En armlengdes avstand

Du kan nå få deg en halv diplomat om du er villig til å spytte noen kroner i kassa. I alle fall har Rederiforbundet fått det til. Spør meg ikke hvordan du går frem. Trond Giske kan svare på det.

Rederiforbundet har presset på for til en stilling som næringsråd ved ansvar for maritime saker, ved ambassaden i Washington. Og det gikk næringsminister Giske med på. Dersom Norges Rederiforbund delte regninga. Snakk om handlekraft!

Og det er noe kjent når ekspedisjonssjef Skar gir begrunnelsen:

Ekspedisjonssjef Ida Skard i Næringsdepartementet opplyser at departementet og Rederiforbundet «har snakket sammen og funnet ut at det er i felles interesse å opprette en slik stilling. Vi får en felles lyttepost som er i alles interesse».

Rederiforbundet (ved 3 av dets medlemmer) og Staten har "felles interesser" i en annen sak om dagen. Partene slåss om rederne skal betale tilbake 21 milliarder som de har fått i skatteutsettelse. Høyesterett behandler saken nå.

Selv for en privatiseringsvennlig sjel som undertegnede blir dette i overkant. Er det nå fritt frem for å få sin privatfinansierte diplomat? Hvilke næringsinteresser er ikke interessert i det? Hvem skal man si nei til?

Kanskje Nei til EU vil ha en næringsråd i Brussel? De og Giske har kanskje "felles interesser". Noe sier meg at denne beslutningen ikke blir stående. Men først må noen "snakke sammen".

Oppdatert 2. februar kl. 1740: 
Siden denne posten var skrevet tidligere i dag og først publisert nå, fikk jeg ikke med meg at man allerede "har snakket sammen" Dette er pressemeldingen fra utenriksdept.

En tapt sak

Trond Giske vurderer å anke saken om reklame-tv. Glem det. Saken er tapt og en menneskerettsdomstol i plenum vil ikke endre på det.

Det paradoksale er at det er et mikroparti som har sørget for at saken havnet der. Mens Giske "frykter" at det er de store som vil overkjøre de små, så er det altså denne reklamesnutten fra det lille Rogaland pensjonistparti som banet vei for reklame på tv. Det er ikke et parti med store ressurser, men de slapp ikke til i media, så derfor benyttet de denne anledningen.

Det bør være et aldri så lite tankekors for Giske når han frykter at tykkelsen på lommeboka skal avgjøre. Den frykten mangler i alle andre sammenhenger når det gjelder politisk reklame.

- Åpner vi for fri politisk reklame vil sterke pengeinteresser vinne fram. Vi ønsker ikke et pengestyrt demokrati, sa Giske på en pressekonferanse i Stortingets vandrehall i formiddag.

i følge Dagbladet.

Hvilken planet befinner Giske seg på. Det er altså fritt frem for pengesterke interesser både på venstre og høyre side å kjøpe seg gedigne lobbypakker, der man i dølgsmål forsøker å gehør for sine interesser. Og har vi ikke langt på vei et pengestyrt demokrati når LO pøser inn millioner på millioner til et parti der de både stiller krav til innflytelse på politikk og får direkte påvirkning gjennom posisjoner i partiet. Spar oss for krokodilletårene dine, Giske.

Og selvsagt er det USA som må brukes som eksempel på hvordan det ikke skal være. Uten at jeg tror det skremmer så veldig mange. Men Giske er langsynt. Hvorfor ikke se til Finland. De har hatt politisk tv-reklame siden 1991. Er Finland mindre demokratisk enn Norge? Neppe.

Poenget som ser ut til å ha unngått de fleste, både politikere og journalister, er at man kan styre denne reklamen ganske sterkt. Våre folkevalgte kan selv sette grenser for store beløp hver aktør kan bruke, hvor mye total sendetid man kan benytte, hvor ofte etc. etc.

Dessuten så har vi hatt politisk reklame-tv lenge. På nett-tv. Giske & co har hatt sitt Ark, må ikke forveksles med det andre Ark, Nrk. Og youtube.com kommer sannsynlig vis til å bli en vel så viktig distribusjonskanal som betalte sendinger.

Så bruk tiden på noe mer fornuftig enn å anke. Saken er tapt uansett. Vi gleder oss til å se mer god "politisk reklame" som dette:

Statlig misfoster

Tragedien i flere akter, også kalt Nasjonalmusèet for kunst, arkitektur og design viser med all tydelighet at organiseringen av denne type virksomheter er feil. Staten ved kulturministeren betaler gildet, men har på papiret ikke innflytelse over resultatet. Det blir en liksomløsning.

Jeg er ikke sterk tilhenger av statlig styring, men i tilfeller der staten i prinsippet står for alt, må de også styre slik at felleskapets penger ikke sløses på tull og tøys og etterlønn til direktører.

Nasjonalmuseet er organisert som en stiftelse og ledes av et styre. Styret har 7 representanter og 5 av disse velges av et valgorgan. I valgorganet har staten 3 av 7 representanter. Med andre ord. Man betaler hele gildet, men har ikke styringen. Bortsett fra når det går så galt at en inkompetent styreformann ikke har noe annet valg enn å gå til Store Far for bistand.

Nasjonalmuseet skal bygge nytt for milliarder. I den stand museet er nå, burde det ikke bygge for 1 million uten støttekontaker. Les dagens grøsser, rapporten fra Arbeidsforskningsinstituttet. (Kan lastes ned her).

