I gapestokken til Bergens Tidende

I Bergen kan man kødde med mye. Men ikke med Brann. Så nå har byens hovedorgan Bergens Tidende lyst casuals i brann. Fordi de sverter lagets rykte med sin oppførsel. Og får støtte fra lagets supportere.

Derfor rykker redaktørsheriff Trine Eilertsen ut. Nå skal uvesenet til livs. Hun har slått opp sin "wantedplakat" i lederspaltene. Overskriften: Trist, pinlig, farlig dekker godt hva jeg føler for denne bergenske selvtekt:

I BT HAR VI diskutert saken, og vi har kommet til at BT ikke skal beskytte pøbler som dere. Vi kommer ikke lenger til å sladde bilder av dere i aksjon. Vi mener det har offentlighetens interesse å se hvem dere er, slik at folk, skikkelige supportere og fotballarrangører kan beskytte seg selv mot dere så godt som mulig. Vi vil løpende vurdere å offentliggjøre navn og bilde på de av dere som gjentatte ganger blir pågrepet og straffeforfulgt for den typen offentlig vold. Det dere driver med kan i verste fall skade uskyldige mennesker, og her finnes vår begrunnelse for å fortelle hvem dere er.

Jeg går ut fra at dette er vurdert nøye i forhold til Vær varsom-plakaten og at det gjennomføres på prinsipielt grunnlag?

"I verste fall skade uskyldige mennesker" kan benyttes på de fleste aktiviteter som er på kanten eller over lovkanten.

"Lommemannen" er i høyeste grad kvalifisert for offentliggjøring. Alle som kjører på rødt lys kan "skade uskyldige mennesker". Det samme kan alle pedofile, råkjørere, fyllekjørere, voldtektsutøvere, voldsmenn. Listen kan gjøres tilnærmet uendelig.

Jeg liker voldsutøvelse som casuals utfører, svært dårlig. Selv om de hovedsaklig går løs på andre lags casuals og ikke "uskyldige". Men i Norge har vi politi som tar seg av lovbrytere. Og når disse er arrestert og eventuelt dømt, har pressen mulighet til å publisere navn og bilde. Før det bør de være tilbakeholden. Det er ikke pressens oppgave å innføre gapestokken igjen. Spesielt på et så tynt grunnlag som Eilertsen anfører.

Det er trist at lederen for Presseforbundet, Per Edgar Kokkvold, støtter identifiseringen.

- Jeg har ingen problemer med å følge argumentasjonen fra BT-redaktøren. Pøbelen er et voksende samfunnsproblem, som er en trussel mot det store og viktige supportermiljøet, sier generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund (NP) til Aftenposten.no.

Den eneste betenkeligheten han ser, er pøbelens alder:

- Den største bekymringen jeg ser i forhold til fotballpøbler er at de ofte kan være svært unge, sier Kokkvold.

Heldigvis har vi Georg Apenes som er en av de få som evner å tenke litt prinsipielt:

- Risikoen for at uskyldige kan bli hengt ut, er absolutt til stede. Kanskje passerte de bare forbi da bildet ble tatt, sier Apenes, som etterlyser et politisk klarsignal før en så radikal endring av prasis gjennomføres:- Dette er jo redaktørens ansvar, men det er ingen tvil om at offentliggjøring av et bilde også er spredning av personopplysninger, sier Apenes.

Det er en farlig linje BT legger seg på. En avis har sterke virkemidler til disposisjon. Å smøre en mulig uskyldig person ut over førstesiden er en skade som er uopprettelig. At man skal innføre "straffeordninger" på områder som redaktøren ikke liker, er et eksempel på dårlig vurderingsevne. Det ligner ikke Trine Eilertsen, som bør komme på bedre tanker.

Andre som blogger om temaet:

Snorre Valen
Filip Rygg

Dagbladets Magasinet har en interessant artikkel om temaet
Nina Reim har skrevet magisteroppgave om Vålerenga-supportere og casuals

P.S.: Liker du innholdet i bloggen, så kan du stemme på den (eller en annen som du liker bedre) i kåringen av Norges beste politiske blogger.

Fotball er en studie verdt

Jeg fascineres av fotball. Ikke så mye for selve kampen, selv om det kan være spennende nok. Nei, jeg synes det som skjer rundt, mellom, foran og bak kampene er vel så interessant. Sosiologien, med andre ord.

Det som undrer meg aller mest, er hvordan arbeidstagerne: fotballspillerne, holder ut. Holder ut å bli skreket til, kalt idioter og jeg vet ikke hva, av lederene sine. At jeg bruker Lillestrøm som eksempel, er nesten tilfeldig. Det kunne nesten vært hvem som helst.

For 14 dager siden spilte Lillestrøm kamp mot Kaerjeng og vant 2-1. Spillet var så dårlig at laget ble holdt igjen i garderoben i 1,5 time for å høre tordentale av Fjørtoft og Nordlie. Det gikk så langt at noen spillere gråt. Sist en arbeidstager fortalte at hun var blitt så trakassert at hun gråt, ble det et helvete.

I går spilte Lillestrøm mot det samme "møkkalaget" igjen. Og tapte 1-0. Da hadde man ikke ord igjen. De var brukt opp i garderoben hjemme.

Hvorfor er det slik at fotball-ledere bruker ledelsesteknologier som næringslivet har forlatt for lenge siden?

Management By Fear, er forlatt av de fleste ledere. Fordi det ikke fungerer. Tvert i mot. Frykt lammer de fleste medarbeidere og de blir redde for å gjøre feil, som igjen leder til at de gjør feil, eller ikke presterer. Det morsomme er at det samme næringslivet leier inn trenere og ledere til skyhøye honorarer. Som står for en lederfilosofi de selv har forlatt.

Tom Nordlie og Jan Åge Fjørtoft tror at det hjelper å skrike til spillerne. Å bryte dem ned slik at de gråter. Spillerene viste i går at det er feil medisin.

Hvorfor finner voksne mennesker seg i dette. Er det den fete lønna, eller er det fordi man er vant til det og tror det skal være slik? Det er vel bare i fotball dette kan skje? Kan det være grunnlag for en Masteroppgave kanskje?