Tvitrende klassers samsnakk

Bjørgulv Braanen i Klassekampen har skrevet en leder om sosiale medier med utgangspunkt i Twitter. Den er spissformulert og derfor lett å angripe. Men Braanen er ikke uten poeng.

Braanen skriver at twitter ikke er et virkelig massemedium der definisjonen han bruker er at det ikke er for "folk flest". Det er riktig. På samme måte som han da også utdefinerer Klassekampen som et media for folk flest. Klassekampens leserprofil er kanskje ikke så forskjellig fra den han tegner for Twitter. Et morsomt forsøk på å bytte ut "Twitter" med "Klassekampen" i teksten, blir derfor ikke mer enn det; morsomt.

Samme forhold gjør seg ogå gjeldende for et annet sosialt medie:Facebook. Det er heller ikke folkemeningen som fremstår der, selv om 100 000 støtter en sak. Vi så det i Maria Amelie-saken. Vi har sett det i "Bevar Hardanger"-aksjonen der FB-siden har over 100 000 medlemmer. Det samme som aksjonen for lavere bensinpriser har.

I Norge har Twitter liten innflytelse på samfunnsdebatten og setter sjelden dagsorden.  Et godt eks. på det er motstanden mot datalagringsdirektivet. Den er relativt massiv på twitter. Utenfor og blant folk flest er det relativt lite interesse for temaet, dessverre. Og på twitter er det stort sett (med noen hederlige unntak) en skyttergravskrig. Men det er få falne. Og ingen har heist det hvite flagget ennå. Som dedikert motstander av DLD synes jeg det er synd, men registrerer at sånn er det.

Det fører meg over på at Braanen har et poeng når det gjelder at det oppstår twitterklaner av mennesker som føler tilhøringhet i sak, politisk ståsted eller annen samhørighet. Og opinionsdannerne er ofte (men ikke alltid) de samme som i tradisjonelle media. Samsnakking er heller ikke et ukjent fenomen. DLD har jeg nevnt. Vi så det også tydelig i Maria Amelie-saken. Det er/var en klar majoritet av tvitterfolket som støttet henne. Langt større andel enn blant folk flest. Men det var ikke  deltagelsen og diskusjonen på twitter som fikk enkelte kommentatorer til å bomme på realitetene.

Dessuten synes jeg mye av kritikken mot Braanens leder, understreket noen av poengene hans. Ikke alle kommentarene han fikk var saklige. Mange gikk i skyttergravene. Og vi som gav Braanen betinget støtte, var i desidert mindretall.

Twitter er kjapt og kort. I mange tilfeller går ikke ordene omveien om hjernen før de treffer tastaturet. Og 140 tegn er ikke egnet for nyanser og gråtoner. Det er ulempen, men i noen tilfeller også fordelen med Twitter. Skal man utdype har man andre muligheter. Som en bloggpost. Eller en leder i Klassekampen. 

Jeg må innrømme at jeg av og til ikke bare får lyst til, men også opptrer som djevelens advokat i noen twitterdiskusjoner, (ikke denne) når jeg føler den kompakte majoritet blir for klam. Som raskt får resultater i form av avfølging. Noen vil leke med like barn. 

Men skal man få oversikt, må man ofte opp i høyden. Og ha 360 grader utsikt. Siden Braanen bare følger 289 tvitrere og disse er godt plassert i den tvitrende eller kjatrende klasse, så ser selvsagt Braanen det han ser, men synsfeltet og oversikten er sterkt begrenset.

Selv har jeg utbytte av twitter i de 3 årene jeg har deltatt. Jeg følger mange som ikke mener det samme som meg og får brynt meg i diskusjoner. Jeg får tilført ny kunnskap fra fagfolk og andre som villig deler linker. Og når jeg retweeter noe, er det ikke nødvendigvis fordi jeg liker det. Det kan godt være fordi jeg mener det er et viktig innspill, selv om jeg er sterkt imot det.

Og noen ganger er ikke twitter noe annet enn tidtrøyte der man kommenterer med et skjevt blikk og et dårlig forsøk på å være morsom. Blott til lyst.

De mange nyansene bidrar imidlertid ikke til debatt og passer ikke i Braanens spissformulering. Jeg mistenker ham allikevel for å ha sett de, også blant de han følger. 

Twitter inneholder mye av det Braanen kritiserer det for, men også langt mye mer. Twitter er ikke et massemedium for folk flest. Men det gir folk flest lett adgang til mediet hvis de ønsker. I motsetning til Klassekampen, der terskelen er langt høyere. Og på twitter er det ikke nødvendigvis hvem du er som er viktig, men at du har noe fornuftig å si. Det er styrken ved sosiale medier.

