I Dagbladet 30. mai tar han til motmæle mot Marie Simonsen og andre som har kritisert ham. Det er interessant å lese hans viktigste grunner til at kommersiell politisk TV-reklame vil svekke demokratiet og ytringsfriheten i Norge:
1. Vi vil få en sterk kostnadsspiral i politikken. Penger til TV-kampanjer blir enormt viktig. Partiene blir mer avhengige av pengegaver, med risiko for at dette blir mer avgjørende for partienes standpunkter.
Dette kunne Giske på en enkel måte unngått. Selv om han aksepterte dommen fra EMD, kunne han legge sterke begrensninger på både frekvens og kostnader. Men han har et poeng når det gjelder risiko for at pengegaver er avgjørende for partienes standpunkter.
Det finnes knapt noen politiske miljøer som over tid har bidratt med mer penger enn det LO har bevilget til Ap. Og at de har bidratt til partienes standpunkter, fikk vi ett godt eksempel på ved siste LO-kongress. Da gjorde Jens Stoltenberg opp regnskap med vert. Han hadde med seg 24 sider som viste at han hadde innfridd 57 av de 58 kravene som LO hadde stilt.
Så hvis Giske er så redd for at store pengegaver skal rokke ved partienes evt. uavhengighet, bør han foreslå et tak på hvor mye privatpersoner, bedrifter eller organisasjoner kan gi. Kanskje 100 000 er passe stort?
2. Mer av politikernes tid må gå til pengeinnsamling. I land med liberaliserte reklameregler bruker folkevalgte mye tid på dette, tid som burde vært brukt på å ivareta velgernes interesser og forbedre samfunnet.Nå kunne jeg vært flåsete og kommentert at det er mange som hadde vært fornøyd med at politikerne hadde brukt tiden på pengeinnsamling, men dersom Giske hadde fulgt mitt råd under punkt 1, så er ikke dette noe poeng.
3. Viktigst av alt: De med mest penger får et enda sterkere overtak ikke bare i politikken og i dragkampen mellom partiene, men også i andre tilfeller. For eksempel vil oljeselskapene fullstendig kunne overkjøre miljøbevegelsen med TV-kampanjer om oljeboring i ulike områder.
Tja, det er stort samme argumentene som over. Men eksemplet med oljeselskapene er dårlig. Oljeselskapene er langt smartere enn som så. Jeg tviler på at noen oljeselskap hadde brukt mange kronene på politisk TV-reklame om oljeboring i nord, f.eks.
De ville brukt de på et område som overhodet ikke har restriksjoner verken på penger eller innflytelse: Lobbying. Dette har selskapene gjort i mange år. De vet hvilke knapper de skal trykke på og ville være direkte dumme om de i stedet brukte millioner på tv-reklame.
Men som sagt. Dette kunne Giske regulert både når det gjelder penger og frekvens. Samtidig er det paradoksalt nok en liten politisk aktør som har bidratt til at saken har havnet hos EMD, lille Pensjonistpartiet. Giskes reklameforbud rammer både store og små.
I tillegg mener Giske at politisk reklame vil bidra til en forflating av debatten og svekke den politiske kulturen. Fordi negativ TV-kampanje er mer effektiv enn presentasjon av egen politikk. Now we are talking. Dette kan Giske noe om. For de som lurer på hva han mener anbefaler jeg å følge med på følgende program: DagsnyttAtten, Tabloid og RedaksjonEn.
Men dersom politiske reklame på TV var blitt godkjent, så ville reklamen både vært underlagt redaksjonell vurdering samt markedsføringsloven. På Frikanalen mangler begge deler.
Prokuratorknepene som Giske har tydd til er at han som eier og generalforsamling går inn i NRKs programarbeid og endrer NRK-plakaten. Dette får heldigvis liten virkning fordi vi har en kringkastingssjef som ikke ønsker en over-redaktør.
Det andre knepet er Frikanalen. Der har Giske kjøpt politiske tv-reklame for 10 millioner. Men nå uten redaksjonell og markedsføringsmessig kontroll. Og alle får. Vigrid og Norgesdemokratene og hva de heter alle sammen.
At Giske i tillegg tar opp spørsmålet om hvor demokratisk EMD er:
«Det er jammen meg et godt spørsmål, rent prinsipielt, om sju dommere fra Strasbourg, fra Aserbadsjan og seks andre land, vet bedre hvordan ytringsfriheten i Norge ivaretas enn det Stortingsflertallet gjør.»
viser bare hvor store problemer han har med å forsvare sin handlinger. Men dette utsagnet skal jeg ta i en egen bloggpost som kommer like etter denne. Som handler om rettstat versus politikk.
Det er tragisk å se en statsråd ty til de midlene han har gjort. Det er samtidig noe skremmende. Det er vanligvis ikke problematisk for meg at politikere bruker den makten de har. Men brukt på denne måten og med en slik arroganse, er ikke noe vakkert syn.