Stiftelsesformen viser sin utilstrekkelighet med en organisasjon som er i full oppløsning. Det eneste logiske er at all makt overføres til kulturdepartementet. Man kan ikke sitte med det overordnede ansvaret og bevilge millionbeløp uten avgjørende innflytelse. Follow the money. Og til styreformannen. Ikke noe snikk snakk, Bjellands avgang takk.

Det finnes flere misfostre blant statens organisasjoner. Helseforetakene er blant disse. Jeg kommer tilbake til det.

Citius, Altius, Fortius i overskridelser

Skadefryd er den eneste sanne fryd. Det glelder selvsagt denne enkle sjel å konstatere at ens spådommer går i oppfyllelse. Slik også når det gjelder Galskap i Tromsø, også kalt OL 2018.

I denne bloggposten fra februar i fjor skrev jeg:

Det eneste som garantert kommer til å bli citius, altius, fortius (raskere, høyere, sterkere) ved en ny norsk OL-søknad blir budsjettoverskridelsen. Den er en sikker vinner. Etterbruk er en like sikker taper.

Nå var ikke dette noen stor idrett å spå dette. Det er slik man budsjetterer når man har et dårlig prosjekt. Man underbudsjetterer grovt, legger frem forslaget, får det vedtatt og så peker man nese til skattebetalerne etterpå. Beklager borger, det ble litt dyrere enn vi trodde.

Man har altså fått en økning fra 15 til 25 milliarder. Skarve 67% økning. Og ennå er det 10 år til 2018. Og mange muligheter til å øke overskridelsene. Det kvalifiserer nesten til olympisk gull. Overskridelsen er nesten like stort som egoet, arrogansen og selvtilliten til Bjørge Stensbøl. Men ifølge Stensbøls SMS-tjeneste, så skal Støre betale. På vegne av landets innbyggere. Han er sikkert statsminister da.

I tillegg har Trond Giske lagt seg ut med idretts-Norge. Han har begått den fornærmelige frekkhet å forlange at idretten skal betale 22,3% av anleggskostnadene. Med dagens anslag på 2,3 milliarder blir det ca. 500 millioner fra idretten. Men idrettsledere vet jo at det blir langt dyrere enn 2, 3 mrd. Derfor begynner nå panikken å bre seg.

Tenke seg til at idretten selv skal være med å betale for et idrettsarrangement. Nei, takk. De har et vedtak på Idrettstinget om at det skal de ikke. Så da, så.

Meldingene om underbudsjettering i Tromsø, føyer seg inn i et litt ufikst bilde. På tross av at Martinsen-utvalget kåret Tromsø til den dårligste kandidaten, så har Stensbøl & Co ved hjelp både dyktighet, bløff og sleiphet klart å bli den utkårede. Selv om vi har politikere som bruker mer penger enn fulle sjøfolk noen gang har klart, så tror jeg en statsgaranti henger i et uhyre tynnslitt snøre.

Som erklært motstander av flere OL i Norge, fryder jeg meg. Ingen ting kunne glede meg mer enn om det ble et nei. Og i Tromsø sirkler gribbene over de "geniforklarte" heltene.

FrP-logikk

FrP vil gjerne legge ned NRK (ARK), eller selge det til høystbydende, eller noe sånt. Men Norsktoppen vil de beholde. Det har vi jo ikke problemer med å forstå. Det virker som en logisk tankerekke.

Under mottoet ingen sak for liten, ingen sak for stor i denne sal, har partiets mediepolitiske talsmann, Ulf Erik Knudsen anmeldt spørsmål til minister Giske i spørretimen på torsdag:

Jeg vil be kulturminister Trond Giske se på saken en gang til og gjøre sitt for at NRK omgjør vedtaket, sier Fremskrittspartiets mediepolitiske talsmann, Ulf Erik Knudsen, til VG.

Det blir altså duell ved morgengry. Mellom Morgan Kane og Trond Giske.

Med lov skal landet bygges

Trond Giske fornekter seg ikke. I sin streben på den totale styring av spillmarkedet foreslår han å forby overføring fra din eller min bank-konto til utenlandske spillselskap. Jeg skal altså selv ikke være i stand til å styre over mine egne penger. Uten å spørre griske Trond først.

Jeg forstår forbudet mot spill vha kredittkort. Rett og slett fordi det var en mulighet for at spillere kunne snike seg unna regningen. Det har jeg liten sans for og forstår at banker og kredittkortselskap vil sikre seg. At bankene applauderer dette tiltaket også, forundrer meg.

Hvordan jeg disponerer innholdet på min bankkonto er opp til meg. Det har ikke gått mange kronene til pokerspill, men det vil jeg bestemme selv. Jeg trenger ingen barnevakt. Spesielt ikke når den barnevakten heter Trond Giske.

Tronds bekymring for spillegalskap stikker ikke dypt. Ikke dypere enn at kommuner selv ikke får bestemme om de vil ha automater eller ikke. Statsautorisert spillegalskap er tydeligvis bedre enn privat. Men fordelen for Trond er at da får han reist rundt i landet og strødd enda flere kulturmidler med raus hånd som en annen big spender. Aldri så galt….

Hva blir det neste?

Pål Veidens kronikk i Aftenposten om den totale stat, har definitivt sin relevans.