Det er sterk kost i Stocke-Nicolaisens kronikk:
Dette kommer Stocke-Nicolaisen til å få mye pepper for. Man har sluttet å spise sine ledere i Høyre, etter 80- og 90-tallets lederkriser. Men jeg synes hans tanker er for viktige til å bli avfeid. Høyre har ikke ledelsen som kan løfte partiet frem til et godt valg i 2009. Per Kristian Foss orket tydeligvis ikke å vandre i skyggenes dal, som nestleder. Arne Strand i Dagsavisen har jo karakterisert ham som den "beste lederen Høyre aldri fikk".Den svakestes feil.
Høyre har sementert sin posisjon gjennom å velge intellektuelt (og retorisk) svake ledere siden 1994. Svakt politisk lederskap karakteriseres først og fremst av at lederne ikke initierer endring.
Skal man gjøre noe nytt, må man nemlig ta sjansen på ikke å lykkes: Det kunne ikke Jan Petersen, og det kan ikke Erna Solberg. Deres posisjon og autoritet var/er ikke sterk nok til å tåle nederlag, dermed kan de ikke utfordre partiet. Resultat: Intellektuell slapphet. Dette har helt konkrete og dokumenterbare uttrykk. Høyres store saker har de siste 10-15 årene bare vært to: Bedre skole og lavere skatt.
Vil bli truet.
Dernest karakteriseres svake politiske ledere av at de bruker partiapparatet til å stoppe talenter og nye ideer: De er nemlig ikke dummere (eller mindre maktsyke) enn at de erkjenner at deres posisjon umiddelbart vil bli truet dersom partiet blir en skole for sterke fremtidige ledere og utvikling av nye ideer som utfordrer det etablerte.
De to viktigste grunnene til at Erna Solberg ikke vil bli detronisert før valgnederlaget høsten 2009 er dessverre at det ikke finnes en konkurrerende politisk retning i Høyre, eller en opplagt alternativ lederkandidat.
Begge deler er solide symptomer på partiets alvorlige sykdom – for Solberg bare administrerer søvngjengeren Petersens politikk. Hun er selv ingen våken vekkelsesleder.
Hører jeg nå ropet på Kristin Clemet?
