Det har vært en hektisk periode med mye jobb og lite blogging. Mandag-tirsdag var jeg en liten tur i Stockholm. En vakker by som jeg aldri blir lei av. Som regel er det kun jobb og ingen tid til pleasure. Men mandag kveld var uten forpliktelser. Da var veien kort til min Stockholmsoase: Stampen. Denne litt loslitte pub/klubb som rommer så mye musikkglede.
Jeg snublet over stedet på tidlig på 90-tallet helt tilfeldig. En rusletur i Gamla Stan uten mål og mening endte foran Stampen. Denne kvelden spilte dèt stjernegalleriet: Arne "Dompan" Domnerus, Putte Wikman og Svend Asmundsen. Hvilken kveld det ble. Siden har jeg forsøkt å snike meg til et besøk når anledningen byr seg.
Så altså på mandag. Mandag er blueskveld. Og det ble et lite pustehull i en hektisk hverdag. De melankolske, såre tonene til Sture Elldins munnspill formidlet på en utmerket måte bluesens budskap. For noen små timer var jobben milevis unna. Musikken overtok og jeg lot den forføre meg. Blues er mange musikkformers mor.
Det er slike øyeblikk som gjør det godt å leve. Vi trenger det når tidsklemma blir for voldsom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar