Demokrati i fakkelens dunkle lys

Jeg har lest John O. Egelands "Lyset fra faklene" i nyttårshelgen. Jeg har latt den ligge og modne og hentet den frem flere ganger. Kommentaren styrker seg ikke ved flergangs lesning.

"Fakkeltogene er ikke noen trussel mot demokratiet. Demonstrantene krever et mer politisk folkestyre" 

skriver John O. Egeland. Han har selvsagt rett i at fakkeltogene ikke er trussel mot demokratiet.  Men fakkeltog må heller ikke forveksles med demokratiet.

Skal vi gi demonstrantene et mer politisk folkestyre? Skal fakkeltog sette den politiske agendaen? Det blir nesten som å høre FrPs retorikk om folk flest og ropet på folkeavstemminger.   Er det det ikke det representative demokratiets oppgave å veie flertalls- og mindretallsinteresser opp mot hverandre og se utover den lokale nesetippen. Spesielt i saker som også berører folk utenfor den lokale sfære. Og som skal finansieres av oss alle.

Med vår valgordning og våre kvoteringsgrep for å sikre distriktene plass rundt regjeringsbordet, er det et drøyt stykke å hevde at ikke de lokale hensyn ivaretas. At man tidvis føler avmakt mot at beslutninger tas litt for langt unna de beslutningene gjelder og reagerer mot det, er forståelig.

"Vi så det da de planlagte kraftmastene i Hardanger vekket Vestlandets vrede"

Vestlandet er så mye mer enn den mediaoverspilte motstanden i Hardanger. Men når Vestlandet analyseres fra et kommentatorkontor i Oslo sentrum, så kan det kanskje se ut som en kompakt enhet. Det var/er mange på Vestlandet som er sterkt uenig i motstandernes synspunkter. Men mediene fikk noen monstermaster på blokken. Et konstruert ord uten rot i virkeligheten fikk prege debatten. Etter hvert som folk så at dette ikke var noe annet enn de kraftmastene som i årevis har sørget for distriktenes og kraftkommunenes velstand, har ropene stilnet betraktelig. Kanskje hjulpet av et anseelig antall kuldegrader.

Fakkeltog i Norge preges stort sett av lokaliseringsdebatt. Og har stort sett to fronter. Enten er man mot en lokalisering, som kraftmaster i Hardanger eller vindmøllepark i nabolaget. "Not in my backyard"-problemet. Når det gjelder sykehus er det motsatt. Sykehuset kan ikke være nære nok. Men det finnes også kritiske røster midt blant demonstrantene. Som "Akuttberedskap i Liv-Signeland" forteller litt om

Egelands forsøker å koble de lokale sykehusfakkeltogene til det slitte og utskjelte "new public management", der målstyring er ett av de grunnleggende mantra. At det var derfor helseforetakene ble etablert. Det er en historiefremstilling som står til stryk.

Sykehus under fylkeskommunens eierskap var i ferd må utvikle seg til en katastrofe. Det er mer enn underlig at ikke en erfaren journalist som Egeland er i stand til å huske dette. Helseforetaksreformen var et helt nødvendig grep for å redde sykehusene. Fylkeskommunenes manglende evne til å se utover egne fogderi og den evige kranglingen med staten som betalte store deler av regningen kunne ikke fortsette.

Vi kan godt diskutere foretaksløsningens virkning i dag. Personlig synes jeg den fungerer dårlig, men det var helt nødvendig løfte sykehusene ut av fylkeskommunens eie i 2001.

Når man kombinerer fakkeltogdemokrati med pengemakt kan det gå skikkelig galt. En triumferende Molde-ordfører kunne fortelle oss at en av byens rike onkler, Bjørn Rune Gjelsten i sin godhet ville finansiere og bygge sykehus i Molde. Denne nyheten fikk man solgt inn til diverse media som Gjelstens forsinkede julegave til Molde. Av og til tror jeg dumme journalister er like stor fare for demokratiet som dumme politikere.

