Kalle Dejemyr har stått i fokus i svenske medier de siste ukene. Grunnen er at hans liv har fått en prislapp. Og samfunnet har våknet til en debatt om prioriteringer i helsevesenet. Fordi Karolinska ikke hadde råd til å betale prisen, 10 millioner i året.
Det er en brutal beskjed å få for en 20-åring. Kalle har Hunters sykdom og har deltatt i et forsøk med en ny medisin. I denne forsøksperioden er det legemiddelfirmaet som har dekket alle kostnadene, men nå er forsøket over og da var det brått slutt. Men Landstinget har inntil videre bevilget pengene som skal til for at Kalle får behandling. Inntil man har utredet hvordan man skal takle slike tilfeller.
Vi har tilfeller i Norge også. Stian Pettersen fra Moelv er 13 år og har også Hunters. Hans behandling koster "bare" 3 millioner i året, men nok til at han omtales som Norges dyreste pasient.
Både Kalle og Stians historier er hjerteskjærende og vi berøres. Så lenge vi kan knytte en person til kostnadene, så vil de færreste ta stilling til dillemaet. Men før eller senere må vi kanskje?
I Norge bruker vi snart 100 milliarder kroner på helse og omsorg. Bare til helseforetakene går det 80 milliarder i tillegg til overforbruket som blir til budsjettoverskridelser. Hvert år stiger kostnadene fordi teknologien og forskningen setter oss i stand til å behandle stadig flere.
Bak står pressgrupper som pasienter og legemiddelprodusenter og presser på. Stilt overfor et døende menneske som kan få livet forlenget er det få politikere som kan si nei. De fleste vil sikkert forstå at det finnes en eller annen grense for mye ett menneske kan koste. Selv om Norge er rikt så er selv ikke helsebudsjettene uten bunn.
Da kommer problemet. Hvordan skal vi prioritere. Er det riktig at et menneskes behandling skal koste 10 millioner i året, fordi det utelukker behandling av andre som kanskje dør i køen?
I opinionen finnes det manglende aksept for at prioritering er nødvendig. Og bak står pressgruppene i helsevesen og legemiddelselskapene og skyver pasienten foran seg. Politikerne står overfor en nesten håpløs oppgave og overlater ansvaret til helsepersonellet.
Det finnes flere alternativer. De to mest nærliggende er at vi aksepterer at vi kan løse alle problemene i helsevesenet med å pøse mer penger inn. Det kan bety høyere skattenivå, eller at vi bruker oljepenger og dermed får økte kostnader gjennom en økt inflasjon/rentenivå.
Eller vi kan vi kan si at det finnes faktisk en grense for hvor mye ett menneskes liv skal koste. Det er ikke mulig å løse alle problemer med pengebruk, vi må prioritere og rasjonere de pengene vi har.
Utfordringen for politikerne er at det er ingen vinnersak å foreslå høyere skatter, private helseforsikringer eller rasjonering av helsetilbudet. Men har vi noe valg?
7 kommentarer:
Det er bare i et samfunn så brutalt som dagens vi setter pris på et liv overhodet.
Det er flere sider ved disee sakene som jeg kunne ha kommet inn på, men dette er den viktigste.
hmmm... eller man kan si at det er i et samfunn så brutalt som dagens vi setter pris på ethvert liv overhode....
...men dette blir bare lek med ord, hvilket ikke tjener debatten direkte.
Jeg tror alle samfunn til alle tider har satt en pris på liv. Det synes på litt ulike måter selvsagt, men realitetene er (dessverre) slik.
Synes det er en viktig debatt du trekker opp, og jeg synes man bør ta seg god tid til å debattere det, blant annet fordi det er et følsomt og veldig eksistensielt tema. Bare å få lov til å diskutere noe slikt vil kunne ta lang tid, og det skal og bør det kanskje ta.
Amos keppler: Jeg mener det er naivt å tro at dette ikke har skjedd før. Det har bare ikke vært noe særlig debatt rundt det. En hver prioritering betyr at når noe prioriteres opp, så reduseres noe annet. Rusmiddelomsorgen f. eks. Ved at et menneske dør av en overdose, så er det også et resultat av prioritering. Jeg tror det er en avsporing av debatten å skylde på at vi har et spesielt kaldt samfunn i dag.
Fordi teknologien utvikles og ikke minst fordi vi står overfor en sterk økning i antall eldre, vil vi bli stilt overfor mange vanskelige valg. Hvem skal ta disse valgene? Du? Jeg? Våre folkevalgte? Legene?
Det er i prinsippet ingen grense for mye vi kan putte inn i et helsebudsjett. Folks forventninger vil uansett alltid ligge foran mulighetene. Det er ikke slik at det vil bli en metning, at vi kan lukke dete gapet med økte skatter, eller med oljepenger.
Derfor må det også prioriteres i helsevesenet. Brutalt, javisst. Men kanskje bedre at vi sier det høyt, enn at det skjer i det skjulte. For det skjer hver dag i norsk helsevesen.
Carl Christian: Vi har hatt to prioriteringsutvalg under ledelse av Inge Lønning. De la frem innstilling for 20 og 10 år siden. Men prioritering av folks liv er vanskelig, spesielt for politikere. De skal gjenvelges hvert 4. år. Det skal ikke leger. Derfor har man skjøvet ansvaret over på andre.
Det ligger i sakens natur at man sier ja når man får et kamera på seg og en mikrofon opp i ansiktet med spørsmålet: "Vil du la barnet dø, eller vil dere bevilge de nødvendige midlene?"
Bakgrunnen for reportasjon kan være en pressgruppe som har satt agendaen.
Det er høres kynisk ut å diskutere dette, men jeg tror ikke vi har noe valg.
Genese: Ja, du har rett. Det foretas slike valg hver eneste dag, men de diskuteres ikke og det er ikke alltid i tråd med vedtatte prioriteringer. Og igjen reises diskusjonen om hvem som skal ha ansvaret, de folkevalgte eller legene.
nei, vi har ikke noe valg til å diskutere dette, det var vel også det som var poenget mitt. At jeg synes det var bra av deg å ta det opp. Synes heller ikke det er særlig kynisk å diskutere hva vi skal tillatte oss, gjennom helsevesenet og annet, å benytte av offentlige midler på et enkelt menneske. Det virkelig kyniske er kanskje å la være å diskutere det, la være å forholde seg til disse spørsmål, for realitetene tvinger frem grenser for hva vi kan og vil gjøre (som du jo var inne på) for å bevare, redde og forlenge liv, eventuelt øke livskvalitet.
Legg inn en kommentar