Demokrati i fakkelens dunkle lys

Jeg har lest John O. Egelands "Lyset fra faklene" i nyttårshelgen. Jeg har latt den ligge og modne og hentet den frem flere ganger. Kommentaren styrker seg ikke ved flergangs lesning.

"Fakkeltogene er ikke noen trussel mot demokratiet. Demonstrantene krever et mer politisk folkestyre" 

skriver John O. Egeland. Han har selvsagt rett i at fakkeltogene ikke er trussel mot demokratiet.  Men fakkeltog må heller ikke forveksles med demokratiet.

Skal vi gi demonstrantene et mer politisk folkestyre? Skal fakkeltog sette den politiske agendaen? Det blir nesten som å høre FrPs retorikk om folk flest og ropet på folkeavstemminger.   Er det det ikke det representative demokratiets oppgave å veie flertalls- og mindretallsinteresser opp mot hverandre og se utover den lokale nesetippen. Spesielt i saker som også berører folk utenfor den lokale sfære. Og som skal finansieres av oss alle.

Med vår valgordning og våre kvoteringsgrep for å sikre distriktene plass rundt regjeringsbordet, er det et drøyt stykke å hevde at ikke de lokale hensyn ivaretas. At man tidvis føler avmakt mot at beslutninger tas litt for langt unna de beslutningene gjelder og reagerer mot det, er forståelig.

"Vi så det da de planlagte kraftmastene i Hardanger vekket Vestlandets vrede"

Vestlandet er så mye mer enn den mediaoverspilte motstanden i Hardanger. Men når Vestlandet analyseres fra et kommentatorkontor i Oslo sentrum, så kan det kanskje se ut som en kompakt enhet. Det var/er mange på Vestlandet som er sterkt uenig i motstandernes synspunkter. Men mediene fikk noen monstermaster på blokken. Et konstruert ord uten rot i virkeligheten fikk prege debatten. Etter hvert som folk så at dette ikke var noe annet enn de kraftmastene som i årevis har sørget for distriktenes og kraftkommunenes velstand, har ropene stilnet betraktelig. Kanskje hjulpet av et anseelig antall kuldegrader.

Fakkeltog i Norge preges stort sett av lokaliseringsdebatt. Og har stort sett to fronter. Enten er man mot en lokalisering, som kraftmaster i Hardanger eller vindmøllepark i nabolaget. "Not in my backyard"-problemet. Når det gjelder sykehus er det motsatt. Sykehuset kan ikke være nære nok. Men det finnes også kritiske røster midt blant demonstrantene. Som "Akuttberedskap i Liv-Signeland" forteller litt om

Egelands forsøker å koble de lokale sykehusfakkeltogene til det slitte og utskjelte "new public management", der målstyring er ett av de grunnleggende mantra. At det var derfor helseforetakene ble etablert. Det er en historiefremstilling som står til stryk.

Sykehus under fylkeskommunens eierskap var i ferd må utvikle seg til en katastrofe. Det er mer enn underlig at ikke en erfaren journalist som Egeland er i stand til å huske dette. Helseforetaksreformen var et helt nødvendig grep for å redde sykehusene. Fylkeskommunenes manglende evne til å se utover egne fogderi og den evige kranglingen med staten som betalte store deler av regningen kunne ikke fortsette.

Vi kan godt diskutere foretaksløsningens virkning i dag. Personlig synes jeg den fungerer dårlig, men det var helt nødvendig løfte sykehusene ut av fylkeskommunens eie i 2001.

Når man kombinerer fakkeltogdemokrati med pengemakt kan det gå skikkelig galt. En triumferende Molde-ordfører kunne fortelle oss at en av byens rike onkler, Bjørn Rune Gjelsten i sin godhet ville finansiere og bygge sykehus i Molde. Denne nyheten fikk man solgt inn til diverse media som Gjelstens forsinkede julegave til Molde. Av og til tror jeg dumme journalister er like stor fare for demokratiet som dumme politikere.

Det var selvsagt ingen elementer av julegave i ønsket om å bygge sykehus. I så fall måtte det være en julegave til seg selv. At partiet jeg stemte på ved siste valg, Høyre kastet seg på utspillet skuffet meg. I denne saken utviste regjeringen større klokskap enn Høyres representanter. Jeg anbefaler Høyre å studere erfaringene fra Storbritannia litt grundigere før de roper Halleluja.
 
Om noe skulle være et problem for demokratisk utvikling av helse-Norge, så er det at et parti med oppslutning fra 5% av befolkningen fikk nedlegge veto mot endringer i sykehusstrukturen. Soria Moria IIs nei til nedleggelse av lokalsykehus fikk Sp trumfet igjennom. Er det andre områder i samfunnet vi "fryser" utviklingen i minst 4 år, mens teknologi, forskning og kunnskap endrer seg?

