Personlig ansvar

I lys av utspillene som har kommet i forbindelse med siste ukers ulykker er jeg forundret over at ett tema er fraværende. Det har fått meg til å reflektere litt over: Det personlige ansvaret. Spesielt er dette påfallende fra partier som har den individuelle friheten som fanesak: I første rekke Fremskrittspartiet og Høyre.

Det er liten grunn til å kritisere partier som er ønsker at det personlige ansvaret må begrenses til fordel for felleskapet. Derfor handler dette mest om Høyre og FrP.

Jeg oppfatter at Høyre og FrP ikke vil ha flere restriksjoner, men ansvaret skal være statens. Ikke den enkelte borgers. Dette synliggjøres gjennom at politiet må passe på oss. Og siden vi ikke har nok politiressurser, er det ingen hensikt i å innføre flere restriksjoner. Eks på dette:

Svein Flåtten, Høyre:

- Vi vurderer gjerne alle sider ved sjøsikkerhet og småbåter, fartsgrense, senket promillegrense og påbud om bruk av redningsvester. Men i den vurderingen må det også inngå det forhold at politiet har lite ressurser til å følge det opp.

Elisabeth Aspaker, Høyre:

Opposisjonen reagerer kraftig på den dårlige sikkerheten på sjøen.
– Dette er en klassisk ansvarsfraskrivelse fra Storberget. Han er selv ansvarlig for at politiet har de nødvendige ressursene til å drive et skikkelig politiarbeid, sier Elisabeth Aspaker fra Høyre til TV 2 Nyhetene.

Harald T. Nesvik, FrP:

- Når politiet ikke har ressurser til å følge opp de påbudene vi har til sjøs per i dag, så er det meningsløst å innføre nye regler. Det høres helt underlig ut, sier Harald Nesvik (Frp).

Dette gjelder også i trafikken. Det er staten som må passe på oss. Per Sandberg, FrP viser oss hvordan:

– Selv om man kjører av veien fordi man har snakket i mobilen eller er rusa, bør Norge ha så gode veier at man kan overleve, sier Sandberg til Dagsavisen.

Personlig frihet uten ansvar for konsekvenser. Mamma staten skal passe på oss. Fra FrPs ideologiske grunnlag finner vi:

Vi ønsker derfor mer individuell frihet og ansvar for enkeltmennesket.

Frihet for enkeltmennesket forutsetter at den enkelte selv i større grad tar ansvaret for seg selv og sine egne handlinger. Vårt menneskesyn baserer seg på en overbevisning om at enkeltmennesket har evner til å styre seg selv og ta konsekvensene av egne valg. På et generelt plan er det også viktig at den enkelte har en følelse av personlig ansvar for sine handlinger. Dette betyr at folk flest bør få en større anledning til å ta vare på seg selv og sin familie, med et minimum av statlig kontroll og styring. Det innebærer også at gale valg, som kriminell virksomhet, vil få større konsekvenser enn i dag. 

 Hvorfor vektlegger da ikke Høyre og FrP ansvaret enkeltmennesket har for sine valg? Og konsekvensen for de valgene man gjør. Man forsøker å finne en ny variant på begrepet frihet under ansvar. Friheten skal være personlig, ansvaret felleskapets. På veiene skal det gjøres tilnærmet risikofritt å ferdes, men det skal ha minst mulig konsekvenser for den enkelte. I Høyre ropes det på mer politi til å passe på oss både til sjøs og til lands, fordi vi ikke er i stand til å takle friheten.

Er det fordi det er upopulært å stille krav til individet. Eller å sørge for at misbruk av friheten gir konsekvenser. Konsekvenser som over tid gir holdningsendring. På ett punkt har vi gjort det. Kjører du med promille over et visst nivå får det konsekvenser i form av en bot inntil 1,5 månedslønn og å miste førerkortet. På sjøen er det mindre konsekvenser. Som når en av de involverte i en av ulykkene fikk 1500 kr. i bot for å ha brutt fartsreglene for farvannet.

Men det er upopulært å stille krav til den enkelte. Derfor er det lett å forskyve dette ansvaret ved at felleskapet plukker opp regningen. Og sørge for at vi har nok ressurser til å passe på oss når vi utøver den friheten. 

Jeg har personlig stor sans for at enkeltmennesket skal ha frihet til å foreta valg. Men jeg må da også være villig til å betale for de valgene. Og synes det skal stilles krav når frihet går over til å være uansvarlighet. Dette bør kanskje også prege de partiene som er eksponent for "frihet under ansvar".  I dag fungerer dette mer som "frihet uten ansvar".

Oppdatert: Jeg anbefaler denne kronikken "Mer folkevett" av Øyvind Kvalnes

Kunnskapsmangel eller hukommelssvikt?

Det ble en lang dags ferd mot den fatale voteringen over datalagringsdirektivet i går. Jeg fulgte debatten og tidvis fremsto finsk tv-teater som en slapstick-komedie sammenlignet med det som foregikk i stortingssalen.

Men jeg og flere med meg (som f. eks. Jon Wessel-Aas) fikk med oss at noen av våre statsråder ser ut til å lide av en formidabel kunnskapsmangel når det gjelder dagens regelverk. Derfor skryter de hemningsløst av å innføre nye tiltak som allerede finnes.  Verst var statsråd Rigmor Aasrud. Hun er til alt overmål ansvarlig statsråd for Datatilsynet. Dette sa statsråden bl. a.:

Statsråd Rigmor Aasrud [20:41:45]: Jeg synes også at det har vært en interessant debatt. Det er brukt mange sterke ord her i dag, og det har vært stort fokus på personvernspørsmål.

Når en sitter og hører på denne debatten, kan en få inntrykk av at det ikke lagres en eneste data i dag. Men det er faktisk det som er tilfellet. Telekomtilbydere lagrer data i dag. Når vi vurderer om forslaget som behandles her i dag, er en styrking eller svekking av personvernet, må en ta utgangspunkt i situasjonen slik den er. Jeg mener altså at når vi nå innfører domstolskontroll, er det en betydelig styrking av personvernet.

Det at vi innfører strafferammer for når en skal kunne hente ut opplysninger, er en styrking av personvernet.

Det at det nå innføres en konsesjonsplikt for lagring og behandling av dataene, er en styrking av personvernet. 

Det at Datatilsynet skal kunne sette vilkår for hvordan en skal kunne gi konsesjon, er en styrking av personvernet.

Det at Datatilsynet får myndighet til å pålegge kryptering dersom det vurderes nødvendig, er en styrking av personvernet.

Det at dataene skal logges, er en styrking av personvernet. Til slutt er det noe som jeg tror er ganske viktig, og det er at vi innfører en sletteplikt. Det er også en styrking av personvernet.

Jeg skjønner ikke dem som mener at vi nå reduserer på personvernet. De forslagene som skal vedtas her i dag, vil styrke personvernet ut fra det som er dagens situasjon.

Hvordan er det mulig å lede et departement og ha så lite kunnskap om et av forvaltningsorganenes virke? Kanskje ligger forklaringen i at Aasrud i lang tid har vært dobbelarbeidende. Da Hanne Bjurstrøm var sykemeldt.  Det er sikkert en plausibel årsak til at statsråden sier "skal nå innføres" når det meste er innført allerede?

Litt voksenopplæring for statsråden:

• Konsesjonsplikt er allerede innført
• Datatilsynet har allerede i dag myndighet til å pålegge kryptering
• Det er allerede innført sletteplikt.
• Det er også plikt om loggføring i flere tilfeller. Bl. a. NAV 

Siden det er veldig alvorlig å lyve for Stortinget, kan jeg ikke tenke meg at ministeren har løyet. Derfor må vi anta at hun ikke vet bedre. Eller så kan det jo selvsagt være et utslag av en temporær hukommelssvikt. Mulighetene er legio.

Aasland var ikke alene. Justisminister Knut Storberget sa det samme om konsesjonsplikt og kryptering:

Lovforslaget la stor vekt på sikkerhet knyttet til data. Dette er ytterligere styrket og tydeliggjort i avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Og det innføres en rekke krav for å styrke sikkerheten ved lagring av data, bl.a. konsesjonsplikten, og også det som framgår av forliket hva angår kryptering.

Nå har Knut Storberget nettopp kommet tilbake fra farspermisjon, så ammetåke kan være en fornuftig forklaring. Selv om han har hatt et lemfeldig forhold til fakta i DLD-debatten tidligere. 

Håkon Hauglie, Ap også en sentral debbatant ifbm DLD:

Det innføres konsesjonsplikt for tilbydere, det stilles krav til autorisering av personell, det kommer forskrifter om kryptering, og leverandørenes plikt til å slette data som ikke lenger er lagringspliktige, innskjerpes.

Listen kunne vært gjort lenger. Det er bare å skumme seg gjennom stortingsdebatten. Men jeg advarer mot sterke scener.

Nå kan det være at man har pugget pressemeldingene til personvernalliansen Høyre og Arbeiderpartiet. For også i det kunnskapsbaserte Høyre har man skrytt hemningsløst over hvor bra personvernet skal bli fordi man innfører tiltak som allerede er innført. Det er like imponerende som når en bilselger klarer å få ekstra betalt for standardutstyr på bilen. Men begge blir som regel avslørt.

