En statue til besvær

Ordfører Diffen har vært på handletur. Til Italia. Men den statuen som han syntes var så liddelig fin ble plutselig ikke så fin i fullt dagslys. Etter 6 år. Det var noe med hånda til Laffen som Diffen ikke likte. Snipp, snapp, snute, så var den statuen ute. For en republikaner som meg, var det helt greitt.

Om kvalitetssikringen på øvrige innkjøp i Oslo Kommune er på samme nivå, så kan jo Oslo-borgerne fortsatt få mye moro for skattepengene sine.

Friskolene og den ubehagelige sannheten

SV har lenge ført krig mot friskolene. Med Djupedal i statsrådsstolen har man fått stoppet de fleste forsøk på en alternativ løsning til den statlige ensrettingen. Alle skal gå på den samme skolen. Uansett om den er god eller dårlig. Man må for all del unngå at det finnes noe bedre alternativ.

Siden Norge er et høykostland kan vi nesten ikke konkurrere på andre parametre enn kunnskap og kompetanse. Vårt lønnsnivå ekskluderer de fleste forsøk på masseproduksjon og vi må derfor utdanne de skarpeste hjernene om vi skal kunne opprettholde vårt velferdssamfunn.

Derfor er det å ha et godt skolevesen noe av det viktigste vi kan prioritere. Jeg har ikke det minste mot at dette skal være offentlig, men kan ikke forstå at friskoler kan undergrave offentlige skoler. Kan ikke gode friskoler bidra til at den offentlige skolen skjerper seg og gir enda bedre utdanning? Å ha noe å benchmarke seg mot mot skaper som regel bedre resultater, ikke dårligere.

Nyere forskning gir oss nemlig innsikt i et par forhold som tydeligvis ergrer magesår på Djupedal og hans regime i departementet. Friskolene lever ikke opp til det skremselsbildet vi har fått innprentet om at friskolene fremmer segregrering i samfunnet. I en nylig publisert rapport konkluderer forskerne Håvard Helland og Jon Langlo i NIFU-STEP med at svaret er (sitat):

"Nei, ikke med den innretning og dimensjonering som friskoler hadde før lovendringen. Grunnen til at svaret blir nei er at det er stor variasjon mellom ulike typer videregående friskoler, og det er ingen enkel polaritet mellom ”offentlige skoler” og ”frittstående skoler” eller mellom ulike typer frittstående skoler, med hensyn til elevsammensetningen.”

De skolene som viser tendens til å helle mot skremmebildet til Djupedal er paradoksalt nok friskolene som han godkjenner. I første rekke de kristne.

Rapporten «Frittstående videregående skoler under gammel lov» som er laget av Senter for økonomisk forskning (SØF), konkluderer med at elevene ved de frittstående skolene får litt bedre karakterer enn ved de offentlige skolene. Dette gjelder både grunnskole- og videregående nivå.

Så skulle man tro at Kunnskapsdepartementet ville lære litt av friskolene. Det gir statssekretær Lisbet Rugtvedt inntrykk av i flere intervjuer. Sannheten er en annen.

Departementet har nå gitt full stoppordre til NTNU og NIFU-STEP i det forskningsprosjektet som departementet under Kristin Clemet satte i gang. Det er tydelig at forskningsresultatene er ubehagelig lesning for Djupedal. Det er ikke viktig for en ”kunnskapsminister” å få kunnskap om dette, spesielt ikke når resultatene ikke er slik ministeren ønsker.

I følge TA, ga Utdanningsdirektoratet for en uke siden beskjed om at videre kartlegging av frittstående skoler versus offentlige ikke skal gjennomføres som planlagt. Det ble sist fredag lagt lokk på saken ved at det ble sendt ut mail til forskningsinstitusjonene om at de ikke skulle snakke med pressen og at videre diskusjoner om hva forskerne skal konsentrere seg om er unntatt full offentlighet. Full panikk med andre ord.

I tillegg viser en undersøkelse utført av Norstat for NRK at 64% av befolkningen er uenige med regjeringen når den vil alle nye private skoler som driver kommersielt. Det får nok ingen betydning når ministeren har bestemt seg. Stemmer ikke kartet med terrenget får vi brenne kartet og satse på at vi kommer helskinnet frem. Med kunnskapsministeren som veiviser og vi andre i tau bak ham, går nok dette fint.

Dette innlegget er også publisert på Minervas hjemmesider.

Regjeringslogikk

Kristin Halvorsen har satt nivået for lederlønninger i Norge = statsministerlønn.

