Dagbladet om Lommemannen og identifisering

Under vignetten Mediekom i Dagbladet i dag (kun på døde trær) har Andreas Wiese en kronikk der han problematiserer om at nettet er langt mer slepphendt enn MSM. Selv om han innser at MSM har bidratt til identifiseringen så er det nettet som har gjort det. Siden artikkelen ikke er tilgjengelig på nettet, så siterer jeg deler av den:

"Noen synes at når navnet er søkbart på nett, blir det kunstig å holde hemmelig i mediene. Det alle kan finne ut av, kan man like gjerne fortelle med en gang, synes å være logikken. Men så enkelt er det ikke. Vi praktiserer på mange områder skjermet offentlighet i Norge. Oppsøker du en rettsal, kan du hver dag i rettsaker få høre detaljer og navn ingen avis vil fortelle deg. Informasjonen er tilgjengelig hvis du aktivt oppsøker den, men bare da. Slik gradert åpenhet er sunt.

Men nettets åpenhet er en annen: Alt som trengs er en person med ønske om å offentliggjøre. Det er ikke noen lov å røpe "lommemannens" identitet. Det er nettopp derfor politiet henstiller om at det ikke gjøres I vår gamle medievirkelighet var alt som trengtes en avtale mellom politi og medier. Men selv da gikk sladderen på bygda. Nå setter den samme sladderen avtrykk på nett. Og de som velger å offentliggjøre mistenktes navn, mens de selv foretrekker å være anonyme kan jo gjerne bruke litt tid på å finne ut akkurat hvorfor de ønsker å være det."

Men er Dagbladet og andre medier så uskyldsrene som han forsøker å fremstille det som. Det er så lett å angripe det "forferdelige nettet". Wiese føyer seg inn i rekken av selvoppnevnte ombudsmenn for nettofre, uten å skjele til egne feil.

Dagbladet er en versting i så måte. Dagbladet og Dagbladet.no var i 2007 innklaget til PFU 19 ganger og dømt 8 ganger for brudd på vær-varsom-plakaten.

Og når Wiese sier:

Oppsøker du en rettsal, kan du hver dag i rettsaker få høre detaljer og navn ingen avis vil fortelle deg.

Så husker vi ett av de verste overtrampene som har skjedd i pressen på lenge. Dagbladet navnga jenta som overlevde det brutale og tragiske dobbeltdrapet i Overhalla. Det hjelper lite å beklage i ettertid når noen millioner har lest det du har skrevet. De fikk da også en ganske sterk melding fra PFU.

Og det finnes flere eksempler på det samme.

PFU-sak 098/07
PFU-sak 191/07
PFU-sak 046/07

Det er også interessant at det er hensynet til politiet og etterforskningen som er sterkeste motivet til Wiese. Ett politi som pågrep mannen med 14 journalister fra VG på tilskuerbenken. Ikke ett ord om å verne "lommemannens" barn og nære familie.

Det er også interessant å vite motivet for å informere allmenheten om: mannens alder, bosted, inntekt og formue. Med denne informasjonen tok det normalt oppvakte mennesker et par minutter å finne navnet. Behendig hjulpet av at Dagbladet plasserer "skattelistesøk" under hver artikkel. Et skattesøk som nå gjør oss i stand til søke med en helt annen nøyaktighet enn tidligere.

Avisene kjenner godt til kikkermentaliteten. Det er det de lever av. Å levere alt for å finne identiteten på et fat, for så å kritisere det forferdelige "nettet", er i beste fall dobbelmoral.

Det blir enda verre når Dagbladet selv har en relativt lemfeldig omgang med å identifisere personer. Ett poeng har Wiese. De gjør det ikke anonymt. Som om det lindrer smerten for de som lider av overtrampet. Men de gjør det til gjengjeld i større opplag og på et medium som ikke kan slettes.

Derfor støtter jeg Staff

Tor Erling Staff står frem som Dr. Stockman i ”En folkefiende” og sier ting som flertallet av oss ikke tåler å høre. Å si at man støtter ham, er ikke commè il faut i den norske opinionen. Jeg gjør det allikevel. Jeg liker ikke det han sier, men jeg forsvarer det han har gjort. Vi er ikke mange.

