Tåkelegging?

Det er en alvorlig sak VG har avdekket på Asker og Bærum Sykehus. Selv om avisen antyder at flere hundre pasienters liv kan ha vært i livsfare, eller at pasienter har mistet livet på grunn det som har skjedd, så vet vi ikke. Foreløbig er det spekulasjoner.

Det som er interessant er den handlekraft og aktive saksbehandling som skjer. Det er en jakt på den/de skyldige eller på syndebukker. Allerede nå antydes det politianmeldelse. Noe som er selvsagt om det har foregått overlagte og bevisste feil eller endringer i pasientjournaler.

For andre som kjenner til sykehusdrift generelt og Asker og Bærum Sykehus spesielt, er ikke overraskelsen like stor. Man har ventet at dette kan skje, men det er ikke noe som er populært å varsle om.

Kanskje man bør se på hvilke krav til innsparing som stilles. Om sekretærstillinger som blir borte og der arbeidspressede leger må utføre sekretærfunksjonen selv. Med de muligheter for feil som det medfører.Kanskje det er en like sannsynlig årsak som at noen bevisst har manipulert journaler. Men en politianmeldelse passer noen bra. Spesielt den politiske ledelse. Det bidrar til at saken roes og man får den nødvendige tid til glemsel. Og slukker søkelyset for en periode.

En overlege ved Oslo Universitetssykehus, Ole Windingstad, tar bladet fra munnen og fyrer av en salve i dag:

Så er vi igang igjen.

Vet man noe sikkert? Nei.

Insinuerer man noe enormt? Ja.

Spillet er som det alt for ofte er: Det er utdelt tre roller: Offer, Helt og Drittsekk. La oss se: Offeret? Kreftpasienten som ikke får den oppfølging de skulle ha hatt. Ja. Flere ofre? Sikkert.

Heltene? De vanlige som melder seg selvsagt: Fylkeslege Petter Schou er på saken velkjent fra skandalen om ambulansen i Sofienbergparken hvor i kjent stil konkluderer friskt om drittsekkene for senere å vise seg totalt feil. Så er Helsetilsynet "tungt inne". Helseministeren blåser opp saken som frykt for enorm skandale. Trykket øker. Og så: Superhelten Siv Jensen entrer banen og krever total gjennomgang. Ikke lite der nei.

Og drittsekkene? Noen ansatte har endret innkallingsrutinene. De må røykes ut, rulles i tjære og fjær, jages i gatene hvor de skal slås med stokker og pipes ut. Hurra. Saken løst!

Dette er for dumt.

All forskning om systemsvikt tilsier at den har sammensatte og komplekse årsaker. Dårlig og inkonsistent lovverk, dårlige rammebetingelser for driften av avdelingen som hastverk, for lite ressurser, feil bruk av ressurser, for dårlig internkontroll og generelt kvalitetsarbeid, budsjettkutt og så må man begynne å kutte noen svinger. Hele regimet med å helseforetakene, pengefokuset og lite politisk og faglig avklaring av hva som er viktigst og hva som mindre viktig. Og hva som skal gjøres når røde lamper burde lyse.


Dette er velkjent. Budsjettene skal holdes og ingen liker røde lamper. Varsling og lage problemer omkring å få jobben gjort er uønsket. Ingen ønsker å ”være et problem” så da later man som ingen ting, gjør jobben sin og risikoen utvikler seg til uheldige hendelser skjer. Som oftest med mange forvarsler som ble ignorert.

Det er ikke sikkert vi får vite hva som har skjedd her. Til det er interessene på spill for store og for mange som skal sikre sin egen rygg.

Ole Windingstad
Overlege Oslo Universitetssykehus HF

Hvis Windingtad har rett, blir kanskje saken løst ved å finne en syndebukk eller to. Til neste gang.


Oppdatert 29.01: 

Den første syndebukken er funnet. Og alle bedyrer at det ikke har sammenheng med saken. Nei, vel ja.

Og så da?