Rett skal være rett. Det innføres noen nye tiltak. Domstolskontroll og loggingsregime. Som kunne vært innført uten direktiv.

Hva med oppfølgingen av lovforslaget? Det stilles store krav til at Datatilsynet i de nye lovforslagene. Kontroll og oppfølging ble nesten nevnt av alle talerne i går Klare føringer om prioritering av å følge opp aktørene i DLD-sammenheng. Men prioritering betyr at man må gjøre mindre av noe annet. Hva tenker politikerene på da? Personvern i helsevesenet/NAV? DNA-registeret? Private bedrifters personvern  ? Mitt lodd er kun at spørge.

Det skal legges mye ekstrakroner på bordet i budsjettbehandlingen for at Datatilsynet skal kunne oppfylle kravene. Hvis ikke, er besvergelsene om styrking av personvernet uten innhold.

Hvordan har politikerene tenkt at Datatilsynet skal operere utenlands. Hvordan skal vi få gjennomført samme regler når data lagres i land uten direktiv? Hvilke sanksjonsmuligheter har Datatilsynet da? Svært få. Da blir skrytet av innstramminger i personvernet illusorisk. For hva skjer med sikkerheten? NTNU stiller kritiske spørsmål.

Disse sentrale spørsmålene var nærmest fraværende i debatten i går. Kanskje like godt. Personvernkameratene i Høyre og Ap snakket om helt andre ting hver gang de fikk kritiske spørsmål. Kanskje bedre enn å innrømme at man ikke vet.

Takk for følget, Høyre

Det er en merkelig dag. 1. omgang av en kamp som for min del har vart i 3 år, nærmer seg slutten. I dag skal det stemmes over datalagringsdirektivet i Stortinget. Og det kommer til å bli vedtatt. Men kommer kanskje ikke til å bli implimentert?

Forrige mandag var jeg i Stortinget og overrakte de politiske partier 19000 underskrifter mot DLD, sammen med formannen i Stopp DLD, Anders Brenna. Nesten samtidig kallte Høyre og Ap inn til pressekonferanse i kinosalen. Og det var en dårlig film vi ble vist. Tenke seg til Høyre, partiet som i sitt prinsipp-program har nedfelt:

«For å sikre personvern og ytringsfrihet vil Høyre stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåking i samfunnet».

satt der, tett sammenslynget med Arbeiderpartiet. Partiet som har gitt overvåkning et ansikt. Partiet der overvåkning bokstavelig talt har sittet i veggene. Og de var blitt rørende enig om at ved å innføre DLD så styrket man personvernet. Fordi DLD i seg selv var så ille, hadde man kastet på en rekke andre forslag også.

Og så viste man til Datatilsynet som nå skulle få masse ressurser til å passe på at bløffen til Høyre og Ap skulle bli sann. Det skulle bli mer personvern. Datatilsynet syntes det var en dårlig ide. DLD styrker ikke personvernet. Tvert i mot.

Hele seansen minnet om et par som prinsipielt var enige om ikke å ha sex før ekteskapet, men som nå forhandlet om hvor mange ganger man kunne ha det og fortsatt kalle seg jomfru.

Direktivet blir vedtatt innført i dag i et usedvanlig hastverk. Man har ikke tid til å vente på EUs evalueringsresultat som etter sigende skal foreligge 12. april. Det kan jo  skyldes at man har fått så sterke signaler om at den evalueringen ikke akkurat styrker ja-sidens argumenter.

Høyre ser ut til å holde seg med akkurat nok dissidenter til at kan hevde at liberalismen fortsatt lever i partiet, om dog på sparebluss. Jeg tror Michael Tetzschner er oppriktig og ærlig i sin motstand.  Oslo-Høyre har jo vært kritisk til Erna Solberg tidligere. Men jeg er litt usikker på hvor dypt det stikker hos en del andre.

Jeg tror Høyre snart skal få møte realitetene når man skal forberede implementeringen. Et paradoks er at det strenge lagringsregimet de legger opp til, vil tvinge mange tele/ekom-tilbydere til å lagre ute av landet. Hvordan Datatilsynet da skal kunne følge opp at reglementet overholdes er en gåte. Men Høyre vet kanskje svaret.

Kostnadene er for meg underordnet, fordi prinsippene teller mest. Men at et såkalt ansvarlig parti kan iverksette noe de ikke kjenner prislappen på, er jo utrolig. Men det har kanskje sammenheng med at det er vi forbrukere som skal betale gildet til slutt.

Etter hvert som man ser hvor tungvint det blir å hente ut data, vil kravet fra politiet bli at man må lette på denne delen. Svakheten ved implementeringen er at mye er overlatt til forskrifter og enkeltvedtak. Som man ikke trenger gå til Stortinget med. Høyre kan fort sitte som Aps personverngissel. Bastet og bundet.

Som sagt, 3 års kamp nærmer seg avblåsning for 1. omgang. Det første innlegget mot DLD skrev jeg i januar 2008. Siden har det blitt mange. Og jeg har fått godt selskap i kampen. Jeg tror at motstanden mot DLD har fått mange til å se på individets rettigheter i en rettstat. Hvilken plass får det nå mot hvilken plass det bør da. Kanskje kan motstanden mot DLD være kimen til en mer borgerrettighetslignende organisasjon. Who knows?

I neste omgang vil dette bli en sak for rettsapparatet. Allerede nå har 5 forfatningsdomstoler i Europa dømt i direktivets disfavør. Den siste dommen kom på torsdag og den tjekkiske forfatningsdomstolen var rimelig klar i sin tale:

The court said Thursday the practice is unconstitutional. It says the provisions ordering data on all calls, faxes, text messages and e-mail exchanges to be retained for six months enabled a "massive" invasion into citizens' rights and were not in line with the rule of law.

Så når man i Norge har implementert om et års tid, vil den neste kampen foregå i rettsalene. Og da vil forhåpentligvis politikernes feilgrep, rettes opp.

Så vi gir ikke opp.  Winston Churchill har sagt dette bedre enn jeg klarer:

Now this is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning.

Jeg har gitt min stemme til Høyre siden jeg fikk stemmerett (selv om det ikke alltid har vært like opplagt) og forsøkt å forklare hvorfor.  Det slutter i dag. Det får ikke hjelpe at man har mange andre gode saker, når man har et så prinsippløst forhold til personvernet. Og et parti som sier at vi har så lite tillit til deg at vi for sikkerhets skyld må lagre alle dine trafikkdata og lokasjoner, er heller ikke min tillit verdig.

Så takk for følget, Høyre.

Jeg vil avslutte med Torbjørn Røe Isaksens flammende appell fra april i fjor. Synd han ikke fikk gjennomslag i partiet.

Høyre - rettstatens vokter?

En NTB-artikkel har gått fra redaksjon til redaksjon i dag. Og forteller oss at motstanderne mot Datalagringsdirektivet (DLD) i Høyre har resignert. Jeg tror NTB tar feil.

I så fall er det ikke det Høyre jeg har gitt min stemme til. Da er det et annet Høyre. Et høyre som ofrer sine prinsipper og historie for en kortsiktig politisk gevinst. Det kan bli en Pyrrhos-seier.

Jeg vil minne om en av de mest respekterte ledere i Høyre etter krigen: John Lyng og hans utrettelige kamp for den liberale rettstaten. 

I 1950 var John Lyng saksordfører for de meget omstridte forslag til beredskapslover. Som bl.a inneholdt regler om drastiske rettslige særordninger under krig, eller når krig truer eller vår sikkerhet kommer i fare av "andre grunner". Og striden raste om man skulle koble ut rettstatens normalsystem straks man kom til at Norge var truet. f. eks. "av andre grunner". John Lyng var så misfornøyd med utkastet at han selv skrev om hele utkastet og fjernet de mest kontroverielle delene. Om ikke Datalagringsdirektivet er direkte sammenlignbart, kjenner vi igjen noe grunntrekkene.

Denne saken var ikke enestående. I sak etter sak gikk John Lyng i bresjen for å forsvare den liberale rettstaten mot statsmaktens forsøk på å bruke rettslige normer som bindinger på den politiske maktutøvelse. Retten skal være et vern mot makt, ikke et redskap for statsmakten. Etablerte rettsgarantier skal især beskytte den svake part, og må ikke skyves til side. For John Lyng var ikke dette bare en hjertesak. Det var like mye en hjernesak.
(Kilde og sitater fra Lars Roar Langslets bok: "Veivisere"

Jeg synes Høyre skal hegne om John Lyngs tanker når de skal vurdere Datalagringsdirektivet. I alle fall må de ikke glemme hva de gikk til valg på i siste stortingsperioden og som var en av grunnene til at de fikk min stemme. Fra programmet for perioden kan vi lese:

9.4 For å sikre personvern og ytringsfrihet vil Høyre:

• utrede grunnlovsfesting av personvernet.

• sikre loggføring av hvem som sjekker personopplysninger i de store offentlige velferds-, justis- og pasientregistrene, samt gi den enkelte rett til å få vite hvem som vet.

• fjerne muligheten for å offentliggjøre de samlede søkbare skattelistene.

• etablere personvernombud ved alle de store offentlige institusjonene.

• styrke Datatilsynet.

• redusere overvåkingen i samferdselssektoren.

• hindre at offentlige postjournaler og lignende gjøres søkbare gjennom de store søkemotorene.

