Dette handler egentlig ikke om Manuela Ramin-Osmundsen. Men det handler om løgn og lureri. Derfor bruker jeg saken hennes som bakteppe. Om løgn, bedrag og svik.
Spesielt har noen av våre seniorpolitikere vært høyt oppe på banen for å score både billige og dyre poeng. The Old Boys anført av Carl Ivar Hagen, Lars Sponheim og Per Kristian Foss, supplert av et fulltallig politisk kommentatorkorps har gått fra mikrofon til mikrofon. Fra kamera til kamera. De forteller oss om løgn, svik og manglende tillit.
De sitter på sin høye moralske hest og forteller oss at vi ikke kan ha tillit til politikere som lyver. Interessant. Så en politiker som lyver er uskikket til å inneha et viktig embete som f. eks statsråd, om jeg forstår dem rett.
Hvert 2. år er det valg i Norge. Er det å bryte et valgløfte løgn? Eller er det bare noe som skjer?
Når Kristin Halvorsen sier at hun skal gå av om det ikke blir full barnehavedekning, har hun da løyet? Kan man stole på henne som statsråd? Har hun løyet om noe mer?
Siv Jensen løy for åpent kamera om Søviknessaken. Noe Carl I. Hagen også bekrefter i sin biografi. Er hun da til å stole på i andre sammenhenger. Siden hun ble presset til å lyve den gang, kan hun lyve igjen? Er hun dermed diskvalifisert fra å bli statsråd eller endog statsminister?
Frps avdøde nestor John Alvheim mente at de fleste politikere lyver:
Usannheter
Alvheim hevder at løgner og halvsannheter er svært utbredt i det politiske livet, og at det ikke hefter ved Frps kommende partileder i dag at hun er tatt i å ha løyet bevisst overfor velgerne.
Listen over politiske løgner kunne nok fylt et bibliotek. Men det er bare noen av dem som feller en statsråd. Det store spørsmålet er: Hadde John Alvheim rett? Hvorfor da denne moralske patos hos våre politiske menn. Hva skiller Kristin Halvorsens, Siv Jensens, eller for den saks skyld, en hvilken som helst politikers løgn fra Manuela Ramin-Osmundsens?
Og for ordens skyld. Manuela Ramin-Osmundsen hadde ikke valg. Hun måtte gå.