Det var selvsagt ingen elementer av julegave i ønsket om å bygge sykehus. I så fall måtte det være en julegave til seg selv. At partiet jeg stemte på ved siste valg, Høyre kastet seg på utspillet skuffet meg. I denne saken utviste regjeringen større klokskap enn Høyres representanter. Jeg anbefaler Høyre å studere erfaringene fra Storbritannia litt grundigere før de roper Halleluja.
 
Om noe skulle være et problem for demokratisk utvikling av helse-Norge, så er det at et parti med oppslutning fra 5% av befolkningen fikk nedlegge veto mot endringer i sykehusstrukturen. Soria Moria IIs nei til nedleggelse av lokalsykehus fikk Sp trumfet igjennom. Er det andre områder i samfunnet vi "fryser" utviklingen i minst 4 år, mens teknologi, forskning og kunnskap endrer seg?

Problemet er ikke helsereformen eller byråkratstyring av helsevesenet. Problemet er at politikere skjuler seg bak helseforetakene når de skal fronte upopulære beslutninger. Mens de gjerne tar æren selv når det en positiv nyhet. Derfor var det pinlig at Anne Grethe Strøm-Erichsen reiste til Molde og dekket seg bak Helse Midt-Norge og manglende økonomi.  Mens det hun sannsynligvis ville og burde sagt var at man skulle vurdere bygging av et felles sykehus for Molde/Kristiansund. Det hadde også blitt bråk, men hadde vært mer redelig. Hun og regjeringen feiget ut.


Jeg vil avslutte med en anekdote. Fra min tid som fakkeltogdemonstrant, som ungdom i Florø på 70-tallet. Og som understreker mitt poeng om at å lede landet etter fakkeltogprinsippet, ikke nødvendigvis er smart:

I 1971 reiste Trygve Bratteli til Florø. Der skulle han forklare regjeringens forslag om sentralsykehus i Førde i Sogn og Fjordane. Dette ble den gang sammenlignet med EF-kampen: Distriktenes kamp mot de sentrale myndigheter. Med lokalsykehus i Florø, Nordfjordeid, Høyanger og Lærdal, så de fleste et sentralsykehus som skriften på veggen. Bratteli kom til Florø i et vær som virkelig tok i mot statsministeren med våte, ikke åpne armer.

Før han reiste ble han spurt av Herbjørn Sørebø (også sunnfjording) om han virkelig tør å legge ut på en så hasardiøs ferd:

"Ja, det er da siviliserte folk". 

Etter på Bratteli oppsummerte fakkeltogmøtets ytringer som "ubalanserte ytringer". Bratteli var underdrivelsens mann. Da han møtte Herbjørn Sørebø mandagen etter, så han lenge på reporteren:

 "Du hadde rett. Det var ikke siviliserte folk". 

(Kilde:Roy Jacobsen, Trygve Bratteli - en fortelling) 

Jeg var der og kan bekrefte Trygve Brattelis oppfatning. Det som skjedde på folkemøtet var ikke sivilisert. Det var sterkt emosjonelt og ikke noe godt grunnlag for politisk ordskifte. Og heller ikke noe godt grunnlag for demokratisk styring.

Det bidro da også til at Ap nærmest ble feid ut av kommunestyret på en sykehuspolitisk tsunami og en tverrpolitisk sykehusliste med lensmann Mons Monsen fikk rent flertall. Det tok tid før Ap fikk være med i et lokalpolitiske styre og stell igjen.

Men Trygve Bratteli skjulte seg ikke bak byråkrat og helsedirektør Karl Evangs forslag om sentralsykehusbeslutningen. Han argumenterte for regjeringens valg. Men det blåste bort i den politiske og bokstavelige stormen. 

Pisken

Opposisjonen har endelig hatt noen morsomme dager i Stortinget. Det får være trøsten når det realpolitiske utbyttet er like magert som vanlig.

Jens Stoltenberg har utvist et politisk skjønn som ikke hadde gitt ham en bestått svenneprøve. Samtidig som han har slitt med to koalisjonskamerater som ikke har forstått forskjellen på å regjere og være i opposisjon. Det får jo bli hans problem.

