Det blir i familien

Trond Giske nyter å sitte i en flertallsregjering. Uten å ta hensyn til høyre og venstre kan han ta sine beslutninger. Selv om noen av de burde vært på en armlengde avstand, så blir disse armene kortere og kortere, for å sitere Knut Haavik.

I dag sørget han for at NTV/RiksTv fikk monopol i det digitale bakkenettet. I pressemeldingen som ble sendt ut fra departementet, var det økonomien som var bekymringen.

Utviklingen så langt viser at færre enn forutsatt har valgt å abonnere på betalingsfjernsyn i bakkenettet. Regjeringen mener at en gjennomføring av konsesjonsvilkåret vil kunne øke risikoen for at det ikke vil være lønnsomt å drive betalingsfjernsyn i bakkenettet.

Signalpakke 4 og 5 i bakkenettet er under utbygging og klargjøres for lansering sommeren 2010. Det ligger betydelige utgifter i tilknytning til disse signalpakkene, og av hensyn til blant annet planleggingen av disse har det vært viktig å få avklart endelig hvilke vilkår som skal gjelde for fordelingen av kapasitet i signalpakkene.

På bakgrunn av dette har Regjeringen besluttet å oppheve konsesjonsvilkåret som krever at Norges televisjon AS (NTV) skal tilby kapasitet for en konkurrerende betalings-tv-tilbyder i det digitale bakkenettet for fjernsyn etter avvikling av analoge sendinger.

I intervjuer i etterkant av beslutningen klarer imidlertid Giske kunststykket å argumentere for at monopolet vil være en fordel for brukerne fordi det nå kan være lettere å skreddersy tilbudet til brukerne.

Vi som har levd en stund og opplevd statlige monopol i ulike former er vel ikke like overbevist.

Det er ingen tvil om at økonomien er dårlig i Rtv og Ntv. Svært dårlig. Og eierne har signalisert at det er til salgs. Og det er vel liten tvil om at et selskap som har monopol er langt mer attraktivt enn et som må konkurrere med andre.

Og eierne er? (Jeg tar ikke med datterselskaper her, bare morselskaper for oversiktens skyld)

NRK: 33% eies av: Staten
Telenor: 33% - majoritetseier: Staten
TV2: 33% - Eies med 50/50 av Egmont og A-pressen. A-pressen eies av LO og Telenor

Så hvis noen er i tvil om hvem som har størst fordeler av Giskes beslutning, så er det Staten, statsselskapet Telenor og LO. Det blir med andre ord i familien.

Om dette er grunnen til beslutningen er vanskelig å vite, men indisiene er ikke til Giskes fordel. Men hvem bryr seg. Giske gjør som han vil. I alle fall frem til 14. september.

Solkongen og Prinsesse Vilikke

Trond Giske er en maktbevisst politiker. Så bevisst at det til tider tipper over for ham. Slik han fremstod på gårsdagens obligatoriske "se hvor flink jeg er"-seanse med pressen.

Trond Giske hater at noen stiller spørsmålstegn ved hans og departementets handlemåte. Derfor fikk Georg Apenes og Datatilsynet så hatten passet i går. Giske mener at Datatilsynet opptrer som "Prinsesse Vilikke".

For mange av oss som er opptatt av personvern og integritetsspørsmål, så har Georg Apenes og Datatilsynet fremstått som et fyrtårn i et til tider nattsvart og uryddig farvann. De har forsøkt å vise politikere ute av kurs, hvilken retning som kan få dem og borgerne uskadet ut av paddehavet.

Det var på høy tid at Datatilsynet satte søkelyset på politikernes ansvar, slik de gjorde ved å nekte film- og musikkbransjens juridiske leiesoldater, Simonsen Law, ny konsesjon til overvåkning av fildeleres ip-adresser.

