Ingen analytiker, nei

Arne Strand slår knallhardt tilbake. Og avfeier min kritikk av hans og andre kommentatorers opptreden i Maria Amelie-saken kontant i dagens Klassekampen (Strands komm ikke på nett):

Denne saken griper rett inn i norsk asylpolitikk, og vi har hatt nok analyser av dette sier Dagsavisen-redaktør Arne Strand som svar på kritikken fra Knut Johannessen. 

Og så legger Strand debatten død med stjerneargumentet:

- Johannessen er ikke noen analytiker, og har inntatt et klart standpunkt i saken. 

Jeg skal skrive første del av setningen 100 ganger på tavla, for Strand har rett. Jeg er ingen analytiker. Men han tar også feil.

Ikke noe forsøk fra Strands side på å diskutere innholdet i kritikken, kun en kontant avvisning. Ingen tvil, ingen antydning til refleksjon over egne bidrag.

Nei, jeg er ingen analytiker hvis det er en beskyttet tittel når det gjelder å vurdere norsk politikk. Jeg mangler den formelle utdannelsen som gjør at man kan hente svennebrevet i Politisk analyse.

Jeg har ikke vært statssekretær. Jeg har ikke min daglige gange i Stortingskantina og er heller ikke på fornavn med Jens og Erna. Jeg får ikke en gang betalt for det jeg skriver. Ikke en krone i statsstøtte en gang.  Altså en sann amatør. Så da er jeg visstnok diskvalifisert til enhver fornuftig vurdering av norsk politikk. Arne Strand har nok rett i det. Du må'kke komme her og komme her.  Jeg får heller vurdere rosablogging.

Men han tar feil når han sier at jeg har inntatt et klart standpunkt i saken. Jeg har ikke på noe tidspunkt flagget mine meninger eller standpunkt. I motsetning til Strand. I så fall bør han lese det jeg har skrevet en gang til. Og om jeg hadde et standpunkt, ville jeg ikke "overfalt" en statssekretær i beste sendetid med standpunktene mine. Men akkurat det var en seervinner iflg Strand. Så da så.

Men i et relativt langt yrkesliv har jeg både lært og brukt mye analyse. Og har stort sett hatt størst utbytte av den når jeg har samlet inn mye fakta, gått gjennom det og forsøkt å skille mellom viktig og uviktig. Da får man ofte et godt ståsted for vurderinger. Og jeg har også lært at analysen blir mest treffsikker når jeg legger mine egne meninger og følelser til side. Rett og slett distanserer meg litt fra det som skal vurderes.

Men analyser er ikke fasit, så kanskje det er jeg som tar feil i vurderingen av de politiske kommentatorene også? Måtte jeg bare få litt av Arne Strands evne til ikke å ta feil.


Se også bloggposten: Blues for kommentatoriatet.

Blues for kommentatoriatet

Politikk er fascinerende. Jeg tilstår gjerne at det politiske spillet opptar meg. Sannsynligvis over snittet Derfor følger jeg med stor interesse både kommentarer og analyser. Det har vært god anledning til det siste uke i forbindelse med Madina Salamova/Marie Amelie-saken .

Men en stigende undring har meldt seg. Mange av analysene fra politiske kommentatorer har vært direkte dårlige.  Og i særklasse dårligst synes jeg VGs Elisabeth Skarsbø Moen og Dagsavisens Arne Strand har vært. For ordens skyld, så skiller jeg hva kommentatorene mener og hva de analyserer. Og deres meninger skal jeg la ligge. Men når jeg leser dette, undres jeg på om meningene og følelsene overstyrer analysen. I så fall skal man ikke forsøke seg på begge deler samtidig.

I Dagsnytt Atten 13. januar kommenterer Skarsbø Moen og Kyrre Nakkim situasjonen: Hele innslaget kan sees her.

ESM: Dette er totalt katastrofalt og jeg spår et enormt ras på meningsmålingene etter det her

At hun i samme program spår at regjeringen tapte valget er vanskelig å motbevise da hun ikke bare koblet det til denne saken, men flere. Og det kan godt være at det går i oppfyllelse i 2013. Men ikke på grunn av Madina Salamova.

Arne Strands rabiate opptreden i Aktuelt 18/1 har jeg arkivert i klassikerserien min. Gikk du glipp av den, kan den anbefales. Det illustrerer hvor galt det kan gå for en politisk kommentator som blander kortene. Spesielt sekvensen fra 24:40 ut i sendingen,  er legendarisk.

"En statsminister må høre på hva folket mener. En statsminister kan ikke bare ture frem med sin egen vilje og ikke lytte til folkemeningen. Slike statsministre har vi ikke hatt her i landet i fredstid"

Det virker som om Arne Strand egentlig mener er at Jens må lytte til folkemeningen når den mener det samme som han.

Jeg deltok i en del ordvekslinger på twitter om saken både med Skarsbø Moen og andre og hadde rett og slett problemer med å forstå bakgrunnen for analysene. Hva var det som gikk så galt for dem?

Medietrykket
Det generelle mediatrykket ble voldsomt. Som Skarsbø Moen i sin blogg skriver:

"Uansett hva slags parti folk stemmer, er det slike innvandrere som Maria Amelie vi vil ha. Høyt utdannet, flytende i norsk og med norsk kjæreste, norske venner. Hun er norsk.
Da Maria Amelie sto frem med sin fortelling, vant hun umiddelbart nordmenns hjerter. Hun fikk mange til å se at bak statistikken over ulovlige innvandrere finnes det mennesker vi kjenner oss igjen i.  En ulovlig innvandrer er ikke bare en som slenger langs Akerselva og selger hasj. Det er også en ung kvinne som systematisk og målbevisst har blitt norsk."

Det var altså en av "våre". Og mange av de som ønsker å endre norsk asylpolitikk kastet seg på bølgen. Taleføre, kjente personer med lett tilgang til media, frontet saken. Det ble ganske enkelt mye Møllers Tran. Og selv om tran er sunt, ble det for mye.

Jeg synes Sven Egil Omdal bommer litt i kommentaren sin når han forsøker å argumentere for at dette egentlig ble ganske balansert. Harald Stanghelle er langt mer treffsikker i sin vurdering. Det ble en forelskelse. Og de som har vært forelsket vet hva det kan gjøre med dømmekraften.

Folkemeningen
Det er underlig at politiske kommentatorer tolker noen tusen mennesker i fakkeltog + en Facebookside med mange tilhengere som uttrykk for folkemeningen. Joda, tilhengerne av Maria Amelie på Facebook fikk fort mange tilhengere. I skrivendes stund over 90 000. Men sosiale medier lever litt sitt eget liv og det er nok ikke alle som har signert selv. Det er veldig enkelt og ofte lite gjennomtenkt å klikke seg til støtte.  Og hvis man mener at 90 000 er nok til at "folkemeningen" må telle, hva da med "Protestaksjonen mot bensinpriser"? De fikk veldig fort over 100 000 medlemmer. Jeg har ikke sett Arne Strand ta til orde for at Jens må lytte til folkemeningen og sette ned bensinprisene.

