Kunnskapsmangel eller hukommelssvikt?

Det ble en lang dags ferd mot den fatale voteringen over datalagringsdirektivet i går. Jeg fulgte debatten og tidvis fremsto finsk tv-teater som en slapstick-komedie sammenlignet med det som foregikk i stortingssalen.

Men jeg og flere med meg (som f. eks. Jon Wessel-Aas) fikk med oss at noen av våre statsråder ser ut til å lide av en formidabel kunnskapsmangel når det gjelder dagens regelverk. Derfor skryter de hemningsløst av å innføre nye tiltak som allerede finnes.  Verst var statsråd Rigmor Aasrud. Hun er til alt overmål ansvarlig statsråd for Datatilsynet. Dette sa statsråden bl. a.:

Statsråd Rigmor Aasrud [20:41:45]: Jeg synes også at det har vært en interessant debatt. Det er brukt mange sterke ord her i dag, og det har vært stort fokus på personvernspørsmål.

Når en sitter og hører på denne debatten, kan en få inntrykk av at det ikke lagres en eneste data i dag. Men det er faktisk det som er tilfellet. Telekomtilbydere lagrer data i dag. Når vi vurderer om forslaget som behandles her i dag, er en styrking eller svekking av personvernet, må en ta utgangspunkt i situasjonen slik den er. Jeg mener altså at når vi nå innfører domstolskontroll, er det en betydelig styrking av personvernet.

Det at vi innfører strafferammer for når en skal kunne hente ut opplysninger, er en styrking av personvernet.

Det at det nå innføres en konsesjonsplikt for lagring og behandling av dataene, er en styrking av personvernet. 

Det at Datatilsynet skal kunne sette vilkår for hvordan en skal kunne gi konsesjon, er en styrking av personvernet.

Det at Datatilsynet får myndighet til å pålegge kryptering dersom det vurderes nødvendig, er en styrking av personvernet.

Det at dataene skal logges, er en styrking av personvernet. Til slutt er det noe som jeg tror er ganske viktig, og det er at vi innfører en sletteplikt. Det er også en styrking av personvernet.

Jeg skjønner ikke dem som mener at vi nå reduserer på personvernet. De forslagene som skal vedtas her i dag, vil styrke personvernet ut fra det som er dagens situasjon.

Hvordan er det mulig å lede et departement og ha så lite kunnskap om et av forvaltningsorganenes virke? Kanskje ligger forklaringen i at Aasrud i lang tid har vært dobbelarbeidende. Da Hanne Bjurstrøm var sykemeldt.  Det er sikkert en plausibel årsak til at statsråden sier "skal nå innføres" når det meste er innført allerede?

Litt voksenopplæring for statsråden:

• Konsesjonsplikt er allerede innført
• Datatilsynet har allerede i dag myndighet til å pålegge kryptering
• Det er allerede innført sletteplikt.
• Det er også plikt om loggføring i flere tilfeller. Bl. a. NAV 

Siden det er veldig alvorlig å lyve for Stortinget, kan jeg ikke tenke meg at ministeren har løyet. Derfor må vi anta at hun ikke vet bedre. Eller så kan det jo selvsagt være et utslag av en temporær hukommelssvikt. Mulighetene er legio.

Aasland var ikke alene. Justisminister Knut Storberget sa det samme om konsesjonsplikt og kryptering:

Lovforslaget la stor vekt på sikkerhet knyttet til data. Dette er ytterligere styrket og tydeliggjort i avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Og det innføres en rekke krav for å styrke sikkerheten ved lagring av data, bl.a. konsesjonsplikten, og også det som framgår av forliket hva angår kryptering.

Nå har Knut Storberget nettopp kommet tilbake fra farspermisjon, så ammetåke kan være en fornuftig forklaring. Selv om han har hatt et lemfeldig forhold til fakta i DLD-debatten tidligere. 

Håkon Hauglie, Ap også en sentral debbatant ifbm DLD:

Det innføres konsesjonsplikt for tilbydere, det stilles krav til autorisering av personell, det kommer forskrifter om kryptering, og leverandørenes plikt til å slette data som ikke lenger er lagringspliktige, innskjerpes.

Listen kunne vært gjort lenger. Det er bare å skumme seg gjennom stortingsdebatten. Men jeg advarer mot sterke scener.

Nå kan det være at man har pugget pressemeldingene til personvernalliansen Høyre og Arbeiderpartiet. For også i det kunnskapsbaserte Høyre har man skrytt hemningsløst over hvor bra personvernet skal bli fordi man innfører tiltak som allerede er innført. Det er like imponerende som når en bilselger klarer å få ekstra betalt for standardutstyr på bilen. Men begge blir som regel avslørt.

Rett skal være rett. Det innføres noen nye tiltak. Domstolskontroll og loggingsregime. Som kunne vært innført uten direktiv.

Hva med oppfølgingen av lovforslaget? Det stilles store krav til at Datatilsynet i de nye lovforslagene. Kontroll og oppfølging ble nesten nevnt av alle talerne i går Klare føringer om prioritering av å følge opp aktørene i DLD-sammenheng. Men prioritering betyr at man må gjøre mindre av noe annet. Hva tenker politikerene på da? Personvern i helsevesenet/NAV? DNA-registeret? Private bedrifters personvern  ? Mitt lodd er kun at spørge.

Det skal legges mye ekstrakroner på bordet i budsjettbehandlingen for at Datatilsynet skal kunne oppfylle kravene. Hvis ikke, er besvergelsene om styrking av personvernet uten innhold.

Hvordan har politikerene tenkt at Datatilsynet skal operere utenlands. Hvordan skal vi få gjennomført samme regler når data lagres i land uten direktiv? Hvilke sanksjonsmuligheter har Datatilsynet da? Svært få. Da blir skrytet av innstramminger i personvernet illusorisk. For hva skjer med sikkerheten? NTNU stiller kritiske spørsmål.

Disse sentrale spørsmålene var nærmest fraværende i debatten i går. Kanskje like godt. Personvernkameratene i Høyre og Ap snakket om helt andre ting hver gang de fikk kritiske spørsmål. Kanskje bedre enn å innrømme at man ikke vet.

Takk for følget, Høyre

Det er en merkelig dag. 1. omgang av en kamp som for min del har vart i 3 år, nærmer seg slutten. I dag skal det stemmes over datalagringsdirektivet i Stortinget. Og det kommer til å bli vedtatt. Men kommer kanskje ikke til å bli implimentert?

Forrige mandag var jeg i Stortinget og overrakte de politiske partier 19000 underskrifter mot DLD, sammen med formannen i Stopp DLD, Anders Brenna. Nesten samtidig kallte Høyre og Ap inn til pressekonferanse i kinosalen. Og det var en dårlig film vi ble vist. Tenke seg til Høyre, partiet som i sitt prinsipp-program har nedfelt:

«For å sikre personvern og ytringsfrihet vil Høyre stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåking i samfunnet».

satt der, tett sammenslynget med Arbeiderpartiet. Partiet som har gitt overvåkning et ansikt. Partiet der overvåkning bokstavelig talt har sittet i veggene. Og de var blitt rørende enig om at ved å innføre DLD så styrket man personvernet. Fordi DLD i seg selv var så ille, hadde man kastet på en rekke andre forslag også.

Og så viste man til Datatilsynet som nå skulle få masse ressurser til å passe på at bløffen til Høyre og Ap skulle bli sann. Det skulle bli mer personvern. Datatilsynet syntes det var en dårlig ide. DLD styrker ikke personvernet. Tvert i mot.

Hele seansen minnet om et par som prinsipielt var enige om ikke å ha sex før ekteskapet, men som nå forhandlet om hvor mange ganger man kunne ha det og fortsatt kalle seg jomfru.

Direktivet blir vedtatt innført i dag i et usedvanlig hastverk. Man har ikke tid til å vente på EUs evalueringsresultat som etter sigende skal foreligge 12. april. Det kan jo  skyldes at man har fått så sterke signaler om at den evalueringen ikke akkurat styrker ja-sidens argumenter.

Høyre ser ut til å holde seg med akkurat nok dissidenter til at kan hevde at liberalismen fortsatt lever i partiet, om dog på sparebluss. Jeg tror Michael Tetzschner er oppriktig og ærlig i sin motstand.  Oslo-Høyre har jo vært kritisk til Erna Solberg tidligere. Men jeg er litt usikker på hvor dypt det stikker hos en del andre.

Jeg tror Høyre snart skal få møte realitetene når man skal forberede implementeringen. Et paradoks er at det strenge lagringsregimet de legger opp til, vil tvinge mange tele/ekom-tilbydere til å lagre ute av landet. Hvordan Datatilsynet da skal kunne følge opp at reglementet overholdes er en gåte. Men Høyre vet kanskje svaret.

