tirsdag, mars 15, 2011

Uten filter

"Det glade vanvidd" er multitasker Elin Ørjasæters siste bok. Jeg har tilbrakt noen timer med den og er andpusten. Onde tunger vil nok hevde at jeg alltid er andpusten, men det krever sin mann å følge Ørjasæters hopp og sprett fra tema til tema.

Jeg sikkert ikke alene om å lure på når hun har fått tid til å skrive boken. Alltid tilstede i sosiale media. Dronning av Twitter. Der hun ofte skriver raskere enn sin egen tanke. Går aldri forbi et tv-kamera eller en mikrofon uten å mene noe om mye. Kommentarspalte i E24. Foredragsindustriens kvinnelige svar på Karsten Isachsen. Og når du ikke trodde det var nok, så har hun pinadø fått tid til å skrive bok. Og det er jo den som skal omtales her. Men så er hun velsignet med godt bakkemannskap: Mannen, forfatteren Nils Gullak Horvei.

Boken spenner vidt. Barneoppdragelse og ungdomstid, kvinner i og utenfor arbeidslivet, kropp og kroppsfiksing, feminisme, egne og andres diagnoser, før hun setter seg fore å redde verden og velferdssamfunnet. Det er nesten som hun lever opp til Mae Wests devise "Too much of of a good thing can be wonderful"

Hennes beskrivelser fra perioden som barne- og ungdomsforeldre i Bærum, mer eller mindre velykkede foreldremøter er gjenkjennelig for en som har barn i nesten samme aldersgruppe og som bor i samme område. Prestasjonspresset for å være fasademessig vellykket og gjøre de riktige tingene. Den nagende engstelsen for barnas ve og vel.  Been there, done that.

Elins styrke som kommentator, også i bokform, er hennes ærlige og direkte form. Ingen innskutte bisetninger eller bomullsinnpakning. Jeg tror det er vanskelig å finne skjulte agendaer hos henne. Rett på sak. Uten filter. Til dels provoserende i formen, spissformulert. Kjør debatt. Ett eksempel i boka, er når det gjelder offerifisering, som hun gjør til et nøkkeltema.

"Og når skal man forlange at folk tar ansvar for sitt eget liv, i stedet for å gjøre seg til ofre?"

Jeg synes bokas svakeste punkt, er samfunnsanalysene. Jeg savner litt mer bakgrunn for såpass bastante meninger, enten det gjelder velferdsstatens fremtid eller forelskelsen i og troen på at det er samfunnsøkonomene som skal redde oss. Fri og bevare oss da. At det er valgt så pass mange tema som er presset inn på ca 150 sider gjør også at de blir litt overflatisk behandlet. Det er synd, fordi de er viktige og kunne fortjent en litt bredere plass. Men jeg mistenker at det kommer en oppfølger.

Jeg liker boka. Jeg har sans for mennesker med stor grad av selvironi og som byr på seg selv, slik det blir gjort her.Selvutleverende med tidvis stor humor.

Jeg liker at hun spissformulerer seg slik at det naturlig skaper debatt. Spesielt liker jeg oppgjør med det "korrekte" språket, enten det gjelder "neger" eller "ressurs".

Ørjasæter skal ikke beskyldes for å kjede leserne. Boka er lettlest og morsomt, men ikke uten nødvendig grad av alvor. I tillegg er den en stor kjærlighetserklæring til familien og i særdeleshet mannen Nils. Som jeg oppfatter som ankeret i livet hennes.

"Hva er kjærlighet? Kjærlighet er å ikke gå sin vei. Kjærlighet er å ikke slippe taket." 

Det oser kjærlighet og respekt når hun omtaler Nils, enten det er som ektemann eller forelder. En fin og vár side som viser kontrastene i mennesket Elin Ørjasæter.


Så hva fanden nøler I efter. Kjøp boken og få en god leseropplevelse.

1 kommentar:

Svein Tore Marthinsen sa...

Jeg deler mange av de samme vurderingene av boken. Men er nok i sum hakket mer kritisk: http://blogg.aftenposten.no/marthinsen/2011/03/14/%c3%b8rjas%c3%a6ter-i-reprise/