Jeg er mer bekymret for langtidhukommelsen hos opposisjonen. Og da i særdeleshet Høyre. Og når det kommer utsagn som:

- Det parlamentariske demokratiet er satt ut av spill, sa Høyres finanspolitiske talsmann Jan Tore Sanner.

får det meg til å undres. I likhet med Arbeiderpartiet, har Høyre en særdeles sterk styring av sine representanter. Pisken er fremme rett som det er. Vi har sett det i mange viktige saker. Utbyggingen av Gardermoen f. eks. For som Erna sier:

– Vi har ikke tradisjon i Høyre for å slippe folk løs, særlig ikke i Europa-spørsmål, sier Solberg til NTB. 

Det er lang tradisjon for dette i Høyre.Selv om det kan ha vært unntak. Det sies at Svenn Stray ledet stortingsgruppa etter løsgjengerloven, Kåre Willoch praktiserte den militære straffelov mens Jo Benkow holdt seg til Lov om sosial omsorg. Jeg tror nok den Willochske eksersis har vært mest framtredende.


Men om Sanners utspill bærer bud om nye toner i Høyre er det spennende. Ikke minst for oss som er motstandere av Datalagringsdirektivet. Da får vi se om Høyre vil sette det parlamentariske demokratiet ut av spill.

Politisk innflytelse vs politisk tv-reklame

Jeg skal i hovedsak la Trond Giskes usedvanlige klønete forsøk på å stoppe politisk tv-reklame, ligge. Han forstår sikkert at han har en dårlig sak, når den eneste redaktøren som støtter ham, er Klassekampens Bjørgulv Braanen.

Det som er interessant er å se på noen av de begrunnelsene som brukes av Giske og andre motstandere. Første punkt er kanskje å ha klart for seg definisjonen:

Hva som menes med reklame fremgår av kringkastingslovens definisjon av reklame i § 1-1 fjerde ledd:

«Med reklame menes enhver form for markedsføring av en vare, tjeneste, sak eller idé mot betaling eller annen form for godtgjørelse. Med reklame menes også innslag i fjernsyn som har til formål å fremme kringkasterens egen virksomhet.»

Trond Giske er livredd for at dersom man åpner for politisk reklame-tv, så er det de med mest penger som vinner.

Argumentene for å opprettholde forbudet mot politisk fjernsynsreklame i St.meld. nr. 18 (2005-2006) er like relevante i dag. Fjernsynsreklame er dyrt. Små partier og organisasjoner uten sterke pengeinteresser i ryggen vil i liten grad ha økonomi til å kjøpe seg reklameplass. I praksis kan dette bety at bare noen få og finansielt sterke partier vil ha mulighet til å kjøpe seg politisk innflytelse gjennom fjernsynsreklame.

Men politisk tv-reklame er ikke bare for partier. Det er like relevant for organisasjoner eller bedrifter som vil kjøpe seg politisk innflytelse. Men disse ville sannsynligvis ikke kjøpt mange reklamesekundene. Hvorfor?

De har andre metoder. De kan f. eks. gå til et firma som lever av å påvirke politiske beslutninger. Som f. eks. Geelmuyden og Kiese. Hva de kan gjøre for en samfunnsaktør som ønsker politisk innflytelse kan de jo få fortelle selv. Sakset fra egne hjemmesider:

Bedrifter, organisasjoner, kommuner og andre interessenter ønsker å påvirke politiske beslutninger lokalt eller på nasjonalt plan. Det handler om rammevilkår, lovgivning, budsjetter og andre prioriteringer. Det er ikke lett å bli hørt, men det kan vi hjelpe deg med. Vi kjenner de forskjellige beslutningsprosesser, både de formelle og de uformelle. Vi kan politikk og embetsverk, og finner løsninger som er politisk mulige.

Vi vet mye om hvordan kommunikasjon på flere arenaer kan hjelpe deg til å få gjennomslag for dine saker. Vi bistår i research, strategi, alliansebygging, budskapsutforming, trening og bistand med å utvikle tiltak. Politisk gjennomslag handler om å sette dagsorden. Vi gjør deg i stand til å gjennomføre.