Kostnadene er for meg underordnet, fordi prinsippene teller mest. Men at et såkalt ansvarlig parti kan iverksette noe de ikke kjenner prislappen på, er jo utrolig. Men det har kanskje sammenheng med at det er vi forbrukere som skal betale gildet til slutt.

Etter hvert som man ser hvor tungvint det blir å hente ut data, vil kravet fra politiet bli at man må lette på denne delen. Svakheten ved implementeringen er at mye er overlatt til forskrifter og enkeltvedtak. Som man ikke trenger gå til Stortinget med. Høyre kan fort sitte som Aps personverngissel. Bastet og bundet.

Som sagt, 3 års kamp nærmer seg avblåsning for 1. omgang. Det første innlegget mot DLD skrev jeg i januar 2008. Siden har det blitt mange. Og jeg har fått godt selskap i kampen. Jeg tror at motstanden mot DLD har fått mange til å se på individets rettigheter i en rettstat. Hvilken plass får det nå mot hvilken plass det bør da. Kanskje kan motstanden mot DLD være kimen til en mer borgerrettighetslignende organisasjon. Who knows?

I neste omgang vil dette bli en sak for rettsapparatet. Allerede nå har 5 forfatningsdomstoler i Europa dømt i direktivets disfavør. Den siste dommen kom på torsdag og den tjekkiske forfatningsdomstolen var rimelig klar i sin tale:

The court said Thursday the practice is unconstitutional. It says the provisions ordering data on all calls, faxes, text messages and e-mail exchanges to be retained for six months enabled a "massive" invasion into citizens' rights and were not in line with the rule of law.

Så når man i Norge har implementert om et års tid, vil den neste kampen foregå i rettsalene. Og da vil forhåpentligvis politikernes feilgrep, rettes opp.

Så vi gir ikke opp.  Winston Churchill har sagt dette bedre enn jeg klarer:

Now this is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning.

Jeg har gitt min stemme til Høyre siden jeg fikk stemmerett (selv om det ikke alltid har vært like opplagt) og forsøkt å forklare hvorfor.  Det slutter i dag. Det får ikke hjelpe at man har mange andre gode saker, når man har et så prinsippløst forhold til personvernet. Og et parti som sier at vi har så lite tillit til deg at vi for sikkerhets skyld må lagre alle dine trafikkdata og lokasjoner, er heller ikke min tillit verdig.

Så takk for følget, Høyre.

Jeg vil avslutte med Torbjørn Røe Isaksens flammende appell fra april i fjor. Synd han ikke fikk gjennomslag i partiet.

Høyre - rettstatens vokter?

En NTB-artikkel har gått fra redaksjon til redaksjon i dag. Og forteller oss at motstanderne mot Datalagringsdirektivet (DLD) i Høyre har resignert. Jeg tror NTB tar feil.

I så fall er det ikke det Høyre jeg har gitt min stemme til. Da er det et annet Høyre. Et høyre som ofrer sine prinsipper og historie for en kortsiktig politisk gevinst. Det kan bli en Pyrrhos-seier.

Jeg vil minne om en av de mest respekterte ledere i Høyre etter krigen: John Lyng og hans utrettelige kamp for den liberale rettstaten. 

I 1950 var John Lyng saksordfører for de meget omstridte forslag til beredskapslover. Som bl.a inneholdt regler om drastiske rettslige særordninger under krig, eller når krig truer eller vår sikkerhet kommer i fare av "andre grunner". Og striden raste om man skulle koble ut rettstatens normalsystem straks man kom til at Norge var truet. f. eks. "av andre grunner". John Lyng var så misfornøyd med utkastet at han selv skrev om hele utkastet og fjernet de mest kontroverielle delene. Om ikke Datalagringsdirektivet er direkte sammenlignbart, kjenner vi igjen noe grunntrekkene.

Denne saken var ikke enestående. I sak etter sak gikk John Lyng i bresjen for å forsvare den liberale rettstaten mot statsmaktens forsøk på å bruke rettslige normer som bindinger på den politiske maktutøvelse. Retten skal være et vern mot makt, ikke et redskap for statsmakten. Etablerte rettsgarantier skal især beskytte den svake part, og må ikke skyves til side. For John Lyng var ikke dette bare en hjertesak. Det var like mye en hjernesak.
(Kilde og sitater fra Lars Roar Langslets bok: "Veivisere"

Jeg synes Høyre skal hegne om John Lyngs tanker når de skal vurdere Datalagringsdirektivet. I alle fall må de ikke glemme hva de gikk til valg på i siste stortingsperioden og som var en av grunnene til at de fikk min stemme. Fra programmet for perioden kan vi lese:

9.4 For å sikre personvern og ytringsfrihet vil Høyre:

• utrede grunnlovsfesting av personvernet.

• sikre loggføring av hvem som sjekker personopplysninger i de store offentlige velferds-, justis- og pasientregistrene, samt gi den enkelte rett til å få vite hvem som vet.

• fjerne muligheten for å offentliggjøre de samlede søkbare skattelistene.

• etablere personvernombud ved alle de store offentlige institusjonene.

• styrke Datatilsynet.

• redusere overvåkingen i samferdselssektoren.

• hindre at offentlige postjournaler og lignende gjøres søkbare gjennom de store søkemotorene.

• legge til grunn en restriktiv praksis for bruk av overskuddsinformasjon.

• stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet.

• oppheve blasfemiparagrafen.

• oppheve rasismeparagrafen når en ny universell antidiskrimineringslov er på plass.

Hvis man er villig til å endre Grunnloven og styrke Datatilsynet, har jeg problemer med å se hvordan man skal samtidig skal kunne bidra til å vedta et Datalagringsdirektiv som for det første bidrar til å endre den liberale rettstat i feil retning ved å kullkaste uskyldpresumsjonen og som Datatilsynet så sterkt har advart mot.

Til det motsatte er bevist, tror jeg Høyre vil forsvare den liberale rettstaten mot et direktiv som vil bidra til å uthule det fundamentet den hviler på. Å kjøpslå om sine prinsipper for en kortsiktig politisk gevinst, strider mot Høyres ånd.

Bare det kan redde telefonregningen er DLD verdt det?

Afteposten har en humorseksjon som blant annet har skrevet om datalagringsdirektivet. I forrige uke lå denne artikkelen ute (senere fjernet, derfor en cachet side) på mobilversjonen uten "advarsel" om at det var satire. Med det resultat at mange gikk fem på. Med alle fantasifulle innslag fra tilhengerne i DLD-debatten, er det ikke rart man har problem med å skille snørr og barter.

I dag er det utenrikspolitisk talsmann i Ap, Svein Roald Hansen som slår til. Han er på leserbrevrunde. I Agderposten flesker han til med: "Nei til datalagring kan gi dyrere telefon"  

Takk til Frank Eivind Rundholt for foto siden artikkelen ikke er på nett.

Sier vi nei til DLD, så er han ikke opptatt av at vi blir en frihavn for kriminelle eller at vi oversvømmes av terrorister. Nei, det blir dyrere å ringe. Og grunnen er at vi ikke lenger vil kunne nyte godt av de nye roamingbestemmelsene til EU.

Hansen skriver:

Hvis Norge skulle si nei til datalagringsdirektivet, er regjeringens vurdering at EU vil sette de delene av EØS-avtalen som dette direktivet berører, ut av kraft. Slik er reglene hvis vi ikke vil godta et direktiv.

Jeg vil gjerne se den vurderingen først, Hansen. Fordi den vurderingen som regjeringen har lagt ved høringsnotat til direktivet, sier noe helt annet. To av landets mest anerkjente eksperter på EU/EØS-rett: Finn Arnesen og Fredrik Sejersted, konkluderer med at: 

4.3 Virkninger av suspensjon 

Hvilke virkninger en suspensjon vil ha avhenger av hvor store deler av Vedlegg XI som EU vil anse for å være berørt av en reservasjon mot datalagringsdirektivet. 

Dersom den berørte del anses som hele Vedlegg XI antar vi at dette vil kunne få store virkninger for telekommunikasjonssektoren. Dette er worst case scenario .

Etter vår vurdering er det ikke materielt grunnlag for så vidtrekkende virkninger,som vil være åpenbart uproporsjonale. Vi har derfor ikke utredet dette nærmere.  

Det neste alternativet er at de to direktivene om datasikkerhet (95/46 og 2002/58) anses berørt Dette vil så langt vi kan se ikke få særlige markedsmessige konsekvenser. Hva gjelder direktiv 2002/58/EF pålegger det medlemsstatene å regulere handlingene til tilbydere av kommunikasjonstjenester underlagt deres jurisdiksjon, samt å sikre brukerne av slike tjenester visse rettigheter overfor tilbyderne.  

