onsdag, september 13, 2006

Either are you with us - or you are with the terrorists

“Either are you with us – or you are with the terrorists.” Dette var den klare beskjeden vi som var mot krigen i Irak fikk. Det gjorde vondt. Definitivt vondt fordi jeg var ”with us”. Dette er tanker som dukker opp post 9-11. I den hete debatten etter invasjonen i Irak ble man fort stemplet. USA-hater, venstrevridd, Al-Qaidas nyttige idiot. Det var ikke måte på. For egen del kunne det ikke være mer feil.


Ikke var/er jeg venstrevridd, ikke oppfattet jeg meg som en nyttig idiot. Jeg var definitivt ingen USA-hater.

Mine røtter til USA går dypt. Helt fra en av forfedrene satte sine føtter på amerikansk jord i 1853. Som fikk oppfylt den ”amerikanske drømmen”. Som grunnla et lite samfunn i Nord-Dakota. Skolen han etablerte. Skolehuset står fortsatt, selv om det ikke er noen undervisning der nå. Han deltok aktivt i samfunnslivet og var representert i styringen av staten Nord-Dakota. Jeg har fortsatt slektninger i USA.

Jeg har også mange venner i USA. Venner jeg har fått gjennom jobb og styreverv i en internasjonal organisasjon. Venner jeg gråt sammen med 11. september 2001, fordi de hadde mistet noen av sine. Jeg hater ingen i USA eller landet for den del.

Jeg var bare mot å invadere Irak. Motstander fordi jeg hadde lest litt om landets historie og visste hvilke utfordringer det ville bli å samle de ulike religiøse gruppene. Motstander fordi USA ikke hadde ryggdekning i det internasjonale felleskap. Motstander fordi jeg ikke trodde USA ville vinne kampen mot terrorisme ved å trumfe gjennom ”verdier”.

I valget mellom Soft power og Hard power, ville jeg valgt Soft power. Saddam Hussein kunne vært fjernet med andre metoder enn en invasjon om det var det man ønsket. USA har gjort det før. Daværende forsvarsminister Dick Cheney leverte for øvrig en glimrende analyse av hvorfor man ikke skulle invadert. Bare synd at han i 2003 hadde glemt analysen fra 1991.

Det hjelper ikke å være etterpåklok. Det hjelper ikke å se at man hadde rett. Nå har man ikke noe valg. USA må gjennomføre løpet de har startet. De må stå løpet ut og gjøre alt som står i deres makt for å unngå at landet splittes ytterligere. Det er mulig det er for sent, men å trekke seg ut nå, vil gjøre vondt enda verre.

Så får vi leve med Bush-administrasjonens løgner og dårlige grunner for å invadere. Og kanskje det kan være en påminnelse til de som fortsatt mener at de gjorde det rette og som nå har vendt sine øyne mot Teheran om at man bør tenke konsekvenser. Er verden blitt tryggere? Jeg tror ikke det.

7 kommentarer:

Anonym sa...

For noe vrøvl!
Er du for å sende norske soldater til Irak også, for å «hjelpe til med freden»?

Wake up!

Knut Johannessen sa...

Det kunne vært interessant om du kunne fortelle hva som er vrøvl. Jeg er ikke sikker på om jeg klarer å finne det ut på egen hånd.

Jeg er også litt usikker på hvor i innlegget du finner dekning for spørsmålet ditt??

Anonym sa...

Du tror seriøst at soldater sendes i fredsøyemed?

Knut Johannessen sa...

Jeg er fortsatt confused med hensyn til hva du mener. Jeg har ikke noe sted skrevet at soldatene er sendt i fredsøyemed. Dersom du leser det jeg har skrevet så kommer det klart frem at jeg var motstander av invasjonen.

Det som er poenget og som også mange andre motstandere av invasjonen også hevder er at: Dersom USA umiddelbart trekker seg ut av Irak, så skaper det flere problemer enn det løser. USA bør derfor fortsette for å:

Unngå ytterligere eskalering av motsetningene mellom shia/sunni/kurdere.

Starte en gjennoppbygging av infrastruktur.

Støtte det valgte irakiske parlamentet i deres arbeid med å gjenreise et demokrati.

Bidra til å etablere et irakisk forsvar og sikkerhetsstyrker som kan bidra til å forhindre volden som utøves i dag.

Det er mulig at dette er vrøvl i dine ører, men jeg synes det er et litt håpløst utgangspunkt for en diskusjon.

Knut Johannessen sa...

Som en tilleggskommentar kan jeg vise til et tidligere innlegg om samme tema som kanskje utdyper det jeg mener er utfordringene:

http://voxpopulinor.blogspot.com/2006/05/plan-b-i-irak-lets-divide-and-get-hell.html

Anonym sa...

Umm.. Men hvis du er enig med oss andre (the popular voice) i at USA jugde om til og med grunnen for å gå inn i Irak...

Hva får deg da til å plutselig stole på alt USA sier om hva de driver med i Irak?

Når de jugde om Irak, Afghanistan, 9/11, torturen, CIA-fengslene... the list goes on and on...

Hva får deg til å tro at de ikke bevisst og ved svarte metoder søker å stirre opp mest mulig uro i Irak, og i hele regionen, ved hjelp av Israel og deres 1 million klasebomber i Sør-Libanon, etc etc?

Hva er det ved ditt standpunkt som skiller det fra ren religion og blind tillit til at USA nå snakker sant, og gjør det gode?

Virker veldig naivt på meg.

Knut Johannessen sa...

Det er mulig det er naivt i dine øyne, det får jeg leve med, jeg hadde bare håpet på et litt høyere nivå enn å bli plassert i sekken for religion og blind tillit. Beklager, men det blir for dumt for meg, spesielt på bakgrunn av det jeg tidligere har skrevet.

Hva skjer om USA trekker seg ut over natten? Er det bedre for Irak at det deles opp i flere regioner og at volden øker fra dagens nivå? USA har gjort sine feilgrep, men det kan ikke diskvalifisere dem fra å bidra til oppbyggingen av landet.

Hvilke interesser tjener det at landet splittes og at volden mellom de religiøse gruppene tiltar?

Skal man rope på en annen sterk mann? Det har jo vært venstresidens resept å støtte en slik, enten man har støttet Stalin, Mao, Pol Pot eller Enhver Hoxa. Det har ikke akkurat vært noen suksessoppskrift.