Bare det kan redde telefonregningen er DLD verdt det?

Afteposten har en humorseksjon som blant annet har skrevet om datalagringsdirektivet. I forrige uke lå denne artikkelen ute (senere fjernet, derfor en cachet side) på mobilversjonen uten "advarsel" om at det var satire. Med det resultat at mange gikk fem på. Med alle fantasifulle innslag fra tilhengerne i DLD-debatten, er det ikke rart man har problem med å skille snørr og barter.

I dag er det utenrikspolitisk talsmann i Ap, Svein Roald Hansen som slår til. Han er på leserbrevrunde. I Agderposten flesker han til med: "Nei til datalagring kan gi dyrere telefon"  

Takk til Frank Eivind Rundholt for foto siden artikkelen ikke er på nett.

Sier vi nei til DLD, så er han ikke opptatt av at vi blir en frihavn for kriminelle eller at vi oversvømmes av terrorister. Nei, det blir dyrere å ringe. Og grunnen er at vi ikke lenger vil kunne nyte godt av de nye roamingbestemmelsene til EU.

Hansen skriver:

Hvis Norge skulle si nei til datalagringsdirektivet, er regjeringens vurdering at EU vil sette de delene av EØS-avtalen som dette direktivet berører, ut av kraft. Slik er reglene hvis vi ikke vil godta et direktiv.

Jeg vil gjerne se den vurderingen først, Hansen. Fordi den vurderingen som regjeringen har lagt ved høringsnotat til direktivet, sier noe helt annet. To av landets mest anerkjente eksperter på EU/EØS-rett: Finn Arnesen og Fredrik Sejersted, konkluderer med at: 

4.3 Virkninger av suspensjon 

Hvilke virkninger en suspensjon vil ha avhenger av hvor store deler av Vedlegg XI som EU vil anse for å være berørt av en reservasjon mot datalagringsdirektivet. 

Dersom den berørte del anses som hele Vedlegg XI antar vi at dette vil kunne få store virkninger for telekommunikasjonssektoren. Dette er worst case scenario .

Etter vår vurdering er det ikke materielt grunnlag for så vidtrekkende virkninger,som vil være åpenbart uproporsjonale. Vi har derfor ikke utredet dette nærmere.  

Det neste alternativet er at de to direktivene om datasikkerhet (95/46 og 2002/58) anses berørt Dette vil så langt vi kan se ikke få særlige markedsmessige konsekvenser. Hva gjelder direktiv 2002/58/EF pålegger det medlemsstatene å regulere handlingene til tilbydere av kommunikasjonstjenester underlagt deres jurisdiksjon, samt å sikre brukerne av slike tjenester visse rettigheter overfor tilbyderne.  

Direktivet regulerer ikke markedstilgangen for leverandører av kommunikasjonstjenester etablert i andre land. En midlertidig ut av kraftsetting av direktivet vil følgelig neppe redusere norske myndigheters reguleringsfrihet i de spørsmål direktivet regulerer, ha betydning for norske aktørers tilgang til markeder i  andre EØS-land eller for norske brukeres stilling.

 Skal jeg velge hvem jeg skal lytte til, Arnesen/Sejersted eller Svein Roald Hansen, så taper Hansen. Men det Hansen tilfeldigvis glemmer å nevne er at det blir dyrere med ja til lagring. Kostnadene er beregnet å ligge mellom 250 mill til 2 mrd. Ikke minst gjør lagring av smarttelefoners posisjon at det blir langt flere data. I Danmark ble det i 2008 lagret 450 milliarder dataposter relatert til DLD. 83 000 i snitt pr. danske. Kostnadene for denne lagringen er det forbrukerne som må betale til syvende og sist.

Så Svein Roald Hansen kan spare oss for sin bekymring for telekostnadene. Men jeg venter i spenning på hva desperasjonen i Ap vil medføre av nye utspill. Ingen ting overrasker lenger.

Resirkulerte personvernargumenter

Hvis man ikke visste bedre skulle man tro at Politiforbundets leder Arne Johannessen, er personvernets høye beskytter. På forbundets hjemmeside 10/12-2010,  finner vi følgende gullkorn:

– Dessuten vil lenger lagring av trafikkdata øke rettssikkerheten, fordi det gir mulighet til å sjekke uskyldige raskt ut av saker, legger han til.