• legge til grunn en restriktiv praksis for bruk av overskuddsinformasjon.

• stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet.

• oppheve blasfemiparagrafen.

• oppheve rasismeparagrafen når en ny universell antidiskrimineringslov er på plass.

Hvis man er villig til å endre Grunnloven og styrke Datatilsynet, har jeg problemer med å se hvordan man skal samtidig skal kunne bidra til å vedta et Datalagringsdirektiv som for det første bidrar til å endre den liberale rettstat i feil retning ved å kullkaste uskyldpresumsjonen og som Datatilsynet så sterkt har advart mot.

Til det motsatte er bevist, tror jeg Høyre vil forsvare den liberale rettstaten mot et direktiv som vil bidra til å uthule det fundamentet den hviler på. Å kjøpslå om sine prinsipper for en kortsiktig politisk gevinst, strider mot Høyres ånd.

Det enkle valget

Høyres sentralstyre møtes i dag. En av postene på agendaen er Datalagringsdirektivet. Høyre har avsluttet sin høringsrunde og resultatet er klart. Flertallet i partiet vil ikke ha direktivet.

Ledelsen i partiet som har vært tilhenger av direktivet har så langt skjøvet problemet foran seg. Bare med nød og neppe og Ernas autoritet unngikk man et nei på siste landsmøte. Nå er det tid for å konkludere.

Dessverre ser det ut til at ledelsen vil fortsette snøplogvarianten. Hvis Aftenposten har rett i dag, er generalsekretær Lars Ryssdal innstilt på å forhandle med Ap om et kompromiss som kan være "spiselig" for partiet. Det er en farlig vei for Høyre. Tilbakemeldingene fra høringsrunden tilsier at høyrefolk anser personvernet som så viktig at det er ikke tema for kompromiss. Prinsippene er ikke til salgs.

Å utsette behandlingen til EU er ferdig med sin evaluering er heller ingen god idè. Bare det at evalueringsresultatet er utsatt fra 15. september til slutten av november forteller at man sliter internt i EU også. Det er problemer med å dokumentere kost/nytte-effekt. Ikke minst fordi medlemslandene mangler denne dokumentasjonen. I tillegg har dommene i Romania og Tyskland ikke gjort dette arbeidet enklere.

Dessuten tror jeg ikke at det er smart for Høyre å få denne saken inn i valgkampen nesten år, lokalvalg eller ei. Ledelsen har muligheten til å ta en beslutning nå som ikke rokker ved deres autoritet og troverdighet. Saken har vært på høring. Man har tilegnet seg nødvendig kunnskap og konklusjonen er klar. Høyre vil ikke ha Datalagringsdirektivet.

Derfor er dette egentlig et enkelt valg. Sentralstyret bør si nei til direktivet i dag. 

Jan Arild Snoen har også skrevet om dette hos Minerva: "Det er ingen skam å snu, Erna"

Nederlaget som måtte unngås

Det var ikke spesielt vanskelig å forutse det som skjedde på Høyres landsmøte i dag. Selv for en som befant seg 50 mil unna landsmøtesalen. Da det til slutt gikk opp for ledelsen hva som var i ferd med å skje, gikk mobiliseringsordren. Ledelsen måtte ikke tape denne saken.

 Derfor ble det en hektisk resolusjonssnekring de siste dagene og timene før landmøtet skulle ta stilling. Og resultatet ble akkurat så dårlig som man kunne forvente. I tillegg kan man bare ane det presset motstandere ble stilt overfor.

Som var i tråd med det jeg forventet, derfor skrev jeg denne tweeten på fredag:  

Spådom: I dannede kretser vet man hvor grensen for opprør går, spes i medvind. Dessverre blir det et vassent kompromiss om #dld på #hlm.

 
Men ledelsen var tydeligvis så usikre på å få flertall for resolusjonsforslaget at Erna i realiteten måtte trygle og be. Og tilstrekkelig mange landsmøtedeltagere falt fra. Det hadde tatt seg dårlig ut om ledelsen skulle gå på enda et nederlag. Spesielt når partiet er i medvind. Det hadde svekket Ernas autoritet i en grad man ikke kunne tillate seg.

Jeg har lest resolusjonsforslaget og forsøker så godt jeg kan å finne ut hvordan man styrker personvernet ved å innføre datalagringsdirektivet. Selv om man stiller noen krav til gjennomføringen. Det som styrker personvernet er å si nei. Det finnes ikke noe DLD light. Det hele ser ut som en et opplegg for en skikkelig hestehandel. Høyre feiget ut i en situasjon der det kunne hatt betydning å si nei.

Jeg tror faktisk ikke noen i Ap ble veldig skremt av dette. De punktene som ble behandlet er altså Høyres forhandlingskort. Og det er dårlig taktikk å vise kortene. Jeg tror ikke kravene var ultimative.  Og under ligger frykten for resultatet av et veto. Ikke minst understreket av Per Kristian Foss. Dette var ikke ment som et utsatt nei til DLD, men et utsatt ja. I alle fall fra ledelsens side.

Men hvordan kan ledelsen i Høyre ha så lite grasrotkontakt at de ikke fornemmet hva som var i ferd med å skje? Forsto de ikke hvor sterkt DLD engasjerte medlemmene? Har de ingen rådgivere? Eller er de ikke mottagelig for råd? Det virker nesten som om de sitter i et elfenbenstårn skjermet for medlemmenes synspunkt. Denne gangen slapp de med skrekken. 

Men mitt forhold til Høyre er i alle fall oppe til seriøs vurdering.

For en  motstander av direktivet ga avstemningen på landsmøtet ekstra motivasjon til å fortsette kampen. It ain't over...... Og denne gangen tror jeg vi får uventet drahjelp fra EU.

Høyre best på personvern - i 1997?

At Høyre dummer seg ut for åpne mikrofoner i saken om datalagringsdirektivet, har jeg ikke lagt skjul på. Det er bare pinlig å være vitne til de vikarierende argumentene som benyttes. For ikke å ta ansvar og en beslutning.

Tenke seg til; kunnskapspartiet Høyre må innføre støtteundervisning. Problemet er at svært mange av elevene har bedre kunnskap i faget enn skoleledelsen. Men dersom Høyres ledelse synes det er spesielt festlig å fremstå som mindre begavet i denne saken, så vær så god.

Faktisk er det mye som tyder på at  Høyre var langt bedre på personvern i 1997 enn de er i dag. Fra deres program i perioden 1997-2001 under punktet "Rettssikkerhet og personvern", kan vi lese:

For å verne enkeltmenneskets integritet og hindre vilkårlige inngrep i den personlige sfære, vil Høyre at:

• Reglene for etablering, bruk og kobling av personregistre må bli strengere. Kobling skal være forbudt med mindre det er gitt uttrykkelig offentlig godkjennelse.

• Alle offentlige registre hvor det lagres personopplysninger skal være hjemlet i eksplisittte vedtak. Høyre vil føre en restriktiv politikk på dette området.

• Datatilsynet skal godkjenne alle registre hvor det lagres sensitive personopplysninger, samt all videreformidling av opplysninger om enkeltpersoner.

• Bruk av overskuddsinformasjon ervervet gjennom lovlig avlytting og overvåkning skal underlegges meget strenge regler og praksis.

• Bruken av personnummer begrenses. Firmaer og offentlige etater skal ha særskilt godkjennelse fra Datatilsynet for å kunne kreve personnummer oppgitt.

• Holdningen til bruk av videoovervåkning skal være restriktiv.

• Lagring av samtaledata i telefonselskaper bare skal finne sted etter eksplisitt godkjennelse fra abonnenten.

• Forsikringsselskaper eller andre skal ikke ha rett til å samle inn eller nyttiggjøre seg genetisk informasjon om enkeltpersoner.

Det er selvsagt ikke tilfeldig at jeg har uthevet nest siste kapitel. Det forslaget kan Høyre relansere i forbindelse med DLD. Gjerne på landsmøtet. Men vil ikke de kriminelle slippe unna ved ikke å registrere seg? Helt sikkert, men det vil de uansett gjøre om DLD innføres også. Så hva fanden nøler i efter?

Oppdatert tirsdag 4. mai kl. 0030:
Nationen skriver at det er flertall mot DLD i Høyre. Men det er før partipiskens smell. Kan endre seg før landsmøtet. 

En tidsinnstilt bombe i Høyre?

Tilsynelatende går det på skinner i Høyre om dagen. Meningsmålingene peker oppover, så da gjør vel ikke ledelsen så mye galt? Men det ulmer i organisasjonen. Grunnen heter Datalagringsdirektivet.

Høyre skal ta en beslutning bare de får nok kunnskap, sier ledelsen. Men stortingsgruppa hadde kunnskap nok til et ja i september 2009. Og kunnskap nok til et ja i forrige stortingsperiode. Det ser nesten ut som om partiet får mindre kunnskap dess lenger tid det går.

Jeg tror mange av Høyres velgere (inkludert denne)  fikk sin intelligens kraftig fornærmet av Jan Tore Sanner i dagens Politisk kvarter. Der han la frem sitt beste prokuratorknep for ikke å realitetsbehandle DLD på det kommende landetsmøtet. Partiet skal gjennomføre sin egen høring. Og den blir belelig nok ikke ferdig til landsmøtet.Tenke seg til. Egen høring 6 mnd etter at regjeringen satte i gang sin og der svarene forelå forrige mandag.