Å ta denne type meninger til inntekt for en politisk endring er omtrent like seriøst som å tro at Holmgangs "meningsmålinger" representerte folkemeningen. 

Kanskje de ble forledet av meningsmålinger. De første som kom viste jo til sterk støtte for Madina/Maria. Men etterhvert som saken vokste i omtale og nyanser viste neste måling at støtten kanskje ikke var så sterk allikevel. For å si det med Ibsen i "En folkefiende":

"Opinionen er en overmåte variabel ting". 

Og når VG på lederplass lørdag brukte Maria Amelies rette navn: Madina Salamova var det et dårlig signal om at vinden hadde snudd. Det var jo stort sett bare Trygve Hegnar som hadde gjort det så langt.

Det politiske landskapet hadde jo ikke endret seg særlig. Jens Stoltenberg visste utmerket godt at han hadde ryggdekning for sitt prinsipielle syn. For det første ble han og Ap enda større bror i regjeringssamarbeidet ved valget i 2009. Og Aps asylpolitikk bidro til at SV tok dissens. Og de fikk ikke plass til sin politikk i Soria Moria2. I tillegg hadde velgerne bidratt til at den samlede oppslutningen om en streng asylkpolitikk var på ca. 80%. Selv en Askepotthistorie kunne ikke rokke vesentlig med det.

At SV i en slik situasjon valgte å gå høyt ut,  er også en gåte. En bedre demonstrasjon av sin utilstrekkelighet kunne de ikke gjøre. At de ønsket å plage seg selv ved å minne velgerne på at i asylpolitikk har de null innflytelse, er på grensen til sado-masochistisk opptreden. Og den ytterste tynne livlina som Jens kastet ut, ble ganske pinlig for partiet da hovedpersonen selv uttrykte sin skuffelse.

Hvorfor ikke Skarsbø Moen, Strand og andre kommentatorer tok de politiske realiteter med i sine analyser, er en gåte. (Ett hederlig unntak som jeg registrerte var Dagbladets Marie Simonsen. Hun hadde ikke store problemer med å skille meninger og analyse i saken) Det tyder på at de andre misoppfattet situasjonen eller at de var så farget av sine egne meninger og følelser at de ikke ville se det opplagte. Eller en kjettersk tanke: Ønske om å vise litt av sin makt? På meg virker det i overkant furtent når Skarsbø Moen legger ut følgende twittermelding:

VG har jo i tillegg til Skarsbø Moen også Kløftas trompet: Eirik Mosveen i sin kommentatorstall. Hans invektivfulle kommentarer begynner også å miste sin sjarm og informasjonsverdi. Han slakter og spiser statsråder til frokost, men merkelig nok, sitter de på taburettene ennå. Det er grenser for hvor lenge man kan rope Ulv! Ulv! og bli tatt seriøst.

Om det kan være en liten trøst for de politiske kommentatorer, så står det ikke særlig bedre til hos de som lever av å gi politikere råd om hvordan de bør kommuniserer. Jarle Aabø er en mann som sjelden snakker i små bokstaver og innskutte bisetninger. Heller ikke i denne saken:

- Regjeringen er nær ved å begå et omdømmemesseig selvmord som får monstermaster og afghanske tepper til å blekne, sier informasjonsrådgiver Jarle Aabø til Kampanje.

Han har aldri før sett en aksjon vokse seg så massiv så raskt. Den største støttesiden til Maria Amelie på Facebook ble opprettet i går kveld, og har allerede over 28.000 medlemmer.

- Saken har eksplodert, og det skylder en monsterbølge av sympati for Maria over hele Norge. Regjeringen har allerede mistet informasjonskontroll over saken, sier Aabø.

Sigurd Grytten fra Burson-Marsteller som også har fartstid fra politikken, har gjort hjemmeleksa og går ikke i samme fella som Aabø og Elizabeth Hartman.


Det som bekymrer meg er at disse kommentatorene går fra studio til studio for å veilede oss i de politiske irrganger. De har relativt stor makt og autoritet i kraft av sin stilling og den påvirkning mediene har.  Det burde de kanskje ikke hatt.

Oppdatert 25.01. kl. 0910:
Klassekampen fulgte opp denne posten med et intervju med meg i går. Morsomt at vi bloggere også får komme til med synspunkter.

Oppdatert 28.01.kl. 0845:
Dessverre er jeg et svakt menneske som ikke kan dy seg. Jeg må bare strø litt salt i noen kommentatorsår. Det ser ikke ut til å bli et ras på meningsmålingene for Ap. Ikke om denne blir representativt: Ap frem 3,3 prosentpoeng.

Pisken

Opposisjonen har endelig hatt noen morsomme dager i Stortinget. Det får være trøsten når det realpolitiske utbyttet er like magert som vanlig.

Jens Stoltenberg har utvist et politisk skjønn som ikke hadde gitt ham en bestått svenneprøve. Samtidig som han har slitt med to koalisjonskamerater som ikke har forstått forskjellen på å regjere og være i opposisjon. Det får jo bli hans problem.

Jeg er mer bekymret for langtidhukommelsen hos opposisjonen. Og da i særdeleshet Høyre. Og når det kommer utsagn som:

- Det parlamentariske demokratiet er satt ut av spill, sa Høyres finanspolitiske talsmann Jan Tore Sanner.

får det meg til å undres. I likhet med Arbeiderpartiet, har Høyre en særdeles sterk styring av sine representanter. Pisken er fremme rett som det er. Vi har sett det i mange viktige saker. Utbyggingen av Gardermoen f. eks. For som Erna sier:

– Vi har ikke tradisjon i Høyre for å slippe folk løs, særlig ikke i Europa-spørsmål, sier Solberg til NTB. 

Det er lang tradisjon for dette i Høyre.Selv om det kan ha vært unntak. Det sies at Svenn Stray ledet stortingsgruppa etter løsgjengerloven, Kåre Willoch praktiserte den militære straffelov mens Jo Benkow holdt seg til Lov om sosial omsorg. Jeg tror nok den Willochske eksersis har vært mest framtredende.


Men om Sanners utspill bærer bud om nye toner i Høyre er det spennende. Ikke minst for oss som er motstandere av Datalagringsdirektivet. Da får vi se om Høyre vil sette det parlamentariske demokratiet ut av spill.

Blame it on twitter

Nettsamfunn fordummer politikken. Det er valgforsker Anders Todahl Jenssens påstand. Gjør de det? Neppe.

Bakgrunnen for Todahl Jenssens utspill er noen utspill på Twitter mellom Liv Signe Navarsete og Frps generalsekretær Geir Almåsvold Moe.

Eit «sjølvmordsprosjekt», kalla samferdsleminister Liv Signe Navarsete det, å stemme på FrP, då dei raudgrøne la fram sin seiersoppskrift før stortingsvalet.

Generalsekretær Geir Almåsvold Mo i FrP reagerte raskt på si side på nettforumet Twitter. «Skulle jeg lagt meg på samme nivå burde jeg vel titulert henne som morder som ikke sørger for bedre veier i hjembygda en gang...», skreiv han.