Det er to sitater fra ”En folkefiende” som jeg synes passer godt til situasjonen. Det mest kjente om at

”Den sterkeste mann i verden er han som står alene”

er ett, men det andre:

"En normalt bygget sannhet lever i regelen en 17-18, høyst 20 år. Sjelden lenger.”

synes jeg er enda mer passende.

Det beskriver litt av utviklingen i overgrepssaker mot barn og kan relateres til Bjugnsaken. Da skaptes det også et massehysteri, og den gang var det de sakkyndige og deres utsagn som var grunnlag for aksjonen. Men det preget ikke bare Bjugn-saken. Det ble en vedtatt sannhet i incestsak etter incestsak og skapte mange tapere. Både blant påståtte offer og påståtte overgripere.

De ansvarlige for feilslutningen den gang, anført av Erik Kreyberg Norman mener den dag i dag at de ikke gjorde noe feil. Men de var forblindet av troen på egne metoder og så ingen motforestillinger.

Bare kort tid etter at Norman fikk avløsning som ansvarlig for avdelingen på Aker Sykehus, ble overgrepssakene dramatisk redusert. Fordi den nye overlegen hadde sett feil ved metodebruken.

Men for påtalemyndighet og rettsvesen var Normans sakkyndighet sannheten. Den varte vel i nesten 15 år. Som Ibsens "sannhet" Og gjorde ubotelig skade.

En pensjonert lagmann, Trygve Lange-Nielsen så til slutt galskapen og engasjerte seg. Han hadde selv dømt i fire incestsaker og alle ble kjent skyldige. Han begynte å gå gjennom bunken med incestsaker og fant tvilsom bruk av sakkyndighet i mange av dem. Han fikk oppklart 24 justismord. For noen kom frikjennelsen litt sent. De hadde valgt å avslutte livet fremfor å bære skammen som incestdømt. Uskyldig dømt, sådan.

Vi har hatt to store barnepornosaker på 2000-tallet der også politiet gikk høyt ut på banen. Pendulumsaken og Eneasaken. I begge saker ble det holdt en serie pressekonferanser der politiet ”markedsførte” sakene med et stort antall mistenkte og siktede. Det ble ikke fullt så mange domfelte etter hvert.

Det finnes også en overgrepsindustri som har stor interesse av at man fokuserer sterkt på denne type saker. Ikke misforstå. De gjør en nyttig og viktig jobb, men de må samtidig slåss for sin berettigelse. Det er ingen Sareptas krukke for disse organisasjonene og fagfolkene.

Overgrep mot barn opprører oss selvsagt. Man trenger ikke ha egne barn for å forstå det. Men fordi det oppfattes som så avskyelig, så formes også opinionens bilde.

En mann som er mistenkt for flere hundre overgrep har i praksis ingen sjanse. Media skylapper gjør at de ser bare rett frem. De har et opplag å tenke på. Man selger ikke mange aviser på motforestillinger. Folket vil ha hevn. Jeg talte over 30 helsider i de to tabloidenens lørdagsnummer.

Det er i denne konteksten jeg ser Staffs handling. Staff gjorde et helhjertet forsøk på å være mannens lynavleder en stakket stund i går. Han minnet om faren for en hekseprosess. Han minnet oss om at det var 14 siktelser. Ikke 150. Med årelang erfaring i hva som bringer frem overskriftene og medias oppmerksomhet.

Han kjemper mot en kompakt majoritet. Han kjemper mot de umiddelbare og primitive følelsene i oss som naturlig sier: korsfest, korsfest. Han kjemper mot politiker-"idiotene". En ordfører som trenger litt oppmerksomhet, men som på tross av at han er advokat fortsatt ikke har funnet paragrafen han skal anmelde ham etter. En FrP-politiker som vil ha livstidsdom. Skikkelig livstid, ikke "fengsel-livstid". Det undret meg at han ikke forslo dødsdom. Det fremstår som mer humant.

Og for en stakket stund var det Staff som var overgriperen. Avskyen fikk en ny adresse for en stund. Han fikk drapstrusler og ble bedt om å begå selvmord.

At mange reagerte sterkt på hans utspill forstår jeg godt. Jeg gjorde det det selv også. Men jeg tror ikke det var Staffs bevisste handling å såre ofrene. Og han blir sikkert ikke trodd når han nå beklager. Jeg oppfatter hans handling som en del av hans forsvarergjerning som et forsøk på å helle litt olje på havet av avsky. Det støtter jeg.