søndag, september 03, 2006

Skal sykehus gå i balanse?

Gunnar Stavrum i Nettavisen tar et oppgjør med sykehusene for at de ikke klarer å holde budsjettene sine. Det virker som om han har synset mer enn godt er. Slik går det når en siviløkonom tror at liv og helse kan måles etter vanlige bedriftsøkonomiske termer. Det kan de ikke. Jeg tror han vet det også.

Jeg skal gi ham rett på et par punkter.

"Sykehusene later som de lager budsjetter og politikerne later som de tror på dem."
Det er en god beskrivelse.

En professor i helseøkonomi ved NTNU, Jon Magnussen har beregnet at sykehusene i år vil bruke 1,5 mrd mer enn budsjettert.

Stavrum har rett at dette heter underskudd. Han tar feil når han mener at det er:

"merforbruk over alle støvleskaft i en sektor som tydeligvis ikke bryr seg om rammer og bevilgninger"
1,5 milliard i merforbruk er ca. 2,1% av det som bevilges til sykehusene i år som er ca. 70 milliarder. No big deal. Mitt styre hadde sagt at det var på budsjett om jeg hadde hatt avvik på +/- 2%.

At man har dratt med seg et akkumulert underskudd på 6,1 milliarder fra tidligere år er selvsagt ikke bra, men heller ikke det er noen krise.

Stavrum tar virkelig feil når han hevder følgende:

"Det voldsomme overforbruket kommer år etter år til tross for at bevilgningene stadig øker, og til tross for at befolkningen lever lenger og blir friskere og friskere."
Her mistenker jeg Stavrum for å synse.

Bevilgningene øker, det er korrekt.

At befolkningen lever lenger betyr ikke at de trenger mindre helse. Det kan jo være sykehusbehandlinge som sørger for at mange lever lenger.

At vi blir friskere og friskere er heller ikke riktig. Statistisk Sentralbyrås tall for 2005 viser at det er en økning på 10% på dagbehandling på sykehus og en økning på 1,7% på heldøgnsbehandlning. I tillegg har sykefraværet økt dramatisk.

Jeg er enig med Stavrum i at sykehusene ikke lever over evne eller sløser spesielt mye. At det er rom for forbedringer tror jeg nok.

Da gjenstår vi med følgende dilemma. Dersom sykehusene skal gå i balanse så må de behandle færre pasienter. Hvem vil spille Gud? Ikke politikere i hvert fall.

Professor Ivar Sønbø Kristiansen forsøkte å sette søkelys på dilemmaet da han for å få i gang en debatt og samtidig avsløre politikerne, gikk ut med et forslag om å sette makspris på 350 000 pr. år for livsforlengende behandling.

Da ble det et helvetes leven. Den ene politikeren etter den andre gikk ut og avviste forslaget blankt. Fremskrittspartiets mann i Helsekomiteen på Stortinget, Harald Nesvik var krystallklar: Forslaget var uaktuelt. FrP har alltid penger, så det var kanskje ikke så rart. Men Nesvik fikk følge av alle andre partier. Ingen ville leke Gud.

Sønbø Kristiansen oppnådde det han ville. Siden ingen ville prioritere, så kan man heller ikke snakke om underskudd når sykehusene behandler flere pasienter enn budsjettert. Selv om Stortinget har forlangt at sykehusene skal holde budsjettene.

Problemstillingen reiser en rekke spørsmål. Først og fremst: Skal sykehus ledes etter de samme kriteria som en hvilken som helst bedrift? Når politikerne ikke vil prioritere kan vi da forvente at sykehusledelsen skal gjøre det for dem?

Hvordan kan vi få mer helse for pengene våre? Skal vi øke ventelistene for å nå budsjettet. Da må trygdekontorene betale ut et tilsvarende beløp i sykepenger og bedrifter taper penger i tillegg til at pasientene lider. Er det det vi ønsker?

Kan vi diskutere en ordning med helseforsikring og samarbeide med private uten at de rødgrønne går i svart (eller rødt)?

Hvis vi ikke vil svare på utfordringene så må vi ta konsekvensene. Betal ut det det koster å behandle pasientene og hold kjeft.

9 kommentarer:

Genese sa...

Dette er vanskelig. Men det er jo en illusjon å tro at dette er noe som kan drives som en hvilken som helst butikk. Dt er ikke vanskelig å holde budsjettene. Men det er vanskelig når politikerne samtidig ikke skal ha redusert helsetilbud, heller ikke rasjonalisering i form av nedleggelser osv.
Det er akkurat som om man tror det går an å få det beste av alt, det motsatte av mål og prioriteringer.