Da regner jeg med at statsministerbolig er nivået for ledernes boliger også. Men da må de vel ha høyere lønn først for å ha råd til å bo der?

Dagens understatement

Advokater er godt betalt for å ivareta klientens interesser. Erling Lyngtveit er sikkert ikke noe unntak. I dagens Aftenposten begår den samme Lyngtveit, dagens understatment i forbindelse med at hans klient Jon Sudbø har mistet retten til å praktisere som lege og tannlege.

Statens Helsetilsyn legger ikke fingrene i mellom.

"Det at De har lagt fabrikkerte data til grunn for forskning som er publisert i en vitenskapelig artikkel i et internasjonalt anerkjent tidsskrift, er et så grovt brudd på det som forventes av en lege/tannleges adferd at Statens helsetilsyn finner at den allmenne tillit til Dem som lege og tannlege er betydelig svekket. Etter Statens helsetilsyns vurdering utgjør dette adferd som anses uforenlig med yrkesutøvelse som både lege og tannlege."

Til dette har advokat Lyngtveit følgende kommentar:

- Kom avgjørelsen overraskende?- Ja, for så vidt. At hans glipp i forbindelse med artikkelen i Lancet skulle gjøre han uegnet som lege, mener han er spesielt, sier Lyngtveit.

EN GLIPP? Det kan vel vanskelig betegnes som en glipp når man bevisst forfalsker forskningsmateriale, setter pasienter i livsfare ved at de kan få feil behandling og bidrar til at flere doktorander sannsynligvis mister graden sin.

Glipp kaller jeg det når boka til Eli Hagen kommer uten strek-kode.

Kriminelt og svik er mer dekkende for Sudbøs virksomhet.

Aftenposten - vår tids Pravda?

Pravda (sannhet) var kommunistenes hovedorgan i Sovjetunionen og må ikke forveksles med dagens utgave. Det som stod på trykk der var nøye veid og målt etter makthavernes målestokk. (Se forøvrig denne fornøyelige sammenligningen mellom de samme nyheter presentert av Time Magazine og Pravda).

Nå skjønner sikkert de fleste at jeg ikke synes Aftenposten har samme innretning som Pravda, men i dag begynte jeg å lure.

Under tittelen "Simple angrep", går journalist Bertil Valderhaug, løs på nettaviser, debattforum og blogger for deres anonyme angrep på andre mennesker. Det hele foranlediget av angrep på Åge Hareide på diverse nettsteder. Åge Hareide er selv ikke helt ukjent med sterke uttrykk, selv om han ikke akkurat gjengir dem anonymt.

Det oppsiktsvekkende er Valderhaugs resept: Overvåkning og sensur!

"Men skal det være fritt spillerom for hvem som helst til anonymt å skrive hva som helst om hvem som helst?

Jeg synes ikke det.

Full overvåking
Folk kan lage sine egne blogger og fyre av i alle retninger uten at de trenger å si hvem de er og hva de står for. De kan også melde seg på i nettdebatter under dekknavn.

Avisene kan sette en stopper for denne anonymiteten. Dessverre ser det ikke ut til å bli slik, hvis jeg forsto dagbladet.no sin reportasjeleder Jan Thoresen riktig da han sa følgende til Aftenposten tidligere i høst:

- Det er litt for enkelt å tro at hvis man bare tar bort anonymiteten, blir debatten bedre.

Neivel, men da må det settes inn krefter for å sile ut ord og meninger som ikke sømmer seg i det offentlige rom. Det vil si full overvåking. Døgnet rundt. Hver time. Aller helst hvert eneste minutt."

Jeg trodde først artikkelen var ironisk ment, men leser man hele så er ikke det mulig. Fyren mener det virkelig.

Hvis Valderhaug er redd for anonym drittslenging, så bør han i samme omgang sørge for å stenge alle norske fotball- og ishockey-arenaer. Steder man helst ikke tar med mindreårige barn.

Det skal bli spennende å se hvordan Valderhaug skal gjennomføre dette, hvilke ord han vil godkjenne, hvem som skal overvåke og hvem som skal overvåke overvåkerne.

Han kan sikkert få noen gode råd fra totalitære regimer som f. eks. Kina om hvordan man gjør det i praksis. De har også noen fortreffelige forslag til straffereaksjoner mot de som bryter sensuren.

Eli Hagens bekjennelser

"Erna er en usjarmerende, ufiks, dårlig kledd grå mus", sier Eli Hagen i sin bok.

Bare hårfint dårligere enn en en fiks, sjarmerende og sveisen elskerinne, altså.

Du er grisk, jeg fortjener det

Jan Oscar Sverre Lucien Henri Guillou, for de fleste nordmenn bare kjent som Jan Guillou er en dyktig forfatter. Markedet liker hans bøker og derfor er Guillou blitt en rik mann. Helt fortjent. Jan Guillou er også kjent som en skarp debattant med politisk ukorrekte meninger.

I Dagbladet i dag, tar han et oppgjør med direktørenes lønnsfest, bonuser og opsjoner. I artikkelen "Jaktkameratene". Han stiller samme spørsmål som mange andre. Hvorfor skal Jan Baksaas tjene 22 ganger mer enn statsministeren? I følge Guillou kan til og med en økonomijournalist eller til nød en sjimpanse lede et selskap som Telenor. Men det kreves mer for å være statsminister. Mon det?

Konklusjonen i Guillous artikkel er oppsummert i ett ord: Griskhet. Det er griskheten som driver direktørene til de stadig høyere lønninger og griskhet er en av de syv dødssyndere.

Det er selvsagt ikke griskhet som gjør at Jan Guillou skal tjene 8-10 ganger mer enn statsministeren eller 30-40 ganger mer enn en gjennomsnittsforfatter. I følge hans egne opplysninger tjener han mellom 5-10 millioner i året. Svenske presseklipp tyder på at det nok er nærmere 10 mill enn 5 mill.

Det har faktisk Guillou fortjent. Fordi han er en dyktig forfatter som markedet liker. Det er selvsagt ikke griskhet som fikk Guillou til å gå fra Norstedts Förlag til å etablere Piratförlaget, med begrunnelse i at de mestselgende forfatterne burde sitte igjen med mer penger selv. Griskhet er det bare når noen andre gjør det samme.

Det er det samme markedet som Jan Guillou offiselt forakter, men som gjør ham styrtrik. Det er det samme markedet som er med på å fastsette lønn i næringslivet. Og når Guillou vil beholde mer av pengene selv, så er det ikke griskhet, det er ren idealisme. Derfor skal man lytte på Jan Guillou når han foreleser om griskhet. Fyren kan jo noe om emnet.

Om opsjoner og bonus og værhaner og sånn

Jens Stoltenberg ville jeg ikke gått i krigen med. Faren for å bli skutt i ryggen ville vært overhengende.

Han har fra dag 1 av børsnoteringen av Telenor visst at det fantes opsjonsordninger. Hans regjering har flere ganger, senest på generalforsamlingen i juni, akseptert nye opsjonsprogram.

Det er først når noen journalister slår inn åpne dører og skriver om det; at Stoltenberg og hans assistenter kommer på banen. Da skal det fordømmes. Da skal det ordnes opp. I tillegg har han frekkhetens nådegave til å kalle det handlekraft. Det gjorde han også da han først støttet Odfjeld som styreformann i Statoil og siden vendte ham ryggen da stormen kom. Da kalte han det også handlekraft. For meg er handlekraft noe helt annet enn å snu kappen etter vinden.

Panikk og marionettsprelling er en bedre beskrivelse. Så fort noen på partiets venstreside (les Gerd Liv Valla og Jan Bøhler) roper BØ!, så skvetter han til. Den mannen er en vandrende katastrofe i ledelse.

Jeg er heller ikke særlig begeistret for opsjoner som belønningssystem i bedrifter av Telenors struktur. I oppstartsbedrifter med lite penger, er det et meget godt virkemiddel. Jeg kan godt ha meninger om nivået på avlønning og prestasjonslønn. Men det er ikke det dette handler om.

Staten v/statsminister Jens Stoltenberg besluttet seg i 2001 for å børsnotere Telenor i 2001. Da besluttet man seg også for å spille på den markedsøkonomiske banen. Der er det markedsøkonomiske spilleregler som gjelder. Like det eller ikke, men man gikk inn i det med åpne øyne.

En leders lønnsbetingelser er da et spørsmål om tilbud og etterspørsel. Baksaas forhandlet frem en lønnspakke og et opsjonsprogram med Stoltenbergs velsignelse. Dette har vært helt åpent. Det er bare å lese årsberetningen til Telenor. Du finner det i note 30 og 31.

Da Baksaas tok over som leder, var verdien av Telenor 50 milliarder. I dag er den 170 milliarder. Verdistigningen er på 120 milliarder. Ikke småpenger akkurat. Av dette er Statens andel 54%. Statens andel i Telenor er 65 milliarder mer verdt i dag enn da Baksaas overtok. Bare for å sette dette litt i perspektiv. I tillegg har Staten nydt godt av store utbytter. Det var vel dette som var motivet for børsnotering, var det ikke? Å få frem verdiene man satt på.