Den tragiske trippeldrapssaken i Tromsø har fått helseminister Bjarne Håkon Hanssen til å handle. Tilsynelatende. Men kanskje utvalget han skal oppnevne er "smoke and mirror" for å unngå et ubehagelig søkelys på seg selv.

Det begynner å bli en rød tråd i Hanssens styring av det norske helsevesen. Den mye omtalte samordningsreformen som skulle legges frem i april er utsatt. Slik unngår Hanssen kritikk av helsevesenet. Kommer det noe, viser han til samhandlingsreformen. Den skal løse det meste.

Og når det kommer et kritisk søkelys på det psykiske helsevernet, oppretter han et utvalg. Slik dumper han olje på det opprørte havet av kritikk og kjøper seg tid. Det er jo snart valg. Når utvalget fremlegger sin rapport, har vi glemt hva de skulle utrede og rapporten havner nederst i den departementale skuff. Helt til neste tragedie brettes ut i bloddryppende detaljer.

Hver gang en lignende tragedie har skjedd, har den fungerende helseminister bedt om "granskning" eller rapport. Ansgar Gabrielsen gjorde det etter trikkedrapet i 2004. Ullevål Sykehus fikk kritikk, men de viste oss også noe av grunnen i det de selv kalte "Skammens hus". Gabrielsen valgte å ikke besøke avdelingene da han kom på besøk.


Sylvia Brustad fikk også rapporter på bordet sitt når psykiske pasienter begikk mord.

I mars 2008 spurte medlem i kontrollkommisjonen Regional Sikkerhetsavdeling v/ Dikemark Sykehus, Grethe Horn Mathismoen: Må det skje et nytt drikkedrap?

At selv Regional sikkerhetsavdeling på Dikemark (RSA) skal være et offer for budsjettkutt, fyller meg ikke bare med uro, men med en større politikerforakt enn jeg har våget å sette ord på tidligere.

Har dere glemt trikkedrapet i 2004? Har dere glemt den massive offentlige kritikk av de manglende rutiner som fulgte i kjølvannet av denne tragedien?

Har dere glemt at dere politikere selv har vedtatt pasientrettighetslover som sikrer alle innbyggere rett til utredning og behandling når vi er syke? Det gjelder ikke minst de som er rammet av så alvorlige sinnslidelser at de i psykose har begått drap.

Dette var noen av hennes anklagende spørsmål på bakgrunn av budsjettkutt.

Kanskje Bjarne Håkon Hanssen kunne unngått å opprette utvalget sitt om han hadde tatt tak i Helsetilsynets rykende ferske rapport:

Oppsummering av første halvdel av landsomfattende tilsyn 2008-09 med spesialisthelsetjenester ved distriktspsykiatriske sentre

De kommer med knallhard kritikk av rutiner ved DSP:

Denne ”midtveis”-rapporten handler om funn som gjelder DPS-enes vurdering og prioritering av henviste pasienter og sikring av forsvarlig utredning og behandling/oppfølging. I rapporten som kommer i 2010 blir også temaene brukermedvirkning, samhandling, tilgjengelighet og forebygging/bruk av tvang omtalt.

Tilsynet har vist at i over halvparten av DPS-ene var håndteringen av henvisninger ikke alltid i overensstemmelse med lovkravene. Det kan derved bli tilfeldig og uforutsigbart hvorvidt henviste pasienter med alvorlige psykiske lidelser prioriteres.

Om lag halvparten av DPS-ene sikret ikke forsvarlig utredning og behandling av pasientene. For eksempel manglet prosedyrer og/eller en omforent praksis for hvordan disse prosessene skal foregå, hva de skal inneholde og hvordan de skal dokumenteres. Flere DPS sørget ikke systematisk for at det diagnostiske og behandlingsmessige arbeidet ble kvalitetssikret av spesialist (psykologspesialist/psykiater).

Foreløbig har man sjekket mindre enn halvparten av DPSene. Mer er i vente.

Riksrevisjonen har også kommet med sterk kritikk i egen rapport. Riksrevisor Jørgen Kosmo kalte det "Total systemsvikt i psykisk helsevern"

- Det alvorligste er at det finnes mange pasienter som ikke engang får en diagnose og som dermed heller ikke får den hjelpen de har rett til. Det er en nesten-katastrofe.