Vox populi sa...

Genese: Jeg synes ikke dette er så vanskelig. Så lenge ingen politiker vil stå frem og si at: Jo, sykehus skal gå i balanse og vi skal sette opp kriteria for prioriteringen, så er det bare å betale det det koster.

Alternativet er at noen reiser seg opp og sier at vi nå skal følge professor Sønbø Kristiansens forslag til prioritering, for da kan sykehusene gå i balanse. Høres ut som en skikkelig vinnersak på ethvert partiprogram, synes du ikke?

Genese sa...

Dette er en form for spill. Alle vet jo at vi egentlig setter en pris på det meste med økonomiske rammer, men ingen tør å si det.

Beate sa...

Når vi lever lengre, så koster dette penger. Eldre mennesker trenger flere runder på sykehuset, og vi lever lengre pga av behandlingen vi får.

En annen faktor som spiller inn er sykefravær. Vi vet at når avdelinger effektiviseres og man gjør store forandringer, så følger mer sykefravær, fordi kravene til de ansatte ofte er større en hva de med dårligst helse kan stille opp med. Jeg mener å ha lest en analyse om at dette koster mer enn det man tjener inn - selv om det da blir staten som etter hvert tar utgiftene over trygden, så innvirker det også på lønnsutgiftene.

Before the Flood sa...

Skal sykehusene gå i balanse? Helt opplagt, selvfølgelig skal de det. Sykehusenes tilskudd reflekterer jo i prinsippet den delen av statsbudsjettet som det er politisk flertall for å bruke på den type tjenester. (Sykehus er vel å bemerke ikke det eneste helsetilbudet, og helsesektoren heller ikke den eneste som har innvirkning på folkehelsen).

Å overskride budsjettene vitner dermed ikke bare om manglende styringsevne, men også manglende respekt for den demokratiske prosess. Man søker å bølle seg til økte tilskudd for å dekke over sin egen udugelighet ved å skyve syke og svake foran seg.

Men, du har helt rett i din analyse. Den fundamentale årsak til det hele er politikernes fullstendige mangel på evne til å gi klare politiske føringer, som er mulig å følge opp innenfor eksisterende budsjetter. Man kan ikke oppfylle kombinasjonen medisinsk forsvarlighet, økonomisk forsvarlighet og lokalsykehus på hvert nes og i hver dal. En av de tre tingene må politikerne se bort fra.

Når det gjelder prof. Sønbø Kristiansen, støtter jeg i hovedsak hans synspunkter. Det er etterhvert mange ekstremt kostbare behandlingsformer der det rår berettiget tvil om nytteverdi. Hver enkelt pasient vil måtte vurderes for seg, men å ha en "tommelfingerregel" ville hatt stor verdi. Men inntil vi begynner å avle politikere med ryggrad, så vil dette stort sett bli en akademisk øvelse.

Before the Flood sa...

"En annen faktor som spiller inn er sykefravær. Vi vet at når avdelinger effektiviseres og man gjør store forandringer, så følger mer sykefravær, fordi kravene til de ansatte ofte er større en hva de med dårligst helse kan stille opp med."

Dette er stort sett en floskel som fagforeningene har greid å selge inn. Dette har de lykkes med i så stor grad at begrepet effektivisering er blitt negativt ladet. Hvordan kan effektivisering (dvs. at ting går lettere, med mindre bruk av innsatsfaktorer) føre til økt sykefravær? Det hadde vært en meningsløs påstand dersom ikke den samlede fagbevegelse hadde greid å gjøre effektivisering synonymt med bemanningsreduksjoner.

Beate sa...

At det skulle være en floskel stiller jeg meg tvilende til, og det er ikke bare fagbevegelsen som sier dette. (Selv kan jeg ikke huske at fagbevegelsen sier så mye om dette i det hele tatt, men nå leser jeg lite som blir sagt derfra.) De jeg har lest som har vært opptatt av denne problemstillingen er leger, som ser det som skjer med egne pasienter, og andre som har jobbet med statistikker over langtidsykemelding og trender rundt når folk blir langtidssykemeldt.

Before the Flood sa...

Jeg spør fortsatt hvordan det kan føre til mer sykefravær at noe blir mer effektivt??

Vox populi sa...

Jeg går ut fra at du stiller spørsmålet til Beate? Jeg ser heller ikke at det er dekning for å hevde at effektivisering fører til mer sykefravær. Det måtte i så fall være dersom effektivisering ble gjennomført ved å "rutinisere" arbeidet, slik at det blir kjedeligere og mer monotont.