Enten får de rødgrønne manne seg opp og ta beslutningen om å fjerne de statseide bedriftene fra børs og gjøre de om til rene statseide bedrifter, drevet etter planøkonomiske modeller, eller så får de spille etter de reglene som gjelder på den banen de spiller. Det første tør de ikke, fordi AP har drevet statsbedrifter før med særdeles dårlig resultat. Det skremmer nok.

Men å snu kappen etter vinden, det klarer han. Det lurer ingen av oss. Det er bare ynkelig.

En endelig løsning på trenerproblemet i norsk fotball

Norsk elitefotball er et studium verdig. Det er utrolig at så mye inkompetanse på ledersiden kan samles på ett sted. "Spark treneren" er løsningen på alle problemer som oppstår. Så blir man frustrert når ikke problemene løses med den nye treneren. Og så sparkes han også, og slik går nå dagene.

Derfor lanserer jeg følgende Columbi egg som løser alle problemer en gang for alle. Trenerene sirkulerer blant alle eliteserieklubbene. Det fungerer på følgende måte.

Etter sesongavslutning, så bytter alle trenerne klubb etter en rotasjonsliste. I løpet av 13 år har man da vært innom alle klubbene. På den måten slipper klubbene å sparke noen, fordi de vet at det kommer en ny trener snart. Ingen sluttpakker eller feite fallskjermer. For å få litt fornying, må en av trenerne stemmes ut hvert år. Eller enda bedre, trenerne for de nedrykkende lag følger med ned i Adecco-ligaen. Sånt gjør at vi sikrer tilgang på nytt blod.

Tom Nordlie er jo beviset på at dette virker. Først helt i Odd Grenland, så idiot i Vålerenga, deretter noe midt i mellom før han stiger til Himmelen som St. Peters høyre hånd i Start, men neste sesong er det på nivå med fyrbøter i Helvete. Så kommer han til Viking og etter to kamper, ser alle at Tom Nordlie går på vannet på Vågen. Neste år går han sannsynligvis på trynet i Lillestrøm.

Vi burde kanskje hatt en tilsvarende ordning for ledere i klubbene, men problemet er vel at ingen vil ha dem.

Om forslaget blir godt mottatt. Nei, men det hadde nå vært litt gøy å prøve.

Var Beit Hanoun et uhell?

Jeg har hevdet Israels rett til å forsvare seg mot terroristhandlinger. Men jeg kan ikke forsvare overlagt drap på sivile. Det var det som foregikk i Beit Hanoun onsdag morgen. I 30 minutter sendte IDF 12-15 høyeksplosive 155mm artillerigranater mot et boligområde. Det gikk fryktelig galt.

Det holder ikke med et "beklager, men det var en teknisk feil med artilleriet. " Det holder ikke så lenge vi vet hvordan artilleri fungerer.

Vi kan i Observer i dag lese at IDF har redusert sikkerhetssonen i bebygde områder fra 300 m til 100 m. Dette er innenfor drapsradiusen til en 155mm granat. Den regnes å være mellom 50 til 150 m. Da ser alle at denne type våpen ikke er et egnet våpen i boligområder.

I Toronto Star 9/11, går den israelske våpeneksperten Zeev Bonen hardt ut. Han sier at våpensystemene "is too inaccurate to expect no civilian casualties". Bonen er ingen hvemsomhelst i israelsk våpenindustri. Han ansees for å være foregangsmann for den israelske våpenindustrien. Det kan være klokt å lytte til ham.

Artilleri er et "statistisk" våpen, sier Bonen. Som sådan er det ikke nøyaktig. Man mater inn koordinater, og "dumme" raketter, ofte 12 om gangen er satt av mot målet. Det er en feil å bruke slike våpen i bebyggelse med mange sivile, fordi det mangler presisjon. Uansett hvor nøyaktig informasjon du har om målet, så skjer det feil.

Denne ekspertuttalelsen er grei å ha i bakhodet når man vurderer konklusjonen på den interne granskningen. Om at det var et beklagelig uhell. Feil på radaren . Bonens uttalelser tyder på at denne type feil er en del av det man må forvente. Alle som kan noe om artilleri vet dette. Også de som gav ordren om å skyte.

Våpen er ment å drepe og når man bruker de blant sivile, må man regne med å drepe sivile. Det setter Israels aksjon i et grellt lys. I tillegg kom bombingen mot det antatte utskytningsområdet for palestinske raketter ett døgn etter at de var skutt ut. Basert på 1 døgn gammel informasjon synes det noe sent.

