Årets første drittsekk

Jeg skal gjøre noe jeg ikke har for vane. Tror jeg da. Jeg skal være usaklig. Og ta mannen i stedet for ballen. Jeg skal utnevne årets første drittsekk. Navnet er Anders Heger.

Dette krever selvsagt en forklaring. Det har dere krav på. Den er lang og som følger:

Anders Heger er en av våre rikssynsere som har tilgang til alle medier. I motsetning til oss bloggrikssynsere. I tillegg har han sin ukentlige spalte i Dagsavisen. Der han mot god betaling mener noe om alt og alle. Det gjør han med "de store hagers selvtillit" for å bruke ett av hans egne uttrykk.

Men fyren skriver godt. Det skal han ha. Jeg liker hans måte å skrive på. Det er meningene hans jeg har noe i mot.

Heger har altså bakgrunn fra et overmøblert hjem på beste vestkant. Med stor hage. Men for å gi sin overklassebakgrunn et skinn av proletariatet, kler han seg som om han har ranet en UFF-container, men til prisen av en Ferner Jacobsen-garderobe. På tross av, eller på grunn av sin bakgrunn fra AKP-ML, er Anders Heger i dag direktør. Forlagsdirektør i Cappelen Damm. Og synser og skribent.

I en kronikk i Dagsavisen i fjor begikk Heger et karakterdrap på eiendomsmeglerbransjen. Ikke et drap med kaldt blod, men med kaldt blekk. Sannsynligvis en MontBlanc fyllepenn. Forlagsdirektører har en hang til slike. Geir Mork i Gyldendal bruker en slik. Med grønt blekk. I kronikken sin, viser Heger at han er en ekte post68-er. Uten fordommer:

Eiendomsmeglereventyret i hovedstaden har ført til at en gruppe mennesker som ikke tilfører fellesskapet noe som helst har kunnet bygge opp enorme formuer kun ved å selge ting de ikke eier. Hadde dette vært et normalt marked, ville man aldri funnet seg i at det sto noen og grafset til seg titusenvis av kroner i den smale sprekken mellom kjøper og selger.

Men for de fleste av oss er det å omsette gulvet vi sover på noe sjeldent og stort, noe som involverer hele vår formue og vel så det, det er noe vi gjør ytterst få ganger i livet, og der vi ikke vurderer forskjellige aktører mot hverandre. Det er ikke handelsmannen, men varen vi er opptatt av. Derfor har den syke praksisen med at de får betalt, ikke etter innsats, men i prosent av det som omsettes, fått utvikle seg.

Prisene er ikke bare høye, de er absurde. Og i dette markedet, som produserer gjeldsslaver på løpende bånd, er det altså noen som frekt og høylytt skryter av sine bestrebelser på å gjøre livsnødvendigheter dyrere. En av grunnene til at hus og hjem har et prisnivå som om det dreide seg om luksusvarer, er selvfølgelig at de stakkars boligtrengende skal bekoste en hærskare av overbetalte mennesker som huserer i byens dyreste forretningslokaler, som skal markedsføre seg og sitt gjennom prangende boards og helsidesannonser: «Vi jobber hardt for å få høy pris på boligen din!» Egenannonsene er beregnet på selgere. Til kjøperne sier de egentlig: Vi garanterer at du betaler for mye.

Etter hvert som boligmarkedet har gått fra kokende til eksplosivt, har jeg begynt å finne små coffee-table-bøker i postkassen min, fulle av påtrengende fargebilder over nærmiljøets omsetningsobjekter. Firefargers boligporno for å trigge lånerenta og stimulere inflasjonen, der salgsobjektet er stæsjet opp og utmajet av innleide interiørarkitekter og boligsminkere, og den litterære stil pendler mellom det forblommede og det latterlige.

Det er min profesjon å vite litt om hva den slags publikasjoner koster. Det er meningsløst pengesløseri, men så er da også eiendomsmegleriet annerledes enn annen handel. Det er tomhet og flitterstas, en skadelig geskjeft som handler om å berike mellommannen, på både kundens og selgerens bekostning. Om min datter ble glamourmodell, ville jeg blitt betenkt. Om hun ble eiendomsmegler ville jeg skammet meg.

Det er ingenting å se fram til, et økonomisk krakk. Jeg vet det. Men noe i det får meg til å smile forventningsfullt. Jeg gleder meg til den dagen den første eiendomsmegleren på Løkka må stenge og skaffe seg et skikkelig, ærlig arbeid.