Slik beskriver riksrevisor Jørgen Kosmo status for landets psykiske helsevern for voksne. Kosmo har problemer med å huske at han tidligere har lagt frem en rapport med en så knusende dom. - Når systemet svikter såpass totalt, må jeg bare si at jeg synes det er trist, sier Kosmo.

Så besk var kritikken at Hanssen "la seg flat".

I den knusende rapporten konkluderer Riksrevisjonen blant annet med at det er enorme avvik i andel avslag på henvisning fra fastlegene. Fastlegene ser ofte på behandlingskapasiteten før de bestemmer seg for å henvise pasientene til behandling. Dermed blir det helt tilfeldig om pasientene får behandling eller ikke, innrømmer Hanssen.

– Det er dessverre sånn, sier helseministeren.

Men det at "det dessverre er sånn" kaller på handling. Ikke utredning.

Psykisk helsevern er et fryktelig vanskelig fagområde. Det finnes ingen enkle svar og enkle løsninger. Men om man i første omgang startet med å følge de rutiner og retningslinjer som allerede er vedtatt, så hadde man kanskje unngått å oppnevne "drapskommisjonen" til Hanssen. Og hva skjer med utvalgets konklusjon?

Vårt syke helsevesen

Sylvia Brustad har slått i bordet. Sannsynligvis var hun selv den eneste som ble skremt. Nå skal budsjettene holdes eller så… Hørt det før?

Det fremstilles nærmest som verdens undergang, eller i beste fall en katastrofe for Kongeriket Norge at våre helseforetak går med 1,5 milliarder i underskudd. Det er det selvsagt ikke.

La oss se på fakta:

Totalbudsjettet for helseforetakene er på 85 milliarder kroner. Overskridelsen er på enorme 1,5% av totalen. Helse Størst (også kalt Sør-Øst) står for 1 milliard eller nesten 2% av sitt budsjett. I en hvilken som helst annen bedrift ville et avvik på 1,5% være innenfor akseptabelt avvik. 1,5 milliarder er sånn ca. 1,5 dags inntekt fra oljeproduksjonen vår bare for å sette det litt i perspektiv.

Her er en av årsakene til overskridelsene: Økte pensjonskostnader. Dette er hva Sylvia Brustad sa i forbindelse med høringen om økonomien i helseforetakene, 15. november i fjor:

Jeg vil avslutningsvis informere Helse- og omsorgskomiteen om en vesentlig økning av helseforetakenes pensjonskostnader i 2007 og 2008. Helseforetakene er pålagt å følge regnskapsloven. Norsk regnskapsstiftelse har vedtatt en veileder for fastsettelse av økonomiske forutsetninger ved fastsettelse av ytelsesbaserte pensjonsordninger som innebærer at helseforetakenes pensjonskostnader vil øke med om lag 3,2 mrd. kroner i 2007 og med om lag 2,2 mrd. kroner i 2008 i forhold til det kostnadsnivået som ble lagt til grunn ved utarbeidelsen av statsbudsjettet for disse to årene.

Dette er forhold som verken departementet eller helseforetakene direkte rår over. Departementet er også gjort kjent med at også private ideelle institusjoner som er etablert innenfor de regionale helseforetakenes ”sørge for” – ansvar vil få økte pensjonskostnader.

Et annet eksempel som viser hvort sykt det egentlig er, er historien om lokalsykehuset i Florø. Helse Førde (som inngår i Helse Vest) foreslo å legge ned dette lokalsykehuset. Siden det har vært en årelang seigpining av dette lokalsykehuset, så ville faktisk vært en human avslutning å legge det ned. Det kan man ikke gjøre fordi man har lovt i Soria Moria-erklæringen sier at ingen lokalsykehus skal legges ned i perioden 2005-2009

Det Sylvia Brustad i sin overmåte klokhet da gjør, er å fjerne alle sengepostene. Har noen hørt om et sykehus uten sengeposter? Eller med åpningstid mellom 08-16? Tenkte meg det. Men i følge Brustads tankeverden har hun ikke lagt ned sykehuset, bare sengene.

