Jeg frykter frykten

Frykt har blitt vårt evangelium. Mer eller mindre bevisst styres vi av frykten. Det virker som om vi har gitt opp å kjempe mot, men viljeløst lar oss styre.

Fear is the main source of superstition, and one of the main sources of cruelty. To conquer fear is the beginning of wisdom. - Bertrand Russel

Terroristorganisasjoner spiller på den kollektive frykten. Frykten for at det en bombe skal sprenges og spre død og djevelskap. Siden terrorister ikke har det samme ressursgrunnlaget som nasjoner eller forbund av nasjoner har, må de utnytte følelser. Derfor ble 11. september et vendepunkt. Frykten vant over fornuften.

I USA der vel 3000 mennesker mistet livet i terroraksjonene bidro frykten for flere aksjoner til at man innførte ekstreme sikringstiltak. En massiv overvåkning av landets innbyggere. En sikkerhetskontroll på flyplasser som gjør at selv en illegal fjert ikke slipper inn i landet. Nå kan man argumentere med at disse tiltakene har hindret flere terroranslag. Det er vanskelig å etterprøve.

I perioden september 2001 til i dag har ca. 50 000 amerikanere blitt drept med skytevåpen. Frykten for intervensjoner i den personlige friheten er ikke sterk nok til å endre våpenlovgivningen. Hva hadde skjedd om terrorister drepte 10-11000 amerikanere i året?

Frykten for hva Saddam Hussein var i stand til å gjøre bidro til at Irak nå er i ferd med å slites i filler. Frykten seiret over fornuften og fakta.

"Frykten glemmer alle manerer" - William Shakespeare, Hamlet

På hjemlige trakter forsøker våre politikere å bruke frykten også til å sikre seg stemmer. Erna Solberg fremstilte Oslo som en utrygg by, der bestemor ikke turde å gå ut. Hun spilte på frykten. Selv om sannsynligheten for at det skulle skje bestemor noe i bymiljøet er mindre enn sannsynligheten for at hun skulle falle i sin egen bolig. Men frykten fremkaller følelser. Ikke fakta.

Sosialistene skaper frykt for at høyresiden skal knuse velferdssamfunnet. Skattelette skal øde landet. Mens sosialister frykter at private løsninger viser seg bedre og billigere enn offentlige og forsøker å skape frykt for at "bestemor settes ut på anbud" forsøker høyresiden å skape frykt for den korporative stat.

Vi frykter at muslimer skal ta over Europa og dermed også Norge. Fremskriving av demografi skal skape frykt. Hvordan skapes frykten? Er det tanken på hvordan den vestlige verdens kolonialisering og imperiebygging utarmet Midt-Østen, Afrika og Asia som gjør at vi frykter
dette.

"Av alle følelser er frykten den som mest svekker dømmekraften."
Jean Francois Paul de Gondi Retz

Frykten for klimaendringer er reell nok. Mye tyder på at klimaendringene er menneskeskapt og at vi har grunn til å frykte det som skjer. Men er frykten det riktige grunnlaget for å ta de rette grepene?

I våre private liv frykter vi også mye. Vi frykter at vi ikke skal bli gamle samtidig som vi frykter aldringsprosessen. Vi ser etter nye tegn hele tiden. Grå hår, rynker. Det må skjules at vi eldes. Vi frykter for å bli feite fordi det er ikke i tråd med idealmennesket. Derfor blir vi lette bytter for skjønnhetsindustrien som gjennom sitt fryktbudskap får oss til lytte til følelser mer enn ratio.

Vi frykter tanken på å mislykkes. I arbeidsliv og privatliv. Frykten for sprekker i vår fasade gjør at vi samler på materielle bevis på vår vellykkethet. For de som har lånefinansiert sin klassereise starter frykten for at en renteøkning skal redusere deres sosiale status. Å tape ansikt er noe vi frykter hele tiden.

"Det eneste vi behøver å frykte, er frykten selv."
Franklin D. Roosevelt

Fryktindustrien vokser ukontrollert. Dag for dag. Å argumentere mot frykt er vanskelig fordi det er følelser og ikke fakta. Hva jeg frykter? Jeg frykter frykten i seg selv. Frykten som hemmer oss i vår livsutfoldelse og frykten som skaper fordommer.