Sykkelreparatør for eksempel.

Men Heger er en mann som ikke nøyer seg med å håpe på andres ulykke. Nei da, når han får sine ønsker oppfylt, må han bare gni Maldonsaltet godt inn i de arbeidsløse megleres sår. Han må skrive en ny kronikk: Let's hope it's a good one. Ja, det er tittelen altså.

For et års tid siden skrev jeg på denne plassen i avisen et stykke med overskriften «Hurra – krakket kommer». Det var utløst av eiendomsmeglerifiseringen av Grünerløkka, der snart hvert eneste hushjørne var okkupert av representanter for smågodtdealere og boligpusherkjeder som forsøkte å overgå hverandre i selvskryt og tro på at boligprisene var på sikker vei til å vokse seg inn i eiendomsmeklerhimmelen, bugnende fulle av provisjonsfrukter til unge menn med skjorter like pepsodenthvite som smilene deres. Artikkelen kulminerte i en spådom (og et håp): At de snart ville gå konk, på løpende bånd.

Man skal som kjent være forsiktig med hva man ønsker seg. Idet et nytt år tusler inn over Olav Ryes plass er mer enn annethvert eiendomsmeglervindu tømt for glorete firfarget boligporno. Isteden henger en beskjed som med gråpapirets nøkternhet gjør oppmerksom på at markedet har slukt sine egne barn, og lokalet vil straks være ledig for annen virksomhet.

Ja da kan det kanskje komme en Tanum-bokhandel der i stedet for. Med firfarget forlagsporno.

Men Heger gir meg innspill til å spore litt av og fortsette min usaklighet.

Det er nemlig ikke bare forretningslokalene på Grünerløkka som har blitt offer for markedet. Det er ikke bare de små stedsegne butikkene som sykkelreperatøren, skomakeren, grønnsakshandleren eller tuskhandleren som har blitt fortrengt av noen som kan betale bedre.

Arbeiderklassen som Heger solidariserer seg med gjennom partitilknytning i alle fall, har også blitt fortrengt. Fordi blant annet kultureliten som Heger er et selvbestaltet medlem av, har overtatt deres boliger. Med sin millioninntekt har Heger selv kjøpt to arbeiderboliger på Rodeløkka. Sannsynligvis til en pris som fabrikkarbeideren på Freia eller eiendomsmegleren på Løkka ikke er i nærheten av å kunne betale.

Meglere tjente i snitt 350-400 000 brutto. Med 45 timers uke, lørdag og søndag inkludert. Heger tjente til sammenligning 1 163 335 netto. Han har derfor råd til å bo på Løkka. I sin egen ghetto, fri for meglere med "pepsodenthvite" skjorter.

Så kan Heger og hans likesinnede sitte der i lyset fra PH5-lampen, på Egget-stolene, rundt Piet Hein-bordet og snakke om Sartre og eksistensialismen, eiendomsmeglere og arbeiderklassens retrett fra Løkka. Og Heger kan nyte den intellektuelle anerkjennelsen av sitt siste meglermord.

Selv ønsker jeg ikke at noen skal gå konkurs og de ansatte miste jobbene. Selv ikke Anders Heger ønsker jeg noe så vondt. Jeg har selv jobbet med å redde en bedrift fra skifteretten. Jeg vet hva det kostet. Med våkenetter i frykt for at de ansatte skulle miste levebrødet sitt. Det gikk bra, men jeg unner ingen det samme.

Selv om jeg kanskje har tenkt tanken når forlagspornoen i fire farger har fyllt postkassen med tilbud om et fantastisk berikende tilbud om en bokklubb eller 5, eller fått fritiden voldtatt av en imbesil telefonselger fra Hegers eget forlag. Men konkurs, nei. Ikke ennå.

Så jeg håper at det går bra både med Heger og forlaget hans. Og han finner noe annet som kan plage ham på sin vei til jobben. I mellomtiden kan han jo hilse pent på meglerne som er på vei til NAV eller sosialkontoret. Det var nok ikke alle som hadde råd til å kjøpe fra Hegers bestselgerliste il jul.

Så jeg beklager å ha brutt mot mine egne verdier om å være saklig, men det kunne ikke unngås. Årets første drittsekk er hermed kåret.

Og for de som måtte lure. Jeg jobber ikke i eiendomsmeglerbransjen, har ikke nære venner eller familie der. Men de eiendomsmeglere jeg kjenner og har brukt selv, har vært hardt arbeidende og dyktige. Og har gjort seg fortjent til provisjonen.