke litt på smilebåndet og minne Hermansen på at han selv ikke var den mest ydmyke tjener for statlig eierskap. I forbindelse med fusjonsplanene med Telia kan vi lese Dagbladet 28/1-1998:

”Flere statsråder viste tidligere i går at regjeringen er svært skeptisk til Telenor-sjef Tormod Hermansen. De mener han har opptrådt klart illojalt mot regjeringen, og at dette må få konsekvenser. Barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland uttrykker regjeringens opplevelse av Hermansens hemmelige spill slik:
- Dette er absolutt illojalt. Det er innlysende at dette er alvorlig. Det som har skjedd er vel mye regissert, sier Haugland.

Det ble også en voldsom debatt i Stortinget om hvorvidt Hermansen uten å informere styret og statsråden hadde gått direkte til næringskomitèen for å diskutere kapitaltilførsel til Telenor. Øystein Hedstrøm, FrP sa bl. a.:

Det som er noe spesielt i denne saken, er at Tormod Hermansen i høringen i næringskomiteen gav uttrykk for ønskeligheten av statlig deltakelse ved en kapitalutvidelse i selskapet med inntil 15 milliarder kr. Selskapet skulle jo være et profesjonelt selskap etter børsnoteringen.

Likevel hadde ikke Hermansen varslet verken den dominerende eier, styret eller de ansatte på forhånd. Det er oppsiktsvekkende at en så rutinert konsernsjef velger ikke å følge de vanlige spillereglene.

Så når det gjelder å lytte til signaler fra eiere, så har kanskje Reiten noe å lære av Hermansen?

Grådighet
Når det gjelder grådighet, så er vel Hermansen en av få sjefer i statseide bedrifter som har fått tatt opp lønna i spørretimen i Stortinget, noe som ble gjort av SVs Øystein Djupedal da Hermansen fikk lønn på 7 mill ved fusjonen av Telenor/Telia. En lønn han aldri fikk utbetalt av grunner alle kjenner.

Hermansen fikk også kritikk fra næringsminister Knudsen for lønnspålegg i 2000. En lønn som ble fastsatt av, ja nettopp, styreformann Reiten. Reiten forsvarte hver krone som Hermansen hadde fått.

Dette lønnstillegget var en av grunnene til at FrP fremsatte et dok 8-forslag om retningslinjer for lederlønn.

Hermansens ballespark til Reiten for hans grådighet, ser jeg på som et skikkelig ”takk for sist.” Reiten var som nevnt styreformann i Telenor da Hermansen var sjef. Uttrykket ”this town ain`t big enough for the both of us” passet godt på de to. Det var to sterke personligheter som hadde sine konfrontasjoner. Spesielt da Reiten beskyldte Hermansen for å gå bak ryggen på ham og styret. At Reiten på et tidspunkt forsøkte å fjerne Hermansen er helt sikkert ikke glemt.

Hermansen har i flere sammenhenger forsvart de lønnsavtaler, bonusordninger og opsjonsavtaler som Telenor har hatt. Ett av de groveste eksemplene på udugelig leder kombinert med høy lønn finner vi i den herostratisk berømte Jan Kåre Pedersen.

Pedersen var montøren fra Stord som ble tatt inn i varmen til Hermansen fordi han våget å snakke Hermansen i mot på et almannamøte. Noe Hermansen skulle få angre på senere.

Pedersen var med sin fagforeningsbakgrunn sannsynligvis det perfekte valget til å lede Telenor Nye Muligheter. Selskapet der Hermansen plasserte alle han ikke ville ha med videre. Her gjorde Pedersen en god jobb.

Men han avanserte fort til sitt inkompetansenivå. Da Telenor Installasjon ble til Bravida som så ble utskilt som eget selskap, ble Pedersen en meget godt betalt sjef. På 3 år klarte han å ødelegge selskapet fullstendig med en strategi som Hermansen hadde vært med på utvikle. Fra PC til WC var slagordet. Bravida skulle installere alt fra telekom, elektrisk til VVS-løsninger. En katastrofe. Men ikke for Pedersen På 3 år fikk han ut 42,5 millioner. Og Hermansen forsvarte hver krone!!!.

Svein Berntsen i Umoe IKT som overtok deler av Bravida la ikke fingrene i mellom da ha karakteriserte ledelsen av Bravida i Økonomisk Rapport 13.06.2005:

”Ledelsen har vært totalt fraværende. Selskapet har vært vanstyrt siden midten av 1990-tallet. Ledersvikten er blodig urettferdig, og de ansatte får betale regningen, sier han til Finansavisen. Da Jan Kåre Pedersen måtte gå som Bravida-sjef i 2003, fikk han med seg en
sluttpakke på 16,5 millioner kroner, og til sammen i de tre og et halvt årene han regjerte i Bravida fikk han med seg 42,5 millioner kroner. Det var ikke på grunn av hans gode resultater.

En annen som har vært i hardt vær når det gjelder opsjoner og grådighet er Jon Fredrik Baksaas. Han har hatt opsjonsavtaler i Telenor som er bedre enn det Reiten har hatt i Hydro. Men også disse forsvarer Hermansen, med et finurlig argument:

"Tidligere konsernsjef i Telenor, Tormod Hermansen, er overrasket over at styret i Telenor ikke har sett hvor gunstig Baksaas' avtaler er. Da kunne de ha reforhandlet avtalen. Fordi dette ikke er blitt gjort, mener han styret burde ha tatt avtalen og konsernsjefen i forsvar."

Men i Hydro har styret og Reiten tabbet seg ut fordi de ikke så at dette var i mot majoritetseiers interesser. Ikke lett å bli klok på.

Utviklingen av Hydro
Når Hermansen kritiserer Reiten for å ha utviklet Hydro i tråd med de forventninger kapitalmarkedet har til avkastning i stedet for en teknoligisk og industriell utvikling, så minner det velding om kritikken Hermansen og Telenor ble utsatt for i sin tid.

Begge har skilt ut bedrifter og på den måten optimalisert verdien for eierne. Under Reiten har det vært en meget god verdiutvikling. Det gjør Hydro i stand til å satse på nye områder. Derfor faller kritikken til jorden. At ikke Hermansen kjenner igjen selskapet betyr ikke at det er dårlig drevet eller under utvikling. Tvert i mot.

Oppsummert:
Jeg mistenker Hermansens omvandling og artikkel i Samtiden for å være en søknad om å få bli styreformann i Hydro (eller aller helst Statoil/Hydro). Han har lenge vandret i skyggenes dal blant småbedrifter. Nå er tiden kommet til større oppgaver. Hans støttespiller og gode venn Ingjald Ørbech-Sørheim jobber i kulissene. Og Arne Strand i Arbeiderbladet/Dagsavisen lanserer de samme tankene.

Noen har snakket sammen og vil gjerne bli kvitt Reiten. Mister han jobben i Hydro er han også utsatt som styreformann i Statoil/Hydro, fordi da faller mye av begrunnelsen bort. Hermansen er i stand til å gjøre det. Skal det være så enkelt?