Og så da?

Den tragiske trippeldrapssaken i Tromsø har fått helseminister Bjarne Håkon Hanssen til å handle. Tilsynelatende. Men kanskje utvalget han skal oppnevne er "smoke and mirror" for å unngå et ubehagelig søkelys på seg selv.

Det begynner å bli en rød tråd i Hanssens styring av det norske helsevesen. Den mye omtalte samordningsreformen som skulle legges frem i april er utsatt. Slik unngår Hanssen kritikk av helsevesenet. Kommer det noe, viser han til samhandlingsreformen. Den skal løse det meste.

Og når det kommer et kritisk søkelys på det psykiske helsevernet, oppretter han et utvalg. Slik dumper han olje på det opprørte havet av kritikk og kjøper seg tid. Det er jo snart valg. Når utvalget fremlegger sin rapport, har vi glemt hva de skulle utrede og rapporten havner nederst i den departementale skuff. Helt til neste tragedie brettes ut i bloddryppende detaljer.

Hver gang en lignende tragedie har skjedd, har den fungerende helseminister bedt om "granskning" eller rapport. Ansgar Gabrielsen gjorde det etter trikkedrapet i 2004. Ullevål Sykehus fikk kritikk, men de viste oss også noe av grunnen i det de selv kalte "Skammens hus". Gabrielsen valgte å ikke besøke avdelingene da han kom på besøk.


Sylvia Brustad fikk også rapporter på bordet sitt når psykiske pasienter begikk mord.

I mars 2008 spurte medlem i kontrollkommisjonen Regional Sikkerhetsavdeling v/ Dikemark Sykehus, Grethe Horn Mathismoen: Må det skje et nytt drikkedrap?

At selv Regional sikkerhetsavdeling på Dikemark (RSA) skal være et offer for budsjettkutt, fyller meg ikke bare med uro, men med en større politikerforakt enn jeg har våget å sette ord på tidligere.

Har dere glemt trikkedrapet i 2004? Har dere glemt den massive offentlige kritikk av de manglende rutiner som fulgte i kjølvannet av denne tragedien?

Har dere glemt at dere politikere selv har vedtatt pasientrettighetslover som sikrer alle innbyggere rett til utredning og behandling når vi er syke? Det gjelder ikke minst de som er rammet av så alvorlige sinnslidelser at de i psykose har begått drap.

Dette var noen av hennes anklagende spørsmål på bakgrunn av budsjettkutt.

Kanskje Bjarne Håkon Hanssen kunne unngått å opprette utvalget sitt om han hadde tatt tak i Helsetilsynets rykende ferske rapport:

Oppsummering av første halvdel av landsomfattende tilsyn 2008-09 med spesialisthelsetjenester ved distriktspsykiatriske sentre

De kommer med knallhard kritikk av rutiner ved DSP:

Denne ”midtveis”-rapporten handler om funn som gjelder DPS-enes vurdering og prioritering av henviste pasienter og sikring av forsvarlig utredning og behandling/oppfølging. I rapporten som kommer i 2010 blir også temaene brukermedvirkning, samhandling, tilgjengelighet og forebygging/bruk av tvang omtalt.

Tilsynet har vist at i over halvparten av DPS-ene var håndteringen av henvisninger ikke alltid i overensstemmelse med lovkravene. Det kan derved bli tilfeldig og uforutsigbart hvorvidt henviste pasienter med alvorlige psykiske lidelser prioriteres.

Om lag halvparten av DPS-ene sikret ikke forsvarlig utredning og behandling av pasientene. For eksempel manglet prosedyrer og/eller en omforent praksis for hvordan disse prosessene skal foregå, hva de skal inneholde og hvordan de skal dokumenteres. Flere DPS sørget ikke systematisk for at det diagnostiske og behandlingsmessige arbeidet ble kvalitetssikret av spesialist (psykologspesialist/psykiater).

Foreløbig har man sjekket mindre enn halvparten av DPSene. Mer er i vente.

Riksrevisjonen har også kommet med sterk kritikk i egen rapport. Riksrevisor Jørgen Kosmo kalte det "Total systemsvikt i psykisk helsevern"

- Det alvorligste er at det finnes mange pasienter som ikke engang får en diagnose og som dermed heller ikke får den hjelpen de har rett til. Det er en nesten-katastrofe.

Slik beskriver riksrevisor Jørgen Kosmo status for landets psykiske helsevern for voksne. Kosmo har problemer med å huske at han tidligere har lagt frem en rapport med en så knusende dom. - Når systemet svikter såpass totalt, må jeg bare si at jeg synes det er trist, sier Kosmo.

Så besk var kritikken at Hanssen "la seg flat".

