Stjeler private sykehus pasienter fra det offentlige?

Overskriften er akkurat så tabloid som saken ble fremstilt i media i går. Overlege Rolf Busund, leder av hjerteavdelingen ved UNN i Tromsø, fikk fremføre budskapet sitt i beste sendetid i går. Godt fulgt opp av lojale lokalaviser. Uten kritiske spørsmål.

– Det er ganske oppsiktsvekkende, og ikke så rent lite paradoksalt, at universitetssykehusene skal pålegges å sende pasienter til Feiring, som i sin tid ble opprettet for å dekke en underkapasitet i det offentlige, sier Rolf Busund, leder for hjerteavdelingen på Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø.

For Tromsø universitetssykehus, som selv har kapasitet til å behandle egne hjertepasienter, betyr vedtaket at pasienter vil bli fraktet 1400 kilometer for å få behandling. Det blir også en betydelig merutgift for sykehuset, som kunne gjort jobben selv.

Men når Busund hevder at UNN eller Tromsø universitetssykehus har kapasitet, så glemmer han en liten, men ikke helt uvesentlig detalj. Ventelistene. I tillegg har styret for UNN (og eieren, Staten) pålagt sykehuset å effektivisere driften. Et arbeid de ligger etter skjemaet med.

Ventelister UNN:
Hjerteutredning coronar angiografi: 12 uker
Hjerteoperasjon bypass: 3 uker
Utblokking trange blodårer PCI: 12 uker

Ventelister Feiring:
Hjerteutredning coronar angiografi: 6 uker
Hjerteoperasjon bypass: 2 uker
Utblokking trange blodårer, PCI: I praksis ikke ventetid da PCI utføres samtidig med hjerteutredning.

Så hvordan UNN og Busund kan operere med ledig kapasitet er en gåte. Men for lytteren/leseren som bare hører den ene siden av saken, kan man få et inntrykk av at det er private som blir rike på det offentliges bekostning. Det er en sannhet med store modifikasjoner.

Feiring-klinikken eies av LHL. Landsforeningen for hjerte- og lungesyke. Altså pasienter som har etablert en medlemsorganisasjon. Ikke profittjagende privatpersoner. Og den ble etablert fordi det offentlige ikke maktet å ta unna den store køen av hjertepasienter på 80- og 90-tallet. Som vi dengang sendte til England. Alternativet var å dø i køen.

Feiringklinikken behandler pasienter som har forsnevringer eller tette blodårer i hjertet, samt pasienter med hjerteklaffefeil. Og pasientene er meget godt fornøyd. Så fornøyd at klinikken scorer høyest når det gjelder opplevd pasientkvalitet. Også over tid. Og langt bedre enn UNN.
Kvalitetsindikatorene for UNN finner du her. Og kan sammenlignes med Feiring.

UNN alene behandler/opererer 640 hjertepasienter i året. Feiringklinikken alene ca. 1100. Så kanskje Busund skulle være glad på pasientenes vegne for at de kan sendes til Feiringklinikken, i stedet for å stå på venteliste. Jeg har en mistanke om at han i dette tilfellet tenker mer på sin "syke mor" enn sine syke pasienter.

Bakgrunnen for historien er at Feiringklinikken var i Finnmark og presenterte tilbudet sitt. Siden Feiringklinikken inngår i Fritt sykehusutvalg kan pasientene velge det uten å betale selv. Og denne markedsføringen falt tydeligvis ikke i god jord i Tromsø.

Se oppslag i lokalaviser her:

Hjertelig frieri uten ventelister

Stjeler pasienter
(Dette forteller ganske mye om offentlige legers holdning. De tror de eier pasienten.)

Også høy risiko

Jeg synes Feiringklinikken er et ypperlig eksempel på samhandling mellom det private og offentlig helsevesenet. Feiring er uhyre effektive på sitt område og kan avlaste det offentlige for å bygge opp større behandlingskapasitet enn nødvendig. Et syn som støttes langt inn i Arbeiderpartiet. Feiringklinikken - det ideelle sykehuset kaller stortingskandidat Are Helseth.