Og mangel på nedlegging av lokalsykehus er et symptom på et sykt helsevesen. Jeg har selv i sin tid stått på barrikadene for lokalsykehuset i Florø, men med dagens infrastruktur, så må de fleste innse at man kan ikke opprettholde gårdagens løsning.

Selvsagt finnes det potensiale for innsparing på sykehusene, og selvsagt skal det stilles krav til hvordan man bruker pengene, men vi må slutte å betrakte sykehus med samme briller som en hvilken som helst annen bedrift. Det blir helt feil. Og her er man ved sakens kjerne. Hvorfor sykehus går med underskudd.

Jeg har lenge vært meget skeptisk til at man kan betrakte sykehus på samme måte som en hvilken som helst forretningsmessig styrt bedrift. Det er forskjell på å drifte Orkla, Rimi eller Hydro enn en ”trøste og bære”-bedrift som et sykehus er.

En forretningsmessig drift går ut på å maksimere overskudd. Det er jeg sterk tilhenger av når det gjelder vanlig forretningsdrift. Det høres bare litt feil ut når det gjelder et sykehus.

Noe av denne skepsisen er ikke blitt mindre etter at professor Bjarne Jensen ved Høgskolen i Hedmark la frem en rapport om det samme. Her konkluderer han med at dersom helseforetakene hadde rapportert på samme måte som kommunene, så hadde det ikke vært et akkumulert underskudd, men overskudd. Hovedårsaken ligger hovedsakelig i avskrivninger.

For en ”vanlig” bedrift er det å foreta omstillinger vanlig. Det medfører kanskje at noen produktgrupper og avdelinger legges ned. I verste fall mister noen arbeidsplassen sin. I helsevesenet medfører kanskje det samme at noen mister livet sitt. En smule mer dramatisk, kanskje

Og som dette ikke er nok, kommer pinadø Erna Solberg og roper på en reform av helseforetakene. Som om det ikke har vært reformer nok. Det er ikke en partileder i Høyre verdig. For et avvik på 1,5 % skal man altså starte nye reformer. Det måtte i så fall være å fjerne forretningselementet.

For å vise handlekraft bytter man nå ut styrer. Det løser selvsagt alle problemer. Tror man. Min påstand er at om ett år kommer vi til å debattere hvorfor sykehusene gikk med underskudd i 2008 også.

Min utfordring til Sylvia Brustad og Erna Solberg m. flere er: Kan dere være så snille å fortelle sykehusene hva de ikke skal prioritere. Hvilke pasienter skal vente lengre, hvilke pasienter skal man slutte å behandle. Hvilke nye behandlingsformer skal man vente med? Hvilke dyre medisiner skal man kutte ut. Hvor mange flere dødsfall aksepterer dere for å gå i balanse.

Om dere ikke kan, eller vil svare, så er det et større problem enn om sykehusene har 1,5% høyere kostnader enn budsjettert.

Hva er et menneske verdt?

Kalle Dejemyr har stått i fokus i svenske medier de siste ukene. Grunnen er at hans liv har fått en prislapp. Og samfunnet har våknet til en debatt om prioriteringer i helsevesenet. Fordi Karolinska ikke hadde råd til å betale prisen, 10 millioner i året.

Det er en brutal beskjed å få for en 20-åring. Kalle har Hunters sykdom og har deltatt i et forsøk med en ny medisin. I denne forsøksperioden er det legemiddelfirmaet som har dekket alle kostnadene, men nå er forsøket over og da var det brått slutt. Men Landstinget har inntil videre bevilget pengene som skal til for at Kalle får behandling. Inntil man har utredet hvordan man skal takle slike tilfeller.

Vi har tilfeller i Norge også. Stian Pettersen fra Moelv er 13 år og har også Hunters. Hans behandling koster "bare" 3 millioner i året, men nok til at han omtales som Norges dyreste pasient.