Nå skal det sies av begge to er sogninger og om vi skal høre på en vel så kjent mann fra de trakter, Einar Førde, så er dette helt normalt sogninger imellom. Han sa bl. a.:

«Du veit eg kjem frå den delen av landet kor det ikkje er noko som heiter høvisk tale. Det dreiar seg om grader av sjikane.»

som sunnfjording, kan jeg underskrive på det.

Men tilbake til Todahl Jenssens kommentar. Problemet mener han, at det på nettsamfunn er fort gjort å legge ut noe uten å tenke seg om.

Altså når en politiker snakker rett fra levra, så er det ikke politikeren som er problemet, men det medium h*n bruker?

Todal Jenssen tar feil. Twitter og andre nettsamfunn som Facebook har åpnet opp for at politikere kan ha en direkte dialog med sine lesere/velgere. Det er ikke fordummende, men en utvikling av demokratiet. Hvis budskapet blir dumt, er det ikke nettsamfunnet det er noe galt med. Men avsenderen. Politikeren.

Problemet i dag er heller de lag med filtere som politikerenes budskap går igjennom.

Først har man en masse medierådgivere til disposisjon. Disse skal veie hvert ord på gullvekt. Hvordan vil budskapet oppfattes. I hvilket lys vil politikeren fremstå nå? Hvem er det rettet mot? Hva kan vi oppnå? Det er ikke uten grunn antall politiske rådgivere og medierådgivere har formert seg med en kanins fart i regjeringsapparatet. Det er mulig at det har hindret politikere i å si dumme ting. Men det har også fjernet dem fra det folket de representerer.

I tillegg kommer også det redaksjonelle filteret som massemediene står for. Der velger og vinkles det også.

Derfor blir det helt feil å angripe nettsamfunnet for at en politiker eller to blåser ut i full offentlighet. Det viser et mer ekte bilde av personen. Ikke en rådgiverretusjert perfekt image. Det betyr ikke at man ikke skal engasjere hjernen før munnen eller tastaturet aktiveres.

Vi vil gjerne krype litt under huden på mennesket bak masken. Det betyr ikke at de må være private, men gjerne personlige. Det er den nye hverdagen.

Vi avslører fort hvem som er ekte på nettmedier. Hvem som har en personlig stil og hvem som fortsatt filtrerer budskapet gjennom rådgivermafiaan. Derfor får en person som Bård Vegard Solhjell kreditt. Ikke bare blant sine egne. Men også fra meg. Som neppe kommer til å stemme SV.

Supperåd

Kristin Halvorsen har utnevnt et supperåd. Også kalt finanskriseutvalg. De skal i tiden frem til 31.12.2010 å se på den norske finansmarkedsreguleringen i lys av finanskrisen, årsaker til den internasjonale finanskrisen, og hvordan denne har virket inn på det norske finansmarkedet. I følge departementet.


Det er i sannhet et utvalg med stor bredde som er rekruttert:

Sammensetning av utvalget

Leder:
Daglig leder v/Fafo: Jon Hippe Oslo

Andre medlemmer:
Sjefsjurist Cecilie Ask Oslo
Forbundsleder Jorunn Berland Bergen
Ekspedisjonssjef Jan Bjørland Oslo
Professor Per Christiansen Tromsø
Direktør Randi Flesland Oslo
Områdedirektør Kristin Gulbrandsen Oslo
Avdelingsdirektør Ingebjørg Harto Oslo
Professor Thore Johnsen Bergen
Professor Lars Jonung, Brussel/Stockholm
Cand. oecon Tore Lindholt Skedsmo
Siviløkonom Bente Rathe Trondheim
Sjeføkonom Stein Reegård Bærum
Professor Erik Reinert Tjøme
Forsker Bent Sofus Tranøy Bærum
Professor Karen Helene Ulltveit-Moe Bærum

Her skal det nok bli noen dissenser og avvikende konklusjoner. Men det er ikke så farlig. For utvalget skal ikke komme forslag til konkrete regelverksendringer. Kanskje like greitt. Og når utvalget er ferdig, husker vi nok knapt at vi hadde en finanskrise.

Men det kan bli noen fine studieturer.

Og skulle møtene bli for kjedelige, foreslår jeg at de hilser på det originale supperådet:



Lykke til!

Kommentariatets klarsyn

De politiske kommentatorene skal være våre tolker i det politiske landskap. De hentes inn av media for å fortelle Ola og Kari Nordmann hva politikerene egentlig mener.

Som når Sylvia Brustad sier "etter en samlet vurdering", så betyr det at

"Det er 4 måneder igjen til valget. Vi tåler ikke at denne saken ruller lengre. Regjeringen har en dårlig sak, så vi velger å legge oss flate. Og satser på at folket har glemt saken om noen måneder"

Eksemplene kunne vært mange flere.

Torbjørn Røe-Isaksen og Audun Lysbakken gikk til frontalangrep på det de kalte Kommentariatets diktatur:

Kommentariatets diktatur oppstår når kommentatorene skal tolke stadig flere innslag på TV og radio, og til slutt komme med innslagets fasit. Spørsmålene de får er gjerne av typen: «Politisk redaktør Kyrre Nakkim, hva er det Lars Sponheim ønsker å oppnå med dette utspillet?». Og Mini svarer villig vekk, slik at ingen er i tvil om at han har fri tilgang til Lars Sponheims innerste tanker.

Og kommentariatet slo tilbake. Liktærne var mange og ømme. Blant andre hos Arne Strand som kalte det Gammelt oppgulp.

Etter hvert har kommentaren fått en bred plass i avisene og i etermediene. Reportasjens oppgave er å beskrive. Kommentarens jobb er å analysere, forklare og konkludere. Hvem påvirker hva? Hvorfor skjer det som skjer? Hva blir konsekvensene? I en stadig mer uoversiktlig politisk virkelighet er det avgjørende at kompetente kommentatorer stiller slike spørsmål og gir svar.

Dette er interessant. Man forutsetter at det store gross av folket ikke er i stand til å vurdere det de ser og reflektere over det. Kanskje han har rett? Men det gav meg inspirasjon til å ettergå Arne Strand i hans analyser og konklusjoner. Fordi det er så mye å velge i, skal jeg konsentrere det til Aker-saken. Og for all del. Dette er ikke et forsøk på å dukke Arne Strand spesielt. Det kunne vært nesten hvilken som helst kommentator.

Jeg leser Strand med stor interesse. Hans bakgrunn fra både presse og regjering er interessant. Som veskebærer (statssekretær) for Gro på 80-tallet har han gode kontakter og innsikt.

Noen ganger blir jeg forbanna, andre ganger oppgitt, ofte lattermild, men av og til nikkende til en god analyse. I stilen ligner han på en gammel krafthopper. Han som gikk knallhardt ut, høyt over kulen, gikk langt ned i bakken, men landet ikke alltid når han skulle og gikk på trynet.