Direktivet regulerer ikke markedstilgangen for leverandører av kommunikasjonstjenester etablert i andre land. En midlertidig ut av kraftsetting av direktivet vil følgelig neppe redusere norske myndigheters reguleringsfrihet i de spørsmål direktivet regulerer, ha betydning for norske aktørers tilgang til markeder i  andre EØS-land eller for norske brukeres stilling.

 Skal jeg velge hvem jeg skal lytte til, Arnesen/Sejersted eller Svein Roald Hansen, så taper Hansen. Men det Hansen tilfeldigvis glemmer å nevne er at det blir dyrere med ja til lagring. Kostnadene er beregnet å ligge mellom 250 mill til 2 mrd. Ikke minst gjør lagring av smarttelefoners posisjon at det blir langt flere data. I Danmark ble det i 2008 lagret 450 milliarder dataposter relatert til DLD. 83 000 i snitt pr. danske. Kostnadene for denne lagringen er det forbrukerne som må betale til syvende og sist.

Så Svein Roald Hansen kan spare oss for sin bekymring for telekostnadene. Men jeg venter i spenning på hva desperasjonen i Ap vil medføre av nye utspill. Ingen ting overrasker lenger.

Resirkulerte personvernargumenter

Hvis man ikke visste bedre skulle man tro at Politiforbundets leder Arne Johannessen, er personvernets høye beskytter. På forbundets hjemmeside 10/12-2010,  finner vi følgende gullkorn:

– Dessuten vil lenger lagring av trafikkdata øke rettssikkerheten, fordi det gir mulighet til å sjekke uskyldige raskt ut av saker, legger han til.

At dette er å snu en av pilarene i den liberale rettstaten, uskyldspresumsjonen på hodet, bekymrer nok ikke Johannessen. Det er bare det at borgere skal ikke bevise sin uskyld. Myndighetene skal bevise borgeres skyld. Men Johannessen er sterk i troen, for han har hevdet dette før:

Romavlytting kan derfor like godt bli brukt til å bevise uskyld som skyld og sjekke personer ut av en sak på et tidlig tidspunkt. Romavlytting kan derfor være et bidrag til å styrke personvernet.

Altså det å misbruke uskyldspresumsjonen er å styrke personvernet. Nytale kalles det. 


Det stod å lese i en høring om forebyggende politimetoder fra 2. mai 2005. Anbefalt lesning! I den samme høringen argumenterer Arne Johannessen meget godt for hvorfor datalagring er et dårlig alternativ:

En erfaring politifolk som arbeider mot organisert kriminalitet har gjort er at KK (kommunikasjonskontroll) i svært liten grad gir informasjon om hva som planlegges eller hva som skal skje. Planleggingen skjer kun i samtaler der personer møtes ansikt til ansikt. Møtene kan finne sted i leiligheter, på leide hotellrom, på utesteder eller ute i det fri.

Telefonsamtaler blir ikke brukt i forbindelse med planlegging av organisert kriminalitet. Deltagerne i nettverkene er helt bevist på å ikke bruke telefoner til slike samtaler. Ofte er det også slik at det er svært få personer som kjenner helheten i planen, de fleste har kun kjenneskap om sin egen rolle.
Den utviklingen som her er beskrevet gjør at politiet står ovenfor helt nye utfordringer når man skal forhindre eller avdekke slik type kriminalitet. Dagens metoder strekker ikke til.

Altså. Selv kommunikasjonskontroll som regnes som langt mer inngripende enn lagring av trafikkdata, er ikke godt nok. Og telefoner brukes ikke i planlegging av organisert kriminalitet. Da er romavlytting det eneste som gjelder. Men nå er det altså datalagring for alle pengene. Det er ikke alltid like lett å ta Arne Johannessen seriøst.

Hvor går grensen?

Etter at regjeringen la frem proposisjonen om datalagringsdirektivet, har debatten tatt av. Ikke minst i sosiale medier. Men også når Stortinget skulle diskutere Datatilsynets årsmelding barket debattanene sammen. En av de som har vært aktiv også på sosiale medier: Arbeidetspartiets Håkon Haugli holdt et innlegg som fikk meg til å reflektere over tilhengerenes tilnærming til direktivet. Fra innlegget: Håkon Haugli (A) [17:51:01]

Nylig fikk Kripos tips om en far som opererte som hallik for sin sju år gamle datter. Faren opplyste om at han selv misbrukte henne, la ved tre bilder og oppga e-postadresse og bosted. Da politiet fikk tipset, var opplysningene slettet hos nettleverandøren, i tråd med dagens lagringsregler.

Det skremmer meg at flere av dem som i dag angriper datalagringsdirektivet med henvisning til personvernet, kun er opptatt av eget ubehag ved lagring av trafikkdata og ser helt bort fra personvernet og rettssikkerheten for dem som utsettes for alvorlige, straffbare forhold.

Historien er selvsagt tragisk. Jeg har selv barn og det finnes knapt noe verre enn overgrep mot uskyldige barn.

Men Hauglis utsagn er ganske motbydelig. Siden vi ikke aksepterer Hauglis syn på datalagringsdirektivet, så innebærer det at vi av egoistiske årsaker setter vårt eget behov for personvern over denne jentas integritet og rettssikkerhet.

Dette er som å høre Helga Pedersens, "redder vi ett barn, er det verdt det". En fullstendig prinsippløs tilnærming til noe som går langt ut over den enkeltes "ubehag ved lagring av trafikkdata".

Det eksemplet som Haugli viser til, oppleves  hver dag.  Noen ganger tar man ikke overgriperen fordi trafikkdata er slettet. Enten fordi de er slettet etter 21 dager som i dag. Men det samme ville skjedd om vi hadde 12 mnd lagring, og politiet hadde brukt 12 mnd og 1 dag på etterforskningen. Men hva er Hauglis løsning da: Utvide lagringstiden? Eller akseptere at noen overgrep ikke kan straffes?

Overgrep mot barn skjer i hjemmet. Ja, de fleste skjer der. Uten trafikkdata. Uten at noen anmelder. Og de er like tragiske som anekdoten til Haugli. Hvorfor skal disse overgriperne slippe unna? Er det fordi en kontinuerlig overvåkning av alle hjem, er uakseptabelt for Haugli? Hvor går grensen hans?

Hvis Hauglis grense går akkurat ved proposisjonen grenser, så aksepterer også Haugli at man ser bort fra personvernet og rettsikkerheten for den som utsettes for alvorlige, straffbare forhold.

Haugli er i debatten veldig opptatt av at vi må lytte til politiet når det gjelder deres krav til metoder. Det er de som kan dette. Men politiets holdninger snakker han mindre om.
Riksadvokaten derimot er opptatt av det. Noe som kanskje henger sammen med de sjokkerende funnene som evalueringen av Lommemannensaken avdekket:

* Etterforskning av seksuelle overgrep mot barn har lav status internt i politiet
* De som først kommer i kontakt med barnet har sjelden de grunnleggende kunnskap de burde ha hatt
* For ofte er det uklart hvor ansvaret for etterforskningen ligger
* Få saker meldes til Kripos, for mange tror at Kripos tar ansvaret straks saken er meldt dit
* Etter å ha sett på 166 anmeldelser er konklusjonen at svært mange saker ble henlagt nær sagt uten at de i det hele tatt ble etterforsket
* Politiet evner ikke å kommunisere informasjon på tvers av landets 27 politidistrikt
* Dataverktøyet politiet bruker inneholder mye informasjon, men er dårlig egnet til effektiv etterforskning
* Politidirektoratet fokuserer på Internet i styringsdokumentet når de snakker om seksuelt misbruk av barn. Hatkriminalitet prioriteres høyere
* Sakene er ofte mer alvorlige enn det første melding går ut på. Spesielt gutter "underrapporterer" overgrep
* Dommeravhøret av barn kommer ofte for sent, og burde følges opp av nye dommeravhør

Så det er en sammensatt årsak til at overgrep mot barn ikke etterforskes. Det har liten effekt med lagring av trafikkdata dersom politiet ikke iverksetter etterforskning. Eller er det derfor man må ha lengre lagringstid?

Jeg skal ha meg frabedt å få mine motiver dratt i tvil av en prinsippløs stortingspolitiker. En politiker som må forstå at den viktigste grunnen til at overgripere slipper unna, er at vi har en LIBERAL RETTSTAT.  Den betaler vi en høy pris for hver dag. Derfor må den også voktes.

Den er blant annet basert på det grunnlaget at det er bedre at 10 skyldige slipper unna enn 1 uskyldig blir dømt. Vi kan nemlig ta alle forbrytere dersom vi vil. Innføring av politistaten og dens metoder vil bidra til det. Datalagringsdirektivet fører oss på ingen måte dit. Men den er et ledd i de små skritts tyranni. Og et lett offer for prinsippløse politikere som ikke evner å sette grenser.