Vi har ett slikt sykehus i Norge: Feiringklinikken, som eies av pasientene gjennom Landsforeningen for hjerte- og lungesyke. Feiringklinikken oppstod for å erstatte den såkalte "hjertebroen" til England. Klinikken har vokst fram som et korrektiv til helsetjenesten: Pasienter og pårørende mottas som hovedpersoner, kvaliteten på utredning og behandling er topp og driften er effektiv.

Likevel opplever Feiringklinikken tvetydige signaler på rammebetingelser for driften og stor usikkerhet for fremtiden. Bakgrunnen for dette er sammensatt. Det blir færre hjertesyke som trenger operasjon. Flott! Men det er langt fram til ingen blir hjertesyke. Derfor må vi fortsette å bruke og understøtte den hjerteklinikken som har de beste resultatene, de mest fornøyde pasientene og som driver mest effektivt. Samtidig kan vi frigjøre rom og personell på store sykehus som sliter med korridorpasienter. To gode resultater på en gang. Vanskeligere er det ikke.

I Norge trenger vi en politisk styrt og profesjonelt drevet helsetjeneste. Hvis vårt system hindrer drift av et ideelt og pasienteiet sykehus som er best på kvalitet, må vi utøve politisk systemkritikk og endre kursen. Vanskeligere er det ikke.

Jeg kunne nesten ikke sagt det bedre selv.

Citius, Altius, Fortius i overskridelser

Skadefryd er den eneste sanne fryd. Det glelder selvsagt denne enkle sjel å konstatere at ens spådommer går i oppfyllelse. Slik også når det gjelder Galskap i Tromsø, også kalt OL 2018.

I denne bloggposten fra februar i fjor skrev jeg:

Det eneste som garantert kommer til å bli citius, altius, fortius (raskere, høyere, sterkere) ved en ny norsk OL-søknad blir budsjettoverskridelsen. Den er en sikker vinner. Etterbruk er en like sikker taper.

Nå var ikke dette noen stor idrett å spå dette. Det er slik man budsjetterer når man har et dårlig prosjekt. Man underbudsjetterer grovt, legger frem forslaget, får det vedtatt og så peker man nese til skattebetalerne etterpå. Beklager borger, det ble litt dyrere enn vi trodde.

Man har altså fått en økning fra 15 til 25 milliarder. Skarve 67% økning. Og ennå er det 10 år til 2018. Og mange muligheter til å øke overskridelsene. Det kvalifiserer nesten til olympisk gull. Overskridelsen er nesten like stort som egoet, arrogansen og selvtilliten til Bjørge Stensbøl. Men ifølge Stensbøls SMS-tjeneste, så skal Støre betale. På vegne av landets innbyggere. Han er sikkert statsminister da.

I tillegg har Trond Giske lagt seg ut med idretts-Norge. Han har begått den fornærmelige frekkhet å forlange at idretten skal betale 22,3% av anleggskostnadene. Med dagens anslag på 2,3 milliarder blir det ca. 500 millioner fra idretten. Men idrettsledere vet jo at det blir langt dyrere enn 2, 3 mrd. Derfor begynner nå panikken å bre seg.

Tenke seg til at idretten selv skal være med å betale for et idrettsarrangement. Nei, takk. De har et vedtak på Idrettstinget om at det skal de ikke. Så da, så.

Meldingene om underbudsjettering i Tromsø, føyer seg inn i et litt ufikst bilde. På tross av at Martinsen-utvalget kåret Tromsø til den dårligste kandidaten, så har Stensbøl & Co ved hjelp både dyktighet, bløff og sleiphet klart å bli den utkårede. Selv om vi har politikere som bruker mer penger enn fulle sjøfolk noen gang har klart, så tror jeg en statsgaranti henger i et uhyre tynnslitt snøre.

Som erklært motstander av flere OL i Norge, fryder jeg meg. Ingen ting kunne glede meg mer enn om det ble et nei. Og i Tromsø sirkler gribbene over de "geniforklarte" heltene.