Vi kan ta det kronologisk:

7. april: Staten lurt trill rundt

Kjell Inge Røkke ble sittende igjen med en pen gevinst. Næringsminister Sylvia Brustad ble sittende med skjegget i postkassa. Slik kunne hun ikke bli sittende lenge. I går gikk det opp for henne at granskningen av affæren ikke kunne overlates til Røkke-folkene. Da risikerte hun å bli rundlurt på nytt. Nå skal et uavhengig utvalg granske saken. Brustad vil til bunns i Røkke-saken før saken trekker henne til bunns.

8. april: Kan ha lurt seg selv

Sylvia Brustad lover at påsken ikke skal stanse granskningen av salget mellom Røkkes Aker og Aker Solutions. Det lover ikke godt for Kjell Inge Røkke. Salget hans henger i en tynn tråd. Har han svin på skogen, vil granskerne fange dem i løpet av kort tid. Næringsministeren er ute etter å nullstille salget og eventuelt inngå en ny avtale. Brustad føler seg lurt. Hvis Røkke er politisk klok, finner han en ordning med staten. Den politiske gjengen han har samlet rundt seg, bør kunne fortelle ham at en næringslivstopp aldri kan vinne en krig med regjeringen.

14. april: Røkkegate:

Denne gangen har Kjell Inge Røkke tatt seg vann over hodet. Salget av fem selskaper fra Aker som Røkke eier, til Aker Solutions som han eier sammen med staten og Wallenberg-sfæren, kan bli hans «Røkkegate». En kamp mot Stoltenberg, Stortinget og Wallenberg kommer Røkke til å tape. Han må bli enig med staten og svenskene om en ny avtale hvis han skal overleve denne krigen.

15. april: Imperiet slår tilbake:

Røkkes krig mot regjeringen er uvirkelig som en science fiction-film. Men i motsetning til «Star Wars» fra 1980-tallet – «Imperiet slår tilbake» – er denne krigen barsk norsk virkelighet med Røkke i rollen som den onde Darth Vader. I filmserien gikk det bra til slutt. Darth Vader måtte bite i gresset. Det tror jeg også Røkke gjør til slutt, men først skal kampen kjempes til the bitter end.

17. april: Kamp på liv og død

Røkkes vei mot Aker-toppen er ikke som Askeladdens vei mot Soria Moria. Veien er strødd med overkjørte næringslivstopper og rasende aksjonærer. Røkke er en mester i å snu seg slik at han selv kommer best ut. Denne gangen kan han ha møtt sin overmann i Jens Stoltenberg. Det vil svi. Ikke bare økonomisk, men også for Røkkes ettermæle.

18. april. Sikter mot høstens valg:

En langvarig krig med Røkke vil bli sett på av velgerne som en svakhet og mangel på handlekraft. Statsminister Stoltenberg bør derfor riste av seg Røkke på en måte som ikke etterlater noen tvil om at staten har fått viljen sin. Det vil være en skandale hvis landets regjering, som står ansvarlig overfor Stortinget, taper en kamp med en privatperson om forvaltningen av folks skattepenger.

23. april. Bøllete oppgjør med Brustad

Dette har nå utviklet seg til et oppgjør mellom Røkke og Brustad. Hvis den kommende uavhengige gjennomgangen viser at Røkke har rett, at han og Aker ikke har gjort noe galt, at salgsprisen er riktig og prosessen juridisk vanntett, går regjeringen på et dramatisk nederlag. Næringsministerens jobb henger da i en tynn tråd.

25. april. Brustad på vikende front:

De fleste trodde at regjeringen og næringsminister Sylvia Brustad ikke kunne tape en krig med en privatperson. Kjell Inge Røkke er riktignok mektig, ja, en av de mektigste i landet, men at han skulle gå seirende ut av det tøffeste oppgjøret mellom politikk og næringsliv på lange tider, det hadde i alle fall ikke jeg trodd. Men det er i ferd med å skje. Salget vil ikke bli nullstilt, slik regjeringen krevde, men prisen blir trolig justert.

12. mai. Røkke seiret på alle fronter:

Vi som av og til kritiserer Røkke for hans tøffe forretningsmetoder – som hovedregel overkjører Røkke sine minoritetsaksjonærer – og som trodde at statsråden hadde noe å fare med, må kanskje tro om igjen i denne saken.

Nå vet jeg av erfaring at det er en risikosport å stole fullt og fast på statsråder og regjeringer. Men at en statsråd til de grader skulle gå seg vill som Brustad gjorde her, er likevel oppsiktsvekkende.

Dette var bare et utvalg sitater. De kunne vært flere og med litt andre vinkler. Men dette er altså en kommentator som daglig i sin spalte i Dagsavisen og ukentlig i radio og TV forteller oss hvordan vi skal tolke og forstå politikken. Strand gikk høyt ut over kulen, men jeg litt usikker på om han har landet ennå. Jeg er vel ikke direkte imponert over svevet.



Bloggposter realtert til Aker-saken:

Julaften kom tidlig i år
Gutteklubben Ugrei
Krim og quiz
Hallo i Aker - i alle kanaler
Total ydmykelse
Som bestilt

Vox direkte fra Aps landsmøte

Heldigvis sørger teknikken for at jeg slipper å være tilstede. Jeg har viktigere ting fore. Men som politisk interessert sørger jeg selvsagt for at mine lesere også kan følge med på hva Ap kan finne på av nye sprell. Det ligger ikke an til de store stridssakene, but who knows? Kanskje kommer Kjell Inge?

Spikersuppe

Både NRK og VG slår stort opp at Tor Mikkel Wara har gitt råd til både Frp og Politiets Fellesforbund. Det har vært kokt suppe på en spiker siden første dagsnyttsending via Politisk Kvarter via VGs nettsider til DagsnyttAtten. Hvilken skandale!

Jeg kan strekke meg til at Tor Mikkel Wara burde ha informert sine klienter om mulig interessekonflikt. Det var klønete håndtert.

Men når Høyre og Arbeiderpartiet finner sammen i felles fordømmelse, blir jeg bekymret. Spesielt når Lønning sammenligner dette med samrøret mellom LO og Ap.

- Dette kan minne om en miniutgave av forholdet mellom LO og Arbeiderpartiet, mener Lønning.

Den sammenligningen tyder på at også duksen Lønning kan ha en dårlig dag.

At Frp og PF får råd av samme rådgiver gir ingen grunn til å hente frem konspirasjonsteoriene. Men det gir anledning til å tenke mer prinsipielt. Med referanse til politisk tv-reklame. Trond Giskes kronargument mot, var at det ikke skulle være mulig for de med mest penger å kjøpe seg politisk innflytelse.

Ved å kjøpe seg tvtid, ville det vært helt åpent hvem som gjorde hva. Med det systemet vi har i dag, kan pengesterke organisasjoner og parti, kjøpe seg innflytelse gjennom lobbyister uten at vi vet hvem som er innblandet.