Vi har også en uskyldspresumpsjon. At det ikke er du og jeg som skal bevise vår uskyld, men staten må bevise vår skyld. Derfor snur Datalagringsdirektivet dette på hodet. Spesielt når vi leser noen av begrunnelsene. Som denne fra PFs Arne Johannessen:

– Dessuten vil lenger lagring av trafikkdata øke rettssikkerheten, fordi det gir mulighet til å sjekke uskyldige raskt ut av saker, legger han til.

Har Johannessen også glemt det sentrale i den liberale rettstaten?

Dette er en av flere grunner til at jeg er i mot å innføre en statlig pålagt overvåkning av alle borgere. Fordi vi kan komme til å gjøre noe ulovlig. Vi samler ikke inn alles fingeravtrykk, heller ikke DNA og lagrer fordi det kan komme til nytte. Fordi det strider mot den liberale rettstatens idealer. Til tross for at det ville ha løst de fleste overgrepssaker. Men hvor går pragmatikerenes grenser.

Knut Storberget - personvernets beskytter?

Justisminister Knut Storberget har tilsynelatende funnet en ny hjertesak: Personvernet. Det er interessant, men føyer seg inn i rekken av nye forsøk på argumentere for innføring av datalagringsdirektivet.

I kronikken "Vi må sikre bevisene".  som riktignok handler om hvorfor regjeringen må innføre datalagringsdirektivet, forsøker han å overbevise om at det ikke er motstrid mellom å lagre hele befolkningens trafikk-og lokasjonsdata og et godt personvern.

Det underlige er at det stort sett bare er Knut Storberget og diverse politiorganer som har funnet ut at dette er en god idè. De som er satt til å passe på personvernet, som vårt eget datatilsynet og datatilsynene i Europa, synes tvertimot at det er en meget dårlig idè.

Det som er imidlertid er egnet til å overraske, er eksemplene som justisministeren bruker for å vise at det ikke er motstrid mellom et datalagringsdirektiv og personvern:

Jeg mener at den påståtte motsetningen mellom kriminalitetsbekjempelse og personvern er betydelig overdrevet. Mye av den nye kriminaliteten krenker nettopp personvernet: Datakriminalitet hvor privatpersoner rammes – for eksempel ved identitetstyverier – er et eksempel på dette. Og hva med personvernet til barnet som både opplever å bli utsatt for overgrep, og at bilder av overgrepene blir spredt på internett? Er det ikke en personvernmessig seier hvis overgriperne blir tatt og overgrepsbildene fjernet fra nettet?

Er identitetstyveri innenfor det regjeringen omtaler som "alvorlig kriminalitet". Med en strafferamme inntil 2 år, faller vel id-tyveri utenfor rammen på 3 år som er nevnt i regjeringens høringsnotat om DLD? Og å spre overgrepsbilder på nett medfører heller ikke spesielt streng straff, selv om strafferammen er inntil 3 år. Vanligvis får man bot (pga politiets sene saksbehandling) eller korte straffer.  

Men Knut Storberget provoserer meg med dette utspillet. Fordi hans bekymring for overgrepsofres personvern virker å være et vikarierende motiv. Samme dag som hans kronikk sto på trykk i VG, kunne bl.a. Agder-politiet fortelle at overgrepssaker må henlegges. De har ikke kapasitet til å etterforske. Det er krenkelse av personvernet det, Storberget. Og som du ikke trenger noe direktiv for å gjøre noe med. Bare handlekraft (og penger). Men det er enklere å skrive en kronikk.

Den samme krenkelsen av personvernet gjelder forøvrig henleggelse av saker med kjent gjerningsmann. Som er et økende fenomen.

Og siden Storberget er så spesifikt opptatt av barns personvern i sin kronikk, bør det være et stort tankekors for ham at både Barnevernet og Redd Barna har gått mot innføring av DLD. De er kanskje ikke like opptatt av barnas personvern?

Forøvrig vil Storberget styrke personvernet ved å sørge for sikrere rammer rundt lagring av trafikkdata og at tilgang blir underlagt domstolskontroll. God idè, men det trenger man ikke innføre DLD for å gjennomføre. Storberget kan foreslå det allerede i dag. Dersom han er så bekymret for personvernet og data på avveier, vel og merke.  

Og hvis Storberget fortsatt mener at innføring av datalagringsdirektivet er en styrking av personvernet, så anbefaler jeg ham å lese den tyske forfatningsdomstolens dom om hvorfor Tyskland ennå ikke har innført direktivet.

Når Storberget viser til NOKAS-saken for å "bevise" hvor viktig trafikkdata er, så er det verdt å nevne at med eksemplet han bruker med IP-adresse til å identifisere en internettkafe, så glemmer han å nevne at David Toska var overvåket og underlagt kommunikasjonskontroll. Det er noe annet enn lagring av trafikkdata. Dessuten ble det ikke lagt frem trafikkdata i rettsaken. Bortsett fra av forsvarerne. Uten at det hjalp de siktede noe særlig.

Men siden direktivet ikke er innført i Norge, så vil alle eksempler på bruk av trafikkdata være et bevis på at politiet har verktøy til å etterforske kriminalitet i dag uten DLDs hjelp. Og myten (bløffen) som politiet forsøker å spre om at det blir mindre trafikkdata i fremtiden pga nye faktureringsmetoder er ettertrykkelig tilbakevist av telekombransjen selv. Senest på Stopp DLDs seminar torsdag 4. november,av Frode Lillebakken i Tele2.

EU jobber med å evaluere direktivet. Evalueringsrapporten skulle vært fremlagt 15. september. Den ble så utsatt til desember i år. Nå er neste dato satt til mars 2011. Kan det være fordi den rapporten ikke er hyggelig lesning for tilhengerne? Er det derfor Ap forsøker å få direktivet til Stortinget før jul.

Samtidig kommer nyheten om at EU gjennom nye lover skal styrke EUs databeskyttelsesdirektiv 

"Beskyttelsen af personlige oplysninger er en grundlæggende rettighed", sagde næstformand for Europa-Kommissionen og EU-kommissær med ansvar for retlige anliggender, grundlæggende rettigheder og EU-borgerskab, Viviane Reding

 Ett av punktene som skal styrkes er:

• Revision af reglerne for databeskyttelse vedrørende politisamarbejdet og det strafferetlige samarbejde, så borgernes personlige oplysninger også beskyttes på disse to områder. I medfør af Lissabontraktaten kan EU nu indføre omfattende og sammenhængende regler om databeskyttelse i alle sektorer, herunder i forbindelse med politisamarbejdet og det strafferetlige samarbejde. Disse to sektorers egenart og behov vil naturligvis blive taget i betragtning. Revisionen vil også foreslå, at oplysninger, der indsamles med henblik på retshåndhævelse, bør omfattes af den nye rammelovgivning. Kommissionen foretager ligeledes en revision af datalagringsdirektivet fra 2006, der fastlægger, at virksomheder skal lagre kommunikationsdata i et tidsrum på mellem seks måneder og to år.

 Jeg foreslår heller at  at regjeringen innfrir kravet fra årsmøtet i Stopp datalagringsdirektivet som mer enn 10 000 medlemmer stiller seg bak:

• At regjeringen utsetter den endelige politiske beslutningen av datalagringsdirektivet til EU-kommisjonens evaluering er ferdig.

• At regjeringen snarest initierer en utredning om DLD er i strid med EMK. Denne utredningen må foretas av uavhengige fagpersoner og resultatet må offentliggjøres.

Jeg forventer ikke noe snarlig svar. Det ser ut som om regjeringen og Storberget i særdeleshet har hendene fulle med andre ting om dagen.

Det enkle valget

Høyres sentralstyre møtes i dag. En av postene på agendaen er Datalagringsdirektivet. Høyre har avsluttet sin høringsrunde og resultatet er klart. Flertallet i partiet vil ikke ha direktivet.

Ledelsen i partiet som har vært tilhenger av direktivet har så langt skjøvet problemet foran seg. Bare med nød og neppe og Ernas autoritet unngikk man et nei på siste landsmøte. Nå er det tid for å konkludere.

Dessverre ser det ut til at ledelsen vil fortsette snøplogvarianten. Hvis Aftenposten har rett i dag, er generalsekretær Lars Ryssdal innstilt på å forhandle med Ap om et kompromiss som kan være "spiselig" for partiet. Det er en farlig vei for Høyre. Tilbakemeldingene fra høringsrunden tilsier at høyrefolk anser personvernet som så viktig at det er ikke tema for kompromiss. Prinsippene er ikke til salgs.

Å utsette behandlingen til EU er ferdig med sin evaluering er heller ingen god idè. Bare det at evalueringsresultatet er utsatt fra 15. september til slutten av november forteller at man sliter internt i EU også. Det er problemer med å dokumentere kost/nytte-effekt. Ikke minst fordi medlemslandene mangler denne dokumentasjonen. I tillegg har dommene i Romania og Tyskland ikke gjort dette arbeidet enklere.

