Vox leser" fredagslyrikk" - Hjemkomst til havet

Jeg er omtrent født i fjæresteinene. Nesten så langt vest i havet du kan komme. Der Nordsjøen kan være både sjarmerende og forførerisk vakker, men har et Janusansikt. Skremmende og nådeløs når den spiller opp til stormdans. Trygt plassert på landejorda i Bærum savner jeg havet. Av og til. Da passer dette diktet av Kolbein Falkeid.

Hjemkomst til havet

 

Som den fortapte sønn

vender jeg tilbake til deg, hav.

 

Du som skremmer idyllene langt inn

i lunkne fjordbotner, viker og poller

fordi du er altfor kongelig for lystseilere,

påhengsmotorer og festivalfiskere.

 

Uten å blunke svelger du sola

som en rå eggeplomme til kvelds,

og mot demringen løfter du tunge skybanker opp,

stinne av regn og uvær, en våt klut

mot søvndrukne øyne og bankende tinninger.

 

Mot horisonten som et diadem om pannen

skriver du dine salte brev til kysten.

Land forvandles,

dyr og mennesker kommer og går.

 

Bare du

lever tilbaketrukket, klodens

blå øyne mot stjernene og evigheten.

 

Hvis jorden har sjel

Svømmer den i deg.

Utsikt mot vest fra Storåsen - Florø. Nordsjøen rett ut                                 

                                       

Vox leser fredagslyrikk - Hjemkost til havet

Det er ikke fritt for at en eksil-vestlending som er født i fjæresteinene, savner havet. Ikke det flate, snille havet innerst i Oslofjorden. Nei, Nordsjøens voldsomme kraft. Så derfor velger jeg meg Kolbein Falkeids

Hjemkomst til havet

 

Som den fortapte sønn

vender jeg tilbake til deg, hav.

 

Du som skremmer idyllene langt inn

i lunkne fjordbotner, viker og poller

fordi du er altfor kongelig for lystseilere,

påhengsmotorer og festivalfiskere.

 

Uten å blunke svelger du sola

som en rå eggeplomme til kvelds,

og mot demringen løfter du tunge skybanker opp,

stinne av regn og uvær, en våt klut

mot søvndrukne øyne og bankende tinninger.

 

Mot horisonten som et diadem om pannen

skriver du dine salte brev til kysten.

Land forvandles,

dyr og mennesker kommer og går.

 

Bare du

lever tilbaketrukket, klodens

blå øyne mot stjernene og evigheten.

 

Hvis jorden har sjel

Svømmer den i deg.

Vox leser fredagslyrikk - Kolbein Falkeid

Kolbein Falkeid dukker opp her fra tid til annen. Kanskje ikke så merkelig når man kjenner litt til hans sobre penn. Som kommer godt frem i diktet Elver

Jeg ser på hodet ditt i senga,
En svart hårbylt mellom dyne og pute i halvmørket.
Det tente gatelyset klatrer inn vinduet og låner
natta litt sikt her inne. Du sover
med ansiktet vendt fra meg.

Uten å se dem følger jeg sølvgrå
elver i håret ditt: Tid som har rent
langt og ennå renner, renner.
Det skummer hvitt etter stryk
og gjel av trang sorg. Jeg går
nedover og oppover deg, uløselig
bundet til bredden av oss, vår tid,
vår strekning sammen,
den eneste stien jeg finner fram på når det er mørkt.

Om du skulle gli fra meg -
Jeg hadde stått igjen her, rådløs
og uten retning.

Vagabonder forviller seg når de er alene på flatbygdene.

Vox leser fredagslyrikk - Kolbein Falkeid

Noen hundre statsledere føler nok et visst ansvar for å legge frem et konkret forslag i "Hopenhagen" i kveld/natt. Sender noen tanker med Kolbein Falkeids: Nå

Nå

Nå er du. Her og nå.
Det er nå du sitter i cockpiten
og har ansvar for at jorda går fram
til neste generasjon.
Det er nå du kan slå i bordet
og si hva du mener.
Det er nå du kan lese gressets
lette kursiv i vinden,
trærnes eldgamle stavelser og
dyreblikkets
meninger om justismord

Ja, her og nå.
Det er nå minstejenta puster
godnattkysset på kinnet ditt.
Det er nå du står på fyrdørken
og kan skufle venners ord,
morgenlys og nutraktet kaffe
innunder kjelene
så det damper og går

Vent ikke på drømmen om i morgen,
kamerat.
Sleng lassoen din rundt hornene på den,
hal inn
og hiv den over ende.
Det er nå du har sjansen. Her og nå.
Bare her og nå

Vox leser fredagslyrikk og gratulerer Kolbein Falkeid

Kolbein Falkeid fyller 75 år i dag og jeg stiller meg i den lange rekken av gratulanter. Denne flotte dikteren fortjener all heder. Les bare hvordan han beskriver vennskap. Bedre kan det knapt sies.

VENNER

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.