Øystein Djupedal er ikke den første politikeren som har gjort dumme ting i fylla. (Jeg synes faktisk han gjør mer dumme ting i edru tilstand, men det er en annen skål.)
Forskjellen er at nå bringer mediene informasjonen ut til folket. I detalj. Umiddelbart. Før var ofte journalistene like dritings som politikerne. Derfor ble det ikke publisert. Ikke før politikerne var gått av. Da kom det gjerne en biografi som gav oss informasjonen. Nå går man lenger og gir oss detaljene der og da. Jeg vet ikke om jeg vil vite det.
Vi skal passe oss litt for denne moralistiske, fordømmende holdningen og tenke gjennom hva slags mennesker er det vi ønsker oss i politikken.
Journalister og redaktører kan kanskje granske sin egen lever og tenke gjennom det de gjør med denne sterke personfokuseringen. Hvorfor skal noen utsette seg for denne eksponeringen frivillig? Kan personfokustyranniet gjøre at vi mister de gode talentene. De som ikke synes det er verdt en helside i Dagbladet eller VG, bare på grunn av litt høy grunnpromille.
Uavhengig av mitt politiske ståsted vil jeg ikke ha politikere som ikke er menneskelige og gjør menneskelige feil. Jeg vil ikke ha et dydsmønster som ikke har tryna skikkelig en gang i blant. Jeg tror ikke noen blir dårligere politikere om de har tatt seg en dram for mye. Selv på et landsmøte. Snarere tvert i mot.
Jeg er mer skremt av utsiktene til å bli styrt av en politisk robot med fortid fra søndagsskolen. Og som aldri gjør en feil. Sett med egne øyne.