Dessuten tror jeg ikke at det er smart for Høyre å få denne saken inn i valgkampen nesten år, lokalvalg eller ei. Ledelsen har muligheten til å ta en beslutning nå som ikke rokker ved deres autoritet og troverdighet. Saken har vært på høring. Man har tilegnet seg nødvendig kunnskap og konklusjonen er klar. Høyre vil ikke ha Datalagringsdirektivet.

Derfor er dette egentlig et enkelt valg. Sentralstyret bør si nei til direktivet i dag. 

Jan Arild Snoen har også skrevet om dette hos Minerva: "Det er ingen skam å snu, Erna"

Kommentator-ja til datalagring

Elin Ørjasæter, kjent kommentator i E24  (@orjas på Twitter) har tatt utfordringen og skrevet et innlegg for datalagringsdirektivet. Ut over pliktløpet fra politi og Ap-politikere, har det vært langt mellom tilhengere. Den nye eieren av E24, VG, er den eneste avisen som har tonet ja-flagg, mens øvrige kommentatorstand er nesten uten unntak mot.

Nå er Elin en smule tvilende, så det er ingen hjertevarm omfavnelse vi er vitne til. Noe som er tydelig.  Mens hun mener at vi motstandere har forlest seg på Orwell og "1984". Selv har hun hentet "inspirasjon" til sitt ja fra Hans Magnus Entzenbergers pamflett "Borgerkrigen". Hvilken bok og forfatter som er mest relevant i forhold til datalagringsdirektivet skal jeg la ligge. Men jeg er svært usikker på om Entzenberger mener at hans bok passer som forsvarsskrift for direktivet. Men det er ikke poenget. Men det er dette sitatet:

"Terrorhandlingene og kriminalitetsutviklingen senere er som en dyster bekreftelse på forfatterens spådommer."

Men det er i Norge direktivet nå eventuelt skal innføres og her er ikke kriminalitetsutviklingen noen "dyster bekreftelse". Tvert i mot. Det er en myte at den har gått i negativ utvikling. Ser vi på utviklingen de siste 10 år viser den følgende bilde: (Er basert på anmeldte lovbrudd)

Jeg har tatt med de mest relevante lovbrudd i forhold til direktivet. Og det er ingen dramatisk utvikling de siste 10 år når vi ser på relative tall (pr. 1000 innbyggere). Tvert i mot.

Så hvis det er kriminalitetsutviklingen som har skremt Elin fra nei til ja, så har hun synset seg frem til resultatet. Eller blitt passelig skremt av alle politihøringene hun har lest. I Norge er vi lysår unna Enzenbergers beskrivelse i "Borgerkrig".

Og denne utviklingen har vi altså fått til med de lagringsregler som finnes i dag. Tankekors?

Så selv om personverntanken er aldri så mye "50-tall" i følge Elin, så foretrekker jeg heller et sterkt personvern enn statspålagt lagring av mine trafikk- og lokasjonsdata. Et personvern som i følge uavhengige rettslærde som tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund og tidl. høyesterettsjustitiarius Carsten Smith trenger å styrkes. Det er derfor Carsten Smith har tatt til orde for å grunnlovsfeste personvernet.

Og bare for å ha nevnt det: Personvernet som ideal reflekteres også ved at retten til privatliv er en menneskerettighet etter EMKs artikkel 8. Konvensjonen er inkorporert i norsk rett og skal ved motstrid gå foran annen norsk lovgivning. Så viktig anser man personvernet. I 2010, ikke 1950.


Jeg har skrevet mer utdypende om personvernets plass i rettstaten i denne Minerva-artikkelen.

Nederlaget som måtte unngås

Det var ikke spesielt vanskelig å forutse det som skjedde på Høyres landsmøte i dag. Selv for en som befant seg 50 mil unna landsmøtesalen. Da det til slutt gikk opp for ledelsen hva som var i ferd med å skje, gikk mobiliseringsordren. Ledelsen måtte ikke tape denne saken.

 Derfor ble det en hektisk resolusjonssnekring de siste dagene og timene før landmøtet skulle ta stilling. Og resultatet ble akkurat så dårlig som man kunne forvente. I tillegg kan man bare ane det presset motstandere ble stilt overfor.

Som var i tråd med det jeg forventet, derfor skrev jeg denne tweeten på fredag:  

Spådom: I dannede kretser vet man hvor grensen for opprør går, spes i medvind. Dessverre blir det et vassent kompromiss om #dld på #hlm.

 
Men ledelsen var tydeligvis så usikre på å få flertall for resolusjonsforslaget at Erna i realiteten måtte trygle og be. Og tilstrekkelig mange landsmøtedeltagere falt fra. Det hadde tatt seg dårlig ut om ledelsen skulle gå på enda et nederlag. Spesielt når partiet er i medvind. Det hadde svekket Ernas autoritet i en grad man ikke kunne tillate seg.

Jeg har lest resolusjonsforslaget og forsøker så godt jeg kan å finne ut hvordan man styrker personvernet ved å innføre datalagringsdirektivet. Selv om man stiller noen krav til gjennomføringen. Det som styrker personvernet er å si nei. Det finnes ikke noe DLD light. Det hele ser ut som en et opplegg for en skikkelig hestehandel. Høyre feiget ut i en situasjon der det kunne hatt betydning å si nei.

Jeg tror faktisk ikke noen i Ap ble veldig skremt av dette. De punktene som ble behandlet er altså Høyres forhandlingskort. Og det er dårlig taktikk å vise kortene. Jeg tror ikke kravene var ultimative.  Og under ligger frykten for resultatet av et veto. Ikke minst understreket av Per Kristian Foss. Dette var ikke ment som et utsatt nei til DLD, men et utsatt ja. I alle fall fra ledelsens side.

Men hvordan kan ledelsen i Høyre ha så lite grasrotkontakt at de ikke fornemmet hva som var i ferd med å skje? Forsto de ikke hvor sterkt DLD engasjerte medlemmene? Har de ingen rådgivere? Eller er de ikke mottagelig for råd? Det virker nesten som om de sitter i et elfenbenstårn skjermet for medlemmenes synspunkt. Denne gangen slapp de med skrekken. 

Men mitt forhold til Høyre er i alle fall oppe til seriøs vurdering.

For en  motstander av direktivet ga avstemningen på landsmøtet ekstra motivasjon til å fortsette kampen. It ain't over...... Og denne gangen tror jeg vi får uventet drahjelp fra EU.

Høyre best på personvern - i 1997?

At Høyre dummer seg ut for åpne mikrofoner i saken om datalagringsdirektivet, har jeg ikke lagt skjul på. Det er bare pinlig å være vitne til de vikarierende argumentene som benyttes. For ikke å ta ansvar og en beslutning.

Tenke seg til; kunnskapspartiet Høyre må innføre støtteundervisning. Problemet er at svært mange av elevene har bedre kunnskap i faget enn skoleledelsen. Men dersom Høyres ledelse synes det er spesielt festlig å fremstå som mindre begavet i denne saken, så vær så god.

Faktisk er det mye som tyder på at  Høyre var langt bedre på personvern i 1997 enn de er i dag. Fra deres program i perioden 1997-2001 under punktet "Rettssikkerhet og personvern", kan vi lese:

For å verne enkeltmenneskets integritet og hindre vilkårlige inngrep i den personlige sfære, vil Høyre at:

• Reglene for etablering, bruk og kobling av personregistre må bli strengere. Kobling skal være forbudt med mindre det er gitt uttrykkelig offentlig godkjennelse.

• Alle offentlige registre hvor det lagres personopplysninger skal være hjemlet i eksplisittte vedtak. Høyre vil føre en restriktiv politikk på dette området.

• Datatilsynet skal godkjenne alle registre hvor det lagres sensitive personopplysninger, samt all videreformidling av opplysninger om enkeltpersoner.

• Bruk av overskuddsinformasjon ervervet gjennom lovlig avlytting og overvåkning skal underlegges meget strenge regler og praksis.

• Bruken av personnummer begrenses. Firmaer og offentlige etater skal ha særskilt godkjennelse fra Datatilsynet for å kunne kreve personnummer oppgitt.

• Holdningen til bruk av videoovervåkning skal være restriktiv.

• Lagring av samtaledata i telefonselskaper bare skal finne sted etter eksplisitt godkjennelse fra abonnenten.

• Forsikringsselskaper eller andre skal ikke ha rett til å samle inn eller nyttiggjøre seg genetisk informasjon om enkeltpersoner.

Det er selvsagt ikke tilfeldig at jeg har uthevet nest siste kapitel. Det forslaget kan Høyre relansere i forbindelse med DLD. Gjerne på landsmøtet. Men vil ikke de kriminelle slippe unna ved ikke å registrere seg? Helt sikkert, men det vil de uansett gjøre om DLD innføres også. Så hva fanden nøler i efter?