Men slikt liker ikke Giske. Med solkongeaktige hentydninger langer han ut mot tilsynet. Fra Dagens Næringsliv (ikke på nett):

"Hvis Datatilsynet vil legge seg på vrangviljen her, så må de være vrange legne. Og vi er ikke invitert til dem for å diskutere dette spørsmålet.Vi ble invitert til en uformell samtale, så arbeidsmåten dere er noe uryddig, sier han. "

Men Datatilsynet har ikke en puddel-leder som legger seg på ryggen og logrer for maktivrige ministre, så Apenes kontrer i samme stil:

"Jeg skal si fra den dagen jeg vil bli belært om ryddighet i saksbehandling av statsråd Giske, sier Apenes."

Det er trist at vi har en statsråd som synes å mangle forståelse for det problematiske i at man overlater overvåkning og etterforskning til private aktører. Selv om intensjonene er aldri så gode, så virrer han rundt i et meget uryddig farvann. Og burde være takknemlig for at Datatilsynet tilbyr ham å seile i deres hvite sektor.

Det blir nesten absurd når Dagens Næringsliv spør ministeren om hvordan han oppfatter utspillet fra Datatilsynet:

"Som at Georg Apenes savner politikken. Vi har varslet åndsverksloven, og den kommer. Nå er vel avslaget anket inn. Så får vi håpe på at Datatilsynet velger en litt annen arbeidsmetode enn å være "Prinsesse Vilikke".

Vel, man kan selvagt skylde på et solstikk i det sommervarme Oslo, men det er det nok ikke. Jeg ber alle som er opptatt av integritetsspørsmål om å merke seg statsrådens svar.

Jeg mistenker Apenes for ikke å ta ham helt alvorlig:

"Oi, oi, oi. Jeg skjønner jo at en kulturminister er fortrolig med barnelitteratur. Men slike flåsete kommentarer unndrar seg jo bare kompetanse, sier Apenes. "

Hørte vi bornert i det fjerne?

Jan Omdahl hadde forøvrig en god kommentar i gårsdagens Dagbladet som er verdt å lese.

Prokurator Giske og dommen i Strasbourg

Trond Giske fikk en dom mot seg som han ikke likte. Fordi Giske hater å tape, ble ikke dommen anket. I en anke ville argumentene hans på nytt blitt plukket fra hverandre. I stedet valgte han prokuratorens vei. Med politiske finter skal Giske allikevel vinne. Tror han.

I Dagbladet 30. mai tar han til motmæle mot Marie Simonsen og andre som har kritisert ham. Det er interessant å lese hans viktigste grunner til at kommersiell politisk TV-reklame vil svekke demokratiet og ytringsfriheten i Norge:

1. Vi vil få en sterk kostnadsspiral i politikken. Penger til TV-kampanjer blir enormt viktig. Partiene blir mer avhengige av pengegaver, med risiko for at dette blir mer avgjørende for partienes standpunkter.

Dette kunne Giske på en enkel måte unngått. Selv om han aksepterte dommen fra EMD, kunne han legge sterke begrensninger på både frekvens og kostnader. Men han har et poeng når det gjelder risiko for at pengegaver er avgjørende for partienes standpunkter.

Det finnes knapt noen politiske miljøer som over tid har bidratt med mer penger enn det LO har bevilget til Ap. Og at de har bidratt til partienes standpunkter, fikk vi ett godt eksempel på ved siste LO-kongress. Da gjorde Jens Stoltenberg opp regnskap med vert. Han hadde med seg 24 sider som viste at han hadde innfridd 57 av de 58 kravene som LO hadde stilt.

Så hvis Giske er så redd for at store pengegaver skal rokke ved partienes evt. uavhengighet, bør han foreslå et tak på hvor mye privatpersoner, bedrifter eller organisasjoner kan gi. Kanskje 100 000 er passe stort?

2. Mer av politikernes tid må gå til pengeinnsamling. I land med liberaliserte reklameregler bruker folkevalgte mye tid på dette, tid som burde vært brukt på å ivareta velgernes interesser og forbedre samfunnet.

Nå kunne jeg vært flåsete og kommentert at det er mange som hadde vært fornøyd med at politikerne hadde brukt tiden på pengeinnsamling, men dersom Giske hadde fulgt mitt råd under punkt 1, så er ikke dette noe poeng.

3. Viktigst av alt: De med mest penger får et enda sterkere overtak ikke bare i politikken og i dragkampen mellom partiene, men også i andre tilfeller. For eksempel vil oljeselskapene fullstendig kunne overkjøre miljøbevegelsen med TV-kampanjer om oljeboring i ulike områder.

Tja, det er stort samme argumentene som over. Men eksemplet med oljeselskapene er dårlig. Oljeselskapene er langt smartere enn som så. Jeg tviler på at noen oljeselskap hadde brukt mange kronene på politisk TV-reklame om oljeboring i nord, f.eks.

De ville brukt de på et område som overhodet ikke har restriksjoner verken på penger eller innflytelse: Lobbying. Dette har selskapene gjort i mange år. De vet hvilke knapper de skal trykke på og ville være direkte dumme om de i stedet brukte millioner på tv-reklame.

Men som sagt. Dette kunne Giske regulert både når det gjelder penger og frekvens. Samtidig er det paradoksalt nok en liten politisk aktør som har bidratt til at saken har havnet hos EMD, lille Pensjonistpartiet. Giskes reklameforbud rammer både store og små.

I tillegg mener Giske at politisk reklame vil bidra til en forflating av debatten og svekke den politiske kulturen. Fordi negativ TV-kampanje er mer effektiv enn presentasjon av egen politikk. Now we are talking. Dette kan Giske noe om. For de som lurer på hva han mener anbefaler jeg å følge med på følgende program: DagsnyttAtten, Tabloid og RedaksjonEn.

Men dersom politiske reklame på TV var blitt godkjent, så ville reklamen både vært underlagt redaksjonell vurdering samt markedsføringsloven. På Frikanalen mangler begge deler.

Prokuratorknepene som Giske har tydd til er at han som eier og generalforsamling går inn i NRKs programarbeid og endrer NRK-plakaten. Dette får heldigvis liten virkning fordi vi har en kringkastingssjef som ikke ønsker en over-redaktør.

Det andre knepet er Frikanalen. Der har Giske kjøpt politiske tv-reklame for 10 millioner. Men nå uten redaksjonell og markedsføringsmessig kontroll. Og alle får. Vigrid og Norgesdemokratene og hva de heter alle sammen.

At Giske i tillegg tar opp spørsmålet om hvor demokratisk EMD er:

«Det er jammen meg et godt spørsmål, rent prinsipielt, om sju dommere fra Strasbourg, fra Aserbadsjan og seks andre land, vet bedre hvordan ytringsfriheten i Norge ivaretas enn det Stortingsflertallet gjør.»

viser bare hvor store problemer han har med å forsvare sin handlinger. Men dette utsagnet skal jeg ta i en egen bloggpost som kommer like etter denne. Som handler om rettstat versus politikk.

Det er tragisk å se en statsråd ty til de midlene han har gjort. Det er samtidig noe skremmende. Det er vanligvis ikke problematisk for meg at politikere bruker den makten de har. Men brukt på denne måten og med en slik arroganse, er ikke noe vakkert syn.

Jens Stoltenberg og Trond Giskes mentale diagnose

I et intervju med Adressa, gir Trond Giske et ganske ærlig og avslørende svar på egen og Jens Stoltenbergs mentale tilstand:

– Er du klar til å ta over etter Jens når han en gang går?

– Det der har jeg et veldig avslappet forhold til. Jens Stoltenberg skal sitte veldig lenge.

– Men er det en jobb du kan tenke deg?

– Når man ser statsministerjobben på nært hold er det ingen med vett og forstand som kan gå rundt og ønske seg jobben. Jeg tror det er den mest krevende jobben du kan ha i Norge.

Men Trond Giske ønsker den altså. Vi er nok flere som har hatt våre mistanker.

Politisk innflytelse vs politisk tv-reklame

Jeg skal i hovedsak la Trond Giskes usedvanlige klønete forsøk på å stoppe politisk tv-reklame, ligge. Han forstår sikkert at han har en dårlig sak, når den eneste redaktøren som støtter ham, er Klassekampens Bjørgulv Braanen.

