Stortinget, twitter og folkeskikk

Stortingsrepresentanter får kritikk for at de kommuniserer med sine undersåtter, mens trontalen pågår.

Det er mangel på god folkeskikk, mener professor og twitterskeptiker, professor Anders Todal Jenssen:

- Det er ikke mye inspirerende for den som har ordet hvis alle sitter og fikler med mobilene sine. Spørsmålet er om det er god møteskikk å signalisere så tydelig at man er lite interessert i det som skjer på talerstolen, sier han.

Jeg synes det er en sunn reaksjon på alt den ferdigtygde grauten som stortinget må igjennom. Improvisasjonen og de gode replikkene er ofret på forutsigbarheten og kjedelighetens alter.

Derfor er det helt i orden at Erna og andre politikere sender sine umiddelbare reaksjoner til folket.

Men professor Todal Jenssen burde kunne sin stortingshistorie. En av det mest markante politikere var Carl Joachim Hambro. Og var kjent for sin enorme effektivitet. Han fulgte debatten med falkeblikk og slo ned på ethvert avvik fra stortingets reglement. Samtidig som han drev oversettelse av franske bøker til norsk. Og ingen stilte spørsmålet om "folkeskikk"

Johan Nygårdsvold som var stortingspresident en kort periode, klagde han på at han ble trett av å skulle følge debatten påpasselig hele tiden. Om Hambro sa han:

"Men når Hambro er på stolen, oversetter han en bok, mens han leder samtidig møtet meget bedre enn jeg gjør det, og han er ikke det minste trett når han går ned"

Kilde: "C. J. Hambro - Liv og drøm (Johan Hambro)

Så kan man jo undre på om ikke Hambro hadde twittret i tillegg om han hadde muligheten.

Blame it on twitter

Nettsamfunn fordummer politikken. Det er valgforsker Anders Todahl Jenssens påstand. Gjør de det? Neppe.

Bakgrunnen for Todahl Jenssens utspill er noen utspill på Twitter mellom Liv Signe Navarsete og Frps generalsekretær Geir Almåsvold Moe.

Eit «sjølvmordsprosjekt», kalla samferdsleminister Liv Signe Navarsete det, å stemme på FrP, då dei raudgrøne la fram sin seiersoppskrift før stortingsvalet.

Generalsekretær Geir Almåsvold Mo i FrP reagerte raskt på si side på nettforumet Twitter. «Skulle jeg lagt meg på samme nivå burde jeg vel titulert henne som morder som ikke sørger for bedre veier i hjembygda en gang...», skreiv han.

Nå skal det sies av begge to er sogninger og om vi skal høre på en vel så kjent mann fra de trakter, Einar Førde, så er dette helt normalt sogninger imellom. Han sa bl. a.:

«Du veit eg kjem frå den delen av landet kor det ikkje er noko som heiter høvisk tale. Det dreiar seg om grader av sjikane.»

som sunnfjording, kan jeg underskrive på det.

Men tilbake til Todahl Jenssens kommentar. Problemet mener han, at det på nettsamfunn er fort gjort å legge ut noe uten å tenke seg om.

Altså når en politiker snakker rett fra levra, så er det ikke politikeren som er problemet, men det medium h*n bruker?

Todal Jenssen tar feil. Twitter og andre nettsamfunn som Facebook har åpnet opp for at politikere kan ha en direkte dialog med sine lesere/velgere. Det er ikke fordummende, men en utvikling av demokratiet. Hvis budskapet blir dumt, er det ikke nettsamfunnet det er noe galt med. Men avsenderen. Politikeren.

Problemet i dag er heller de lag med filtere som politikerenes budskap går igjennom.

Først har man en masse medierådgivere til disposisjon. Disse skal veie hvert ord på gullvekt. Hvordan vil budskapet oppfattes. I hvilket lys vil politikeren fremstå nå? Hvem er det rettet mot? Hva kan vi oppnå? Det er ikke uten grunn antall politiske rådgivere og medierådgivere har formert seg med en kanins fart i regjeringsapparatet. Det er mulig at det har hindret politikere i å si dumme ting. Men det har også fjernet dem fra det folket de representerer.

I tillegg kommer også det redaksjonelle filteret som massemediene står for. Der velger og vinkles det også.

Derfor blir det helt feil å angripe nettsamfunnet for at en politiker eller to blåser ut i full offentlighet. Det viser et mer ekte bilde av personen. Ikke en rådgiverretusjert perfekt image. Det betyr ikke at man ikke skal engasjere hjernen før munnen eller tastaturet aktiveres.

Vi vil gjerne krype litt under huden på mennesket bak masken. Det betyr ikke at de må være private, men gjerne personlige. Det er den nye hverdagen.

Vi avslører fort hvem som er ekte på nettmedier. Hvem som har en personlig stil og hvem som fortsatt filtrerer budskapet gjennom rådgivermafiaan. Derfor får en person som Bård Vegard Solhjell kreditt. Ikke bare blant sine egne. Men også fra meg. Som neppe kommer til å stemme SV.