"Fakkeltogene er ikke noen trussel mot demokratiet. Demonstrantene krever et mer politisk folkestyre"skriver John O. Egeland. Han har selvsagt rett i at fakkeltogene ikke er trussel mot demokratiet. Men fakkeltog må heller ikke forveksles med demokratiet.
Skal vi gi demonstrantene et mer politisk folkestyre? Skal fakkeltog sette den politiske agendaen? Det blir nesten som å høre FrPs retorikk om folk flest og ropet på folkeavstemminger. Er det det ikke det representative demokratiets oppgave å veie flertalls- og mindretallsinteresser opp mot hverandre og se utover den lokale nesetippen. Spesielt i saker som også berører folk utenfor den lokale sfære. Og som skal finansieres av oss alle.
Med vår valgordning og våre kvoteringsgrep for å sikre distriktene plass rundt regjeringsbordet, er det et drøyt stykke å hevde at ikke de lokale hensyn ivaretas. At man tidvis føler avmakt mot at beslutninger tas litt for langt unna de beslutningene gjelder og reagerer mot det, er forståelig.
"Vi så det da de planlagte kraftmastene i Hardanger vekket Vestlandets vrede"
Vestlandet er så mye mer enn den mediaoverspilte motstanden i Hardanger. Men når Vestlandet analyseres fra et kommentatorkontor i Oslo sentrum, så kan det kanskje se ut som en kompakt enhet. Det var/er mange på Vestlandet som er sterkt uenig i motstandernes synspunkter. Men mediene fikk noen monstermaster på blokken. Et konstruert ord uten rot i virkeligheten fikk prege debatten. Etter hvert som folk så at dette ikke var noe annet enn de kraftmastene som i årevis har sørget for distriktenes og kraftkommunenes velstand, har ropene stilnet betraktelig. Kanskje hjulpet av et anseelig antall kuldegrader.
Fakkeltog i Norge preges stort sett av lokaliseringsdebatt. Og har stort sett to fronter. Enten er man mot en lokalisering, som kraftmaster i Hardanger eller vindmøllepark i nabolaget. "Not in my backyard"-problemet. Når det gjelder sykehus er det motsatt. Sykehuset kan ikke være nære nok. Men det finnes også kritiske røster midt blant demonstrantene. Som "Akuttberedskap i Liv-Signeland" forteller litt om
Egelands forsøker å koble de lokale sykehusfakkeltogene til det slitte og utskjelte "new public management", der målstyring er ett av de grunnleggende mantra. At det var derfor helseforetakene ble etablert. Det er en historiefremstilling som står til stryk.
Sykehus under fylkeskommunens eierskap var i ferd må utvikle seg til en katastrofe. Det er mer enn underlig at ikke en erfaren journalist som Egeland er i stand til å huske dette. Helseforetaksreformen var et helt nødvendig grep for å redde sykehusene. Fylkeskommunenes manglende evne til å se utover egne fogderi og den evige kranglingen med staten som betalte store deler av regningen kunne ikke fortsette.
Vi kan godt diskutere foretaksløsningens virkning i dag. Personlig synes jeg den fungerer dårlig, men det var helt nødvendig løfte sykehusene ut av fylkeskommunens eie i 2001.
Når man kombinerer fakkeltogdemokrati med pengemakt kan det gå skikkelig galt. En triumferende Molde-ordfører kunne fortelle oss at en av byens rike onkler, Bjørn Rune Gjelsten i sin godhet ville finansiere og bygge sykehus i Molde. Denne nyheten fikk man solgt inn til diverse media som Gjelstens forsinkede julegave til Molde. Av og til tror jeg dumme journalister er like stor fare for demokratiet som dumme politikere.
Det var selvsagt ingen elementer av julegave i ønsket om å bygge sykehus. I så fall måtte det være en julegave til seg selv. At partiet jeg stemte på ved siste valg, Høyre kastet seg på utspillet skuffet meg. I denne saken utviste regjeringen større klokskap enn Høyres representanter. Jeg anbefaler Høyre å studere erfaringene fra Storbritannia litt grundigere før de roper Halleluja.
Om noe skulle være et problem for demokratisk utvikling av helse-Norge, så er det at et parti med oppslutning fra 5% av befolkningen fikk nedlegge veto mot endringer i sykehusstrukturen. Soria Moria IIs nei til nedleggelse av lokalsykehus fikk Sp trumfet igjennom. Er det andre områder i samfunnet vi "fryser" utviklingen i minst 4 år, mens teknologi, forskning og kunnskap endrer seg?
Problemet er ikke helsereformen eller byråkratstyring av helsevesenet. Problemet er at politikere skjuler seg bak helseforetakene når de skal fronte upopulære beslutninger. Mens de gjerne tar æren selv når det en positiv nyhet. Derfor var det pinlig at Anne Grethe Strøm-Erichsen reiste til Molde og dekket seg bak Helse Midt-Norge og manglende økonomi. Mens det hun sannsynligvis ville og burde sagt var at man skulle vurdere bygging av et felles sykehus for Molde/Kristiansund. Det hadde også blitt bråk, men hadde vært mer redelig. Hun og regjeringen feiget ut.
Jeg vil avslutte med en anekdote. Fra min tid som fakkeltogdemonstrant, som ungdom i Florø på 70-tallet. Og som understreker mitt poeng om at å lede landet etter fakkeltogprinsippet, ikke nødvendigvis er smart:
I 1971 reiste Trygve Bratteli til Florø. Der skulle han forklare regjeringens forslag om sentralsykehus i Førde i Sogn og Fjordane. Dette ble den gang sammenlignet med EF-kampen: Distriktenes kamp mot de sentrale myndigheter. Med lokalsykehus i Florø, Nordfjordeid, Høyanger og Lærdal, så de fleste et sentralsykehus som skriften på veggen. Bratteli kom til Florø i et vær som virkelig tok i mot statsministeren med våte, ikke åpne armer.
Før han reiste ble han spurt av Herbjørn Sørebø (også sunnfjording) om han virkelig tør å legge ut på en så hasardiøs ferd:
"Ja, det er da siviliserte folk".
Etter på Bratteli oppsummerte fakkeltogmøtets ytringer som "ubalanserte ytringer". Bratteli var underdrivelsens mann. Da han møtte Herbjørn Sørebø mandagen etter, så han lenge på reporteren:
"Du hadde rett. Det var ikke siviliserte folk".
(Kilde:Roy Jacobsen, Trygve Bratteli - en fortelling)
Jeg var der og kan bekrefte Trygve Brattelis oppfatning. Det som skjedde på folkemøtet var ikke sivilisert. Det var sterkt emosjonelt og ikke noe godt grunnlag for politisk ordskifte. Og heller ikke noe godt grunnlag for demokratisk styring.
Det bidro da også til at Ap nærmest ble feid ut av kommunestyret på en sykehuspolitisk tsunami og en tverrpolitisk sykehusliste med lensmann Mons Monsen fikk rent flertall. Det tok tid før Ap fikk være med i et lokalpolitiske styre og stell igjen.
Men Trygve Bratteli skjulte seg ikke bak byråkrat og helsedirektør Karl Evangs forslag om sentralsykehusbeslutningen. Han argumenterte for regjeringens valg. Men det blåste bort i den politiske og bokstavelige stormen.