At dette er å snu en av pilarene i den liberale rettstaten, uskyldspresumsjonen på hodet, bekymrer nok ikke Johannessen. Det er bare det at borgere skal ikke bevise sin uskyld. Myndighetene skal bevise borgeres skyld. Men Johannessen er sterk i troen, for han har hevdet dette før:

Romavlytting kan derfor like godt bli brukt til å bevise uskyld som skyld og sjekke personer ut av en sak på et tidlig tidspunkt. Romavlytting kan derfor være et bidrag til å styrke personvernet.

Altså det å misbruke uskyldspresumsjonen er å styrke personvernet. Nytale kalles det. 


Det stod å lese i en høring om forebyggende politimetoder fra 2. mai 2005. Anbefalt lesning! I den samme høringen argumenterer Arne Johannessen meget godt for hvorfor datalagring er et dårlig alternativ:

En erfaring politifolk som arbeider mot organisert kriminalitet har gjort er at KK (kommunikasjonskontroll) i svært liten grad gir informasjon om hva som planlegges eller hva som skal skje. Planleggingen skjer kun i samtaler der personer møtes ansikt til ansikt. Møtene kan finne sted i leiligheter, på leide hotellrom, på utesteder eller ute i det fri.

Telefonsamtaler blir ikke brukt i forbindelse med planlegging av organisert kriminalitet. Deltagerne i nettverkene er helt bevist på å ikke bruke telefoner til slike samtaler. Ofte er det også slik at det er svært få personer som kjenner helheten i planen, de fleste har kun kjenneskap om sin egen rolle.
Den utviklingen som her er beskrevet gjør at politiet står ovenfor helt nye utfordringer når man skal forhindre eller avdekke slik type kriminalitet. Dagens metoder strekker ikke til.

Altså. Selv kommunikasjonskontroll som regnes som langt mer inngripende enn lagring av trafikkdata, er ikke godt nok. Og telefoner brukes ikke i planlegging av organisert kriminalitet. Da er romavlytting det eneste som gjelder. Men nå er det altså datalagring for alle pengene. Det er ikke alltid like lett å ta Arne Johannessen seriøst.

Hvor går grensen?

Etter at regjeringen la frem proposisjonen om datalagringsdirektivet, har debatten tatt av. Ikke minst i sosiale medier. Men også når Stortinget skulle diskutere Datatilsynets årsmelding barket debattanene sammen. En av de som har vært aktiv også på sosiale medier: Arbeidetspartiets Håkon Haugli holdt et innlegg som fikk meg til å reflektere over tilhengerenes tilnærming til direktivet. Fra innlegget: Håkon Haugli (A) [17:51:01]

Nylig fikk Kripos tips om en far som opererte som hallik for sin sju år gamle datter. Faren opplyste om at han selv misbrukte henne, la ved tre bilder og oppga e-postadresse og bosted. Da politiet fikk tipset, var opplysningene slettet hos nettleverandøren, i tråd med dagens lagringsregler.

Det skremmer meg at flere av dem som i dag angriper datalagringsdirektivet med henvisning til personvernet, kun er opptatt av eget ubehag ved lagring av trafikkdata og ser helt bort fra personvernet og rettssikkerheten for dem som utsettes for alvorlige, straffbare forhold.

Historien er selvsagt tragisk. Jeg har selv barn og det finnes knapt noe verre enn overgrep mot uskyldige barn.

Men Hauglis utsagn er ganske motbydelig. Siden vi ikke aksepterer Hauglis syn på datalagringsdirektivet, så innebærer det at vi av egoistiske årsaker setter vårt eget behov for personvern over denne jentas integritet og rettssikkerhet.

Dette er som å høre Helga Pedersens, "redder vi ett barn, er det verdt det". En fullstendig prinsippløs tilnærming til noe som går langt ut over den enkeltes "ubehag ved lagring av trafikkdata".

Det eksemplet som Haugli viser til, oppleves  hver dag.  Noen ganger tar man ikke overgriperen fordi trafikkdata er slettet. Enten fordi de er slettet etter 21 dager som i dag. Men det samme ville skjedd om vi hadde 12 mnd lagring, og politiet hadde brukt 12 mnd og 1 dag på etterforskningen. Men hva er Hauglis løsning da: Utvide lagringstiden? Eller akseptere at noen overgrep ikke kan straffes?

Overgrep mot barn skjer i hjemmet. Ja, de fleste skjer der. Uten trafikkdata. Uten at noen anmelder. Og de er like tragiske som anekdoten til Haugli. Hvorfor skal disse overgriperne slippe unna? Er det fordi en kontinuerlig overvåkning av alle hjem, er uakseptabelt for Haugli? Hvor går grensen hans?