Et skjevt blikk på uken som gikk

Bloggen lider under mangel på tid. Jeg lider også litt av at det går for lang tid mellom hver gang jeg får kviste en politiker. Eller noen andre for den saks skyld. Derfor en liten oppsummering av uken som gikk. Der fant jeg noen godbiter.

Mer katolsk enn paven.
Dersom noen for 5 år siden hadde sagt at i 2007 har vi en finansminister fra SV som oppdager kapitalismens velsignelse og vil satse på mer aksjehandel, da hadde jeg bedt vedkommende vurdere å søke kvalifisert hjelp. Det hadde for så vidt holdt med tanken på en finansminster fra SV.

Kristin Halvorsen kliner imidlertid til og utvider muligheten til å investere en større andel av ”oljefondet i aksjer og øker andelen fra 40 til 60%. Hun har fått lommekalkulatorene i departementet til å beregne risiko i forholdt til tidshorisont.

” Vi kan forvente en kompensasjon for den forventede økningen i risiko i form av en betydelig høyere forventet avkastning på lang sikt.”

Slik taler en ekte kapitalist. Om denne uttalelsen hadde kommet fra en finansminister Foss, så hadde kanskje Halvorsen sagt følgende:

” Sosialistisk Venstreparti går inn for et lavere utvinningstempo av olje. Dette representerer en alternativ formuesforvaltning i forhold til det stortingsflertallet legger inn. I tillegg ønsker ikke Sosialistisk Venstreparti å investere oljepenger i utenlandske aksjer. Vi går i stedet inn for å kanalisere midlene inn på ulike fonds som bl. a. skal fremme energiomstilling, nasjonalt eierskap i næringslivet, kunnskap og kompetanse, miljøvennlige transportformer. ”

Det skrev nemlig partiet i sin innstilling til statsbudsjettet i 1999.

En dårlig idè
En av grunnene til at Kristin vil få mer avkastning på oljepengene er at det skal bli noe i reserve når statsminister Jens skal dele investere i det nye fondet sitt. 2 milliarder kroner skal brukes til å utvide statens eierskap i nystartede bedrifter. Som om ikke staten eier nok allerede.

Er det noe vi har nok av i Norge, er det risikovillig kapital. Vi mangler bare gode prosjekter. Jeg tror knapt det er mulig å ikke få egenkapital til prosjekter som har livets rett. Venturekapitalistene sliter med å finne de riktige personene med de riktige prosjektene. Er det bedrifter med dårlige forretningsplaner som skal hjelpes? Skal staten på denne måten sørge for at bedrifter som ikke ville overlevd på annen måte skal holdes kunstig i live og gjøre livet surt for andre?

Jens brukte ScanWafer som eksempel på selskaper som har problemer med å få tilgang til kapital og som et slikt fond skal hjelpe. Hadde bare Jens gjort hjemmeleksen så ville han visst at Innovasjon Norge yter bistand til den type oppstartsbedrifter allerede.

Jeg mistenker imidlertid Jens for å unngå mer mas fra Jan Bøhler. Han vil etablere 5 fond à 20 milliarder. Verken mer eller mindre. Man kan bli svimmel av mindre. Med disse fondene skal man berge alt og alle som ikke kan konkurrere i et vanlig marked. Skulle fondene bli en realitet (måtte det aldri skje) kan man jo kalle de opp etter andre statlige suksesser: Kongsberg Våpen-fondet, Norsk Jernverk-fondet, Sydvaranger-fondet osv.

En dårlig dag på jobben I
Vi har en sprekke i taket, Søftelind – Søfteland. Vi har en sprekke i taket – Søfteland. Det er ventemelodien som du får når du ringer Vegdirektoratet. ”Jeg tar ansvaret”, sa Vegdirektøren heroisk. Og tok ansvar slik bare en statsansatt på sjefsregulativ kan ta det. Ved å bli sittende og gjøre som han alltid har gjort. At 7 tunneler på E-18 står i fare for å rase sammen er for en bagatell å regne. At firmaet som kunne gjøre jobben raskest og billigst fikk arbeidet med å ordne opp i rotet, er helt etter Vegdirektoratets regelbok og er selvsagt egnet til å berolige oss trafikanter.

