Hva er et menneske verdt?

Kalle Dejemyr har stått i fokus i svenske medier de siste ukene. Grunnen er at hans liv har fått en prislapp. Og samfunnet har våknet til en debatt om prioriteringer i helsevesenet. Fordi Karolinska ikke hadde råd til å betale prisen, 10 millioner i året.

Det er en brutal beskjed å få for en 20-åring. Kalle har Hunters sykdom og har deltatt i et forsøk med en ny medisin. I denne forsøksperioden er det legemiddelfirmaet som har dekket alle kostnadene, men nå er forsøket over og da var det brått slutt. Men Landstinget har inntil videre bevilget pengene som skal til for at Kalle får behandling. Inntil man har utredet hvordan man skal takle slike tilfeller.

Vi har tilfeller i Norge også. Stian Pettersen fra Moelv er 13 år og har også Hunters. Hans behandling koster "bare" 3 millioner i året, men nok til at han omtales som Norges dyreste pasient.

Både Kalle og Stians historier er hjerteskjærende og vi berøres. Så lenge vi kan knytte en person til kostnadene, så vil de færreste ta stilling til dillemaet. Men før eller senere må vi kanskje?

I Norge bruker vi snart 100 milliarder kroner på helse og omsorg. Bare til helseforetakene går det 80 milliarder i tillegg til overforbruket som blir til budsjettoverskridelser. Hvert år stiger kostnadene fordi teknologien og forskningen setter oss i stand til å behandle stadig flere.

Bak står pressgrupper som pasienter og legemiddelprodusenter og presser på. Stilt overfor et døende menneske som kan få livet forlenget er det få politikere som kan si nei. De fleste vil sikkert forstå at det finnes en eller annen grense for mye ett menneske kan koste. Selv om Norge er rikt så er selv ikke helsebudsjettene uten bunn.

Da kommer problemet. Hvordan skal vi prioritere. Er det riktig at et menneskes behandling skal koste 10 millioner i året, fordi det utelukker behandling av andre som kanskje dør i køen?

I opinionen finnes det manglende aksept for at prioritering er nødvendig. Og bak står pressgruppene i helsevesen og legemiddelselskapene og skyver pasienten foran seg. Politikerne står overfor en nesten håpløs oppgave og overlater ansvaret til helsepersonellet.

Det finnes flere alternativer. De to mest nærliggende er at vi aksepterer at vi kan løse alle problemene i helsevesenet med å pøse mer penger inn. Det kan bety høyere skattenivå, eller at vi bruker oljepenger og dermed får økte kostnader gjennom en økt inflasjon/rentenivå.

Eller vi kan vi kan si at det finnes faktisk en grense for hvor mye ett menneskes liv skal koste. Det er ikke mulig å løse alle problemer med pengebruk, vi må prioritere og rasjonere de pengene vi har.

Utfordringen for politikerne er at det er ingen vinnersak å foreslå høyere skatter, private helseforsikringer eller rasjonering av helsetilbudet. Men har vi noe valg?