Reddet av idretten

I den grad Trond Giske ber aftenbønn, så ber han nå inderlig om at idretts-Norge sier nei takk til Tromsø 2018. Slik at han slipper å si nei selv.

Når kvalitetssikringen av kostnadsnivået viser nesten 100% økning i nødvendig statsgaranti, og beløpet blir nesten 20 milliarder netto, så ser vel de fleste galskapen. Men noen politikere er feige av natur og vil helst at andre tar beslutningen.

Selv trodde jeg at jeg tok godt i når jeg satte kostnaden til max 30 milliarder i denne bloggposten i 2007. Men det var ikke langt unna. Men erfaringsmessig vet vi at strategien når man skal ha staten til å betale noe, er å underbudsjettere og overforbruke.

Når VG tidligere kunne vise til en dramatisk økning i prisen, så var raske-Roger Ingebrigtsen ute:

I en større kommentar i dag tar imidlertid Roger Ingebrigtsen til motmæle, og da særlig mot oppslagene om at kostnadene er ute av kontroll. Kommunikasjonstoppen mener blant annet at inntektssiden til Tromsø 2018 er det beste tilsvaret på at kostnadsbildet er under kontroll.

Ingebrigtsen viser til budsjettet fra mars 2007 der det er anslått brutto statsgaranti til 15,5 milliarder kroner og et nøkternt inntektsanslag på 6,2 milliarder kroner for inntekter knyttet til tv-rettigheter, sponsorer og billetter, noe som ifølge Tromsø-OL betyr en netto kostnad for Norge på 9,3 milliarder kroner.

- Den minste mobile utedo
Noen forbehold tar imidlertid Ingebrigtsen:

- Selv om Tromsø 2018 AS har brukt den fremste ekspertise i vårt budsjettarbeid – og lagt til grunn vurderinger fra flere statlige organer, blant annet Statens Veivesen og Avinor – har vi ingen garanti for at vi har beregnet hver enkelt komponent med 100 prosent treff ned til den minste mobile utedo. Vi føler oss like fullt trygg på at vi har truffet rimelig bra. Og så langt i vår prosess med departementer og kvalitetssikrere har vi ingen indikasjoner på at VGs tall er i nærheten av å stemme, skriver Ingebrigtsen i dag.

I dag vet vi at det ikke var utedoene som doblet beløpet. Tromsø 2018 har enten bløffet eller ikke hatt bedre kompetanse. Begge deler er ille.

Så på tirsdag kommer idretts-Norge til å redde politikernes ære. De vil ikke betale nesten 900 millioner på anlegg i Tromsø. Takk og pris.

Citius, Altius, Fortius i overskridelser

Skadefryd er den eneste sanne fryd. Det glelder selvsagt denne enkle sjel å konstatere at ens spådommer går i oppfyllelse. Slik også når det gjelder Galskap i Tromsø, også kalt OL 2018.

I denne bloggposten fra februar i fjor skrev jeg:

Det eneste som garantert kommer til å bli citius, altius, fortius (raskere, høyere, sterkere) ved en ny norsk OL-søknad blir budsjettoverskridelsen. Den er en sikker vinner. Etterbruk er en like sikker taper.

Nå var ikke dette noen stor idrett å spå dette. Det er slik man budsjetterer når man har et dårlig prosjekt. Man underbudsjetterer grovt, legger frem forslaget, får det vedtatt og så peker man nese til skattebetalerne etterpå. Beklager borger, det ble litt dyrere enn vi trodde.

Man har altså fått en økning fra 15 til 25 milliarder. Skarve 67% økning. Og ennå er det 10 år til 2018. Og mange muligheter til å øke overskridelsene. Det kvalifiserer nesten til olympisk gull. Overskridelsen er nesten like stort som egoet, arrogansen og selvtilliten til Bjørge Stensbøl. Men ifølge Stensbøls SMS-tjeneste, så skal Støre betale. På vegne av landets innbyggere. Han er sikkert statsminister da.

I tillegg har Trond Giske lagt seg ut med idretts-Norge. Han har begått den fornærmelige frekkhet å forlange at idretten skal betale 22,3% av anleggskostnadene. Med dagens anslag på 2,3 milliarder blir det ca. 500 millioner fra idretten. Men idrettsledere vet jo at det blir langt dyrere enn 2, 3 mrd. Derfor begynner nå panikken å bre seg.

Tenke seg til at idretten selv skal være med å betale for et idrettsarrangement. Nei, takk. De har et vedtak på Idrettstinget om at det skal de ikke. Så da, så.

Meldingene om underbudsjettering i Tromsø, føyer seg inn i et litt ufikst bilde. På tross av at Martinsen-utvalget kåret Tromsø til den dårligste kandidaten, så har Stensbøl & Co ved hjelp både dyktighet, bløff og sleiphet klart å bli den utkårede. Selv om vi har politikere som bruker mer penger enn fulle sjøfolk noen gang har klart, så tror jeg en statsgaranti henger i et uhyre tynnslitt snøre.

Som erklært motstander av flere OL i Norge, fryder jeg meg. Ingen ting kunne glede meg mer enn om det ble et nei. Og i Tromsø sirkler gribbene over de "geniforklarte" heltene.