Tvitterfolket har imidlertid godt av at noen utfordrer og stiller kritiske spørsmål. Noe man ikke trenger å ha skrevet 10 000 tweets eller følge 1000 for å gjøre.

Dugnadsånd i sosiale medier

Jeg har tidligere blogget om invitasjonen fra Jens Stoltenberg om å gi blogg-råd til regjeringen i forbindelse med Samarbeid for arbeid. Det ble et godt møte.

Når en har blogget i flere år om samfunnsrelaterte saker med ønske om å blir hørt, så er det faktisk en spesiell opplevelse når regjeringen ønsker å lytte til deg. Og for en enkel sjel fra Vestlandet er det stort å sitte ved siden av statsministeren. Selv om jeg kanskje ikke er de rødgrønnes største beundrer. (Desto mer morsomt er det at jeg har begrunnet mistanke om at mitt navn ble spilt inn fra de rødgrønnes rekker)

Det er ikke vanlig møte i 16. etg. hos SMK, kan man bli så preget at det ikke er alle tanker som kommer til skudd. Derfor en liten oppfølger til møtet.

Jeg tror regjeringen har gjort noe klokt i å invitere befolkningen til å komme med innspill. Spesielt i sosiale media.

Jeg ser på dette som en form for dugnad. Dugnad er jeg vokst opp med i Florø. Det var dugnad enten når vi skulle løfte sammen i skole-korpset eller fotball-laget. Eller i andre lag og organisasjoner. Det som kjennetegner dugnad er at man bidrar med det man kan best, men ikke minst med hardt arbeid. Og når mange blir med, kan dugnadsgjengen være et miniatyrsamfunn både i arbeidsinnsats og kompetanse. Og man kan utrette store ting.

Derfor kan Samarbeid for arbeid ha glede av et slikt dugnadsprosjekt. Det finnes så uendelig mange dyktige, kompetente mennesker som kan gi kloke innspill til regjeringen. Og mange har lyst til å delta.

Ett av mine råd til statsministeren var derfor: Å ta godt vare på de beste innspillene. Folk har et behov for å bli sett og hørt. Og få anerkjennelse når det er fortjent. Derfor vil det være en stimulans om regjeringen (og gjerne statsministeren) tar seg tid til å gjøre litt stas på borgere som bidrar. Ikke bare som en symbolhandling (selv om den er viktig nok), men når det kommer spesielt gode innspill som regjeringen vil kikke nærmere på.

Jeg synes prosjektet er spennende og kan danne grunnlag for andre samarbeidsprosjekter. Vi har sett at Samferdselsesdept. opprettet blogg i forbindelse med høringen om Datalagringsdirektivet. Som de får innspill på.  

Mye kan selvsagt forbedres og statsministeren fikk gode råd fra de andre bloggene rundt bordet, men det er bedre å sette igang for så å justere, istedet for å vente på det perfekte. Det beste er ofte det godes fiende. Jeg synes det er positivt at myndighetene går nye veier og så får man heller gjøre som Ferdinand Finne og la veien bli til mens man går. 

Det var også hyggelig at Jens la inn en kommentar fra møtet på bloggen i dag. Uansett om det var en av hans rådgivere som har forfattet det.

Jeg kommer til å bidra med flere bloggposter på Samarbeid for arbeid. Det er ikke sikkert at de blir oppfattet som like hyggelige og positive som møtet på fredag. Men konstruktiv skal jeg forsøke å være.

En departemental skandale

Trond Giske har nedsatt et utvalg som skal utrede reguleringen av ansvarssystemet på medieområdet. I dette ligger også ansvar for ytringer i sosiale medier og på internett.

Dette er et tiltak som jeg tror mange ønsker velkommen. Om det ikke er lovløse tilstander på nettet, så tror jeg avklaring av ansvarsområdet er nødvendig.

For oss som ikke er en del av de etablerte mediene er punkt 10 i utvalgets mandat, av spesiell interesse:

10. Behovet for særskilte lovregler eller tjenester (offentlige eller i regi av mediene selv) som kan sikre enkeltpersoners personvern i møte med media. Utvalget bør særlig vurdere behovet for tiltak overfor nettmedier som ikke har en sentral redaktørfunksjon eller der en privatperson står bak, og der bransjens etablerte etiske tilsyns- og klagesystem ikke kommer til anvendelse.

Og vi som blogger, bør merke oss hva statssekretær Hallvard Ingebrigtsen sier til NRK

Blogger

Statssekretær i Kulturdepartementet, Hallvard Ingebrigtsen, påpeker at de aller fleste aviser og mediehus har et avklart syn på hvem som er ansvarlig for nettavisene.