Rene ord for pengene. I dette tilfellet koster det mye penger. Beskjedenhet er ikke Hans Geelmyudens sterkeste side. Og de trenger ikke opptre i full offentlighet slik de ville måtte i en reklamefilm. At G&K også har (hatt) sterke bånd til Ap, kan kanskje forklar at de er så sterke motstandere av reklamefilm, så sterke at de kanskje ikke er så nøye med dokumentasjonen.

Sterke lobbyinteresser har ofte fått gjennomslag. Et kjent eksempel er utbyggingen av IT-Fornebu. Der landets ukronte lobbykonge fikk gjennomslag for sine mektige eiere.

Eller man kan bruke ett av de mest suksessfulle (men også omstridte) premissleverandører: Econ

Selskapet som i 20 år ble ledet av en av Jens Stoltenbergs nærmeste venner, Kjell Roland, leverte i samme perioden utredninger for den samme Stoltenberg. Da Jens var statssekretær i Miljøverndepartementet bestilte han analyser av sin venn. Da han gikk av i 1992, ble Jens styreformann i Econ. I 2002 het styreformannen Jonas Gahr Støre. "Det blir i familien". Kjell Roland som nå leder Norfund, var medlem av Kristiania Forum og Oljegruppa.

Brennpunkt i NRK tok for seg Econ og litt bakgrunnsinfo følger:

Debatt om Econ
Maktens midler
Nettverket

Se også Min tankesmie.no

Makt- og demokratiutredningen konkluderte slik i utredningen:

Den parlamentariske styringskjeden er svekket i alle ledd, valgkanalen er snevret inn, mens andre kanaler for deltakelse og påvirkning har videt seg ut. Den generelle politiske interessen er ikke redusert gjennom de siste tretti årene, men den kanaliseres i større grad gjennom saksrettede aksjoner og andre former for deltakelse enn partipolitikk og brede medlemsorganisasjoner.

Den nye organisasjonsformen er øyeblikksorganisering - hjelp-til-selvhjelp-grupper, velforeninger, naboskapsaksjoner, sorggrupper, pårørendegrupper, spesialforeninger for lidelser og saksrettede lobbygrupper. "Den korporative kanal" gjennom organisasjonsdeltakelse, råd og utvalg har vært et alternativ til folkevalgte organer som påvirkningsvei.

De organiserte interessene i nærings- og arbeidsliv står fortsatt sterkt, og det er fortsatt sentrale beslutninger som blir fattet i korporative samarbeidsorganer der også statsmakten legger premisser eller deltar aktivt. Likevel er omfanget av korporative organer betydelig redusert.

Organisasjoner og andre interessegrupper har bygd opp et mer profesjonelt informasjons- og kommunikasjonsapparat med sikte på lobbying overfor beslutningstakere og gjennom massemedia. Korporativismen er snarere redusert enn styrket de siste par tiårene. Påvirkning gjennom aksjoner, lobbying og markedsvalg gir korrektiver til politikere og produsenter. Disse påvirkningskanalene er samtidig karakterisert ved at evnen og ressursene til å gjøre seg gjeldende er ulikt fordelt. De krever artikuleringsevne, organisasjonsmakt, kontaktnett og kjøpekraft.

Det interessante er at når Trond Giske er så livredd for at noen partier skal teppebombe oss med tåpelig tv-reklame til vi ikke orker å stemme på dem, så er ikke han og regjeringen like bekymret for at andre interessegrupper i dølgsmål kan drive sitt påvirkningsarbeide.

Derfor ble Venstres forslag om et lobbyregister som skulle registrere lobbyarbeide i Stortinget, departement og ved statsministerens kontor, stemt ned. Her tok ikke SV dissens. Selv om de er for. Eller det var kanskje før Stein Ørnhøi ble våpenselger?

Mens Trond Giske med prokuratorknep vil holde politisk tv-reklame borte fra skjermene, i frykt for at de med mest penger får mest profilering, smiler de som virkelig vil ha politisk innflytelse, fra øre til øre. De kan bruke ubegrensede midler til å kjøpe seg innflytelsen. I det skjulte. Som før. De utgjør jo ikke noen fare for at demokratiet ikke fungerer som det skal.

Storberget med skjult agenda?