Per Arne Bjerke avslørte narrespillet og hadde Sanner vært i stand til det, burde han rødmet eller blånet. Det var en usedvanlig pinlig seanse.

Ledelsen i Høyre velger å overse partiets organer på en så eklatant måte som i saken om DLD i håp om at beslutningen skal kunne tas av en engere krets i partiet. Det tyder på at de har mistet en anelse bakkekontakt i den blå ballongens himmelferd.

Selvsagt har et parti som Høyre kunnskap nok til å la landsmøtet ta beslutning om DLD. Hvis ikke står det dårlig til med det gamle kunnskapspartiet. Men ledelsen er livredd for resultatet. Det er nemlig ikke sikkert at de ville få flertall FOR direktivet.

Derfor kan det smelle en tidsinnstilt bombe på landsmøtet. Det er mange som har sett seg lei på ledelsens og stortingsgruppas maktspill og som mener at datalagringsdirektivet er en dårlig sak for et parti som bør sette hensynet til personvern og integritet høyt. Skjer det, kan ledelsen takke seg selv. De får som fortjent.

Jan Arild Snoen har en god kommentar om renkespillet. Det samme har partiets L'Enfant terrible i denne saken: Vampus

Pisken

Opposisjonen har endelig hatt noen morsomme dager i Stortinget. Det får være trøsten når det realpolitiske utbyttet er like magert som vanlig.

Jens Stoltenberg har utvist et politisk skjønn som ikke hadde gitt ham en bestått svenneprøve. Samtidig som han har slitt med to koalisjonskamerater som ikke har forstått forskjellen på å regjere og være i opposisjon. Det får jo bli hans problem.

Jeg er mer bekymret for langtidhukommelsen hos opposisjonen. Og da i særdeleshet Høyre. Og når det kommer utsagn som:

- Det parlamentariske demokratiet er satt ut av spill, sa Høyres finanspolitiske talsmann Jan Tore Sanner.

får det meg til å undres. I likhet med Arbeiderpartiet, har Høyre en særdeles sterk styring av sine representanter. Pisken er fremme rett som det er. Vi har sett det i mange viktige saker. Utbyggingen av Gardermoen f. eks. For som Erna sier:

– Vi har ikke tradisjon i Høyre for å slippe folk løs, særlig ikke i Europa-spørsmål, sier Solberg til NTB. 

Det er lang tradisjon for dette i Høyre.Selv om det kan ha vært unntak. Det sies at Svenn Stray ledet stortingsgruppa etter løsgjengerloven, Kåre Willoch praktiserte den militære straffelov mens Jo Benkow holdt seg til Lov om sosial omsorg. Jeg tror nok den Willochske eksersis har vært mest framtredende.


Men om Sanners utspill bærer bud om nye toner i Høyre er det spennende. Ikke minst for oss som er motstandere av Datalagringsdirektivet. Da får vi se om Høyre vil sette det parlamentariske demokratiet ut av spill.

Sølv er nederlag

Uttrykket "Sølv er nederlag" forbindes med min navnebror, skøyteløperen Knut "Kuppern" Johannesen. Klar tale. Kun seier er og var godt nok.

I gårsdagens valg var det kun én seierherre. Jens Stoltenberg. . De andre seirene som ble feiret, er best egnet til innvortes bruk. Men det er viktig nok i alle fall i politisk sammenheng. Men det gir liten uttelling i maktens korridorer. The winner takes it all. Ap gjorde en god valgkamp og Jens som statsminister er et lett budskap å selge.

Kveldens taper ble uten tvil Lars Sponheim. Jeg synes det var en trist sorti. Selv om jeg mislikte garantiene hans, så tror jeg ikke det var den eneste og viktigste grunnen til at Venstre kom under sperregrensa. Det ser ut til at de fleste ikke har fått med seg eller husker den spesielle situasjonen i 2005. Da selv høyre-folk gikk ut og ba velgere stemme taktisk på Venstre. At de da fikk 5,9% var historisk høyt. Og vi må tilbake til 1969 for å finne et bedre resultat.

Ett eks. på hvordan dette slo ut, finner vi i Asker og Bærum. I Asker tapte partiet 1161 stemmer (-4,2%), mens det i Bærum var 3018 færre V-velgere i år (-4,9%).

3912 av disse velgerne hadde snudd opp ned på situasjonen for Venstre i år. Men de fleste kom hjem igjen til Høyre. Inkludert meg. Andre steder i landet forsvant noen av de til Arbeiderpartiet. Det viser litt av et sentrumspartis dilemma. I miljøsaken fikk ikke Venstre uttelling. Velgerne var ikke så opptatt av miljø som man kan få inntrykk av. Noe som også straffet SV.

Så det resultatet som Venstre fikk i år, er nok nærmere et naturlig nivå. 2005 var unntaket.

Jeg vil savne Sponheim. En politiker som ikke alltid fulgte rådgiveres spinskjema, men var seg selv. På godt og ondt. Og med en god replikk. Det er ikke mange av dem på Stortinget. Og hva jeg synes om Carl Ivars gammelmannsbitterhet i går, gidder jeg ikke skrive noe om.

SV fikk heller ingen god valgvake. 6,2% er tilbake til 1997-nivå og en halvering siden 2001. Og man hadde knapt fått noen timers søvn, før partiets "småstein i skoen", Rolf Reikvam, var på banen med sine "ultimatum" og mer eller mindre gode grunner for ikke å sitte i regjering. SV er helt avhengig av at Jens innser nødvendigheten av å ha med SV i sitt regjeringsprosjekt. Det kan innebære at LoVe forsvinner over i neste stortingsperiode. SV kan risikere å måtte avgi ett departement. Heidi Grande Røys kan fort bli barnehageleder igjen.

SP gjorde heller ikke noe godt valg, men tilbakegangen var ikke stor. Sp er regjeringens beste hestehandlere og de skal ha uttelling for det. Så blir det spennende å se om Ola Borten Moes flørting mot sentrum har rot i partiet. Valgresultatene viser at Liv Signe har større oppslutning om sin linje enn Borten Moe. I tillegg er det en meget tøff dame som ikke er redd for å ta en fight.

FrP gjorde sitt beste valg ever med 22,9%. Men ikke uten malurt i begeret. Meningsmålingene har nok skapt forventninger om mer. Men Siv har bestått prøven som leder. Problemet til Frp ble veldig tydelig i valgkampen. Så snart Siv forsøkte å vise ansvarlige statsministertakter, falt oppslutningen på målingene. Da måtte Per Sandberg eller Per Willy Amundsen slå til med noen utspill i kategorien: fri fart, fri børst og null asylsøkere. Og slik gikk no dagan.

Men Siv vet hvordan de borgerlige skal vinne neste valg og har oppskriften klar: "For å vinne neste valg må de andre slutte å vingle" Ingen grunn til selvransakelse der i gården.

Høyre var tilsynelatende også en vinner. Men bare tilsynelatende. 17,2% var bedre enn katastrofen i 2001 og sørget for 7 nye representanter. Men i motsetning til Frp har Høyre hatt dårlige meningsmålinger. Helt nede på 10-tallet. Da feirer man 17,2% som en triumf. Men det er selvsagt ikke godt nok for et parti som har ambisjoner om å danne regjering.

Høyre har i likhet med Frp også drevet med vingling. I dilemmaet mellom tekkes velgere som ser på Frp som pest og kolera og de som ikke ser mulighet for regjeringsdeltagelse uten Frp, har Erna ridd to hester. I den sammenheng var kanskje ikke dette stuntet det smarteste.

Høyresidens to partier ble styrket, men deres seire er null verdt. De er dømt til 4 års skyggeboksing i Stortinget. Hvordan Frp og Høyre skal klare å meisle ut en samarbeidsplattform for 2013 som skal inkludere Venstre og Krf er ikke lett å se, dessverre. Selv om de to største stort sett henter velgere fra hverandre så er et sterkt Høyre det viktigste premisset. Det kan bidra til at Krf og Venstre kan vurdere en ny runde.

Men sentrum i norsk politikk har flyttet seg og viser ingen stor entusiasme for en allianse. Vi har fått en polarisering med et sterkt Ap og en sterkere høyreside. Det interessante kan skje i regjering, dersom en eller flere av partene vurderer å bryte ut. Det er lite trolig. Jens forstår hva som står på spill og gir tøyler nok. Er min spådom. Men vi kan ikke ha en valgkamp til der ikke de borgerliges alternativer er avklart på forhånd. En repetisjon av denne valgkampen er en avsporing.

Men i skuffelsen over de borgerliges tap er det et lite lyspunkt at det er Ap som er styrket på bekostning av SV. Det er det minste av to onder. Spesielt for de av oss som er opptatt av næringspolitikk. For det norske næringsliv er ikke skremt av Jens. Syretesten på det, fikk vi fra børsen i dag. Oppgang på 2,62 poeng til årsbeste 317,91 viser at ingen ble skremt av valgresultatet.

Vi som hadde ønsket en endring hadde en dårlig dag. Jeg er ikke sint, bare veldig, veldig skuffet.