Oppdatert tirsdag 4. mai kl. 0030:
Nationen skriver at det er flertall mot DLD i Høyre. Men det er før partipiskens smell. Kan endre seg før landsmøtet. 

Hvorfor jeg støtter datalagringsdirektivet

Fordi det er 1. april i dag

Kriminell frihavn?

De siste dagene har Kripos godt assistert av Aftenposten drevet en svært høylytt kampanje for datalagringsdirektivet. Med en tilnærmet bevisstløs journalist, Robert Gjerde som assistent, har man i fått både forside og sentrale oppslag. Uten sjenerende, kritiske spørsmål. Panikken brer seg tydeligvis i HK på Bryn.

"Kripos-ledelsen går nå for første gang knallhardt ut og argumenterer høylytt i en sak som skal avgjøres av regjering og storting. Tidligere har Kripos og norske politietater nøyd seg med nøkterne høringsbrev."

Det forteller i hvilken grad av koma, journalist Gjerde befinner seg i. Jeg foreslår at han starter med noen googlesøk. Eller han kan søke i egen avis. Kripos og andre politietater har definitivt vært på banen lenge. Og høylytt. 


At Kripos argumenterer for sitt syn, synes jeg er bra. At det ikke vil vente på høringsnotatet de skal levere innen 12. april, er også greitt. Det er måten det skjer på, jeg reagerer på. For først kjører de knallhardt på å få datalagringsdirektivet innført. For i neste artikkel kritisere de begrensningene som er foreslått. 


I artikkelen på lørdag (som ikke ligger på nett), går nestsjef Ketil Haukaas knallhardt ut mot regjeringens forslag om at tilgang bare gis i straffesaker med rammer over 3 år og ved overtredelse av særskilte straffebestemmelser. Helt uten forståelse for at når alle trafikkdata og lokasjonsdata i samfunnet skal lagres for en gitt tidsperiode, så må det være strenge regler. Av hensyn til personvernet. Det er også verdt å merke seg at Metodekontrollutvalget foreslår strengere regler i sin rapport. 


Om man ikke visste bedre, kunne man tro at datalagringsdirektivet ble innført for å bekjempe barneporno og overgrep mot barn via nettet. Det er nesten uten unntak det eneste argumentet som fremføres. Enten det er Helga "bare vi kan redde ett barn, er det verdt det"-Pedersen eller politiet. Ja direktivet skal også brukes til å finne mulige overgrepsofre slik at politiet kan få fortalt dem at den 14 årige jenta de trodde de onanerte foran, i virkeligheten er en eldre mann. Det har aldri direktivet vært ment for. 


Bare for å friske på hukommelsen. Direktivet ble innført etter terroraksjonene i Madrid og London. For å virke mot terrorismen og "serious crime". Ett utrykk som ikke er definert i Norge. 


Ett svært interessant poeng som kommer frem i artikkelen i Aftenposten er følgende: 

I en fersk Kripos-undersøkelse, som vil bli vedlagt Kripos’ høringsbrev i saken, fremgår det at politiet i 2008 ba om trafikkdata i 50 prosent av alle alvorlige straffesaker (drap, grove ran, grov narko, voldtekt, overgrep mot barn)  

– I 80 prosent av disse sakene hadde trafikkdata stor betydning for etterforskningen. Og dette er data som ikke kan erstattes gjennom andre metoder, sier han. (Kripossjef Humlegård, min anmerkn)

Dette skal bli interessant å se tallgrunnlaget på. Siden tallene er fra 2008, er det rart at ikke Metodekontrollutvalget som la frem sin innstilling i 2009, har hatt tilgang til disse. Utvalget konkluderer nemlig:
(punkt 10.2.7)

Ifølge svenske myndigheter leder slik teleovervåking til inngripen overfor mistenkt i ca. 50 prosent av sakene der metoden brukes. Den tyske undersøkelsen hevder at trafikkdataene var nyttige i etterforskingen i 40 prosent av sakene som ble analysert, og ble fremhevet som en viktig metode av 63 prosent av intervjuobjektene. På denne bakgrunn legger utvalget til grunn at trafikkdata må antas å ha betydning i minimum 40 prosent av de sakene de brukes.

Det er dessverre grunn til være tvilende til utsagn, også fra Kripos. De har i likhet med Politiforbundets Arne Johannessen, forsøkt å avdramatisere hva direktivet innebærer. Noen eks.


Nestsjef Ketil Haukaas i en debatt arrangert av Civita i 2008.- Se videoen det linkes til der Haukaas viser til at direktivet ikke bringer noe nytt. Han underslår at direktivet pålegger langt mer lagringsdata enn idag.


I advokatbladet nr. 3-2009, sier politiadvokat i Kripos Trønnes Hansen: 

Trønnes Hansen mener at datalagringsdirektivet i praksis ikke vil innføre så mye nytt. Uten direktivet vil politiet i utgangspunktet ha de samme mulighetene som i dag, men dette er i ferde med å endre seg sa Trønnes Hansen. Han viste til at informasjon om hvem som er oppringt, dato, tidspunkt og varighet, samt lokasjon (basestasjon) lagres av de fleste for faktureringsformål, normalt i 3-5 måneder.

 Dette er enten en ren bløff eller mangel på kunnskap om direktivet. I samme gate er politiforbundets Arne Johannessen. Som til tross for at det blir påpekt, fortsetter bløffen sin om at direktivet ikke pålegger mer lagring enn i dag.  På PFs hjemmeside 20.11.2009 skriver Arne Johannessen:

Det er også nøyaktig den same informasjonen som vert lagra i dag, som skal lagrast dersom datalagringsdirektivet vert vedteke. Den einaste skilnaden er at data skal lagrast over lengre tid.

Nå skal tvilen komme tiltalte til gode. Det er mulig at Arne Johannessen så sent som i november 2009, ikke hadde lest direktivet. Men 5 dager senere får Johannessen svar på tiltale fra Datatilsynet som viser til at direktivet pålegger langt mer omfattende lagring. Fra PFs hjemmeside 25.11 


Det går ikke mange dagene før Arne Johannessen gjentar påstanden sin og løgnen. Og nå kan det ikke være tvil. Arne Johannessen lyver. Og vi kan undres på motivasjonen for løgnen: 8. 12. 2009 skriver han bl. a.

 I høve til situasjonen i dag vil innføring av datalagringsdirektivet berre gjera ein skilnad: data vil verta lagra i lengre tid. Direktivet krev frå seks månader og inntil to år.

Det skal han ha. Han gjør ikke noen forsøk på å skjule løgnene sine. Og det er ikke første gangen.  Så kan man jo undres over hvorfor både han og representanter for Kripos har så stort behov for å bagatellisere direktivet. Hva er de engstelige for?


Jeg forstår at politiet vil ha tilgang til trafikkdata. Jeg forstår også at trafikkdata kan være viktige i etterforskningen. Selv er jeg tilhenger av lov og orden. Innenfor visse rammer. 


Jeg er selv ekstremt lovlydig. Har ikke fått en bot noen gang. Selv etter mer enn 30 år med sertifikat har jeg ingen fartsbot eller forelegg (noe som til dels skyldes flaks, må innrømmes), så det er ikke mitt kriminelle sinnelag som gjør meg til motstander av direktivet. Og det er fullt mulig å regulere dette området uten å vedta DLD. 


Umiddelbart vil man synes at et samfunn fritt for kriminalitet ville vært flott. Mon det? I det samfunnet ville jeg ikke bodd. Det vil innebære ett kontrollregime som jeg ikke vil være en del av. Det ville rokke ved vårt liberale rettssystem. Som innebærer at vi aksepterer at uskyldige går fri, Fordi vi bl. a.har en regel om uskyldspresumpsjon. DLD snur dette på hodet. Man mistenker alle og lagrer derfor alles trafikkdata og lokasjonsdata. Ikke bare den mistenktes. 


Vi har aldri vært og kommer ikke til å bli en kriminell frihavn om ikke direktivet innføres. Når politiet driver skremselsepropaganda med det som utgangspunkt, bør de kanskje se litt nærmere på egne holdninger. Kanskje det er en større fare enn manglende trafikkdata? De kan starte med å lese Riksadvokatens rapport om Lommemannsaken. Noe av det som ble funnet: 

• Etterforskningen var  mangelfull
• Alle 166 saker som er kontrollert ble henlagt ved lokal etterforskning. 
• Barna ble i liten grad sett og hørt. 
• Organisering ved politidistriktene mangelfull
• Etterforskningen har lav status og har store arbeidsbelastninger

Denne historien fra en mor, forteller ganske mye:

”Da forsøkte hun og hennes mann å ringe politikammeret for å anmelde saken. Politiet syntes ikke det var viktig nok, og var ikke interessert. Mandag morgen ringte mannen hennes lensmannskontoret. De syntes heller ikke saken var viktig nok til å ta imot en anmeldelse. De sa at de ville ringe tilbake, men det gjorde de ikke. Mannen hennes ringte tilbake flere ganger, men det var ingen som hadde tid til å snakke med han. Ca kl 15 reiste han selv innom lensmannskontoret fordi han syntes hendelsen burde anmeldes. Da hadde heller ikke politiet tid fordi de skulle hjem. De hadde heller ingen interesse av å snakke med fornærmede. 