Knut Storberget mener alltid noe om alt. En dag uten å få kringkastet sine meninger og tanker forekommer nok meningsløse for den mannen. Og mandag måtte han mene noe om kirken og dens behandling av homofile. Han burde kanskje lest mer i Bibelen. Jeg kan anbefale Forkynneren kap. 6, vers 11: "For jo flere ord, dess større tomhet!"

Jeg tror ikke hans utspill i Dagbladet var resultatet av en tilfeldig opphisselse over behandlingen som det homofile paret fikk av biskop Kvarme. Derfor handler egentlig ikke denne posten om det.

Tanken på at jeg ikke tror at det ligger noe mer bak utspillet, kom da jeg leste Jens Stoltenbergs tale til landsstyremøtet i Ap. Dette sa han bl. a. i talen, 4. september:

"Den andre personen jeg vil nevne, er Gard Realf Nielsen. Han har verken fått mer penger eller bedre velferdstilbud – i hvert fall ikke som jeg kjenner til. Men han får oppfylt et av sine største ønsker. Et ønske som for de aller fleste av oss er en selvfølge. Han kan endelig gifte seg med den han er glad i. Fredag om en uke inngår han partnerskap på Kampen. Så snart loven trer i kraft, vil dette partnerskapet konverteres til ekteskap.

Gard er medlem av Arbeiderpartiet og leder av Åpen kirkegruppe. Han har i lang tid kjempet for at han og Lasse Sandaker skal kunne gi hverandre sitt ja.

I juni ble den nye ekteskapsloven vedtatt etter lang debatt. Jeg tror vi er mange som er stolte over å ha kunne stått sammen med Gard og andre modige engasjerte i kampen for denne loven. Jeg vil gratulere dem begge med ekteskapsinngåelsen.

På forrige landsstyremøte hørte vi Kim Friele fortelle om hvor lang og hvor hard homofiles kamp for likestilling har vært. Jeg tror det gjorde inntrykk på oss alle.

Det handler om rettferdighet, likebehandling og om å behandle alle borgere med anstendighet. Og det handler om at Gards og Lasses kjærlighet er like verdifull som heterofile menneskers."

En god uke senere er dette paret i alle kanaler og mandag bruker Storberget alle de store ordene han kan. Tilfeldig? Neppe.

Stortinget har gitt den norske kirke frihet til å utvikle sin liturgi. Dagens liturgi gir ikke kirken anledning til å vie homofile par. Noe som bekreftes av likestillingsminister Anniken Huitfeldts tale i Lagtinget i forbindelse med den nye ekteskapsloven:

”…Derfor vil Kirken og andre trossamfunn få en rett – en mulighet – til å vie homofile, men altså ingen plikt. Kirkemøtet må i tilfelle utvikle en liturgi som gjør at prester også kan vie par av samme kjønn. Inntil dette skjer, kan ikke prester i Den norske kirke vie homofile og lesbiske par. Dersom prester i Den norske kirke mot formodning skulle vie par av samme kjønn, vil dette være i strid med ordinasjonsløftet, og Odelstinget har presisert at slike ekteskap vil være ugyldige.”

I sin kronikk i Dagbladet sier Storberget blant annet:

- Vi som er medlemmer av kirka må si at vi ikke finner oss i dette, vi vil ikke ha det sånn. Nå må kirka åpne dørene for alle. Biskoper er mennesker de også, og nå må de se å skjerpe seg, sier han.

Det er jeg enig med ham i, men da må Storberget benytte kirkens fora på et demokratisk vis til å endre dette.

Jeg støtter på ingen måte biskop Kvarme, men innser at han har gjort jobben sin innenfor det regelverk som Kirken har i dag. Liker man ikke dette regelverket, må man forandre det. På demokratisk vis. Å fremsette påstander om at han nører opp under vold mot homofile er den gedigen avsporing og et forsøk på å kneble meninger man ikke liker.

Talen til Jens, mediefokuseringen på det homofile paret, Storbergets kronikk og påfølgende debatt, virker som elementer i et meget godt planlagt angrep på den norske kirkes rett til å styre seg selv. Selv en kirkekritisk person som meg, liker skjulte agendaer dårlig.