Dessverre har Stortinget stemt ned et forslag fra Venstre til å etablere lobbyregister. Et slikt register ville kunne gitt oss oversikt over hvem som forsøker å "kjøpe" seg innflytelse. Det synes ikke flertallet er ok. SV er lik seg. De ville ha register i opposisjon. I posisjon er de vingeklippet av Ap. Å kjøpe innflytelse i dølgsmål er ok. Å kjøpe politisk tv-reklame er ikke ok. Logikken er krystallklar. (For ordens skyld, jeg har ingen ting mot lobbyister, men jeg vil at det skal være åpent)

Professor Trond Nordby har forøvrig en kommentar jeg slutter meg til:

Professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Trond Nordby, mener at Wara-saken ikke er spesielt graverende.

– Dobbeltroller er det mange av. Det kan hende at denne saken setter fart i ønsket om et lobbyistregister, noe som ikke fins i dag, sier han til VG Nett.

Politisk innflytelse vs politisk tv-reklame

Jeg skal i hovedsak la Trond Giskes usedvanlige klønete forsøk på å stoppe politisk tv-reklame, ligge. Han forstår sikkert at han har en dårlig sak, når den eneste redaktøren som støtter ham, er Klassekampens Bjørgulv Braanen.

Det som er interessant er å se på noen av de begrunnelsene som brukes av Giske og andre motstandere. Første punkt er kanskje å ha klart for seg definisjonen:

Hva som menes med reklame fremgår av kringkastingslovens definisjon av reklame i § 1-1 fjerde ledd:

«Med reklame menes enhver form for markedsføring av en vare, tjeneste, sak eller idé mot betaling eller annen form for godtgjørelse. Med reklame menes også innslag i fjernsyn som har til formål å fremme kringkasterens egen virksomhet.»

Trond Giske er livredd for at dersom man åpner for politisk reklame-tv, så er det de med mest penger som vinner.

Argumentene for å opprettholde forbudet mot politisk fjernsynsreklame i St.meld. nr. 18 (2005-2006) er like relevante i dag. Fjernsynsreklame er dyrt. Små partier og organisasjoner uten sterke pengeinteresser i ryggen vil i liten grad ha økonomi til å kjøpe seg reklameplass. I praksis kan dette bety at bare noen få og finansielt sterke partier vil ha mulighet til å kjøpe seg politisk innflytelse gjennom fjernsynsreklame.

Men politisk tv-reklame er ikke bare for partier. Det er like relevant for organisasjoner eller bedrifter som vil kjøpe seg politisk innflytelse. Men disse ville sannsynligvis ikke kjøpt mange reklamesekundene. Hvorfor?

De har andre metoder. De kan f. eks. gå til et firma som lever av å påvirke politiske beslutninger. Som f. eks. Geelmuyden og Kiese. Hva de kan gjøre for en samfunnsaktør som ønsker politisk innflytelse kan de jo få fortelle selv. Sakset fra egne hjemmesider:

Bedrifter, organisasjoner, kommuner og andre interessenter ønsker å påvirke politiske beslutninger lokalt eller på nasjonalt plan. Det handler om rammevilkår, lovgivning, budsjetter og andre prioriteringer. Det er ikke lett å bli hørt, men det kan vi hjelpe deg med. Vi kjenner de forskjellige beslutningsprosesser, både de formelle og de uformelle. Vi kan politikk og embetsverk, og finner løsninger som er politisk mulige.

Vi vet mye om hvordan kommunikasjon på flere arenaer kan hjelpe deg til å få gjennomslag for dine saker. Vi bistår i research, strategi, alliansebygging, budskapsutforming, trening og bistand med å utvikle tiltak. Politisk gjennomslag handler om å sette dagsorden. Vi gjør deg i stand til å gjennomføre.

Rene ord for pengene. I dette tilfellet koster det mye penger. Beskjedenhet er ikke Hans Geelmyudens sterkeste side. Og de trenger ikke opptre i full offentlighet slik de ville måtte i en reklamefilm. At G&K også har (hatt) sterke bånd til Ap, kan kanskje forklar at de er så sterke motstandere av reklamefilm, så sterke at de kanskje ikke er så nøye med dokumentasjonen.

Sterke lobbyinteresser har ofte fått gjennomslag. Et kjent eksempel er utbyggingen av IT-Fornebu. Der landets ukronte lobbykonge fikk gjennomslag for sine mektige eiere.

Eller man kan bruke ett av de mest suksessfulle (men også omstridte) premissleverandører: Econ

Selskapet som i 20 år ble ledet av en av Jens Stoltenbergs nærmeste venner, Kjell Roland, leverte i samme perioden utredninger for den samme Stoltenberg. Da Jens var statssekretær i Miljøverndepartementet bestilte han analyser av sin venn. Da han gikk av i 1992, ble Jens styreformann i Econ. I 2002 het styreformannen Jonas Gahr Støre. "Det blir i familien". Kjell Roland som nå leder Norfund, var medlem av Kristiania Forum og Oljegruppa.

Brennpunkt i NRK tok for seg Econ og litt bakgrunnsinfo følger:

Debatt om Econ
Maktens midler
Nettverket

Se også Min tankesmie.no

Makt- og demokratiutredningen konkluderte slik i utredningen:

Den parlamentariske styringskjeden er svekket i alle ledd, valgkanalen er snevret inn, mens andre kanaler for deltakelse og påvirkning har videt seg ut. Den generelle politiske interessen er ikke redusert gjennom de siste tretti årene, men den kanaliseres i større grad gjennom saksrettede aksjoner og andre former for deltakelse enn partipolitikk og brede medlemsorganisasjoner.

Den nye organisasjonsformen er øyeblikksorganisering - hjelp-til-selvhjelp-grupper, velforeninger, naboskapsaksjoner, sorggrupper, pårørendegrupper, spesialforeninger for lidelser og saksrettede lobbygrupper. "Den korporative kanal" gjennom organisasjonsdeltakelse, råd og utvalg har vært et alternativ til folkevalgte organer som påvirkningsvei.

De organiserte interessene i nærings- og arbeidsliv står fortsatt sterkt, og det er fortsatt sentrale beslutninger som blir fattet i korporative samarbeidsorganer der også statsmakten legger premisser eller deltar aktivt. Likevel er omfanget av korporative organer betydelig redusert.

Organisasjoner og andre interessegrupper har bygd opp et mer profesjonelt informasjons- og kommunikasjonsapparat med sikte på lobbying overfor beslutningstakere og gjennom massemedia. Korporativismen er snarere redusert enn styrket de siste par tiårene. Påvirkning gjennom aksjoner, lobbying og markedsvalg gir korrektiver til politikere og produsenter. Disse påvirkningskanalene er samtidig karakterisert ved at evnen og ressursene til å gjøre seg gjeldende er ulikt fordelt. De krever artikuleringsevne, organisasjonsmakt, kontaktnett og kjøpekraft.

Det interessante er at når Trond Giske er så livredd for at noen partier skal teppebombe oss med tåpelig tv-reklame til vi ikke orker å stemme på dem, så er ikke han og regjeringen like bekymret for at andre interessegrupper i dølgsmål kan drive sitt påvirkningsarbeide.

