Det er søndag ettermiddag. Laban og jeg har gjort unna en lang og god tur i nærområdet. Vi inntar terrassen for å koble av. Herfra har vi en utrolig utsikt. Foran oss ligger store deler av Vestre Bærum. Kolsås, Bærums Værk, Bærumsmarka, Rykkinn, Vestmarka. Jeg blir sittende og nyte synet og lar tankene vandre. Ingen høytrykkspylere, ingen plenklippere å høre. Bare lutter idyll. Tilsynelatende.
Så høres en sirene langt unna. Tankeflukten brytes. Etter en kort tid høres flere og jeg ser politibiler og ambulanse på vei mot Rykkinn. Som bare ligger noen få kilometere unna. Noen minutter senere høres klapringen av et helikopter. Luftambulansen er på vei og lander midt i bebyggelsen. Da forstår man at noe alvorlig har skjedd. Laptopen er ikke langt unna. Ett blogginnlegg er under planlegging. Etter kort tid kommer en fryktelig melding hos nettavisene. "17-åring drept på lekeplass". Det er så uvirkelig. I solskinnet. I idyllen. Et ungt hjerte har stoppet å slå. Et knivstikk rev over livsløpet.
Kort tid etter kommer eldste sønn og sier: "Det er Watan; en jeg kjenner." De var ikke nære venner, men hadde møttes noen ganger. Ungdommen har sin kommunikasjonsform som er nyhetsmedier overlegen. De første minnemeldinger ble utvekslet.
Nå er ikke offer og gjerningsmann bare siffer i statistikken. De kommer oss nærmere, men tragedien er like uforståelig.
Noen skjeve ord utarter. Det blir munnhuggeri som ender med at de skal møtes for å gjøre opp. Den ene skal aldri reise seg fra dette siste møtet.
Jeg blir sittende lenge og tenke over dette. Det meningsløse i at en 17 åring som står på terskelen til livet. Med drømmer og håp. Som nå aldri skal bli virkelige. Og en drapsmann som bare er 18. En av den dreptes beste venner. Som har vokst opp i samme nabolag. Også hans liv blir forandret.
Samtidig som et knivstikk forandrer livet for familie og venner på begge sider. Jeg har vanskelig for å finne ord til tankene. Men ett ord kommer igjen og igjen. Hvorfor? Hva er det som kan utløse en slik handling. Kultur? Oppvekst? Psyke? Dessverre blir det bare spekulering. Svarene får vi kanskje ikke.
Hjemme fra jobb i ettermiddag kommer også eldstemann hjem. Han har vært på minnestund for Watan Faramarzi. Sammen med over 200 andre. Venner, kjente og familie. Watan var populær. Han jobbet som trener for cricket og innebandy i nærmiljøet og var opptatt av alle skulle få være med. Også de yngre. Hans drapsmann var også aktiv idrettsmiljøet.
Watans pappa deltok i minnestunden og holdt en sterk appell:
- Jeg håper dette er siste gang vi opplever vold i vårt lokalsamfunn. Vi må ta lærdom av dette.En far knust av sorg er opptatt av å fremme forståelse og toleranse. Tenk over det.
- Vi har politi i Norge. De bør benyttes når det skjer konflikter. Vi kan bruke hjelpeapparatet, vi har mange muligheter i Norge. Nå må vi fremme forståelse og toleranse, sa han.
Og vi må ikke gi opp håpet om at noen tar lærdom. Men fortsatt kverner det et hvorfor hos meg. Hvorfor måtte dette skje?
