Mitt kulturlandskap

Noen få skritt fra stuedøra ligger ett av landets vakreste kulturlandskap: Tanumplatået. Jeg bruker det mye. Som regel sammen med turkameraten min, Laban. Det er et perfekt sted å la tankene fare og hodet tømmes når multitaskingen blir for påtrengende. Her går man bokstavelig talt i historiens fotspor.

Fra Tanumplatået med Butterud Gård i bakgrunnen 

Kulturlandskapet strekker seg fra Stovivannet i nord og til Tanumåsen i Vest, med Ringiåsen som en naturlig vestvegg. Og i sentrum den vakre middelalderkirken vår, Tanum kirke som er fra sent 1100-tall.

Det unike er at landskapet er bevart slik våre forfedre opplevde det. Her finnes spor av bebyggelse fra 300 e. kr. I tillegg til en masse kulturminner av forskjellig art: Kalkovn, gravrøyser, kullmiler, gruvedrift for å nevne noen. Og ikke minst landbruket. Med bosetting som går mange hundre år tilbake. Derfor er da også landskapet foreslått vernet.

Her finner vi bl.a. Tanum-gårdene og Ringi-gårdene, der man på Øvre Ringi gård produserer en fantastisk eplemost. Den får du kjøpt i utvalgte butikker, på de mest kjente restauranter, eller aller best: Ved å ta turen innom Øvre Ringi. Da kan du samtidig ta deg en spasertur i området. Det kan trygt anbefales.

  Fra Stovi-vannets nordside

Ringiåsen i bakgrunnen

Alle bilder unntatt Tanum Kirke er tatt av undertegnede. Bildet av Tanum Kirke er hentet fra Bærum Kommunes photostream på Flicr, fotograf Marius Morstøl Jenssen

Bryllup i dyreparken

Vi republikanere har ikke vår beste dag i dag. Det er bare å forsone seg med det. Et kronprinsessebryllup hos "søta bror"er monarkiopium for folket. Våre argumenter om anakronisme, nepotisme og det som verre er, faller på slottsplassens brostein i dag. Men å bivåne så mye kongelig skrud og prakt, dog avkledt sin makt, bidrar til noen særdeles uhøytidlige refleksjoner.

Monarki har visse likhetspunkter med dyreparker. Dette dog ikke ment som en majestetsfornærmelse eller nedsettende om noen. Hverken dyr eller monarker. Jeg er klar over at min sammenligning halter på opptil flere punkter. Men det var denne assosiasjonen som kom frem under dagens bryllup.

For at vi ikke skal glemme hvordan dyr ser ut, putter vi dem i store innhegninger. De kan fortsatt være staselige å se på, men de er ufarliggjort. Stengsel mot publikum og vakter sørger for det. Klør klippes og tenner slipes. Så står vi der og ser inn. På dyrenes konge og andre medlemmer av dyrefamilien. Et liv uten stort annet innhold enn å vise seg frem og være til stas. For folket.

For at ikke dyreparkene skal bli for kjedelige og forutsigbare trenger man noen rebeller. En Julius i dyreparken og en Ari eller Fergie i kongefamilien.

Det er like stor stas i dyreparken som på slottet når nye verdensborgere ser dagens lys. En prins eller prinsesse på slottet. En isbjørnunge som min navnebror Knut eller en panda i dyreparken. Pressen jubler og blitzer lyner. Begge deler i en pressesymbiose. Gjensidig avhengig av hverandre.

Som regel går det bra med både de kongelige og dyrene. Men ikke alltid. Og dyrene kan man jo lettere flytte på. 

Som i dyrenes verden er man heller ikke monogame lenger. Det er unntak heller enn regel om man holder seg til samme livspartner. Men de kongelige kamuflerer nok sine sidesprang litt bedre.

For at ikke innavl skal degenerere avkommet har man også i kongehusene begynt å se etter avlslinjer utenfor familien. De er jo blitt så få etterhvert. En "bastard" kan være å foretrekke fremfor en tremenning. Det er visst det som er fornyelse. De som liker rene avlslinjer griner på nesen. "Folket" synes det er helt i orden.

Livet i en dyrepark er nok dørgende kjedelig. Derfor er det fristende å bli med på noe nyttig. Som å sitte i en næringskommite. Men får man ikke lov til. Derfor blir livet litt trist. Man brukes for å vises frem. Klippe en snor eller gjøre kunster på kommando.

Jeg liker dyr og jeg liker de kongelige.  Men ikke når de er innesperret. Både dyrehager og monarki har gått ut på dato. Slipp dem løs og la de leve et fritt og godt liv. Det fortjener de.

Vox leser fredagslyrikk - Jakob Sande

Jakob Sande er et naturlig valg for en sunnfjording. Sunnfjordingen var for øvrig yndlingsmobbeobjekt for Einar Førde. Som mente at vi burde gjøre folkehelt av noen med dette utgangspunktet:  "Eg er heilt uenig i alt du seier. Kva var det du sa forresten?"  Sunnfjordingen i konsentrat. Selv om vi vil hevde at aktøren i diktet ligner mer på en sogning.

I diktet Eit rus er det vel mulig å kjenne seg igjen for noen hver av oss bønder i by'n:

EIT RUS


Eg sat på ei sjapp
ned ved Oslo torg
i tungsame tankar
og drakk på borg.

Og etter som vinen
på potta mi seig
eg kjende kor livsmotet
vakna og steig.

Som nyskapt eg tømde
mitt tridje glas,
og song som forløyst
med min grove bas.

Ved fjorde låg sjappa
i måneblå glans,
og tusende møyar
gjekk fram i dans.

Smilande møyar
i skumlett flor
til tonar av døyvde
skjelvande kor.

Ved femte glas
såg eg stjernar og sol,
og vill som ein tyrk
sto eg upp og gol.

Men før eg fekk i meg
den sjette sup,
vart eg lempa på dørane
hovudstup.