Derfor ble Venstres forslag om et lobbyregister som skulle registrere lobbyarbeide i Stortinget, departement og ved statsministerens kontor, stemt ned. Her tok ikke SV dissens. Selv om de er for. Eller det var kanskje før Stein Ørnhøi ble våpenselger?

Mens Trond Giske med prokuratorknep vil holde politisk tv-reklame borte fra skjermene, i frykt for at de med mest penger får mest profilering, smiler de som virkelig vil ha politisk innflytelse, fra øre til øre. De kan bruke ubegrensede midler til å kjøpe seg innflytelsen. I det skjulte. Som før. De utgjør jo ikke noen fare for at demokratiet ikke fungerer som det skal.

It´s not the hijab, stupid

Egentlig handler det ikke om hijab eller blasfemiparagraf. Det handler om manglende politisk fingerspitzgefühl, ryggmargrefleks, magefølelse eller intuisjon. Kjært barn har mange navn. Men det er en egenskap som har vært fremtredende i Arbeiderpartiet tidligere. Håkon Lie kunne holdt timelange foredrag om hva det er. Det er ikke noe du lærer på universitetet, men er summen av kunnskap om sak, oss selv og den verden som omgir oss.

Denne egenskapen har vært totalt fraværende i justisdepartementet i det siste. Når verken minister eller hans rådgivere forstod at verdispørsmål som blasfemisak og bruk av hijab i politiet hadde politisk sprengkraft, da har de politiske instinkter sviktet kapitalt. Eller så har man ikke kontakt med den grasrot som man hyller i festtaler.

Aldri har en regjering hatt flere statssekretærer eller politiske rådgivere. Det kan virke som om noen lever i en beskyttet verden. Fjernt fra velgere. Eller så kan man ha blitt så fartsblinde og arrogante som en flertallsregjering innbyr til.

Det er også noe med hvordan aktørene prioriterer mens det stormer som verst: Statsminister Jens Stoltenberg reiser til Stockholm for å delta i talkshowet til Fredrik Skavlan. Hadia Tajik stiller opp i Nytt på nytt, mens Storberget er på vinterferie. Eller rettere sagt, var.

Men dersom noen av disse tror at dette er saker som man kan "lure" gjennom på bakrommet, så er de diskvalifisert til jobben. Da har man oppfylt Peters prinsipp og avansert til sitt eget inkompetansenivå.

Selv har jeg vondt for å tro at en sak har kunnet ligge i justisdepartementet i 2 måneder uten at ministeren på en eller annen måte har vært involvert. Uansett hvem som har gjort hva. Men vi får sannsynligvis aldri vite hvem som visste og gjorde hva. Stortinget kjenner bare ministeren.

Jeg tror Storberget fortsetter som justisminister. Avstanden til valget er kort og ser vi bort fra de grove tabbene han har gjort siste måned, så er ikke trackrecorden dårlig. Men jeg gjetter at Astri Aas-Hansen og Hadia Tajik må finne seg andre oppgaver. Skyldig eller ei.

Hadia Tajik får mer oppmerksomhet enn en politisk rådgiver normalt ville fått i en slik situasjon. Det er urettferdig. Jeg er enig med Frank Aarebrot. Hadde hun vært etnisk norsk, hadde statssekretæren fått et mye sterkere søkelys på seg. Hun er tross alt Tajiks overordnede. Men det ser ut til å hvile en forbannelse over flerkulturelle kvinner i regjeringsapparatet. Det er trist fordi det gir mange vann på mølla.

Og i media luktes det blod! Same procedure as last time.

Oppdatert: Storberget trekket hijabsaken. Slår ring om sine medarbeidere.

På direkte spørsmål om alle hans medarbeidere kommer til å fortsette svarer Knut Storberget følgende:

- Absolutt!

Så får vi se hvor lenge de fortsetter. Jeg vil anta at det om ikke lenge kommer en avskjedssøknad.

Oppdatert II: Bløffet Storberget?
Selv om Storberget har lagt saken "død", stilles det stadig flere spørsmål til hva som skjedde i departementet i månedene fra Politidirektoratet sendte "hijab-brevet" til Stavanger Aftenblad fikk en mail 4. februar om innføringen og til Storberget snudde. At dette skulle være en tabbe, er det vel bare Storberget som tror selv. Kanskje saken ikke er "død" før den har krevd noen offer?

Relaterte saker:

Machiavelli i regjeringen
Hvem er egentlig justisminister
Regjeringens krisekurs
Tilslørte politipiker
Hijab eller bunad
Vingle-Knut

Machiavelli i regjeringen?

"Avsløringen" i NRK i går kom beleilig. Etter å ha vært presset opp i et hjørne i flere dager, kan det hende Knut Storberget hadde behov for litt albuerom. Og det gjør mindre skade å ofre en statssekretær og en politisk rådgiver enn en minister. I så fall er det Machiavelli på sitt "ypperste". Staten er et maktapparat, og politikk er et maktspill, lyder Machiavellis realisme.

– Hele forfatterskapet har en grunnholdning: At alle bedrar alle. Derfor gjelder det å bli den som gjør andre til ofre, så man ikke gjøres til andres offer.
Trond Berg Eriksen til Klassekampen

Og "andres offer"- kjøret er i gang.

Så kanskje var det illusjonistene som slo til i går og fikk oss se noe vi annet enn det vi så. Sannheten får vi kanskje aldri.

....dersom fyrsten selv skulle være god, ville han gå under blant de som ikke er gode. Løgn, gjerrighet og grusomhet er blant tiltakene en må ty til når det kreves, men balansegangen er viktig. Fyrsten må for all del sørge for å ikke bli foraktet og hatet.

Det er nok noen i regjeringen som kan "Fyrsten" godt. Om de er gode i balansegang er ikke like sikkert. Det eneste som er sikkert er at denne saken ikke er død ennå. Og noen må sannsynligvis gå. Men hvem?

Hijab eller bunad

Debatten går høyt (og lavt) om hijab eller ei i politiet. Det er veldig viktig at politiet opptrer verdinøytralt og med en uniform som ikke kan tas til inntekt for noen andre synspunkt enn Statens. I følge Arne Johannessen.

Det fikk meg til å hente frem et bilde jeg tok sist 17. mai. Av en staut representant for ordensmakten. Som dere ser av bildet så har politiet i Asker og Bærum opprettet en egen bunadspolitiavdeling. For å ivareta den rotekte norske kulturarven. Kanskje man kunne få en egen hijabavdeling også? Slik at alle blir fornøyd, mener jeg.

Ha en fortreffelig weekend med eller uten bunad/hijab.

Nå er det bare 79 målinger igjen

Meningsmålingstyranniet fortsetter for fullt. Vi har fått den første for februar og som vanlig kommenteres det i vilden sky. Nå er det bare å vente på "partibloggene". De som går frem skriver bloggposter. De som går tilbake, holder kjeft. Sånn er livet i politikken.

Både hos meg og hos Mandag Morgen har meningsmålinger fått gjennomgå. Det er rett og slett for store sprik til at de kan taes helt seriøst. Som enkeltmålinger. Derfor er Bernt Aardals oversikt over månedlig snitt, eneste fornuftige sammenligningsgrunnlag. I alle fall om man har tenkt å gjøre en fornuftig analyse. Se også hans oversikt over hvordan instituttene favoriserer partier.

