Hit, men ikke lenger. 35 cm nysnø var nok.
Jeg har aldri helt forstått den sterke fascinasjonen for å mase seg til fjells når vårsola sprer sine livgivende stråler. Banning i timelange køer, klister alle andre steder enn under skia, for til slutt å bruke 3-4 timer på å spa frem hytta med innetemperatur på -5, er for selvpinere. Ikke meg.
Nå er det ikke noe stort problem, fordi jeg ikke har noen hytte på fjellet. Av forståelige grunner.
Nei, når våren har meldt sin komme, da er det sjøen som trekker. I opptil flere dager tydet været på at vi kunne få en tidlig vår. Derfor ble påsketuren lagt til Tjøme. For å kunne sitte i vannkanten, høre bølgene klukke sine lokkende toner mot stranden. La solen skinne sine D-vitaminer rett på kroppen og prise våren.
Langfredag morgen ante jeg at dette kunne bli noe annerledes enn ventet. Turen ned E-18 ble tilbragt i kolonnekjøring. Problemet var at brøytebilen var bakerst. 100 km/t-skiltene virket noe overdimensjonert der vi sneglet oss avgårde i 40.
Siden det ikker er vanlig med å tilbringe vinterferier på Tjøme, så er det heller ikke vanlig å brøyte hytteveien. Så plutselig var det bråstopp. Uten børstraktor med trekk på alle hjul, var det ikke mulig å komme videre. Bilen ble hensatt på nærmeste parkeringsplass og det ble noen kilometers gange med bagasje. Som til hvilken som helst annen fjellhytte.
Og det snødde og blåste hele langfredag. Ikke noe kos i vannkanten med en duggfrisk en. Istedet ble det peiskos og snømåking.
Det var snøfnugget som fikk begeret til å renne over. Jeg går i kompaniskap med Vampus og avlyser hele klimakrisen. Her maser man med global oppvarming og verdens snarlige undergang og så får vi vinterens kaldeste natt og 35 cm nysnø på Tjøme. Midt i påskeferien. Glem det! Neste år tar jeg med skiene og reiser til Bali.
