Tragedien i flere akter, også kalt Nasjonalmusèet for kunst, arkitektur og design viser med all tydelighet at organiseringen av denne type virksomheter er feil. Staten ved kulturministeren betaler gildet, men har på papiret ikke innflytelse over resultatet. Det blir en liksomløsning.
Jeg er ikke sterk tilhenger av statlig styring, men i tilfeller der staten i prinsippet står for alt, må de også styre slik at felleskapets penger ikke sløses på tull og tøys og etterlønn til direktører.
Nasjonalmuseet er organisert som en stiftelse og ledes av et styre. Styret har 7 representanter og 5 av disse velges av et valgorgan. I valgorganet har staten 3 av 7 representanter. Med andre ord. Man betaler hele gildet, men har ikke styringen. Bortsett fra når det går så galt at en inkompetent styreformann ikke har noe annet valg enn å gå til Store Far for bistand.
Nasjonalmuseet skal bygge nytt for milliarder. I den stand museet er nå, burde det ikke bygge for 1 million uten støttekontaker. Les dagens grøsser, rapporten fra Arbeidsforskningsinstituttet. (Kan lastes ned her).
Stiftelsesformen viser sin utilstrekkelighet med en organisasjon som er i full oppløsning. Det eneste logiske er at all makt overføres til kulturdepartementet. Man kan ikke sitte med det overordnede ansvaret og bevilge millionbeløp uten avgjørende innflytelse. Follow the money. Og til styreformannen. Ikke noe snikk snakk, Bjellands avgang takk.
Det finnes flere misfostre blant statens organisasjoner. Helseforetakene er blant disse. Jeg kommer tilbake til det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar