Folk flest. Dette begrepet har kvernet gjennom hjernen de siste dagene. Gjentatt og gjentatt til det absurde i et hvert medie, har det sneket seg opp gjennom ryggraden og svømt omkring i Wernickes område. Hvem er det som har funnet på dette idiotiske uttrykket? Er det Einar Gerhardsen?
FrP har jo annektert begrepet. Gjort det til kvintessensen i partiets politikk. De har stjålet det fra Martin Kolberg og hans drabanter. Folk flest må jo i utgangspunktet bety et flertall av folket. Men et parti som bare har 25-26% av stemmene kan vel knapt kalle seg partiet for folk flest. Eller er folk flest eller vanlige folk en spesiell folkerase? Ulike deg og meg?
Jeg lurer ofte på hvor jeg selv befinner meg. Jeg er ikke folk flest når jeg hører på arier med Bryn Terfel, leser Jon Fosse eller tekster av Platon. Jeg er heller ikke folk flest når jeg lar en årgangs Chablis svive sakte rundt i krystallet for at min vinøse nese skal fange bouqueten. Før jeg slurper i meg en østers eller 6. Men når jeg hører på Johnny Cash, leser Anne B. Ragde, drikker øl fra rett fra boksen og spiser flesk og duppe, da er jeg veldig folk flest.
Når jeg drar på chartertur til Mallorca eller harrytur til Sverige er jeg folk flest, men når jeg skreddersyr en ovalweekendtur til Barcelona, er jeg det ikke.
Jobben min, bolig i Bærum, bikkje og stasjonsvogn sier at jeg ikke folk flest. Men lønnslippen min sier at jeg definitivt er det.
Siden jeg hører mest på P2 er jeg ikke folk flest, men jeg blir det når jeg hører P4 tidlig om morran. Jeg ser gjerne Viskningar och rop, men også Die Hard.
Folk flest har ikke egen blogg. Det har jeg. Folk flest diskuterer politikk i lunsjpausen. Det gjør jeg også.
Jeg gir opp før spaltingen blir for voldsom. Jeg vil ikke være folk flest. Jeg vil være meg selv. Bare det.
Forresten, er det ikke kineserne som egentlig er folk flest?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar