Det vi denne vinteren har sett av rot og tull på jernbanefronten er ikke hennes skyld. Det er et kollektivt politisk ansvar som alle partier må dele. Problemene har vært skjøvet under skinnegangen i mange år. Og vi vet alle hva som skjer når vi forsømmer vedlikeholdet. Hus råtner, biler ruster og tog stopper. Eller i verste fall sporer av.
Meltveit Kleppa er sjokkert og vil kalle inn til krisemøte. 85 dager siden forrige. Og hun skal ha full gjennomgang. Igjen. Det betyr at ansatte i NSB og Jernbaneverket må jobbe døgnet rundt for å gi tilnærmet samme svar som sist. I stedet for å jobbe med det viktigste. Å få tog til å gå i rute. Eller i det minste å holde seg på skinnegangen.
I utgangspunktet hjelper det ikke å bytte minister eller jernbanedirektør. Begge har hatt kort virketid. Elisabeth Enger har vist vilje til å ta oppgjør med ukulturen i Jernbaneverket. Men har mye ugjort.
Tenk om Meltveit Kleppa istedet for et rituel "handlekraft-møte" hadde sagt det som det var:
Dette kommer til å skje i gjen. Tog kommer til å bli forsinket. Signalledninger vil falle ned. Det skyldes at vi har forsømt jernebanen. Det krever tid å få tatt igjen noe av vedlikeholdet. Derfor vil feil oppstå. Men jeg kan forsikre om at jeg passer på at Jernbaneverket og NSB gjør de riktige tingene. Og at det vil bli bedre.
Og kanskje avslutte med et Churchillsitat: "Now this is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning."
Samtidig som hun på departementets hjemmesider informerer oss om hvilke tiltak som er satt igang og fremdriften. Informasjon demper frustrasjon. Men det er visst lettere å late som man gjør noe.