I tillegg til de taperne som er nevnt her, vil jeg også ta med noen meningsmålingsinstitutter og "ekspert"kommentatorer. Synovate bommet voldsomt på SV i valgdagsmålingen for NRK. Ekspertkommentatorene bommet på mye, men spesielt på Venstre.

Mitt valg

Jeg har bestemt meg. Til de av mine lesere som tror at dette har vært opp og avgjort lenge:Dere tar feil. Det har stått mellom 2 partier.

De rødgrønne fremstiller et regjeringsskifte nærmest som en katastrofe for landet. Ja, finansminister Kristin Halvorsen fremstiller det som "farlig" for Norge:

- Nå må alvoret komme inn i valgkampen. For det dere holder på med nå, det er farlig. Farlig for folk, farlig for Norge, farlig for arbeidsplasser (...) Vi har Europas laveste arbeidsløshet, så skal det spetakkelet der komme inn, tordnet Halvorsen.

Dette er et uttrykk for desperasjon i en presset situasjon og er langt fra virkelighetens verden. Jeg var selv inne på lignende tanker for 4 år siden, da jeg hørte at Kristin Halvorsen skulle bli finansminister. Og jeg var ikke alene. Det gikk ikke så galt. Det gikk heller ikke galt med vår forrige regjering, selv om det høres slik ut i valgkampen. Det var faktisk ikke den minst populære regjering noensinne. Slik Jens og Jensen har hatt felles utbytte av å fremstille.

Den tidligere statssekretær for Gro Harlem Brundtland og nåværende kommentator i Dagsavisen, Arne Strand, skrev dette for 4 år siden:

Vanligvis må en ny regjering rydde opp i det økonomiske rotet forgjengeren etterlot seg. Ikke slik denne gangen. Aldri har noen norsk regjering kommet til et så dekket bord som Ap SV og Sp nå gjør. Utgiftene til Folketrygden synker i takt med redusert sykefravær. Den høye oljeprisen gjør at staten bader i oljemilliarder. Selv om man tviholder på handlingsregelen om bruken av oljepengene vil oljemilliardene fosse inn på statsbudsjettet. Det er ikke en regjering i verden som har så stor økonomisk handlefrihet som den norske. Det skal godt gjøres å rote dette til.

Og når de rødgrønne okker og uffer seg over det de kaller rot og kaos på borgerlig side, har de glemt sin egen debut.

Men vi har det jo så bra i Norge, hvorfor i alle dager bytte ut regjeringen? Jo da, vi har det bra. Materielt sett er det bra for de fleste av oss. De fattige unntatt. Men vår velstand er så oljesmurt at vi ikke hører knirkene.

Det er retningen som regjeringen fører oss i, som blir feil for meg. Jeg tror ikke på den allmektige stat som veien til vårt felles Nirvana. Jeg tror ikke at bare staten er den gode fe, mens private løsninger er beheftet med profitthungrige kjeltringer. Uten de private løsningen hadde ikke barnehageutbyggingen vært på plass. Det viser med tydelighet at når de store oppgavene skal løses, gjøres det best i samspill.

Det er troen på private løsninger, privat næringsliv og enkeltmennesker som trengs, slik Dagens Næringsliv skriver i sin leder på lørdag.

Vi trenger en regjering som kan fornye og effektivisere offentlig sektor. Jeg tror på en sterk stat, men det må være en effektiv stat. Ikke en forspist stat med fordøyelsesbesvær. Jeg vil ha en stat som ikke har for mange hatter på og der rolleblanding skaper uklarhet og rot. Vi så det i Røkkesaken.

Jeg tror på felleskapet og at vi skal ha gode velferdsordninger. Men slike løsninger er ikke patentert av de rødgrønne, selv om det kan virke slik. God styring og kombinasjon av offentlige og private løsninger kan være et godt alternativ.

Det er viktig at vi får en mer næringsvennlig politikk. Med SV i en rødgrønn regjering tviler jeg på om vi får det. Troen på at økte skatter automatisk gir mer velferd er sterk på rødgrønn side. Men av de offentlige utgiftene på nesten 1000 milliarder, er det ikke alt som er velferd. At en fjerning av 12 milliard i formuesskatt skal rasere velferdsordningen, står ikke til troende. 12 milliarder er 1,2% av offentlige utgifter. Og hvis det er slik at mest mulig offentlige penger gir de beste løsningene, så er det et tankekors at vi ikke har den beste skolen og det beste helsevesenet.

Jeg tror at det enkelte menneske er godt utrustet til å ivareta mer av sine egne penger. Like godt som statens apparat. Og at det enkelte mennesket får beholde mer av sine egne penger, er ikke det samme som mindre velferd. Det er mindre stat.

Det perfekte partiet finnes ikke. I alle fall ikke for meg. Det er mange avveininger som skal gjøres. For meg er bl.a. næringsliv, helse- og skolepolitikk viktig. Det er også personlig integritet og personvern. De fleste av disse sakene har vært nærmest fraværende i valgkampen. Dessverre.

Men like viktig som enkeltsaker er retningen. En retning som jeg bare tror en borgerlig regjering kan gi oss. En borgerlig regjering som bør inkludere Frp, fordi den ellers ikke vil være funksjonsdyktig.

Når jeg har oppsummert hvem i den borgerlige leir som skal få min stemme, så har to alternativ falt ut fort. Krf er og har alltid vært uaktuelt. Særinteressepartier har aldri tiltrukket meg.

Frp er heller ikke mitt parti. Ett parti som rir både den liberalistiske og statsstyrende hest samtidig, er ikke mitt valg. Overbudspolitikk tilpasset egoet og der pengene skal øses fra en oljefylt Zareptas krukke forfører ikke. Når partiets leder skal holde sin sluttappell og ber om stemme fra de som irritereres av å passere en bomstasjon, kommer det signal fra både hode og mage om at det ikke er mitt parti.

Venstre har jeg stemt før. Det er mye ved Venstre som tiltaler meg. Ikke minst når det gjelder anstendighet og troen på enkeltmennesket. Og ikke minst evnen til å verne om enkeltmenneskets rettigheter og integritet. De var på vippen denne gangen også.

Men når Sponheim på samme måte som Siv Jensen utsteder garantier om hvem de ikke vil støtte og vil blokkere en regjering de ikke er med i, utelukker han min stemme. Samtidig som både Jensens og Sponheims garantier kan bety at en stemme på dem, er indirekte en stemme på Ap.

Da gjenstår Høyre. Jeg stoler på at Erna Solberg kan samle de borgerlige/Frp til et felles løft slik hun har sagt gjennom hele valgkampen. Hvilket av løftene Frp/Venstre skal bryte: 1) blokkere en regjering de ikke er med i eller 2) bidra til borgerlig regjering ved borgerlig flertall blir en nøtt. Men nøtter kan knekkes. Og Erna kan være den samlende skikkelsen som kan få den borgerlige siden til å bevege seg i retning regjeringskontorene.

Høyre har en god næringspolitikk, skolepolitikk, helsepolitikk og står for en god styring av statens finanser. Jeg er i tvil om deres holdning til EUs datalagringsdirektiv. Men en samlet vurdering gjør at Høyre får min stemme.

Jeg ønsker alle lesere et godt valg uansett hva de stemmer.

Garanti eller politikk

Norske politikere vet at velgerne har så lite tiltro til dem at når de virkelig skal vise at de er til å stole på, utsteder de garantier. Som i praksis ikke viser seg å være verdt noe som helst. Og så sitter de der og lurer på hvorfor de scorer lavt på tillitsskalaen.

Jeg har stor forståelse for at noen partier har problemer med å samarbeide. I alle fall om man skal ta utspill og partiprogrammene som utgangspunkt. Det var nok også utgangspunktet for mange i SV da de bestemte seg for å gå i regjering. Sosialisme, freds-, miljø- og anti-Nato-partiet. Men de fant frem til statsrådslimousinene. Og likte det godt. Så godt at mange prinsipper ble lagt på vent.

Det er mulig at jeg ikke har forstått den indre kjernen i politikk-løken. Jeg trodde det var å utøve makt. Å få gjennomslag for sine saker. Om ikke alle; så de viktigste. Gjennomslag får man best i posisjon. Man skal ha flaks for å oppnå det samme i opposisjon. "Politik er att vilja" sa maktpolitikeren Olof Palme.

Det er mulig å ha stor forståelse for at mange er skeptiske til utspills- og snu-kappa-etter-vinden-partiet Frp. Men Frp ville få problem med sine hjertesaker i posisjon som SV har fått. Selv om Frp er betydelig større. Det ville sikkert bidratt til noen protestaksjoner på asfalten foran Stortinget, men det er vel ingen partier i landet som er så tilpasningsdyktige som Frp.

Men Siv Jensen har også skrevet under på garanti. Kanskje Siv innser det det mange tror. "Magien" forsvinner når man kommer under ansvarlighetens stekende sol. Og at baksetet i en limousin ikke er for folk flest.

Steile fronter og politiske garantier kan altså forhindre at det blir en borgerlig regjering som kan ha flertall i folket. Fordi noen partier avviser et bredt ikke-sosialitisk alternativ uten at man har satt seg ned for å sondere en mulig regjeringsplattform. Man kan bli straffet for mindre enn det.

Selv velger jeg å tro at Sponheim og andre garantister har lest sin Machiavelli:

Enhver innser det prisverdige ved en sanndruelig fyrste som levet et helstøpt liv uten noen form for snedigheter. Likevel har vi i vår egen tid sett at de fyrster er kommet langt som ikke er gått av veien for å lyve og på snedig vis lure folk. Til syvende og sist har de på dette vis overgått de ærlige og aktverdige.

Og i tillegg til dette:

En klok fyrste verken må eller kan være ordholden når dette ikke vil tjene ham eller når forutsetningene for et løfte ikke lenger er til stede. Det ville ikke vært noen god regel dersom menneskene bare var gode. Men menneskene er skrøpelige og vl selv aldri holde de løfter de har gitt deg. Og da kan heller ikke du gjøre det samme overfor dem.

Kan man håpe at det i neste valg blir gitt garantier om ikke å gi garantier.

Dannet Høyrefrøken søker partner med mye penger og dårlige manerer

Dagens Næringsliv kjører Høyredebatt om dagen. I dag er det Jan Arild Snoen som skriver om valget mellom et blått eller blågrått Høyre. Som vanlig leverer Jan Arild en god analyse, men jeg stusser over hvordan han har tenkt utforme ektepakten som skal føre Høyre til alters.

Høyres sliter med to store problemer. Det første er synlig for alle: Norges oljerikdom har gitt grobunn for et høyrepopulistisk parti som kan love alt til alle, med unntak av utlendinger innaskjærs og utaskjærs. Jeg forlot Frp til fordel for Høyre på 90-tallet fordi Høyre ikke kan eller vil fylle dette rommet.

Men velgerappellen i petroleumspopulismen er åpenbar. Høyre må derfor forsone seg med å være lillebror på høyresiden en stund fremover. Pengestrømmen fra Sokkelen ser ikke ut til å avta med det første. Det eneste som kan vippe Frp av pinnen er å gi partiet makt, slik at overbudene blir avslørt. Se på Oslo.

Problemet er også definert som at ledelsen i Høyre (les Erna) ikke har forstått hva utfordringene består i. Eller er villig til å ta partiet i riktig retning. Men at de er fornøyd med å lene seg til Aps velferds og statsvennlige politikk. Noe som Snoen definerer som:

Det finnes en mer radikal del av Høyre, et blått Høyre. Det er oss som vil ta partiet ytterligere noen hakk i moderne retning. For dette er Høyres mulighet. Høyre er faktisk på parti med tunge trender. Vi blir mer individualistiske. Det peker mot større valgfrihet og en stat som ikke overstyrer enkeltmenneskets mulighet til å skape det gode liv i sitt eget bilde. Vi blir mer velutdannede, urbane (selv utenfor storbyene) og befolkningen sentraliseres - også Høyres hjemmebane.

Snoen og Blå-Høyres problem er at det ikke er slik partiet fremstår. Og oppslutningen synker. Derfor trenger Snoen og Blå-Høyre, Frp. For å kunne gjennomføre store skattelettelser som ikke nødvendigvis skal føre til økt vekst, men gi enkeltmennesket større makt, frihet og innflytelse på sin egen hverdag. Sitt eget liv. Og skal man reformere det offentlige, omforme uhjelpsbudsjettet, kutte i landbruksstøtten etc., så klarer man ikke det uten Frp og deres velgere.

Og Snoen svarer da også på det uungåelige spørsmålet. Hvorfor da gå omveien om Høyre og ikke stemme Frp?

Men hvorfor skal velgere som ønsker den politikken jeg har beskrevet ovenfor stemme Høyre, og ikke Fremskrittspartiet? Fordi Høyre kombinerer frihet med ansvar - både et personlig ansvar for egen velferd og et politisk ansvar for nøktern husholdering med fellesskapets midler. Selv et blått Høyre vil moderere Fremskrittspartiets forslag, og sørge for at det finnes penger og arbeidskraft til å gjennomføre dem.

Mange velgere som støtter slike reformer vil også synes Fremskrittspartiet er uspiselige i stilen, eller er uenige med dem på områder som innvandrings-, miljø- og kulturpolitikk. Et tydelig Høyre blir trolig ikke større enn Fremskrittspartiet, men det blir stort nok til å være med på å endre Norges kurs. Mange velgere er ute etter en regjering som står for en «change we can believe in», der det i stor grad er Fremskrittspartiet som representerer «change». Men partiet mangler fremdeles troverdighet på gjennomføringsbiten. Det er Høyres oppgave å bidra med troverdigheten.

(Alle uthevelser er gjort av meg)

Dette er det underligste frieriet jeg har sett. Mer nedlatende holdning til sin fremtidige ekteskapspartner er vel vanskelig å frembringe. Kunne vært rykket inn som ekteskapsannonse:

"Soignert skilt frøken i sin beste alder, av god familie, dannet, litt loslitt og kjedelig, med bopæl på beste Frogner, søker livsledsager. Da jeg er vant til en viss livsstil, må De være godt bemidlet. Gode manerer fordres ikke."

Jan Arild Snoen har sannsynligvis helt rett i mye av det han skriver, men han beskriver også Høyres store problem. Og gjør det ikke mindre ved å vise til at et parti som sliter med oppslutningen er helt avhengig av en partner med store midler og dårlige manerer. Og at de gifter seg fordi de er nødt, ikke av kjærlighet.

Det er ikke noe pent syn når bruden holder seg for nesa i bryllupet. Fordi brudgommen ikke er helt stueren. Så skal bruden loppe partneren for pengene og dumpe ham. Ikke noen pen strategi. Dessuten trodde jeg at Blå-Høyre var i mot arrangerte ekteskap?

Og når Dagsrevyen 21 i skrivende stund intervjuer Olemic Thommessen og Per Kristian Foss som sier at de heller foretrekker Jens fremfor Jensen i kultur og asylpolitikken, så er komedien fullbragt. Per Kristian var heller ikke Høyre-galant nok til å la Ulf Leirstein få dele paraply. Et talende bilde.

Blått til lyst

Høyre har invitert bloggere på landsmøtet. Også slike som meg. Som stiller i åpen klasse. Dessverre får jeg ikke være tilstede så mye, fordi det kolliderer med familiesammenkomst.

Som partiløs er landsmøter upløyd mark, så jeg har vandret litt rundt for å "snuse" inn litt landsmøteatmosfære. Og etter en lang dag med stinn brakke, så blir det det.

Her er Unge Høyre-spirer i ivrig ideologidiskusjon. Hvorfor snakker unge politikere så jævlig fort? Som om de er livredd for at de skal begynne å tenke seg om. Skole er et viktig punkt, høres det ut som.

Jan Petersen er i sveisen samtale med en yngre, ambisiøs journalist. Og plutselig befinner jeg meg midt mellom Arne Strand og Kyrre Nakkim. Bakgårdskatten mellom hermelinerne.

Dirigenten virker ikke å holde Høyreklasse, surrer aldri så mye og "noen" antyder utskiftning om ikke så brått.

Herman Friele, den lavmælte bergenser, er elegant skreddersydd tilstede. Sobert nippende til ett glass vann, mens han balanserer en mobiltelefon til øret. Jeg mistenker SAS-hotellet for å holde seg med feil kaffemerke.

Vampus dukker opp feiende flott og rekker en kjapp ordveksling. Hun skal snart på talerstolen. Godt at Høyre har plass til en egne meninger.

Nettet er nede. Ikke Høyres skyld. En hektisk tekniker stikker innom bloggerommet og unnskylder seg så godt han kan. Dessverre har jeg glemt mobil kontor-dongelen, så jeg er nettstum. Og døv. Utenfor toger et utdrikkingslag forbi, kontrasterende alvoret i landsmøtesalen.

Det stemmes og telles og telles på nytt. Noen stemmegivere er så ivrige at det smeller høylydt i stemmetegnene. NRK-lisensen forsvant rett ut til høyre. Og russen må begynne å tro på et liv før 17. mai. Ikke alle talere klarer å følge med på taletiden og blir avbrutt før poenget. Hvilken skjebne. Her har man kanskje reist i kilometre etter kilometre for å markere seg som coming man eller coming woman og så, touchè, er det over.

Bloggerne deler rom med fylkessekretærer som har et høyere aktivitetsnivå enn oss. Tilsynelatende i alle fall. Fra mitt fødefylke, Sogn og Fjordane treffer jeg "omreisande fylkespartisekretær", en tittel som garantert ikke er approbert av partikontoret. Og får utvekslet litt politisk sladder fra gamlefylket. Man følger da litt med. I Firdaposten. Eller Høljeposten for innvidde. Partisekretæren blir tilgitt for å titulere bloggen "Lex populi". Egentlig ikke så ueffent, Ingvar.

Ingen snakker stygt om Erna. Ikke høyt i alle fall. Dannelsen er i alle fall sterkt tilstedeværende.

Det blir ikke mye politikk av dette, men det kommer. Eller dere kan finne den her. Eller på twitter: #hlm

Jeg synes Høyre har lagt det godt til rette for oss som "bare blogger" dypt der nede i kloakken, for å sitere Anne Holt. Litt ros er på sin plass.

Jeg er så drittlei

Jeg er så drittlei idrettsmetaforer og i særdeleshet fotballmetaforer overført til politikkens eller arbeidslivets verden.