Både Kalle og Stians historier er hjerteskjærende og vi berøres. Så lenge vi kan knytte en person til kostnadene, så vil de færreste ta stilling til dillemaet. Men før eller senere må vi kanskje?

I Norge bruker vi snart 100 milliarder kroner på helse og omsorg. Bare til helseforetakene går det 80 milliarder i tillegg til overforbruket som blir til budsjettoverskridelser. Hvert år stiger kostnadene fordi teknologien og forskningen setter oss i stand til å behandle stadig flere.

Bak står pressgrupper som pasienter og legemiddelprodusenter og presser på. Stilt overfor et døende menneske som kan få livet forlenget er det få politikere som kan si nei. De fleste vil sikkert forstå at det finnes en eller annen grense for mye ett menneske kan koste. Selv om Norge er rikt så er selv ikke helsebudsjettene uten bunn.

Da kommer problemet. Hvordan skal vi prioritere. Er det riktig at et menneskes behandling skal koste 10 millioner i året, fordi det utelukker behandling av andre som kanskje dør i køen?

I opinionen finnes det manglende aksept for at prioritering er nødvendig. Og bak står pressgruppene i helsevesen og legemiddelselskapene og skyver pasienten foran seg. Politikerne står overfor en nesten håpløs oppgave og overlater ansvaret til helsepersonellet.

Det finnes flere alternativer. De to mest nærliggende er at vi aksepterer at vi kan løse alle problemene i helsevesenet med å pøse mer penger inn. Det kan bety høyere skattenivå, eller at vi bruker oljepenger og dermed får økte kostnader gjennom en økt inflasjon/rentenivå.

Eller vi kan vi kan si at det finnes faktisk en grense for hvor mye ett menneskes liv skal koste. Det er ikke mulig å løse alle problemer med pengebruk, vi må prioritere og rasjonere de pengene vi har.

Utfordringen for politikerne er at det er ingen vinnersak å foreslå høyere skatter, private helseforsikringer eller rasjonering av helsetilbudet. Men har vi noe valg?

No, Minister

Det politiske liv og de offentlige omgivelser er i for stor grad befolket av ja-mennesker. Som i frykt for å få beskåret sin egen maktbase, blir med på ferden selv om de egentlig ikke vil.

Derfor gjør det godt å møte noen som har integritet nok til å sette ned foten. Og bli stående. Siri Hatlen er en dame med integritet. Som ikke lar seg pille på nesen av en styringskåt statsråd. Hatlen har som styreleder i Helse Øst, år etter år levert. Ingen overskridelser av budsjettet under hennes myndige ledelse. Derfor var hun Brustads opplagte førstevalg til styrelederstillingen i det fusjonerte selskapet.

Problemet var bare at Brustad hadde èn klar premiss for det nye foretaket. Adm. Dir. Bjørn Erikstein i Helse Sør skulle bli ny direktør. Det fant ikke Hatlen seg i. Det er styret i helseforetakene som ansetter og avskjediger direktører. Ikke statsråden.

Det er ganske tydelig beskrevet i Helseforetaksloven:

"Foretaket skal ha en daglig leder som tilsettes av styret, som også fastsetter daglig leders lønn. Styret treffer vedtak om å si opp eller avskjedige daglig leder."

Det hører med til historien at Helse Sør ikke har hatt den samme budsjettdisiplin som Helse Øst.

Det gjør godt å se at noen kan si fra om uheldig innblanding fra statsrådens side. Om Sylvia Brustad ikke kan forholde seg til Helseforetaksloven får hun ta initiativ til å endre den. Hvis ikke får hun følge spillereglene.

Jeg er overbevist om at Siri Hatlen ikke har dårligere forutsetninger til å finne den riktige lederen av Helse Sør-Øst. Tvert i mot. Bare synd at Brustads utidige innblanding bidrar til at helsevesenet mister en meget dyktig styreleder. Det nye Helse Sør-Øst har ikke råd til å snuble i starten. Da tar det tid å komme seg på bena igjen.