I den knusende rapporten konkluderer Riksrevisjonen blant annet med at det er enorme avvik i andel avslag på henvisning fra fastlegene. Fastlegene ser ofte på behandlingskapasiteten før de bestemmer seg for å henvise pasientene til behandling. Dermed blir det helt tilfeldig om pasientene får behandling eller ikke, innrømmer Hanssen.

– Det er dessverre sånn, sier helseministeren.

Men det at "det dessverre er sånn" kaller på handling. Ikke utredning.

Psykisk helsevern er et fryktelig vanskelig fagområde. Det finnes ingen enkle svar og enkle løsninger. Men om man i første omgang startet med å følge de rutiner og retningslinjer som allerede er vedtatt, så hadde man kanskje unngått å oppnevne "drapskommisjonen" til Hanssen. Og hva skjer med utvalgets konklusjon?

Hvorfor?

En 17-åring mister livet på en lekeplass. Ett sted der barn i alle aldre skal få utløp for sin livsglede og virketrang. Ett sted der man ikke skal frykte noe annet enn ett skrubbsår eller to. I løpet av sekunder forvandles en lekeplass til en mordplass. Hvorfor?

Det er søndag ettermiddag. Laban og jeg har gjort unna en lang og god tur i nærområdet. Vi inntar terrassen for å koble av. Herfra har vi en utrolig utsikt. Foran oss ligger store deler av Vestre Bærum. Kolsås, Bærums Værk, Bærumsmarka, Rykkinn, Vestmarka. Jeg blir sittende og nyte synet og lar tankene vandre. Ingen høytrykkspylere, ingen plenklippere å høre. Bare lutter idyll. Tilsynelatende.

Så høres en sirene langt unna. Tankeflukten brytes. Etter en kort tid høres flere og jeg ser politibiler og ambulanse på vei mot Rykkinn. Som bare ligger noen få kilometere unna. Noen minutter senere høres klapringen av et helikopter. Luftambulansen er på vei og lander midt i bebyggelsen. Da forstår man at noe alvorlig har skjedd. Laptopen er ikke langt unna. Ett blogginnlegg er under planlegging. Etter kort tid kommer en fryktelig melding hos nettavisene. "17-åring drept på lekeplass". Det er så uvirkelig. I solskinnet. I idyllen. Et ungt hjerte har stoppet å slå. Et knivstikk rev over livsløpet.

Kort tid etter kommer eldste sønn og sier: "Det er Watan; en jeg kjenner." De var ikke nære venner, men hadde møttes noen ganger. Ungdommen har sin kommunikasjonsform som er nyhetsmedier overlegen. De første minnemeldinger ble utvekslet.

Nå er ikke offer og gjerningsmann bare siffer i statistikken. De kommer oss nærmere, men tragedien er like uforståelig.

Noen skjeve ord utarter. Det blir munnhuggeri som ender med at de skal møtes for å gjøre opp. Den ene skal aldri reise seg fra dette siste møtet.

Jeg blir sittende lenge og tenke over dette. Det meningsløse i at en 17 åring som står på terskelen til livet. Med drømmer og håp. Som nå aldri skal bli virkelige. Og en drapsmann som bare er 18. En av den dreptes beste venner. Som har vokst opp i samme nabolag. Også hans liv blir forandret.

Samtidig som et knivstikk forandrer livet for familie og venner på begge sider. Jeg har vanskelig for å finne ord til tankene. Men ett ord kommer igjen og igjen. Hvorfor? Hva er det som kan utløse en slik handling. Kultur? Oppvekst? Psyke? Dessverre blir det bare spekulering. Svarene får vi kanskje ikke.

Hjemme fra jobb i ettermiddag kommer også eldstemann hjem. Han har vært på minnestund for Watan Faramarzi. Sammen med over 200 andre. Venner, kjente og familie. Watan var populær. Han jobbet som trener for cricket og innebandy i nærmiljøet og var opptatt av alle skulle få være med. Også de yngre. Hans drapsmann var også aktiv idrettsmiljøet.

Watans pappa deltok i minnestunden og holdt en sterk appell:

- Jeg håper dette er siste gang vi opplever vold i vårt lokalsamfunn. Vi må ta lærdom av dette.

- Vi har politi i Norge. De bør benyttes når det skjer konflikter. Vi kan bruke hjelpeapparatet, vi har mange muligheter i Norge. Nå må vi fremme forståelse og toleranse, sa han.

En far knust av sorg er opptatt av å fremme forståelse og toleranse. Tenk over det.

Og vi må ikke gi opp håpet om at noen tar lærdom. Men fortsatt kverner det et hvorfor hos meg. Hvorfor måtte dette skje?