I januar var spriket mellom laveste og høyeste måling for Frp på hele 9,1 prosentpoeng og for Ap på 7,8 prosentpoeng. Det sier vel det meste.

Trenden er klar nok. Ap går frem og det skyldes nok i stor grad finanskrisen. Selv Frps forhold til bruk av oljepenger virker jo som ansvarlig politikk i forhold til det vi ser nå. Men det er kanskje nødvendig medisin?

Når man bruker så mye penger, handlingsregelen ikke gjelder og de borgerlige partiene har gitt opp, så kan ikke dette gå galt.

Ikke før man oppdager at krisepakkene kanskje ikke hjelper eller at de kom litt for sent. Da kan det jo hende at man får noe motvind på oppløpssiden.

Men god underholdning er det og vi har minst 79 målinger igjen før valget. Og vi får høre politikere som med stort gravalvor sier noe sånt som: "Målinger svinger" (oversatt: vi har gått tilbake på målingene) eller "Målinger går opp og ned" (oversatt: det samme som over). "I den grad dette er et uttrykk for at velgerne setter pris på vår politikk, så er dette gledelig" (da har man gått frem)

Vingle-Knut

Knut Storberget har hatt bedre dager på jobb. Først var han sterkt delaktig i blasfemidebatten og måtte gjøre en pinlig retrett. I dag er han på ny på god vei bort fra tidligere standpunkt i Hijab-saken. I begge saker fordi han og regjeringen ikke forstod at det ville bli sterk debatt uansett standpunkt.

Paradoksalt nok er det Senterpartiet som lager trøbbel for Storberget. I forrige uke, Liv Signe Navarsete. I dag var det Ola Borten Moes tur. Skal tro Storberget er passe fornøyd med sin agrare kolleger.

Befinner regjeringen seg i et vakum for langt unna virkelighetens verden? Er det derfor regjeringen går på nederlag etter nederlag i den offentlig debatt?

Aldri har man hatt flere statssekretærer og politiske rådgivere til disposisjon. Problemet er at de er ut til å være genmodifiserte kloner. Eller er de bare ja-sigere som i redsel for en karrieremessig katastrofe ikke tør å si den politiske ledelsen i mot. I så fall bør betegnelsen rådgiver forsvinne. Den politiske ledelsen hadde trengt noen som sa noe de ikke ville høre.

Jeg ble sjarmert av justisministerens uttalelse i Tabloid i dag:

- Beslutningen er ikke tatt. Det har kommet reaksjoner på forslaget som gjør at jeg vil ta en runde til og blant annet høre på hva politiets organisasjoner mener.

Dersom han er i tvil om hva Arne Johannessen mener, så er problemene større enn fryktet.

På justisdepartementets hjemmesider er omvendelsen tydelig:

4. februar: Hijab til politiuniforment

10. februar: Politiets uniformsreglement.

Fra "hijab" til "tildekning av hår" altså.

Som Peer Gynt ville sagt det: "Se der fikk fanden fordi han var dum og ikke beregnet sitt publikum"

Den norske stats forretningsbank?

Arne Strand er noen ganger ufrivillig morsom. Som i dag. I en kommentar i Dagsavisen "Jubel for staten", drømmer han seg tilbake til de gode korporative dager. Arne Strand vil ha bank. Statsbank.

Arne Strand var statssekretær hos Gro i 1987-89. I 1987 gikk ett av Arbeiderpartiets industrielle fyrtårn, konkurs. Kongsberg Våpenfabrikk hadde bl. a. påtatt seg prosjekter de ikke hadde økonomi og kompetanse til. Gjenkjøpsavtale med F-16 bl. a.

Så Arne Strand burde ha god kunnskap om hva som skjer når staten engasjerer seg på områder den ikke har forutsetninger for å drifte. Derfor utøver statens det meste av sin eierpolitikk gjennom bedrifter som fungerer i det kapitalistiske system. Der profitt ikke er et skjellsord, men nødvendig for å overleve.

Så jeg lurer på hvordan Statsbanken til Arne Strand skal fungere i forhold til det vanlige bankvesenet. Skal den ta større risiko enn andre banker? Med skattebetalernes penger.
Skal den låne ut til lavere rente enn andre banker? I så fall kommer ESA og tar oss.

Selv ikke Kristin Halvorsen ser ut til å synes at det er en god idè.

Hvis Arne Strand sluttet å drømme så ser han kanskje det alle andre ser. De rødgrønne inisterer på at det er de lønnsomme prosjektene og bedriftene som skal få finansiering. Selv ikke Liv Signe vil la distriktshensyn gå foran lønnsomhet.

Selv om de later som markedskreftene er døde så er det markedskreftene som skal brukes når bankene skal få tilgang til lånekapital.

Det er ingen rødgrønne som snakker høyt om "samfunnsmessige hensyn" (oversatt betyr det at bedrifter som har mange ansatte og som ligger litt utenfor allfarvei, skal støttes uavhengig av om de er lønnsomme eller ikke). Det ble ekstra tydelig i RedaksjonEn i kveld. Michael Hall, tillitsvalgt på Hydro Aluminium Structures, Raufoss var den eneste som tok ordene samfunnsmessige hensyn i sin munn. Statsminister og finansminister var mest opptatt av lønnsomme prosjekter. Avstanden fra regjeringskvartalet til Raufoss var lenger enn normalt.

Så Arne Strand kan drømme seg tilbake til den gang Staten (Ap) trodde den kunne løse alle problemer bare fordi den var Stat. Det fungerte ikke da og det vil ikke fungere nå. Hvis ikke Statsbanken skal drive på markedsmessige vilkår, men da trengs den jo ikke.

Støre sa ja til blasfemiloven

Dagsavisen skriver at utenriksminister Jonas Gahr Støre sa ja til kompromisset om blasfemiloven.

Støre bekrefter overfor VG at han aksepterte kompromisset om den utskjelte blasfemiloven som regjeringen i går ble presse til å trekke tilbake.

– Jeg har vært med i diskusjonene om å åpne for en diskusjon om å presisere hatparagrafen til å omfatte hatefulle ytringer basert på religion. Men jeg har ikke vært med på å utarbeide formuleringene i proposisjonen, sier utenriksministeren.

– Kunne leve med det

Men så sent som tirsdag, før Stoltenbergs pressekonferanse, godtok Støre at regjeringens proposisjonstekst ikke ble trukket tilbake.

– Når kompromisset fra underutvalget i regjeringen var som det var, og med presiseringene om at det gjaldt hatefulle ytringer mot enkeltpersoner basert på religion, kunne jeg leve med det, og det ga jeg uttrykk for, sier Støre.

Uklar

I april skal Støre delta på Durban II-konferansen der muslimske land arbeider for at FNs medlemsland skal utvide definisjonen av rasisme slik at religion blir beskyttet mot kritikk.

Støre er uklar når han får spørsmål om han kan være med på å godta et tilsvarende kompromiss internasjonalt.