To helger etter hendelsen hoppet deres lille valp gjennom hekken og på en dame i nabohuset, mens vitnes datteren passet på den. Samme kveld fikk hun og familien besøk av to uniformerte tjenestemenn som ba om å få snakke med vitne og skrev anmeldelse i saken. Da hadde de tid. Dette var hennes første møte med politiet og det opprørte henne og gjorde henne utrolig sint. Hun følte seg utsatt for en ekstrem forskjellsbehandling. Etter dette var hun rasende på politiet og syntes at de gjorde en slett jobb. "

Datalagringsdirektivet er et skritt på en vei der vi tror at mer kontroll gir mindre kriminalitet.Det er en illusjon. Og faren for "slippery slope" er tilstede. En liten visitt til Sverige viser dette. 


I desember ble FRA-loven som gir militære etteretningsmyndigheter mulighet til å spane på trafikk som går i kabel. I realiteten telefon- og internett-trafikk. Og som også omfatter mange nordmenn siden ISPene har servere i Sverige. For noen dager siden kom nyheten om at også politiet skal få tilgang til denne trafikken. Etter bare 3 måneder.  Og i den sammenheng kom jeg på en uttalelse Rune Fløisbonn i Kripos kom med på et debattmøte om personvern i regi av Polyteknisk forening 3. februar 2009.  

FRA-loven gir militære myndigheter i Sverige mulighet til å overvåke IP-trafikk som går ut og inn av Sverige, sa Fløisbonn, inklusive en del norsk IP-trafikk som går gjennom Sverige. Samtidig tror jeg at vi skal være nokså klar over at det ikke er mulig å se på alt når man overvåker slik trafikk. Jeg tror heller ikke at det har noen særlig praktisk betydning i forhold til politiet. Det er ikke noe samarbeid mellom militære og politiet.

Det blir det nå. Selv om dette gjelder FRA-loven og ikke DLD, så viser det med all tydelighet at forutsetningene endres svært fort. Vi er ved et point of no return når det gjelder DLD. Vedtas direktivet, har vi ingen kontroll med hvordan EU vil utvikle det. Da må vi ta i mot det som kommer.  Derfor bør vi stoppe det nå. 

Dette er datalagringsdirektivet

Datatilsynet har laget en liten videosnutt som enkelt forklarer hva datalagringsdirektivet er.




NB: Dette er den oppdaterte versjonen (02.12.09)

For sammenhengens skyld, tar jeg også med teksten som er lagt ut på Datatilsynets hjemmeside:

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU i 2006 og skal etter planen implementeres av alle medlemsland og EØS-land. Formålet med direktivet er å gi myndighetene bedre muligheter til å bekjempe alvorlig kriminalitet ved at opplysninger om tele- og nettrafikk lagres.

Ifølge direktivet skal følgende opplysninger lagres:

- Data som er nødvendige for å spore og identifisere alle parter som kommuniserer via tekst, bilder eller lyd. Dataene skal lagres når kommunikasjonen skjer via fasttelefoni, mobiltelefoni, internettadgang, e-post eller IP-telefoni.
- Dato, klokkeslett og varighet for telefonsamtaler, tidspunkt og varighet av nettoppkobling, IP-adresser og bruker-ID for internettadgang og opplysninger om utstyr du bruker ved oppkobling.
- Telefonnummer og opplysninger som identifiserer SIM-kort og telefon (IMEI og IMSI-nummer) for mobiltelefon, og telefonlinje eller digitale abonnentlinje for data.
- Opplysninger om sted: Data som viser hvor mobilt utstyr befant seg da kommunikasjonen begynte, og i den periode det lagres kommunikasjonsdata.
- Dataene skal lagres og oppbevares i minst seks måneder og maksimalt to år. Data som avdekker innholdet i kommunikasjonen kan ikke lagres med hjemmel i direktivet.
For en uttømmende liste kan man se i direktivets artikkel 5 (se peker nederst på siden)

Dagens tilstand

Datalagringsdirektivet skiller seg på noen områder vesentlig fra hva dagens regelverk tillater av lagring. Teleleverandørene kan lagre følgende opplysninger ut fra faktureringsformål og for å administrere og ivareta sikkerheten ved sin tjeneste:
- Informasjon om hvilken abonnent som er tildelt en IP-adresse. Opplysningene kan lagres i maksimalt tre uker.
- Opplysninger om kommunikasjon via telefoni. Det kan registreres og  lagres hvem som har kommunisert med hverandre, og når kommunikasjonen fant sted. Opplysningene skal slettes senest tre måneder etter registrering ved månedlig fakturering og senest fem måneder etter registrering ved kvartalsvis fakturering.
Teleselskapene har ikke lov til å lagre følgende opplysninger, når de ikke er nødvendige for å fakturere for bruk av en tjeneste. Ved slik lagring skal formålet komme klart frem, og dataene skal slettes så snart formålet er nådd:
- Lokasjonsdata om hvor en befinner seg når kommunikasjon finner sted. I de tilfeller hvor slik lagring skjer skal disse dataene kun oppbevares noen timer for å kunne administrere og ivareta sikkerheten for tjenestetilbyder.
- Systematisert informasjon om hvem som er sender og mottaker ved bruk av e-post.
- Informasjon som identifiserer brukerens personlige kommunikasjonsutstyr.
- Ip-adressen din.

Lenke til datalagringsdirektivet (dansk versjon)

Lenke til Datatilsynets samleside om datalagringsdirektivet

VGs barnepornobløff

Politiet droppet 1400 barnepornosaker. Ingen kunne pågripes på grunn av norsk datalagring. Det er det  dramatiske oppslaget i VG i dag.(Bare på papir, men Politiforbundet har en henvisning på sin hjemmeside) Kilden for oppslaget er Politiforbundets leder Arne Johannessen. At Johannessen har en tydelig agenda har ikke fått alarmklokkene til å ringe hos journalist Terje Helsingeng. Saken er også omtalt i flere medier bl. a. TV2.

Om det er en del av VGs kampanje for å få innført datalagringsdirektivet som får avisen til å være mikrofonstativ for Johannessen skal være usagt, men Helsingeng følger et gammelt presseråd. Aldri sjekk en god historie. Eller han har sjekket den, men velger å tie om det.

1400 barnepornosaker.
Hvordan kommer man frem til tallet? Johannessen viser til to saker. I den ene har man fått 709 ip-adresser. I den andre  "et tilsvarende antall ip-adresser". Journalisten eller Johannessen har lagt sammen dette og fått 1400 saker. Det er svært usannsynlig.

I Norge bruker de fleste nettsurfere dynamiske ip-adresser. Avhengig av hvilken ISP (Internet Service Provider) man bruker, så tildeles man en ny adresse når man logger på nettet (eller når bredbåndsrouteren slås av og på). Noen ganger kan man ha samme adresse i flere dager, hos andre får man ny adresse hver gang. Ved internettbruk via smartelefone kan endring av ip-adresser skje enda hyppigere. Da sier det seg selv at dette ikke blir 1400 saker. I så fall måtte det være en nettbruker med fast ip-adresse. Kjeltringer opererer sjelden med faste ip-adresser. 

Det er mer sannsynlig at antall saker er nærmere 140 enn 1400. Kanskje enda færre. Det er selvsagt ille nok, men det gir selvsagt ikke den dramatikken som VG og Johannessen er på jakt etter.

Sakene
I VG står det følgende:

– I begynnelsen av oktober fikk Kripos oversendt tilsvarende antall IP-adresser fra brasiliansk politi etter at avsløring av et barnepornonettverk som utvekslet filmer om overgrep mot barn. I Spania ble 121 personer arrestert. I Norge ingen.

Denne saken var enkel å finne med ett enkelt Google-søk. Og jeg antar at de fleste aksepterer BBC som en god kilde.

The arrests, made over the past seven days, were part of a long-term operation which began in July last year with the help of Brazilian police.

Problemet for VG er at denne artikkelen er datert 1. oktober 2008. De 121 ble arrestert da, ikke i oktober 2009. Og da hadde altså aksjonen pågått siden juli 2007. Når da det norske politiet får ip-adressene i oktober 2009, så ville altså ikke selv 12 mndr. lagring av trafikkdata bidratt til oppklaring.Å skylde på manglende lagring av trafikkdata blir skivebom.