Det som er interessant er å se på noen av de begrunnelsene som brukes av Giske og andre motstandere. Første punkt er kanskje å ha klart for seg definisjonen:

Hva som menes med reklame fremgår av kringkastingslovens definisjon av reklame i § 1-1 fjerde ledd:

«Med reklame menes enhver form for markedsføring av en vare, tjeneste, sak eller idé mot betaling eller annen form for godtgjørelse. Med reklame menes også innslag i fjernsyn som har til formål å fremme kringkasterens egen virksomhet.»

Trond Giske er livredd for at dersom man åpner for politisk reklame-tv, så er det de med mest penger som vinner.

Argumentene for å opprettholde forbudet mot politisk fjernsynsreklame i St.meld. nr. 18 (2005-2006) er like relevante i dag. Fjernsynsreklame er dyrt. Små partier og organisasjoner uten sterke pengeinteresser i ryggen vil i liten grad ha økonomi til å kjøpe seg reklameplass. I praksis kan dette bety at bare noen få og finansielt sterke partier vil ha mulighet til å kjøpe seg politisk innflytelse gjennom fjernsynsreklame.

Men politisk tv-reklame er ikke bare for partier. Det er like relevant for organisasjoner eller bedrifter som vil kjøpe seg politisk innflytelse. Men disse ville sannsynligvis ikke kjøpt mange reklamesekundene. Hvorfor?

De har andre metoder. De kan f. eks. gå til et firma som lever av å påvirke politiske beslutninger. Som f. eks. Geelmuyden og Kiese. Hva de kan gjøre for en samfunnsaktør som ønsker politisk innflytelse kan de jo få fortelle selv. Sakset fra egne hjemmesider:

Bedrifter, organisasjoner, kommuner og andre interessenter ønsker å påvirke politiske beslutninger lokalt eller på nasjonalt plan. Det handler om rammevilkår, lovgivning, budsjetter og andre prioriteringer. Det er ikke lett å bli hørt, men det kan vi hjelpe deg med. Vi kjenner de forskjellige beslutningsprosesser, både de formelle og de uformelle. Vi kan politikk og embetsverk, og finner løsninger som er politisk mulige.

Vi vet mye om hvordan kommunikasjon på flere arenaer kan hjelpe deg til å få gjennomslag for dine saker. Vi bistår i research, strategi, alliansebygging, budskapsutforming, trening og bistand med å utvikle tiltak. Politisk gjennomslag handler om å sette dagsorden. Vi gjør deg i stand til å gjennomføre.

Rene ord for pengene. I dette tilfellet koster det mye penger. Beskjedenhet er ikke Hans Geelmyudens sterkeste side. Og de trenger ikke opptre i full offentlighet slik de ville måtte i en reklamefilm. At G&K også har (hatt) sterke bånd til Ap, kan kanskje forklar at de er så sterke motstandere av reklamefilm, så sterke at de kanskje ikke er så nøye med dokumentasjonen.

Sterke lobbyinteresser har ofte fått gjennomslag. Et kjent eksempel er utbyggingen av IT-Fornebu. Der landets ukronte lobbykonge fikk gjennomslag for sine mektige eiere.

Eller man kan bruke ett av de mest suksessfulle (men også omstridte) premissleverandører: Econ

Selskapet som i 20 år ble ledet av en av Jens Stoltenbergs nærmeste venner, Kjell Roland, leverte i samme perioden utredninger for den samme Stoltenberg. Da Jens var statssekretær i Miljøverndepartementet bestilte han analyser av sin venn. Da han gikk av i 1992, ble Jens styreformann i Econ. I 2002 het styreformannen Jonas Gahr Støre. "Det blir i familien". Kjell Roland som nå leder Norfund, var medlem av Kristiania Forum og Oljegruppa.

Brennpunkt i NRK tok for seg Econ og litt bakgrunnsinfo følger:

Debatt om Econ
Maktens midler
Nettverket

Se også Min tankesmie.no

Makt- og demokratiutredningen konkluderte slik i utredningen:

Den parlamentariske styringskjeden er svekket i alle ledd, valgkanalen er snevret inn, mens andre kanaler for deltakelse og påvirkning har videt seg ut. Den generelle politiske interessen er ikke redusert gjennom de siste tretti årene, men den kanaliseres i større grad gjennom saksrettede aksjoner og andre former for deltakelse enn partipolitikk og brede medlemsorganisasjoner.

Den nye organisasjonsformen er øyeblikksorganisering - hjelp-til-selvhjelp-grupper, velforeninger, naboskapsaksjoner, sorggrupper, pårørendegrupper, spesialforeninger for lidelser og saksrettede lobbygrupper. "Den korporative kanal" gjennom organisasjonsdeltakelse, råd og utvalg har vært et alternativ til folkevalgte organer som påvirkningsvei.

De organiserte interessene i nærings- og arbeidsliv står fortsatt sterkt, og det er fortsatt sentrale beslutninger som blir fattet i korporative samarbeidsorganer der også statsmakten legger premisser eller deltar aktivt. Likevel er omfanget av korporative organer betydelig redusert.

Organisasjoner og andre interessegrupper har bygd opp et mer profesjonelt informasjons- og kommunikasjonsapparat med sikte på lobbying overfor beslutningstakere og gjennom massemedia. Korporativismen er snarere redusert enn styrket de siste par tiårene. Påvirkning gjennom aksjoner, lobbying og markedsvalg gir korrektiver til politikere og produsenter. Disse påvirkningskanalene er samtidig karakterisert ved at evnen og ressursene til å gjøre seg gjeldende er ulikt fordelt. De krever artikuleringsevne, organisasjonsmakt, kontaktnett og kjøpekraft.

Det interessante er at når Trond Giske er så livredd for at noen partier skal teppebombe oss med tåpelig tv-reklame til vi ikke orker å stemme på dem, så er ikke han og regjeringen like bekymret for at andre interessegrupper i dølgsmål kan drive sitt påvirkningsarbeide.

Derfor ble Venstres forslag om et lobbyregister som skulle registrere lobbyarbeide i Stortinget, departement og ved statsministerens kontor, stemt ned. Her tok ikke SV dissens. Selv om de er for. Eller det var kanskje før Stein Ørnhøi ble våpenselger?

Mens Trond Giske med prokuratorknep vil holde politisk tv-reklame borte fra skjermene, i frykt for at de med mest penger får mest profilering, smiler de som virkelig vil ha politisk innflytelse, fra øre til øre. De kan bruke ubegrensede midler til å kjøpe seg innflytelsen. I det skjulte. Som før. De utgjør jo ikke noen fare for at demokratiet ikke fungerer som det skal.

Kringkastingssjef Giske

Super-Trond klarer tydeligvis det meste. Kulturminister, vikarierende justisminister og nå også kringkastingssjef.

Hans forsøk på å instruere NRK er ikke spesielt vakkert.

- Vi har kommet fram til en løsning hvor også de små partiene får redaksjonell dekning i valgsendingene. Det gjøres ved at NRK-plakaten endres slik at dette blir ivaretatt. Vi mener dette tilfredsstiller kravet fra EMD om at små partier skal slippe til i valgkampen uten at vi må åpne opp for tv-reklame, sier kultur- og kirkeminister Trond Giske.

I stedet for å åpne opp for regulert politisk tv-reklame omgår Giske dette på en uelegant måte ved å pålegge NRK å gi sendetid til de partiene som ikke normalt ikke ville få sendetid. Et valg som NRK har gjort av journalistiske og redaksjonelle vurderinger.

Hva var egentlig intensjonen da man innførte NRK-plakaten? Fra stortingsmeldingen siteres:

d) NRK skal være redaksjonelt uavhengig. NRK skal verne om sin integritet og troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig i forhold til personer
eller grupper som av politiske, ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innholdet. Virksomheten skal preges av høy etisk standard og over tid være balansert. Saklighet, analytisk tilnærming og nøytralitet skal etterstrebes, jf. bl.a. prinsippene i Redaktørplakaten.

Hvis dette ikke er å øve innflytelse på det redaksjonelle innholdet, vet ikke jeg.