Fotballmetaforer passer best på fotballbanen og knapt nok der. Fotballspillere er en gjeng overbetalte og underarbeida personer som skal prestere 1 gang pr.uke. (Oj, nå blir det bråk) Treneren har en tropp som han kan bytte folk ut og inn etter form, taktikk, etc. Slik funker det ikke i virkelighetens verden.

Sist ute i dag er sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land:

I idrettens verden er det slik at når et lag ligger an til nedrykk fem serierunder før slutt, er det en mulig strategi å kvitte seg med treneren. Med Høyres lederhistorier er det ikke lett, men Erna Solberg selv burde tatt initiativ.

Og andre henger seg på.

Historien viser vel at svært mange lag som skifter trener fordi de ligger an til nedrykk, rykker ned. Kanskje fordi det ikke var treneren det var noe galt med.

Det er riktig at Høyre har falt på meningsmålingene. Det er riktig at Erna sliter. Men å ta utgangspunkt i siste måling og lage fasit av den, viser at Helge Simonnes ikke vil/kan forstå så mye. I april viste høyeste måling for Høyre 17,6%, mens laveste viste 10,8. Begge to er sannsynligvis feil. Men hva blir konklusjonen til Simonnes da? Feil kan også NRKs 11,9-måling være.

Men Krf står sannsynligvis Simonnes hjerte nærmere enn Høyre. Hvorfor vil han ikke sparke Høybråten. Da han ble valgt som leder i 2005 skulle han ta partiet tilbake til valgresultatet i 2001 som var 12,4 %. I april 2009 var oppslutningen 6,0%. Halvparten av velgerne er borte. Men jeg hørte ikke antydning til trenerbytte da. Man er kanskje fornøyd med å være et 6%-parti.

Jeg tror det er en dårlig løsning å bytte trener i Høyre nå. Fordi i motsetning til et fotball-lag som kan velge fritt verden rundt, så må et parti velge mellom sine egne. Jeg ser ikke at det står et stjernelag bak Erna. I alle fall ikke når man ser hva nestlederne driver med.

Men Høyre kan jo hente inn Tom Nordli.

Dette er for dumt, Høyre

Høyres Torbjørn Hansen er i farta. Kanskje inspirert av sine utspill om riksrett og politisk korrupsjon i Aker-saken, slår han til igjen. Mot betingelsene til styret i Statens Finansfond.

Men nå har Hansen tatt for mye Møllers Tran. En ting er at jeg har problemer med å forstå hva han egentlig kritiserer. Om styret får for godt betalt, eller om han kritiserer Kristian Halvorsen for tidligere uttalelser. Eller kanskje det er begge deler. Forståelsen er egentlig til syvende og sist mitt problem, men jeg sliter litt.

Noen Hansen-sitater:

Mellom 2.500 og 3.500 kroner er timelønna til representantene i styret for Statens Finansfond, som skal dele ut penger til skadeskutte banker.

Ingen sammenheng
Det viser at det ikke er noen sammenheng mellom det finansminister Kristin Halvorsen sier om høye lederlønninger og det hun faktisk gjør, mener Høyre.

Nå er det en betydelig forskjell på å være leder og å være styreformann/medlem, spesielt når man skal diskutere lederlønninger. Men det har vel Høyre forstått?

Men styret som skal fordele 50 milliarderspotten til bankene får overraskende godt betalt synes stortingsrepresentant Torbjørn Hansen i Høyre.

- 350.000 kroner for 100 timers styrelederjobb og en kvart million for de øvrige styremedlemmene rimer dårlig med regjeringens ord om måtehold mener Hansen.

"Overraskende godt betalt". Dette er bare dumt av Hansen og Høyre. Gode råd er noen ganger dyre. Dårlige råd er enda dyrere.

De som er valgt inn i styret er styreformann Endre Skjørestad, styremedlemmene Bjørg Ven og Tore Johnsen. De to første er advokater og Johnsen er professor ved NHH. Jeg vil tro at alle disse kan fakturere 2-3000 kr. pr. time for sine råd. Og timebetalingen skal i tillegg til forberedelser og møter også være i samsvar med det ansvaret et styre har.

Vi må ikke glemme at de skal ha et forvaltningsansvar for 50 milliarder av skattepengene våre. Høyre burde være mer opptatt av hvilke råd man får for pengene, enn å klage over et normalt styrehonorar.

Men grunnen til at jeg er litt usikker på hva Høyre og Hansen egentlig mener, er følgende utspill fra Hansen i tidligere debatt:

Torbjørn Hansen fra Høyre mener regjeringen nå må ta inn over seg at det er markedet som fastsetter nivået på lederlønningene i Norge. Han mener det er lite realistisk at de statseide selskapene skal avvike fra dette.

Hansen bør sette korken på tranflaska. Denne type utspill bør Høyre spare oss for om de virkelig ønsker å komme i posisjon til høsten. Det er forsåvidt greitt nok å kritisere Kristin Halvorsen for dobbelmoral, da blir man ikke arbeidsledig med det første, men å kritisere størrelsen på styrehonoraret blir et gedigent feilskjær.

De små skritt blir større

De mektige plate- og filmbransjene vil drive privat overvåkning og etterforskning av fildelere. Anført av sine paragraf-ridende juridiske leiemor.., leiesoldater var visst ordet, Simonsen Law.

Den beskyttelse som du og jeg har hatt mot at nettleverandører bryter taushetsplikten, er nå en saga blott. Post og Teletilsynet har dessverre gitt etter. Helt uten politisk behandling har byråkraten Willy Jensen lagt seg flat for lobbyistene i Simonsen Law.

I Norge skal lovbrudd etterforskes av politiet. Politiet skal være en nøytral part som skal sikre deg rettssikkerhet. Å la en aktør som har økonomisk interesse av å bistå motparten, drive etterforskning, er ikke det jeg forbinder med rettssikkerhet.

Det handler ikke om at jeg vil herje fritt og lovløst på nettet. Men det handler om at jeg ikke vil ha private aktører snokende i mine trafikkdata. De fleste vet hvor lett det er å utnytte andres ip-adresser. Derfor kan i prinsippet hvem som helst havne i søkelyset.

Dette er ett skritt i de små skritts tyranni. Hva blir det neste? At hvem som helst kan få bilde av bomringpassering for å bruke det i sin private etterforskning.

Datatilsynet er skeptisk. Og anbefaler nettleverandørene å slette trafikkdata etter 3 uker. Det viser hvorfor kampen mot datalagringsdirektivet er relevant. Blir direktivet innført, er ikke tilsynets anbefalinger mye verdt. Da skal det lagres i minimum 6 måneder.

Også Datatilsynet er svært skeptiske til gårsdagens vedtak. Nå vurderer de å trekke tilbake advokatfirmaets konsesjon til å overvåke fildelere.

— Vår konsesjon gjaldt informasjon gitt til politiet, ikke direkte til Simonsen. Dette var et problematisk vedtak for oss, og dette gjør det ikke lettere, sier informasjonsdirektør Ove Skåra i Datatilsynet til NTB.

— Hvis det nå er slik at Post- og teletilsynet har åpnet opp for at navnene kan gis direkte til Simonsen om retten sier ja, er forutsetningene for konsesjonen vi ga endret. Da kan vi bli nødt til å se på hele dette sakskomplekset på nytt. Når private aktører får informasjon fra nettleverandørene stiller saken seg annerledes, sier Skåra, som også vil pålegge nettleverandørene å slette trafikkdata innen tre uker.

Heldigvis legger ikke teleleverandører som Telenor, seg flate for prokuratorene. I følge informasjonssjef Atle Lessum:

- Vi forholder oss selvsagt til norsk lov og politimyndighet, som vi allerede gjør i dag. Når noen tar kontakt med oss og påstår at våre kunder gjør noe ulovlig på nett, henviser vi dem til politiet. Så vil politiet gjøre en lovlighetsvurdering før de eventuelt ber oss om info om kunde som er mulig å hente ut. Vi støtter selvfølgelig norsk politi i deres etterforskning der vi kan, sier informasjonssjef Atle Lessum i Telenor.

- Det advokatfirmaet Simonsen har argumentert for, senest i fildelingsseminaret på Stortinget på onsdag, er at slik innhenting av personinfo skal skje uten innblanding av lovgivende- eller politimyndighet, altså i en direkte kontakt mellom en tredjepart og en internettleverandør. Det liker vi dårlig. Hvem skal da gjøre en vurdering av lovlighet? Jeg har derfor litt problemer med å se hva som er annerledes enn praksisen vi har i dag, sier Lessum.

Og fildelingsseminaret som Lessum henviser til, ble arrangert av Høyre og deres fildelingsanfører Olemic Thommessen. Som varsler tøffere tider for fildelerne.

Hvis tøffere tider innebærer at Høyre går i "kompaniskap" med plate- og filmbransjen og aksepterer privat etterforskning, skal partiet selv få tøffere tider. I alle fall skal denne blogger bidra.

Krisepakker

Det snekres krisepakker over en lav sko. Men uansett er det mandag som gjelder. Da legger regjeringen frem sin krisepakke. Og mange kommer til å bli såra og vonbrotne.

Det tidligere utstillingsvinduet for den rødgrønne regjeringen, Trondheim, venter seg 13 milliarder. Selv om de trenger det med den skakk-kjørte økonomien de har, blir det nok langt mindre på Rita & co.