- Men hva med de sidene som har linker til annet stoff som for eksempel blogger og debattsider? Dette er ting utvalget må vurdere, og se om det går an å finne et tydeligere ansvarssystem for, sier Ingebrigtsen.

Han mener det må være en ambisjon å klare å plassere ansvaret for ytringer som legges ut på nett.

Sett i lys av mandatets utvalg er det nærmest en skandale at ikke departementet klarer å få med en eneste representant for sosiale medier i utvalget. Det finnes mange oppegående mennesker som er kvalifisert for en slik rolle. Utvalgets medlemmer er forøvrig:

Leder: Janne Kristiansen, advokat, leder Gjenopptagelseskommisjonen
Gunnar Flikke, tidligere sjefredaktør, Adresseavisen
Lars Arve Røssland, førsteamanuensis, Universitetet i Bergen
Ragna Aarli, stipendiat, Universitetet i Bergen
Svein Harald Brurås, førsteamanuensis, Høgskolen i Volda
Guri Hjeltnes, professor Handelshøyskolen BI
Magne Lerø, redaktør Mentor Medier
Eli Skogerbø, professor Universitetet i Oslo
Christine Lie Ulrichsen, seniorrådgiver, Kredittilsynet
Rune Fløisbonn, medlem i personvernkommisjonen, avdelingsdirektør Kripos
Ann-Magrit Austenå, assisterende generalsekretær, Røde Kors, tidligere leder, Norsk Journalistlag

Siden utvalget også kan komme til å legge premissene for hvordan blogger og andre sosiale medier skal "ansvarliggjøres", er ikke dette godt nok. Kultur- og kirkedepartementet bør snarest vurdere å supplere utvalget for å bidra til utvalgets legitimitet overfor de medier de skal vurdere.

Blogganbefaling: Teknologibloggen Cap Gemini

Cap Gemini har lansert teknologibloggen sin. For dere som er interessert i teknologi og innovasjon, så bør bloggen være et stoppested.

Spesielt for dere som følger med på sosiale medier og hvilken nytte man kan ha av de, finnes det allerede to poster: La de ansatte bruke Facebook på jobb og Arbeidsplassen blir sosial.

For de av dere som lurer på hvorfor jeg anbefaler en businessblogg, så har det sin enkle forklaring. Jeg fikk for stund tilbake en invitasjon fra Cap Gemini om å prate litt om blogging for teknologigruppa deres. Etter først å ha advart om at jeg nok ikke var den rette til å snakke teknologi, fikk de beroliget meg med at teknologien kunne de selv. Jeg skulle bare konsentrere meg om blogging og tips rundt temaet. Som sagt, så gjort.

Jeg hadde en meget trivelig time sammen med gjengen på CG og føler derfor et aldri så lite fadderskap til bloggen. Og ønsker lykke til. Jeg kommer nok til å si fra om de ikke "oppfører" seg bra.

Twitter er så 2008

Jeg har i øyekroken registrert en viss harme mot professorale utspill i Dagens Næringsliv. Mye er sagt og mye er skrevet etter Hege Skjeies skriverier om Twitter. Men når det omtales som en "nettstorm", skylder jeg mine lesere som ikke er så bevandret i bloggeres ordbruk å forklare at en nettstorm for bloggere kan oversettes med en fjert. Vindstyrken kan sjelden måles, men den kan av og til kjennes på lukta. (Nå må ingen av twitterdebattantene føle seg truffet. Dette er en generalisering)

Jeg har lest Skjeies artikkel noen ganger og synes det er lite å hisse seg opp over. Bortsett fra at hun kunne spart seg en setning. Om at Twitter er tull.

Jeg er selv twitterbruker og synes det absolutt har sin sjarm og ser også nytte i mediet, men synes det hausses vel mye. Ikke tror jeg det gjør noen forskjell i samfunnet og ikke tror jeg det vil ha noen stor påvirkning i det politiske landskapet. Den største utfordringen er faktisk å vite om den man kommuniserer med er den man tror det er.

Noen tror at det var sosiale medier som vant presidentvalget i USA og ikke Obamas budskap, politikk, finanskrise og Bush upopularitet. Men i 1960 trodde faktisk mange at det var TV som gjorde at Kennedy vant valget. Så intet er nytt under solen.

Jeg tror Marie Simonsen er inne på noe i gårsdagens Dagbladet. Nå er det vel hennes tur til å skape "nettstorm"?

Twitter er uansett bortkastet i jakten på de unge. Det er det foretrukne sosiale medium for førtiser som tror de er med.

En rask meningsmåling med stor feilmargin blant egne håpefulle, en på 17 og en på 14 år, viser at Twitter - nei, det gidder vi ikke.

En annen "meningsmåling" i Dagbladet viser noe av problemet, (se illustrasjonen)samtidig som den også viser noe av potensialet i hva sosiale medier kan være når man leser artikkelen avstemmingen er relatert til.





