Det skal bli artig å se hvordan dette skal gjennomføres. En ting er stortingsvalgkampen med en relativt oversiktlig partiflora. Men i kommunevalgkampen skal det bli morsomt å se NRK håndtere dette. Kringkastingssjef Hans Tore Bjerkaas sier da også at dette er unødvendig.

Kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas gjør det klart at han ikke ser det som nødvendig for NRK å endre sin valgkampdekning.

– Det er NRKs redaktører som avgjør hvordan valgsendingene skal være, sier Bjerkaas til NTB.

Så hva gjør Giske da? Om NRK nekter å følge hans pålegg?

Han truer i alle fall i kjent stil å pålegge tvstasjonene å gi alle gratis sendetid dersom forbudet blir utfordret. Giske velger den gamle velkjente Ap-utveien; mer styring i stedet for frihet.

Oppdatert: John Olav Egeland har en meget god kommentar i Dagbladet i dag. Anbefales.

Giske gir opp - Høyre er klar

Giske innså det opplagte. Det finnes ikke sterke nok argumenter mot å forby politisk reklame på TV. Derfor kommer heller ikke regjeringen til å anke dommen fra Strasbourg, melder NRK.

Men det blir ikke noe frislepp av politisk klisjèr i tv-ruta. Det kommer strenge reguleringer til å sørge for. Enten i form av max sendetid, antall visninger etc. Slik at Ap med sine LO-millioner eller Høyre med støtte fra næringslivet, ikke får noen store fortrinn i forhold til sentrumspartienes mer slunkne kasser.

Det jeg ser som mest betenkelig er at mens alle som reklamerer for et produkt er underlagt en streng forbrukerlov, så kan politiske parti slippe unna med å lov og lyve. Inntil de blir dømt av folkedomstolen.

Når det gjelder Høyre, så har de vært i forkant av frisleppet. Deres reklamefilm er ferdig fra byrået og klar til visning. I følge kilder i partiet, skal dette skje i veldig nær fremtid. Den skal bli sett på med et kritisk blikk. I alle fall av denne blogger.

Oppdatert: Trailer for Høyres nye reklamefilm:






OppdatertII: Politisk tv-reklame blir fortsatt forbudt
Vi tok feil. Giske har funnet et prokuratorknep og vil fortsatt forby tv-reklame. Til gjengjeld så endres NRK-plakaten slik at små partier får slippe til. Da er det bare å vente på de første som tør å utfordre Giske. Ved å sende politisk reklame. Slik at man får en ny runde i Strasbourg.

Radioamatøren

Dette er ikke et angrep på de originale radioamatørene. De er langt proffere en han jeg omtaler. Trond Giske er en amatør. Radioamatør.

Tenke seg til. Man søker om konsesjon til å drive radio. Får innvilget denne av Medietilsynet, setter i gang med å leie lokaler, ansette medarbeidere, selge inn kontrakter m.m. Og tror at man skal starte 1. januar. Den gang ei.

Flere, inkludert noen venner av Trond Giske (APs Rolf Olsø i Trondheim bl.a. ) har klagd på at de mistet konsesjonen de hadde. Og at tildelingen av nye konsesjoner var gjort på feil grunnlag. Kulturminister Giske og hans folk bruker 5 måneder (hurtigarbeidende, med andre ord) på å behandle klagen.

5 uker før de nye radiostasjonene skal starte opp, trekker han teppet bort under dem. Voila! Konsesjonene trekkes tilbake. Ny runde. Mange måneders utsettelse på alt, bortsett fra kostnadene man har påtatt seg.

De som mistet konsesjonen får nå et nytt håp, samtidig som de har fått innsikt i konkurrentenes søknader. De som fikk konsesjon skal leve i måneder i uvisse, uten inntekter, men med alle kostnadene.

Og amatøren selv, Trond Giske, skylder på Medietilsynet. Medietilsynet, ledet av den tidligere AP-politikeren Tom Thoresene, toer sine hender og sier at de har ikke gjort noe galt.

Dette viser bare hvor galt det kan gå når myndighetene skal bestemme hvem som skal få drive med kringkasting. Dessverre har vi ikke nok frekvenser til å slippe det løs, men historien viser at myndighetene har hatt en dårlig hånd med dette. Det er nok å minne om P4/Kanal 24. Det viser hvor galt det kan gå.