Hvis Hauglis grense går akkurat ved proposisjonen grenser, så aksepterer også Haugli at man ser bort fra personvernet og rettsikkerheten for den som utsettes for alvorlige, straffbare forhold.

Haugli er i debatten veldig opptatt av at vi må lytte til politiet når det gjelder deres krav til metoder. Det er de som kan dette. Men politiets holdninger snakker han mindre om.
Riksadvokaten derimot er opptatt av det. Noe som kanskje henger sammen med de sjokkerende funnene som evalueringen av Lommemannensaken avdekket:

* Etterforskning av seksuelle overgrep mot barn har lav status internt i politiet
* De som først kommer i kontakt med barnet har sjelden de grunnleggende kunnskap de burde ha hatt
* For ofte er det uklart hvor ansvaret for etterforskningen ligger
* Få saker meldes til Kripos, for mange tror at Kripos tar ansvaret straks saken er meldt dit
* Etter å ha sett på 166 anmeldelser er konklusjonen at svært mange saker ble henlagt nær sagt uten at de i det hele tatt ble etterforsket
* Politiet evner ikke å kommunisere informasjon på tvers av landets 27 politidistrikt
* Dataverktøyet politiet bruker inneholder mye informasjon, men er dårlig egnet til effektiv etterforskning
* Politidirektoratet fokuserer på Internet i styringsdokumentet når de snakker om seksuelt misbruk av barn. Hatkriminalitet prioriteres høyere
* Sakene er ofte mer alvorlige enn det første melding går ut på. Spesielt gutter "underrapporterer" overgrep
* Dommeravhøret av barn kommer ofte for sent, og burde følges opp av nye dommeravhør

Så det er en sammensatt årsak til at overgrep mot barn ikke etterforskes. Det har liten effekt med lagring av trafikkdata dersom politiet ikke iverksetter etterforskning. Eller er det derfor man må ha lengre lagringstid?

Jeg skal ha meg frabedt å få mine motiver dratt i tvil av en prinsippløs stortingspolitiker. En politiker som må forstå at den viktigste grunnen til at overgripere slipper unna, er at vi har en LIBERAL RETTSTAT.  Den betaler vi en høy pris for hver dag. Derfor må den også voktes.

Den er blant annet basert på det grunnlaget at det er bedre at 10 skyldige slipper unna enn 1 uskyldig blir dømt. Vi kan nemlig ta alle forbrytere dersom vi vil. Innføring av politistaten og dens metoder vil bidra til det. Datalagringsdirektivet fører oss på ingen måte dit. Men den er et ledd i de små skritts tyranni. Og et lett offer for prinsippløse politikere som ikke evner å sette grenser.

Vi har også en uskyldspresumpsjon. At det ikke er du og jeg som skal bevise vår uskyld, men staten må bevise vår skyld. Derfor snur Datalagringsdirektivet dette på hodet. Spesielt når vi leser noen av begrunnelsene. Som denne fra PFs Arne Johannessen:

– Dessuten vil lenger lagring av trafikkdata øke rettssikkerheten, fordi det gir mulighet til å sjekke uskyldige raskt ut av saker, legger han til.

Har Johannessen også glemt det sentrale i den liberale rettstaten?

Dette er en av flere grunner til at jeg er i mot å innføre en statlig pålagt overvåkning av alle borgere. Fordi vi kan komme til å gjøre noe ulovlig. Vi samler ikke inn alles fingeravtrykk, heller ikke DNA og lagrer fordi det kan komme til nytte. Fordi det strider mot den liberale rettstatens idealer. Til tross for at det ville ha løst de fleste overgrepssaker. Men hvor går pragmatikerenes grenser.

Vox leser fredagslyrikk - Georg Johannesen

Julebordtiden er over oss. Selv har jeg kost meg i kveld med et utsøkt lutefisklag med gode venner. Og uten å være moralistisk (jeg synes man skal nyte god mat og god drikke når man føler for det) har jeg funnet et dikt for anledningen hos Georg Johannesen: Fråtserne

Vi tier for å ete hverandre
Vi har to rygger når vi elsker
Fire knyttnever når vi slåss

Kvinnene skyr oss om dagen
og om kvelden når dansen går
men ikke alltid om nettene

Det er ikke lett å kysse
når hodet ligger på et annet bord
med en tomat i munnen