"Vi har drept 300 terrorister på Gazastripen" sa Ehud Olmert til sikkerhets- og utenrikskomiteen i Knesset 30. oktober. B`T selem, den israelske menneskerettsorganisasjonen tok ham i å lyve. Eller så forteller det noe om hvordan den israelske statsministeren faktisk resonerer.

I følge B`T selems undersøkelse, hadde IDF drept 294 palestinere siden bortføring av Gilad Shalit, 26. juni og frem til 27. oktober. Det var bare det at halvparten av disse - 155 mennesker, inkludert 61 barn, deltok ikke i kamphandlinger. I motsetning til 137 som ble drept i kamphandlinger og 2 som ble drept i målrettet aksjon. Dette var før Beit Hanoun. Overlagt drap på sivile er en krigsforbrytelse.

Og når det kommer til proporsjonalitet eller asymmetri og det stadig tilbakevendende argumentet om at Israel må forsvare seg mot palestinske raketter: Human Rights Watch rapporterer at siden september 2005 har Israel sendt ca. 15 000 granater over Gazastripen og drept 49 sivile palestinere. Palestinere har sendt ca. 1 700 hjemmelagede raketter som har skadet 36 sivile israelere.

I dagens Haaretz, tar Gideon Levy et kraftig oppgjør med at Israel aldri stilles til ansvar for sine ugjerninger. "No one is guilty in Israel" er overskriften. Men Gideon Levy er bare en venstrevridd kommentator i en venstrevridd avis, så det kan vi jo ikke ta helt seriøst, kan vi vel?

For meg har det kommet til et punkt der nok er nok. Med fakta foran meg, kan jeg ikke forsvare Israels rett til overlagt drap. Dette handler ikke lenger om legitim beskyttelse mot terrorister.

Vi må beskyttes mot oss selv

Vi nordmenn trenger beskyttelse. Mot oss selv. Vi er ikke i stand til å vurdere noe som helst på selvstendig grunnlag. Vi gjør mange dumme ting hele tiden. Fordi vi er mindre begavede og ikke i stand til å se konsekvensene av våre valg. Og så sitter vi der da, med huset som vi egentlig ikke ville ha, men som vi i et svakt øyeblikk la inn bud på.

Derfor er det godt at vi har regjeringen til å passe på oss. Slik at vi får hjelp til å tenke klarere og ta de viktige beslutningene i livet. Derfor er det fint at finansminister Kristin Halvorsen tar grep for å hjelpe oss til å kjøle hodene våre når vi kjøper bolig.

Det er uhørt at vi skal kunne kjøpe bolig uten å tenke oss om. Derfor er regelen om 24 timers avhold fra bud etter siste visning, det vi trenger. Da får vi tenkt nøye gjennom om det er dette vi vil. Hver gang vi er på visning. Vi må jo tenke gjennom hver gang. Har vi råd til dette? Er det egentlig drømmeboligen?

Derfor er det utrolig dårlig gjort å påpeke at man kan omgå forbudet med å kontakte eieren direkte eller at når 24 timer er passert, så kan budene ramle inn med 5 minutters budfrist. Eller at visningen er å anse fra det tidspunkt megleren har annonsert den på internett. Skam dere som fremsetter slike påstander.

Det er klart at vi på 24 timer går fra å være idioter til å bli kjølig kalkulerende, intelligente mennesker som har reflektert over vår situasjon og som da er i stand til å ta stilling. Selv om boligen vi byr på stiger med 100 000 pr. 10 minutt og at vi da til slutt byr 800 000 mer enn vi hadde tenkt. Fordi vi blir så lett revet med.

Hvorfor ikke innføre 14 dagers angrefrist. Som ved kjøp av produkter utenfor fast salgssted. Det hadde blitt boligkjøp med full prevensjon. Idèen er gratis, Kristin.

Eller hva med å innføre 24 timer angrefrist på valg av politikere.

Nordstafett - Klovnens exit

Tårene rant. Dette var den verste dagen i livet hans. Han hadde opplevd mye smerter, han hadde mistet noen av sine kjære, men større sorg enn han følte nå, hadde han aldri opplevd før.

Han hadde brutt sirkusansattes viktigste leveregel. Du skulker aldri en forestilling. Aldri. Men han følte at han ikke hadde noe valg. Ikke etter gårsdagens forestilling. For første gang i hans 25-årige karriere hadde ikke sirkuspublikumet ledd av ham, men latterliggjort ham. Kledt ham naken, bak de tykke lagene med sminke.

Det kunne han ikke leve med, så etter forestillingen hadde han gått rett i sirkusvognen sin, pakket det mest nødvendige og satt seg i bilen. Uten å si farvel til noen, uten å si fra til sirkusledelsen. Han hadde kjørt uten mål og mening, mens tårene hadde trillet uavbrutt. Etter 4-5 timer i bilen var han kommet et godt stykke inn i Sverige før han innså at han måtte stoppe og sove.

Et enkelt motell ble første stopp. Men søvnen ville ikke komme. Tankene vandret fritt; han fant ikke noe feste for dem. Hvordan hadde han kunne være så stupid? Hvordan kunne noe som bare hadde tatt 1/20 sek bringe en glitrende klovnekarriere til en så tragisk ende? Tanken på det som hadde skjedd gjorde at det svartnet for ham. For en utenforstående var det umulig å skjønne hans enorme sjelelige smerte.

Klovnen Conrad var ikke en hvilken som helst klovn. For det første var han 5. generasjons sirkusklovn som bar navnet Conrad. I hans hjemland, Romania, var dyktige klovner høyt ansett, men han hadde selv reist med de største og beste sirkusene i Europa.

Han var udiskutabelt den beste klovnen. To ganger hadde han vunnet Prix Circus i Monaco med sin opptreden. Publikum og spesielt barna, elsket ham. Han kunne sannsynligvis fylt teltet alene. Hans eksepsjonelle timing og kontakt med publikum var forskjellen på middelmådighet og toppen i klovneri. Conrad hadde den gudegitte evnen til timing. Men han skulle aldri mer få vist den til noen.

Det hele hadde jo vært ment som en spøk. En test av den nye mobiltelefonen. For å prøve kamerakvaliteten. I fullt klovnekostyme. De var definitivt ikke ment for andres øyne. De viste deler av hans kropp som han var relativt fornøyd med. Hans struttende manndom. Men han hadde glemt å slette dem.

Lørdag etter siste forestilling hadde han blitt med noen av kollegene på by`n. Det ble en relativt fuktig aften og noe av hukommelsen var oppløst i alkohol. Da han våknet søndag formiddag, oppdaget han mobiltelefonen var borte. Den store krisen.

Han ringte sitt eget nummer. Det tok tid før noen svarte. ”Hei, du har tydeligvis funnet mobiltelefonen min, og jeg vil gjerne ha den tilbake” En rå latter og ”Ja, det vil du nok”, var det eneste han hørte før latterbrølene tok over. Han kunne høre dem lenge etter at samtalen ble brutt. De ringte i ørene hans. Lenge.

Senere på dagen ringte en venn. Han hadde lest en blogg og sett noen bilder som ikke burde vært der. ”Conrad,”, sa han. ”Du har et problem. Om dette blir kjent, er det ikke bra for deg og sirkuset, selv om du ikke har noe å skamme deg over, for å si det sånn”. ”Husk at barna kan se dette. De som elsker deg.”

Problemet til Conrad var at det var ikke en hvilken som helst blogg som hadde lagt ut bildene. Det var bloggen ”Pampas”, en av landets mest leste. Derfor gikk det bare et par timer til en journalist i VG ringte. Han hadde fått en mail med bildene og ville ha et intervju. Conrad nektet, men journalisten sa at de uansett ville bli publisert, men med en liten sladd. Det svartnet for Conrad. Dette var bare for jævlig. Hans private bilder. Nå kunne de havne i VG. Han ba på sine knær, men journalisten mente at den nye vær-varsom-plakaten gav dem dekning for å gjøre det.

Neste dag orket han ikke gå ut før forestillingen. Han orket ikke å lese aviser, han tok ikke telefonene som ringte. Siden det var fasttelefonen, så unngikk han de dumme beskjedene.

Han sminket seg ferdig og gjorde seg klar til entrèen. Han ville gjennomføre dette, selv om alle ba ham la være. Han måtte bare. Det ble hans livs verste mareritt.

Da han kom inn satt mange i teltet og holdt opp dagens VG, med bildene av Conrad. Noen holdt også opp mobiltelefonen. Fornedrelsen var total. Han gjennomførte nummeret. Folk lo. Men ikke av nummeret hans. Det var det bare barna som gjorde. Ydmykelsen var total.

Derfor satt klovnen Conrad på et slitent motellrom og forbannet de 1/20 sekundene som forandret livet hans. Han kunne aldri vende tilbake til manesjen. Han kunne aldri få den fantastiske kontakten med barna. Dette kunne han ikke klovne bort. På grunn av et bilde og en blogg. Og en avis.

All likhet mellom levende, virkelige personer er helt tilfeldig og ikke tilsiktet fra denne bloggers side :-)

Min utfordring til neste etappeskribent er å fortelle om den viktigste personen i hennes liv og hvorfor han eller hun er nettopp det.

Et lite kort som forlenger livet

Det er nå vitenskaplig fastslått. Et lite kort betyr at du forlenger livet med flere år. Særlig om du er mann. Til alt overmål er det gratis. Den finske hjerneforskeren, nevrolog og dosent dr. med Markku Hyypppä har i over 20 år fulgt 8000 menn gjennom livene deres. Resultatet er nå publisert:

"-Kjønn, alder, sosial og økonomisk status, utdanning, fedme og livsstil, som røyking, alkoholbruk og mosjon tok vi hensyn til. Vi kartla også deres helstilstand, medisinske diagnoser, kolestrol, blodtrykk og blodsukker, men ingen ting av dette kunne forklare hvorfor kulturaktivteter virker positivt på dødeligheten. Jeg vil presisere at vår undersøkelse er basert på harde fakta, vi talte de døde,"

sier Hyyppä til siste nummer av magasinet Bibliotekforum (artikkelen er ikke online).

Konklusjonen er krystallklar: Det er direkte sammenheng mellom å lese bøker og lytte til musikk og hvor lenge menn lever. Røykere som leste bøker, levde lenger enn røykere som ikke leste. Trimmere som leste bøker, levde lenger enn de som bare trimmet. Overvektige lesere levde lenger enn ”bare” overvektige. Bibliotekmenn levde rett og slett lengst.
(Kilde:Budstikka Pluss)

Takk og pris. For en svoren bibliotekbruker, født i løvens, men lever i overvektens tegn, var dette en ren vitamininnsprøytning. Selv med en relativt omfattende boksamling hjemme, er min ukentlige tur til biblioteket viktig. Det er alltid en ny bok om et nytt emne som må leses. Med formaninger fra min bedre halvdel om at bøkene nå er i ferd med å overta hjemmet, må innkjøp begrenses til de jeg absolutt bare må ha.

Jeg har vært en trofast bibliotekbruker helt fra det første besøk på skolebiblioteket på 60-tallet. En periode i etableringsfasen ble det litt sjeldnere, men nå i moden alder er lørdagens besøk blitt et rituale.

Som tilhenger av markedsliberalisme i de store økonomiske linjer, innser jeg imidlertid at alt ikke kan og skal lønne seg. Kultur og i særdeleshet bibliotek er et slikt område. Bibliotekenes eksistens er jeg villig til å slåss for. De kunnskapsrike medarbeiderne, som kan veillede meg frem til riktig bok når jeg ikke finner den selv, kan ikke roses nok.

Interessante mennesker som man treffer blant bokhyllene er det også. Et eksempel: For noen lørdager siden lette jeg etter og fant jeg en bok om Islam. En eldre mann som sto like i nærheten og så hvilken bok jeg tok, henvendte seg og sa: ”Jeg ser du er interessert i Islam, her er en annen bok du bør lese.” Anbefalingen ble fulgt og boken var god.

Bibliotekene har forlengst tatt teknologien i sin tjeneste. Gjennom ”MappaMi” har jeg full styring over mine utlån. Jeg kan forlenge lånene, jeg kan reservere bøker. I tillegg får jeg en e-post hver eneste gang det kommer nye bøker innen mine interessefelt. 3 dager før siste innleveringsfrist kommer en ny e-post med påminnelse. Glimrende. Det fungerer perfekt for meg.

Når man da i tillegg vet at dette kortet forlenger livet og kanskje reduserer helsebudsjettene, hva mer kan man forlange?

Taliban garanterer sosial trygghet, skole, helse, lov og orden

Ordene i headingen er ikke mine. Det er Stein Ørnhøi som sier dette. SV-veteranen som fra sitt horn på veggen analyserer krigen mot Taliban i Dagbladet i dag. Jeg skal ta med hele sitatet:

"Det alt for mange ikke vet, eller vil vite, er at talibanregimet ikke bare er religiøst og militært. Det er et komplett politisk system som garanterer sosial trygghet, skole og helse, lov og orden. At talibansk lov og orden naturlig nok skremmer de fleste her landet, må ikke forlede nordmenn til å tro at det i Afghanistan framstår som verre enn dagens NATO-ledede fred, frihet og filibombombom."

Jeg grøsser på ryggen. Dette er sterk kost, selv til å komme fra SV. Bytt ut Talibanregimet med nazismen og det ser like fornuftig ut.

Kan det ha gått Stein Ørnhøi hus forbi at den sosiale tryggheten ikke inkluderer kvinner. De kastes ut av arbeidslivet, bindes til kjøkkenet som mannens tjener og dekkes fullstendig til. Det gir nok et rikt sosialt liv.

Har Ørnhøi fått med seg at Talibans skoler ikke gjelder for jenter. De trenger jo ikke noe utdannelse, de skal jo være mannens slaver.

Det er kanskje håndhevelsen av lov og orden som tiltaler ham mest. Sharia-lover som gir en retten til å kutte av en hånd og fot ved tyveri?

Kanskje en 16-årig jentes bønn kan fjerne det autoritære sløret fra Ørnhøis øyne. I 2001 kunne vi høre Latifas bønn:

"I århundrer er mennene i mitt land blitt gitt kniver, pistoler, geværer og kalasjnikov'er til å leke med, som om de var rangler. ... Jeg ber om at bøker vil erstatte våpen, at utdannelse vil få oss til å respektere hverandre, at sykehusene vil fylle sin oppgave og at vår kultur igjen vil reise seg fra asken av våre plyndrede og utbrente museer."

Kilde: Aftenposten

Dette, Stein Ørnhøi er et nødrop fra en ung jente som er blitt frastjålet sin ungdom. Av Talibans mørkemenn. En ung jente uten andre fremtidsutsikter enn å være mannens slave. Uten mulighet til et sosialt liv og uten mulighet til utdannelse.

Jeg blir kvalm av Ørnhøis beundring for de autoritære, destruktive krefter. Vi kan godt diskutere NATOs engasjement i Afghanistan og nødvendigheten av dette, men når argumentene for å la være å slåss for frihet og menneskeverd, er at det er bedre for afghanere å leve under Talibans politiske system, da gir jeg opp.

Mot dumheten kjemper man forgjeves.

Konsulenten

Åslaug Haga vil kaste konsulentene ut av kommunene. Bakgrunnen for dette har vært ukjent for de fleste. Men ikke for Vox populi. Grunnen til at SP er skeptiske til konsultenter med høy sigarføring har sin opprinnelse i følgende historie:

En sauebonde på Vestlandet var opptatt med å samle flokken sin da en helt ny BMW MX5 braste inn på tunet. Sjåføren, en ung mann i Armani-dress, Gucci sko, Ray Ban solbriller og YSL slips, lener seg ut av vinduet og spør sauebonden. ”Dersom jeg kan fortelle deg nøyaktig hvor mange sauer du har, vil du gi meg et lam da?”

Sauebonden ser på mannen, tydeligvis en skikkelig østlands-japp, så ser han utover saueflokken og sier: ”Ja, hvorfor ikke”.

Den unge urbane gutten parkerer BMWen, tar opp sin laptop, kobler den til mobiltelefonen og surfer inn på NASAs hjemmeside. Får der kontakt med et GPS satelittnavisasjonssystem for å få en eksakt posisjon på stedet de er Dette laster han inn i en annen NASA satellitt som skanner området og tar et høyoppløselig bilde.

Så åpner den unge mannen et digitalfoto i Photoshop og eksporterer det til et laboratorium i Hamburg som har analyserer bildet. I løpet av sekunder får han en e-post med resultatet direkte til sin PC.

Han kobler opp en MS-SQL database via et ODBC-koblet Excel regneark som har hundrevis av komplekse formler. Han laster opp alle data via en e-post og i løpet av få minutter har han en beregning klar.

Til slutt printer han ut en fullfarge 150 siders rapport på en liten bærbar printer, snur seg mot sauebonden og sier.: ” Du har nøyaktig 353 sauer og lam”.

”Det er riktig”, sier bonden. ”Du får bare ta et av lammene”, sier han. Han ser litt forundret på at den unge mannen tar et av dyrene og plasser det i bagasjerommet på BMWen.

Så sier sauebonden til den unge mannen: ”Hvis jeg kan fortelle nøyaktig hva slags yrke du har, vil du gi meg lammet tilbake?”

Den unge mannen tenker seg om et sekund og sier ” Ja, hvorfor ikke?”

”Du er en konsulent”, sier sauebonden. ”Wow! Det er riktig”, sier jyplingen, ”men hvordan fant du ut det?”

”Jeg trengte ikke gjette en gang” sier bonden. ”Du kom hit uten at noen hadde bedt deg komme; du vil ha betaling for et svar som jeg allerede visste, på et spørsmål som jeg aldri har stilt og du vet ingen ting om det jeg driver med. Kan du nå være så snill å hente GJETERHUNDEN min som du la i bagasjerommet.”