"Bondevik-kameratene" la frem sin pakke først. Siv ble ikke invitert. Erna Solberg begrunner det slik:

- Vi tok utgangspunkt i at de alternative statsbudsjetter til Høyre, KrF og Venstre lå veldig tett opptil hverandre. I tillegg var også miljø- og klimaspørsmål et viktig utgangspunkt for oss når vi skulle sette oss ned å besvare regjeringens invitasjon til å komme med innspill til krisepakken, sa Erna Solberg.

Hun henviste også til at FrP ikke har ønsket å komme med innspill til regjeringen, men at Høyre, KrF og Venstre ønsket å bidra til å gi regjeringen gode innspill til den krisepakken som skal legges frem 21. januar.

En forklaring som jeg synes var tynnere enn Twiggy. De tok altså Siv på største alvor da hun "tvilte på om de gadd å levere noe forslag". De ble "lurt."

Forslaget fra de tre var ikke veldig imponerende. Nesten uten unntak var det uten konkrete tiltak og ingen ting var prissatt. Det var en stor svakhet. Totalt 7 sider, fordelt på en overordnet del, en klimadel og en del for næringsliv og arbeidsplasser. Det virket halvhjertet, nærmest en pliktøvelse uten det store engasjementet. Vel vitende at regjeringen gjør som de vil.

Siv Jensen fant selvsagt frem til Høyres svakeste punkt; fravær av personlig skattelette. Selv om Erna protesterte aldri så mye ved å vise til tidligere standpunkt og alternativt statsbudsjett, så måtte hun innrømme at hensynet til de to andre kom foran Høyres skattelettekrav. På en meget effektiv måte fikk Frp vist hva som kan bli Høyres problem i en trepartiregjering.

Selv om jeg har forsøkt så godt jeg kan, forstår jeg fortsatt ikke Høyres strategi med å presentere dette sammen med V og Krf.

Hun som ikke gadd å lage forslag, gjorde det allikevel. Og jeg synes Frp har gjort en god jobb. Ikke fordi jeg er enig i alt som står der, men de har tydeligvis jobbet meget seriøst med utarbeidelsen. Et 25 siders dokument som inneholder konkrete forslag som er konstnadsberegnet. Selvsagt er skattelette med både for privatpersoner, hovedsaklig gjennom økning av minstefradraget, men også næringslivet er tilgodesett. Til og med vern av kulturminner har man funnet plass til. Kontrasten til "Bondevik-kameratenes" dokument er stor.

Jeg tror også man kommer til å finne igjen flere forslag i regjeringens dokument på mandag. Politisk kommentator i NRK, Magnus Takvam karakteriserte da også Frps forslag som moderat, i Politisk kvarter i dag.

Høyres finanspolitiske talsmann, Jan Tore Sanner, mener Fremskrittspartiets krisepakke er et godt utgangspunkt for samarbeid.

- Det er mange gode forslag i Frps krisepakke. Høyre er helt enig i at det er nødvendig å redusere skattene for personer med vanlige lønnsinntekter og for bedriftene, sier Sanner til NTB.
Han er også fornøyd med forslagene om økt satsing på veibygging og fornybar energi.

Det er verdt å merke seg at Høyre ofret den personlige skatteletten på samarbeidets alter og nå omfavner Frp for sin tapte sak. Dette illustrerer da også problemet som Høyre nå har med Frp. Fordi H nødvendigvis må ta hensyn til sentrumspartiene, så kan Frp rappe godbitene som Høyre så gjerne skulle hatt med. Så lenge Frp står utenfor, kommer det til å bli mye av det fremover.

Kanskje man har installert svingdør i Høyres Hus?

Men det er mandag som gjelder. Det kan fort bli en blåmandag for regjeringen.

Bloggposten er oppdatert fredag 23.01. kl. 1055

Frekkhetens nådegave

De tre "Bondevik-kameratene" Lars Sponheim, Dagfinn Høybråten og Jan Petersen er på krigsstien mot Frp i følge VG

En stemme til Frp er en stemme til Jens Stoltenberg i regjering, mener Lars Sponheim, Dagfinn Høybråten og Jan Petersen.

Sponheim viser frekkhetens nådegave i sin uttalelse:

Venstres leder Lars Sponheim mener Sandbergs uttalelser avslører Frps strategi i regjeringsspørsmålet.

– Jeg tolker Sandberg dit hen at han mener en regjering med Ap og Jens er bedre enn en regjering av Høyre, KrF og Venstre. Det er første gang vi får det fra så autorisert hold i Frp. En slik holdning fra Frp kan bidra til at Jens Stoltenberg fortsetter i regjering selv om det blir borgerlig flertall, sier Sponheim.

For hva sa Sponheim til Aftenposten 1. oktober i fjor:

- En mindretalls Ap-regjering vil være i stand til å manøvrere og få støtte. Politisk vil en slik mindretallsregjering, som ligner Stoltenberg 1-regjeringen, ligge tettere opp mot Venstre enn en regjering der Frp er med. Hvis alternativet er en Høyre/Frp regjering vil vi finne sentrumsløsninger sammen med Ap, sier Sponheim til Dagsavisen.

Så en slik holdning fra Venstre kan altså bidra til at Jens Stoltenberg fortsetter i regjering selvom om det blir borgerlig flertall. For å bruke Sponheims egen formulering.

Venstre og Krf (i selskap med Høyre) tror tydeligvis at de kan få låne velgerne til Frp for å komme i regjering,uten å gi noe som helst tilbake som takk for lånet. Er det mulig å være så dumme over så lang tid uten å bli straffet for det?

I stedet for å angripe Frp, så hadde kanskje en dialog vært en god idè. Venstre ble hardt straffet sist de flørtet med AP. Da falt de helt ut av Stortinget. Høyre ble straffet i 2005 da mange av deres velgere ikke ville ha en Bondevik III-regjering og gikk til Frp.

Når Dagbladet i dag slår stort opp at Frp vil rasere kommune-Norge med "frivillig tvangssammenslåing" så har de alle fall en sak felles. Det har Høyre programfestet. Lars Sponheim har sagt det og til overmål også Dagfinn Høybråten.

Kanskje de har flere felles saker, bare de får snakket sammen?

Det svartePer-spillet som er i gang nå fører i alle fall til en ting. Velgerne blir drittlei. Det straffer i alle fall ikke Frp om noen skulle være i tvil. Så hvis Høyre, Krf og Venstre fortsetter kanonaden mot Frp, så er i alle fall en borgerlig regjering lenger unna en noen gang.

Har noen glemt 2005?

Velgerne takket i 2005 nei til en ny runde med Høyre, Krf og Venstre. Og straffet partiene. Spesielt ille gikk det for Høyre. De gjorde ett av sine dårligste valg noensinne. Flukten til Frp var formidabel. Krfs velgere var også misfornøyde, men de gikk til Ap og Senterpartiet.

Bernt Aardal har beskrevet dette slik:

Let us take a closer look at the direction of changing party preferences. Even though the respective party leaders claimed that the center-right coalition was a success, and that the relationship between the parties was amicable there were signs of political strain, in particular between the Christian People`s party and the conservatives. The transition matrices from the MMI polls show that the CPP (Krf) lost quite a few voters to Labor and to the Center Party. This indicates that some Christian voters may have telt that the party had moved too much to the right during the companionship with the Conservatives. The latter party, on the other hand, lost heavily to the Progress Party, indicating that Conservative voters seem to have moved in opposite directions. This is not surprising, taking the political landscape immidately before the 2001 government formation into account.

Kilde: Bernt Aardal, How to lose a walk-over election? A preliminary analysis of the 2005 Parlimentary Election in Norway.


Så hva er det som får Høyre til å tro at dette er glemt nå? Er det finanskrisen? Vel, Høyre har ikke vunnet mye oppslutning på sin ansvarlighet ennå. Tilsvarende har ikke Frp tapt særlig mye på sin såkalte "uansvarlighet". Foreløbig er det mer finanskrise i mediene enn hos Ola og Kari Nordmann. Det kan selvsagt endre seg.

Jeg håper Høyre har gjort en grundig analyse på at det er dette velgerne vil ha. Vil man ha mer Høyrepolitikk eller mer sentrumspolitikk? Svaret så langt tyder på at man tror det siste.

Det er et meget høyt spill som spilles og jeg vil tro diskusjonene går høyt internt. Selv om ikke noe er lagt på bordet ennå, så oppfattes det som om partiet har valgt bort Frp. Men har Høyres velgere gjort det?

Som i 2005, da Carl I. Hagen endret spillet fullstendig, kan Siv Jensen gjøre det denne gangen. Det er ingen ting i veien for at Frp blir større enn de tre borgerlige og da er Erna sjakk matt og historie som partileder. Frp har sagt nei til borgerlige regjeringer før. Og kan gjøre det igjen. Man kan ha forståelse for det. Det er ikke lett å samarbeide med noen som vil gjøre det med klype på nesa.

Vi skal heller ikke glemme at i april i fjor ville 2 av 3 høyrevelgere ikke ha Erna som statsminister, men Per Kristian Foss. Nå er han den som går sterkest ut mot Frp og fronter Erna som statsminister.

Dette kan bli spennende. Kanskje for spennende for noen.