Vox leser fredagslyrikk - Tarjei Vesaas

Det litt gåtefulle i dag. Tarjei Vesaas og "Det ror og ror".

DET ROR OG ROR

Dagen er faren
– og det ror og ror.

Det mørke berget,
mørkare enn kvelden,
luter over vatnet
med svarte folder:
Eit samanstupt andlet
med munnen i sjøen.
Ingen veit alt.

Det ror og ror,
i ring,
for berget syg.
Forvilla plask på djupet.
Forkoment knirk i tre.
Forvilla trufast sjel som ror
og snart kan sugast ned.

Han står der òg
den andre,
han i bergfoldene,
i svartare enn svart,
og lyer utover.
Lam av synd.
Stivt lyande.
Stiv av støkk
fordi her ror –

Då må det gå blaff og blå-skin
fram og attende
som heite vindar
og som frost.

Det ror og ror i natt.
Det ser og ser ingen.
Ingen veit
kven som slikkar på berget
når det er mørkt.
Ingen veit botnane
i Angest sjø.
Ingen veit
kven som ikkje kan ro.

Vox leser fredagslyrikk - Tarjei Vesaas

Vildo stilte forrige fredag spørsmål ved om lyrikkpostene egentlig fenget lesere. Det gjør de om en skal bruke besøkstall som målestokk. Men til ære for Vildo som har Tarjei Vesaas som yndlingsforfatter så skal han få diktet: "Dine kne og mine". Det avsluttes med ett ord. Som til gjengeld forteller alt:

Dine kne og mine

Dine kne og mine
og den varme mosen.
Og dei unge år.

Din torste sky,
som min.
Og tung som min.
Guds auga i ei sol
i gløding.
Ditt eige rådvilt
inn i mitt:
Farvel.