Den andre saken er ikke like lett å identifisere, så det er mulig at det er korrekt at den er fra juni. Men jeg går ut fra at VG sitter på så mye materiale at de kan bevise dette.Når de bløffer i den første, er bevisbyrden deres.

Men Arne Johannessen har mer på hjertet:

– Datalagringsdirektivet er ingen krenkelse av personvernet eller noen endring av dagens regelverk. Å hevde det motsatte er ren skremselspropaganda.

Arne Johannessen kan mye om skremselspropaganda. Sist han trikset med tall var da han påsto at 18 000 kriminelle, narkoselgende asylsøkere var id-løse. Og sjokkerte vår utenriksminister.

Det er en spenstig påstand å påstå at Personvernkommisjonen, ICJ (den internasjonale juristkommisjonen), Datatilsynet og EUs datatilsyn (Article 29 Working Party) driver ren skremselspropaganda. Skal jeg måtte velge mellom hvem jeg skal høre på, blir det ikke Johannessen.

Barneporno og pedofilsaker er beleilige å bruke for tilhengerene av Datalagringsdirektivet. Vi har friskt i minne, Aps nestleder Helga Pedersens "Om det bare redder ett barn, er det (datalagringsdirektivet) verdt det. Det vekker sterke følelser hos oss alle. Man klarer nesten å fremstille oss om er motstandere av direktivet som hjerteløse, på grensen til kriminelle. Men da må VG og Arne Johannessen være litt mer etterettlige. 

Det er riktig som VGs kommentator Frithjof Jacobsen skrev i går: "Det menes mye rart om DLD". Spesielt i hans egen avis.

Oppdatert/endret 17.12.2010

Føleri og prinsipper

Arbeiderpartiet ønsker minst mulig debatt om datalagringsdirektivet. Det er vanskelig å tolke ulike utspill på annen måte. Først ute var Knut Storberget. I går kom partiets nestleder med følgende "gullkorn":

– Det handler om å forebygge alvorlig kriminalitet, ikke minst barneporno. Redder vi ett barn, er det verdt det, sier Aps parlamentariske leder og parti-nestleder Helga Pedersen. 

Dette er hersketeknikk med følelser som våpen. Jeg blir litt skremt når en av landets presumptivt viktigste politikere argumenterer på et slikt nivå. Det blir fryktelig vanskelig å argumentere mot. Men ikke umulig.

Det skal skapes et inntrykk av at Ap er for datalagringsdirektivet fordi uten det, så vil det bli begått mange overgrep mot barn. Og vi som tilfeldigvis er motstandere blir da oppfattet som følelsesløse kynikere som setter våre egne interesser og personvernet over de stakkars barna.

Men det er et farlig våpen, Helga Pedersen har valgt seg. Ikke minst fordi det så lett kan vendes mot skytteren.

Datalagringsdirektivet ble ikke innført for å bekjempe barneporno. Direktivet ble innført fordi man pga terrorasksjonene i Madrid og London, trengte et enhetlig regelverk for kommunikasjonsdata. For å bekjempe terrorisme og alvorlig organisert kriminalitet. Eller "serious crime" som direktivet omtaler. Et begrep som vi ikke har i norsk rettspleie.

Og hvis barnepornografi er noe av det verste som direktivet skal reddes fra brukes mot, hvorfor er da strafferammen maksimalt 3 år? Faktisk lavere enn den som er satt for å kjøpe seg en hore. Hvis handlingen er så uhyrlig at det er nødvendig å overvåke hele befolkningen for å kunne drive effektiv etterforskning, hvorfor så lav straff, Helga? Og rettspraksis viser at det ikke er maksnivået som er vanlig.

Vi har jo tidligere sett at politiets kapasitet i barnepornosaker er av langt større betydning enn muligheten til å gjenfinne trafikkdata. Og at det ikke alltid går imponerende fort. Men dette kan jo politikeren Helga Pedersen bidra til å gjøre noe med.

Kripos har i tillegg bidratt til å redusere problemet kraftig gjennom sitt filtersystem. I tillegg er Kripos sterkt kritisk til opphaussing av overgrepstall. Og stiller kritiske spørsmål ved motivene for opphaussingen. John Ståle Stamnes, leder for internettgruppen i seksjon for seksualisert vold hos Kripos, sier følgende:

- Det er en vrangforestilling at det er tusenvis og hundretusenvis av nettsteder som distribuerer overgrepsbilder av barn. Det er ikke sant, hevder han.
Han mener at det er de ideelle organisasjonene som har skapt dette urealistiske bildet, og er av den oppfatning at det har fått stått uimotsagt altfor lenge.
- Hvorfor de opererer med så høye tall, kan man jo bare spekulere i, men det er vel ikke usannsynlig at de roper fordi de trenger penger.

Helga Pedersen velger også å overse at innføringen av datalagringsdirektivet faktisk har minimal påvirkning av oppklaringsprosenten. 0,006 prosentpoeng er vel ikke imponerende tall. Uansett hvordan de tolkes.

Men Helga Pedersens utsagn om at "reddes vi ett barn, er det verdt det" er interssante i større sammenhenger enn datalagringsdirektivet. Hvor vil hun sette grensen for hva som er verdt for å redde ett barn? Jeg går ut fra at vi kan redde de aller fleste barna dersom vi innfører videoovervåkning/romavlytting av alle hjem. I tillegg vil man bekjempe familievold. For å redde ett barn, så er det vel verdt det?

Helga Pedersen har bare trukket barneporno/pedofili-kortet fordi hun ikke har andre argumenter. Hun satser på å sette dld-motstandere sjakk matt med følelser. Men i sin iver glemmer hun at datalagringsdirektivet rokker ved fundamentale rettstatsprinsipper. Og at det i forhold til kriminalitetsbekjempelse ikke har den proporsjonalitet som kan forventes. Noe som alt er fastslått av den Internasjonale juristkommisjonens norske avdeling.

Arbeiderpartiet skyr debatt på andre kritier enn følelser. Derfor er jeg stolt over å være en av initiativtakerne til den tverrpolitiske organisasjonen Stopp datalagringsdirektivet. Tirdag stiftes organisasjonen. Kanskje vi da kan få partiet på banen og diskutere prinsipper og ikke bare følelser.

Les også utvalgsleder Internasjonal juristkommisjon, Jon Wessel-Aas tilsvar til Knut Storbergets utspill:

Carl Christian Grøndahl har også blogget om samme sak.

Personvern: Stopp datalagringsdirektivet

Bloggen har gått litt for lut og kaldt vann i det siste. Det skal nok endre seg, men hovedårsaken er engasjementet med å få på plass en organisert motstand mot datalagringsdirektivet. Derfor kan nå følgende pressemelding publiseres:

Stopp Datalagringsdirektivet stiftes

Tirsdag 3.november 2009 vil Stopp Datalagringsdirektivet bli stiftet. Stopp Datalagringsdirektivet er en tverrpolitisk uavhengig kampanjeorganisasjon som skal arbeide for å spre informasjon om datalagringsdirektivets negative konsekvenser for personvernet, og hindre at direktivet blir tatt inn i norsk lov.

Stiftelsesmøtet er åpent for alle og vil avholdes fra kl. 18:00 – 20:00 i Fritt Ords lokaler i Oslo. Det blir innledninger fra blant andre Jon Wessel-Aas (advokat for NRK og styremedlem i Den internasjonale juristkommisjons norske avdeling ), Bård Vegard Solhjell (SV), Michael Tetzschner (Høyre), Per Sandberg (FrP), Knut Arild Hareide (KrF) og Trine Skei Grande (Venstre).

Følgende personer har allerede sluttet seg til Stopp Datalagringsdirektivet:

Anine Kierulf, advokat og stipendiat ved juridisk fakultet ved UIO

Ida Jackson - Virrvarr, blogger

Torgeir Waterhouse, prosjektleder i IKT-Norge

Kristin Clemet, leder i Civita

Aslak Sira Myhre, leder i Litteraturhuset

Erlend Sand, leder av Europeisk Ungdom

Heming Olaussen, leder av Nei til EU

Svenn-Arne Dragly, leder av FriBit

Mali Steiro Tronsmoen, leder av SU

Ove Vanebo, leder av FpU

+ Lederne av Senterungdommen, Unge Venstre, Unge Høyre og KrFU

Utfyllende program om stiftelsesmøte og oppdatert liste over tilsluttede personer finner man på http://datalagringsdirektivet.no

Pressen inviteres til å overvære møte.

For ytterligere informasjon:

Lars-Henrik Paarup Michelsen, initiativtaker, mobil: 98033301

Andre initiativtakere er:

Knut Johannessen

Carl-Christian Grøndahl

Hallstein Bjercke

Per Aage Pleym Christensen

Torgeir Waterhouse

Svenn-Arne Dragly

Oppfordring: Spre det glade budskap til alle du kjenner. Vi håper flest mulig engasjerer seg.