Dette lyder som en såpeopera fra Helvete. Amatører bør ikke få lov til å drive med ting de ikke forstår. Men 2009 kommer til å bli et godt år for advokatene. De kommer nok ikke til å bli stående på Bahr bakke.

Reddet av idretten

I den grad Trond Giske ber aftenbønn, så ber han nå inderlig om at idretts-Norge sier nei takk til Tromsø 2018. Slik at han slipper å si nei selv.

Når kvalitetssikringen av kostnadsnivået viser nesten 100% økning i nødvendig statsgaranti, og beløpet blir nesten 20 milliarder netto, så ser vel de fleste galskapen. Men noen politikere er feige av natur og vil helst at andre tar beslutningen.

Selv trodde jeg at jeg tok godt i når jeg satte kostnaden til max 30 milliarder i denne bloggposten i 2007. Men det var ikke langt unna. Men erfaringsmessig vet vi at strategien når man skal ha staten til å betale noe, er å underbudsjettere og overforbruke.

Når VG tidligere kunne vise til en dramatisk økning i prisen, så var raske-Roger Ingebrigtsen ute:

I en større kommentar i dag tar imidlertid Roger Ingebrigtsen til motmæle, og da særlig mot oppslagene om at kostnadene er ute av kontroll. Kommunikasjonstoppen mener blant annet at inntektssiden til Tromsø 2018 er det beste tilsvaret på at kostnadsbildet er under kontroll.

Ingebrigtsen viser til budsjettet fra mars 2007 der det er anslått brutto statsgaranti til 15,5 milliarder kroner og et nøkternt inntektsanslag på 6,2 milliarder kroner for inntekter knyttet til tv-rettigheter, sponsorer og billetter, noe som ifølge Tromsø-OL betyr en netto kostnad for Norge på 9,3 milliarder kroner.

- Den minste mobile utedo
Noen forbehold tar imidlertid Ingebrigtsen:

- Selv om Tromsø 2018 AS har brukt den fremste ekspertise i vårt budsjettarbeid – og lagt til grunn vurderinger fra flere statlige organer, blant annet Statens Veivesen og Avinor – har vi ingen garanti for at vi har beregnet hver enkelt komponent med 100 prosent treff ned til den minste mobile utedo. Vi føler oss like fullt trygg på at vi har truffet rimelig bra. Og så langt i vår prosess med departementer og kvalitetssikrere har vi ingen indikasjoner på at VGs tall er i nærheten av å stemme, skriver Ingebrigtsen i dag.

I dag vet vi at det ikke var utedoene som doblet beløpet. Tromsø 2018 har enten bløffet eller ikke hatt bedre kompetanse. Begge deler er ille.

Så på tirsdag kommer idretts-Norge til å redde politikernes ære. De vil ikke betale nesten 900 millioner på anlegg i Tromsø. Takk og pris.

Rock`n Roll

Trond Giske, Guds gave til festival-Norge, fikk seg en lei overraskelse. Mannen som er vant til at alle landets festivalarrangører står i stram givakt når han kaster glansen sin over festivalen deres, møtte sin overmann.

Jørgen Roll i Norwegian Wood, takket høflig nei til ministerens ønske om gratisbilletter. Billetter kunne Giske få, men betale måtta han. Slukøret måtte han (eller forværelsesbetjeningen) rusle innom nærmeste postkontor for å hente billettene.

Giske som fortsatt er sjokkskadet over å bli behandlet som en mann av folket, sier til Dagbladet:

- Det er jo veldig vanlig at kulturinstitusjoner sender invitasjoner til kulturdepartementet, og noen ganger ringer vi og spør om det er mulig å komme, sier Trond Giske.

Og så takket slasken, Jørgen Roll, nei til dette generøse tilbudet fra Giske. At det går an.

Nå er Norwegian Wood en av festivalene som ikke trenger å kysse føttene til Giske, fordi de ikke får milde gaver fra hans departement. Rock and Jørgen Roll, sier vi som har betalt billetter av egen lomme.