Problemet er ikke helsereformen eller byråkratstyring av helsevesenet. Problemet er at politikere skjuler seg bak helseforetakene når de skal fronte upopulære beslutninger. Mens de gjerne tar æren selv når det en positiv nyhet. Derfor var det pinlig at Anne Grethe Strøm-Erichsen reiste til Molde og dekket seg bak Helse Midt-Norge og manglende økonomi.  Mens det hun sannsynligvis ville og burde sagt var at man skulle vurdere bygging av et felles sykehus for Molde/Kristiansund. Det hadde også blitt bråk, men hadde vært mer redelig. Hun og regjeringen feiget ut.


Jeg vil avslutte med en anekdote. Fra min tid som fakkeltogdemonstrant, som ungdom i Florø på 70-tallet. Og som understreker mitt poeng om at å lede landet etter fakkeltogprinsippet, ikke nødvendigvis er smart:

I 1971 reiste Trygve Bratteli til Florø. Der skulle han forklare regjeringens forslag om sentralsykehus i Førde i Sogn og Fjordane. Dette ble den gang sammenlignet med EF-kampen: Distriktenes kamp mot de sentrale myndigheter. Med lokalsykehus i Florø, Nordfjordeid, Høyanger og Lærdal, så de fleste et sentralsykehus som skriften på veggen. Bratteli kom til Florø i et vær som virkelig tok i mot statsministeren med våte, ikke åpne armer.

Før han reiste ble han spurt av Herbjørn Sørebø (også sunnfjording) om han virkelig tør å legge ut på en så hasardiøs ferd:

"Ja, det er da siviliserte folk". 

Etter på Bratteli oppsummerte fakkeltogmøtets ytringer som "ubalanserte ytringer". Bratteli var underdrivelsens mann. Da han møtte Herbjørn Sørebø mandagen etter, så han lenge på reporteren:

 "Du hadde rett. Det var ikke siviliserte folk". 

(Kilde:Roy Jacobsen, Trygve Bratteli - en fortelling) 

Jeg var der og kan bekrefte Trygve Brattelis oppfatning. Det som skjedde på folkemøtet var ikke sivilisert. Det var sterkt emosjonelt og ikke noe godt grunnlag for politisk ordskifte. Og heller ikke noe godt grunnlag for demokratisk styring.

Det bidro da også til at Ap nærmest ble feid ut av kommunestyret på en sykehuspolitisk tsunami og en tverrpolitisk sykehusliste med lensmann Mons Monsen fikk rent flertall. Det tok tid før Ap fikk være med i et lokalpolitiske styre og stell igjen.

Men Trygve Bratteli skjulte seg ikke bak byråkrat og helsedirektør Karl Evangs forslag om sentralsykehusbeslutningen. Han argumenterte for regjeringens valg. Men det blåste bort i den politiske og bokstavelige stormen. 

John Olav Egelands matvarer og profitører

John Olav Egeland har en interessant kronikk i lørdagens Dagbladet, "De skjulte profitørene" Der tar han for seg dagligvarebransjen og hva en manglende konkurransesituasjon bidrar til. Dessverre viser Egeland at han bare delvis har satt seg inn i temaet.

Jeg er delvis enig med ham i at vi har for lite utvalg og for høye matvarepriser i Norge. Men det er ikke bare de private markedsaktørenes skyld.

Egeland skriver:

Nå har dette skrumpet inn til fire aktører (NorgesGruppen, ICA, Rema og Coop) som kontrollerer 99 prosent av markedet. Denne markedskonsentrasjonen er enestående i Europa, og har gitt de privateide kjedenes hovedaksjonærer eventyrformuer. Likevel er utviklingen tungt markedsført som et håndslag til forbrukerne, nærmest som en nasjonal dugnad for lavere priser. Her har frekkhet, smartness og iskald kynisme gått opp i en høyere treenighet. Den ubehagelige sannheten er nemlig at vi har meget høye priser, også når det korrigeres for landbrukspolitikken. Vareutvalget er på europeisk bunnivå og styres med markedsstalinistiske grep.

HOVEDGRUNNEN til denne elendigheten er kjedenes beinharde kontroll med alle ledd fram til hyllene i butikkene. Produsenter og leverandører av varer tvinges til lydighet av kjedenes totalkontroll med markedet. Grossistleddet er for lengst integrert i kjedesystemet og kjøpmenn på kontrakt (franchise) har bare marginal innflytelse på vareutvalg og ingen på pris. Her hersker prøyssisk disiplin og orden. All makt er samlet hos generalene på hovedkontorene, og de vet hvordan man marsjerer i takt uten avslørende avtaler. I et slikt system står forbrukeren lavere enn fotsoldaten.