Men denne posten er ikke noe angrep på verken Twitter eller twitterfans. Bare noen sammenraskede tanker om ett verktøy for kommunikasjon. Blant mange. Og om at vi kanskje overdriver betydningen. Så vær snill å ikke nettstorme meg.

Men folkens, glem microblogging,Twitter og Hege Skjeie. Nå er det nanoblogging som gjelder. Flutter er det nye hotte. For de som synes 140 tegn tar for lang tid når 26 tegn rekker. Og som forventer effektivitet. Ikke hørt om det? Sjekk her:



God påske med eller uten kvittring. :-)

En norsk nett-Obama?

Geelmuyden & Kiese har på bloggen sin, GKforum.no hatt flere interessante poster om sosiale medier og politikk med fokus på det kommende valget.

I den siste posten: Hvem blir den norske Nett-Obama? problematiseres om vi får se en eller flere politikere som den norske Barak Obama. Nå tror ikke jeg at Obama vant valget på grunn av internett eller sosiale medier. Obama vant fordi han var den beste kandidaten som hadde det beste budskapet og den beste organiseringen av en grasrotbevegelse som med stor entusiasme banket dører. Nettet og sosiale medier var bare et verktøy som understreket dette.

Would Obama be the President without the Internet? Yes, he would.”

That’s Peter Daou, internet strategist for Hillary Clinton. His perspective is more or less the mainstream opinion at a conference held by the Berkman Center in Cambridge today.

(The changing relationship between internet and politics)

Zack Exley som bl. a. var ansvarlig for onlinedelen av kampanjene for Edwards-Kerry i 2004 og Labours gjenvalg i 2005 har en interessant artikkel i Huffington Post om organiseringen av Obamas kampanje.

The "New Organizers" have succeeded in building what many netroots-oriented campaigners have been dreaming about for a decade. Other recent attempts have failed because they were either so "top-down" and/or poorly-managed that they choked volunteer leadership and enthusiasm; or because they were so dogmatically fixated on pure peer-to-peer or "bottom-up" organizing that they rejected basic management, accountability and planning. The architects and builders of the Obama field campaign, on the other hand, have undogmatically mixed timeless traditions and discipline of good organizing with new technologies of decentralization and self-organization.

Jeg vil tro at finanskrisen har bidratt til at det står en kø med it-konsulenter i kø utenfor partikontorene for å overbevise partiene om å satse store summer på "nettet" foran valgkampen. I følge Digi.no så er det "nettet som avgjør valget i 2009" De tar feil. Veldig feil.

Men selvsagt må partiene bruke sosiale medier som en del av verktøykassen sin. Og de forbereder seg. Selv var jeg deltager på et møte mandag, der Høyre hadde invitert bloggere for å fortelle mer om sin satsing på sosiale medier, inklusiv blogging. I hovedsak var det Høyres egne bloggere som møtte opp, mens Hablog (Halvor Sevatdal) og undertegnede var de eneste uavhengige. Jan Tore Sanner tok for seg den politiske delen, mens Hanne Bjerknes informerte om Høyres inntog i sosiale medier. Det var betryggende å høre at vi deler oppfatning av at det politikken som er det viktigste og at bruken av sosiale medier skal understøtte dette og ikke omvendt.

Bente Kalsnes holdt et engasjert foredrag om politikere og internett. En gjennomgang av norske og utenlandske politikere sett fra Bentes utsiktspunkt i Bryssel. Interessant. Andre har skrevet mer om dette møtet.

Nå tror jeg ikke noen bloggere, spesielt de som blogger om politikk, overdriver sin betydning. Vi gjør en marginal påvirkning, men har sett eksempler fra Sverige på at bloggere både kan avsette en minister og påvirke den politiske dagsordenen. Det tar tid for en dråpe å hule ut en sten, men det går.

Det viktigste som jeg har prediket tidligere og som Espen Skoland siterer meg på i bloggen, er at politikere uansett farge og parti må ta velgerne på alvor når de beveger set ut i nettsamfunnet. Og med å ta velgerne på alvor er å innse at nettmedier i hovedsak er dialog og ikke monolog. Inviterer man til dialog må man respondere på innspill. Om man ikke har tid selv, må noen i organisasjonen sørge for tilbakemelding. Hvis man ikke har en strategi for dèt, så skal man holde seg unna.

De som vinner valget i 2009 har de beste politiske sakene kommunisert på en måte som folk forstår. Om de klarer å innlemme sosiale medier i kommunikasjonsstrategien er det ingen ulempe. Men det er ikke i sosiale medier det blir avgjort. Og jeg tror ikke vi får se noen norsk nett-Obama.