En dårlig dag på jobben II.
Vel nå har vel ikke idrettspresident Johannessen hatt en jobb den siste uka, men han får under tvil være med på oppsummeringen. Hvem har vel ikke sendt en mail i feil retning? Det kan skje i de beste familier. At dokumentet han vedla var antedatert i tillegg er jo også helt vanlig i de kretser. Det er vel ikke mye å mase om.

At idrettsstyret bløffer om hvorfor Johannessen måtte gå, er heller ikke noe å henge seg opp i. ”Fair play”, det gjelder vel ikke styret og administrasjonen. Bare utøvere. At Sverre Seeberg som medlem i valgkomiteen innstiller på en ny president og neste dag lanserer Johannessen på nytt er også normal organisasjonspraksis. Hvem han lanserer nå når Johannessen har trukket seg er ikke godt å vite. Denne såpeoperaen er ikke ferdigspilt før landsmøtet er over. Følg med

En god dag på jobben.
Sponheimen derimot. Det er gutten sin. Her må ikke en bortskjemt drittunge fra verste bestkant komme å yppe seg. Et forsiktig svar på en journalists spørsmål var nok til å få Sponheim til å hente frem motorsaga. Så grundig kvisting er det lenge siden vi har sett. Olaf Thommesen var ikke til å kjenne igjen etterpå.

Om noen trodde på en unnskyldning fra Lars`ern så måtte de tro om igjen. Unnskyldninger er for pusekattene i LO. Ikke for en venstreleder. Uka ble enda bedre for Sponheimen. Han ble til og med lansert som statsministerkandidat. Beskjedenhet er ikke et ord jeg forbinder med lederen for Venstre.

Det toppet seg på landsmøtet. Da banet man vei for Il Presidente. Ved å vedta et prinsippvedtak mot monarkiet har man fjernet alle hindringer som stod i veien for å få Lars Sponheim som republikken Norges første president. Kan det bli bedre?

Med ønske om en begivenhetsrik kommende uke.

Tuja-helvetet

Vi har fått en ny nasjonalplante. En grønn djevel har ubemerket sneket seg inn i våre botaniske omgivelser. Tuja! Du finner den overalt der menneskedyret farer frem. Hvordan det startet er litt usikkert, men som så mye annet, sikkert i små porsjoner. Som spredte busker. Og så kom det fullstendig ut av kontroll.

“Our home is our castle” sier engelskmennene. Denne devisen har vi nordmenn trykket til vårt bryst. Nå omkranses majoriteten av norske hus og hytter av dævelskapet.

Den er der som en grønn vollgrav rundt våre hus. Vi har vi skapt et monster som formerer seg med lysets hastighet. Først var det viktig å flashe hvor fint hus vi hadde fått, men så ble det litt for mange kikkere. Da reiste vi en mur. En grønn mur av tujaer. Som i motsetning til betongmuren bare vokser og vokser.

Og bak tujamuren kan vi sprade rundt og lure på hva som foregår på utsiden. Og de på utsiden lurer på det samme.

Det er noe typisk norsk over det å mure oss inne på vår lille flekk av moder jord. Gjerne langt fra andre mennesker. Programserien ”Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” fascinerer oss nordmenn. I snitt sett av 650 000 nordmenn. Vi har alle en bonde i oss. Innerst inne. Vi vil leve litt avsondret og litt usosialt. Selv i tettbefolket strøk. Da planter vi tujamurer. Dess høyere dess bedre.

Selv på campingplasser der campingvognene står med en armlengdes avstand og der man formoder at folk oppholder seg fordi de ønsker et sosialt liv, der finner du tujamuren.

Som tinnsoldater på geledd står de oppmasjert. Alle nivellert til samme nivå. Uten en lyte. Grønn og stram og ikke til å komme forbi.

Før hadde vi hekker som levde med naturens gang og årstidene. Det ble kanskje litt mye løvfall av det. Og litt mye innsyn om vinteren. Derfor skapte en eller annen luring, tuja-hekken. Så ser vi verken ut eller inn. Bare en grønn vegg hvor vi snur oss.

Jeg hørte for en tid tilbake en gartner som ble intervjuet på radio. Han fikk spørsmål hva som var den idelle planteavstanden for å få en flott tuja-hekk. Svaret hans fylte meg med glede: ”Sånn ca. 4,5 kilometer”. Han er min helt. I kampen mot tuja-mafiaen. Det måtte bare ut. Snart er vi i gang igjen.