Bjørgulv Braanen i Klassekampen har skrevet en leder om sosiale medier med utgangspunkt i Twitter. Den er spissformulert og derfor lett å angripe. Men Braanen er ikke uten poeng.
Braanen skriver at twitter ikke er et virkelig massemedium der definisjonen han bruker er at det ikke er for "folk flest". Det er riktig. På samme måte som han da også utdefinerer Klassekampen som et media for folk flest. Klassekampens leserprofil er kanskje ikke så forskjellig fra den han tegner for Twitter. Et morsomt forsøk på å bytte ut "Twitter" med "Klassekampen" i teksten, blir derfor ikke mer enn det; morsomt.
Samme forhold gjør seg ogå gjeldende for et annet sosialt medie:Facebook. Det er heller ikke folkemeningen som fremstår der, selv om 100 000 støtter en sak. Vi så det i Maria Amelie-saken. Vi har sett det i "Bevar Hardanger"-aksjonen der FB-siden har over 100 000 medlemmer. Det samme som aksjonen for lavere bensinpriser har.
I Norge har Twitter liten innflytelse på samfunnsdebatten og setter sjelden dagsorden. Et godt eks. på det er motstanden mot datalagringsdirektivet. Den er relativt massiv på twitter. Utenfor og blant folk flest er det relativt lite interesse for temaet, dessverre. Og på twitter er det stort sett (med noen hederlige unntak) en skyttergravskrig. Men det er få falne. Og ingen har heist det hvite flagget ennå. Som dedikert motstander av DLD synes jeg det er synd, men registrerer at sånn er det.
Det fører meg over på at Braanen har et poeng når det gjelder at det oppstår twitterklaner av mennesker som føler tilhøringhet i sak, politisk ståsted eller annen samhørighet. Og opinionsdannerne er ofte (men ikke alltid) de samme som i tradisjonelle media. Samsnakking er heller ikke et ukjent fenomen. DLD har jeg nevnt. Vi så det også tydelig i Maria Amelie-saken. Det er/var en klar majoritet av tvitterfolket som støttet henne. Langt større andel enn blant folk flest. Men det var ikke deltagelsen og diskusjonen på twitter som fikk enkelte kommentatorer til å bomme på realitetene.
Dessuten synes jeg mye av kritikken mot Braanens leder, understreket noen av poengene hans. Ikke alle kommentarene han fikk var saklige. Mange gikk i skyttergravene. Og vi som gav Braanen betinget støtte, var i desidert mindretall.
Twitter er kjapt og kort. I mange tilfeller går ikke ordene omveien om hjernen før de treffer tastaturet. Og 140 tegn er ikke egnet for nyanser og gråtoner. Det er ulempen, men i noen tilfeller også fordelen med Twitter. Skal man utdype har man andre muligheter. Som en bloggpost. Eller en leder i Klassekampen.
Jeg må innrømme at jeg av og til ikke bare får lyst til, men også opptrer som djevelens advokat i noen twitterdiskusjoner, (ikke denne) når jeg føler den kompakte majoritet blir for klam. Som raskt får resultater i form av avfølging. Noen vil leke med like barn.
Men skal man få oversikt, må man ofte opp i høyden. Og ha 360 grader utsikt. Siden Braanen bare følger 289 tvitrere og disse er godt plassert i den tvitrende eller kjatrende klasse, så ser selvsagt Braanen det han ser, men synsfeltet og oversikten er sterkt begrenset.
Selv har jeg utbytte av twitter i de 3 årene jeg har deltatt. Jeg følger mange som ikke mener det samme som meg og får brynt meg i diskusjoner. Jeg får tilført ny kunnskap fra fagfolk og andre som villig deler linker. Og når jeg retweeter noe, er det ikke nødvendigvis fordi jeg liker det. Det kan godt være fordi jeg mener det er et viktig innspill, selv om jeg er sterkt imot det.
Og noen ganger er ikke twitter noe annet enn tidtrøyte der man kommenterer med et skjevt blikk og et dårlig forsøk på å være morsom. Blott til lyst.
De mange nyansene bidrar imidlertid ikke til debatt og passer ikke i Braanens spissformulering. Jeg mistenker ham allikevel for å ha sett de, også blant de han følger.
Twitter inneholder mye av det Braanen kritiserer det for, men også langt mye mer. Twitter er ikke et massemedium for folk flest. Men det gir folk flest lett adgang til mediet hvis de ønsker. I motsetning til Klassekampen, der terskelen er langt høyere. Og på twitter er det ikke nødvendigvis hvem du er som er viktig, men at du har noe fornuftig å si. Det er styrken ved sosiale medier.
Tvitterfolket har imidlertid godt av at noen utfordrer og stiller kritiske spørsmål. Noe man ikke trenger å ha skrevet 10 000 tweets eller følge 1000 for å gjøre.