Til det er å bemerke at av de 4 aktørene som nevnes, så har både Coop Norge og ICA slitt betydelig de siste årene. Så hvor lukrativt det er, kan nok diskuteres. Marginene er syltynne, men har man volum nok, så kan man tjene penger dersom man er dyktig nok. Eller har makt nok til å diktere leverandører. At det er en uting, er jeg enig med Egeland i.

Men Egeland glemmer sin egen stand blant dagligvarebransjens nyttige idioter. Når han klager på dårlig utvalg, så glemmer han tabloidenes prisbarometer og evige jakt på "den billigste handlekurven". Det er ingen kjeder som vil komme dårlig ut her, for da blir man hengt ut av Egeland og hans kolleger. Og da forsvinner mangfoldet på bekostning av det aller billigste.

Dessuten er nordmenn flest, skeptisk til merker vi ikke kjenner, det var en av grunnene til at Lidl fikk problemer og ble til slutt slukt av Rema-Reitan.

Man må også se matvarepriser i forhold til kjøpekraft. SSB viser i sin rapport i SSB-magasinet fra mai i år at vi har de mest stabile matvareprisene i Europa og bruker relativt sett mindre til mat enn vi gjorde tidligere.

"Det har den siste tiden vært fokus på økte råvarepriser og matvarepriser både nasjonalt og internasjonalt. I februar i år registrerte Statistisk sentralbyrå (SSB) den største månedlige prisøkningen på matvarer siden 1982. Sett i et internasjonalt lys er derimot prisveksten i Norge beskjeden. Og selv om prisene er relativt høye, er nordmenns utgifter til mat lave i forhold til forbruket for øvrig."

I følge Statistisk Sentralbyrå. Vi bruker faktisk nå mer på kultur og fritid enn på mat og drikke!


Men Egeland bommer grovest når han skriver:

VEL SÅ VIKTIG som pris er kjedenes kontroll med vareutvalget. En undersøkelse gjort for Nordisk Ministerråd viser at Norge har det dårligste utvalget av ferskvarer i Norden. Innenfor kategoriene meieriprodukter, kjøtt, drikkevarer og kjøttpålegg har f.eks. finnene dobbelt så stort utvalg som oss.

Jeg trodde det var elementærkunnskap at grunnen til dårlig vareutvalg når det gjelder ferskvarer og spesielt innen meieriprodukter, kjøtt og kjøttpålegg, ikke skyldes kjedene, men hensyn til landbrukssamvirket.

Egeland bør se på følgende tolltariffer for:

Melk og melkeprodukter
Kjøtt og kjøttprodukter
Grønnsaker

Når biffkjøtt har en tollsats på 191 kr. pr. kg, så får vi ta til takke med å spise seige norske Ferdinand som har gått mye i motbakker.

Det var også ett selskap i landbrukssamvirket, Tine, som fikk et overtredelsesgebyr fra Konkurransetilsynet på 45 millioner kr. for å ha forsøkt å tvinge en konkurrent ut av butikkhyllene.

Konkurransetilsynet er en nøkkel i arbeidet med å opprettholde konkurransen, også i matvaremarkedet. Derfor er det trist når den nåværende regjering, to ganger har tilsidesatt Konkurransetilsynet to ganger. Kun for å tekkes landbrukssamvirket. Både i saken om Prior og Norgården og i fusjonen mellom Prior og Gilde, la Konkurransetilsynet ned forbud. Regjeringen satte det elegant til side.

Når det gjelder åpenhet sier Egeland:

I NORGE PLEIER vi å gi bøndene skylda for de høye matvareprisene. Den effekten finnes. Forskjellen er at subsidiene er offentlige og at bonden hele tida lever med en politisk risiko.

Tida er kommet til å kreve samme åpenhet fra kjedene i dagligvarebransjen.

Til det er det å si at Konkurransetilsynet har pålagt dagligvarekjedene meldeplikt for avtaler med utvalgte leverandører. Å forlange at disse skal være offentlige er drøyt. Hadde staten betalt "profitørene" på samme måte som landbruket, er jeg derimot enig.

Jeg går ut fra at Dagbladet ikke vil offentliggjøre sine innkjøpsavtaler?

Selv forsøker jeg å støtte små og uavhengige leverandører når disse finnes i butikkene. Smart Club gjorde en kjempejobb med å få disse frem i lyset. Men hva som skjer etter at Coop overtok, er ikke godt å si. Men de av oss som vil ha et større mangfold i matveien, må være villig til å betale litt mer for det. Ikke minst for å gi de store kjedene et signal.

Men i sin iver etter å nagle de grådige profitørene til veggen, så bør Egeland gi oss hele bildet. Ikke bare det som passer i hans samfunnssyn.