– Det er en hypotetisk problemstilling, vi jobber ikke med en internasjonal straffelov. Durban II handler om rasisme. Vi ønsker ikke at den skal spore av og vil arbeide mot dem som vil ha inn en tekst som kan begrense ytringsfriheten, sier utenriksministeren til VG.

Det tyder på at bloggposten min: Og bakom synger Midt-Østen, er nærmere blinken enn jeg fryktet. Denne saken er ikke over og vi bør følge vår utenriksminister med argusøyne. Dette lover ikke godt.

Dagsavisen: Støre sa ja til blasfemiloven

"We screwed up"

Fornuften seiret. Regjeringen (v/Sp) har innsett det de fleste andre har sett for lenge siden. Ingen vil ha forslaget til utvidelse av rasismeparagrafen.

De aller fleste følte vel en liten anelse sympati med vår statsminister i går. Han forsøkte så godt han kunne å overbevise folket om at fjerning av en paragraf som ikke har virket på 76 år kombinert med en utvidelse av rasismeparagrafen for å beskytte livssyn og trosretninger, skulle gi oss mer ytringsfrihet. Det var et håpløst prosjekt som måtte gå galt.

Derfor ble hun som angivelig presset Ap i kne, sendt ut i striden i dag. Og måtte ydmykende bekjenne at de hadde rotet det til. Men fortsatt hevder hun hårdnakket at opinionen ikke hadde forstått at Sp egentlig ville gi oss mer ytringsfrihet. Da foreslår jeg at hun og forsåvidt resten av regjeringen tar et kurs i grunnleggende pedagogikk. Og jeg tror ikke alle er helt ferdige med saken selv om den legges død utad.

Liv Signe burde tatt en Obama. Det måtte Gudmund Hernes hjelpe henne med i "Politisk kvarter" i dag.

Eller regjeringen kunne lært noe av fjellvettreglene. I dette tilfellet ville jeg valgt nr. 4: Lytt til erfarne fjellfolk og nr. 6: Bruk kart og kompass. Da hadde man unngått å måtte bruke nr. 8: Vend i tide, det er ingen skam å snu. For da hadde man ikke lagt ut på denne hasardiøse turen.

Det er en god dag for ytringsfriheten og en god dag for demokratiet. Skål.

Relaterte poster (omvendt kronologisk rekkefølge):

Når de røde vågner

Og bakom synger Midt-Østen

Dagens beste innlegg i blasfemidebatten

Nei til straff for religionsfrihet

Når de røde vågner

Vi har misforstått alle sammen. Alle sammen inkluderer Francis Sejersted, Eivind Smith, Torbjørn Jagland, redaktørene i Aftenposten, VG, Dagbladet, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, BT og Vox populi. Vel, at sistemann har misforstått overrasker kanskje ikke, vil mange hevde.

Men noen av våre fremste eksperter på ytringsfrihet, lovtolkninger og politiske beslutninger har i følge vår statsminister, misforstått totalt. Det skal bli mer ytringsfrihet. Ikke mindre. Ædda bædda!

På en usedvanlig krystallklar måte holdt han først en pressekonferanse i dag og i Dagsnytt Atten ble han så klargjørende at de politiske kommentatorene Marie Simonsen, Arne Strand og Kyrre Nakkim var fra seg av beundring.

På pressekonferansen han holdt i dag, beviste statsministeren at han ikke har lest odelstingssproppen som er grunnlaget for bråket. Men det er det han sier nå som gjelder akkurat nå. På spørsmål fra VGs journalist om vi da kan se bort fra det som står i odelstingssproppen var han like krystallklar. "Nei, det har jeg ikke sagt".

Det som er mer utrolig er at statsministeren kan fastslå at Life of Brian og Muhammed-tegningene ikke blir forbudt med innskjerpingen i rasismeparagrafen. Spesielt siden han ikke har satt seg inn i proporsjonen. En som nok har satt seg inn i den, er statssekretær Marianne Aas-Hansen i Justisdept. . Hun er ikke like sikker på at Muhammedtegninger ikke blir forbudt:

– Hva med de mye omtalte Muhammed-karikaturene? Ville de ha blitt rammet, tror du?

– Det kan jeg ikke uttale meg om, for dette har ikke blitt prøvd rettslig etter dagens lovverk heller. Jeg kan ikke gi deg noen eksempler. Denne grenseoppgangen kommer som sagt senere.

Jeg har spilt klippet med statsministeren fra Dagsnytt Atten noen ganger. Jeg forstår at jeg har misforstått. Jeg forstår bare ikke hva jeg har misforstått.

Det jeg har forstått er at man skal fjerne en sovende blasfemiparagraf slik at denne bestemmelsen varetar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på religion eller livssyn. At det blir mer ytringsfrihet av det, er det nok bare vår statsminister som forstår.

Problemet er at Jens (og Kristin) har sovet i timen. Kanskje fordi han har jobbet mer med finanskrise enn ytringsfrihet. Men debatten har til de grader vekket ham. Med et brak. De fleste som har bråvåknet har opplevd det samme som statsministeren. Man er ikke helt sikker på hvor man er, eller hva man sier. Det så vi med all tydelighet i dag.

Til alt overmål et det nesten ikke mulig å finne noen som vil ha utvidelse av rasismeparagrafen. Selv i Senterpartiet er det snart bare Liv Signe Navarsete igjen.

I følge Marie Simonsen er det nettdebatter som har drevet saken. I den grad jeg har bidratt med mine mikroskopiske bidrag til å drive debatten, er jeg stolt. Det at vi kan drive en debatt som mer eller mindre skulle knebles gjennom et tvungent vedtak i Stortinget, er demokrati på sitt beste. Å la 11 stortingsrepresentanter med 6-7% av befolkningen bak seg bestemme, er det motsatte.

De som kjenner til Liv Signes temperament vil nok helst ikke være i nærheten når regjeringens underutvalg møtes neste gang. Hennes seier med Aps knefall på fredag, er blitt et ydmykende nederlag i dag.

Men aller pinligst er det for Jens Stoltenberg.

Oppdatert onsdag 04.02 kl. 0910: Det gikk som det måtte gå, forslaget trekkes

"Julebordbråk" eller politisk vold

Det er selvsagt mulig å karakterisere bråket i Oslos gater på forskjellige måter. Det avhenger litt av hva man ser og vil se. Men noen er tydeligvis mer svaksynt enn de fleste andre.

Det er derfor med stor interesse jeg leser Anders Hegers kronikk i Dagsavisen i dag. I "sitrondrops og sensur" har skribenten en beskrivelse av bråket som får meg til å undres.

Likevel sier de noe, fortellingene om «opptøyene» i Oslo. (Og det er med velberådd hu jeg setter urolighetene – som mest er å sammenlikne med post-julebord-bråk – i anførselstegn.) De forteller om en fortvilelse som også fant sitt utslag i alvorlige blikk bak faklene i den verdige marsjen som var kveldens hovedbudskap, i utallige nettinnlegg, leserbrev og stille bønner, i kafédiskusjoner, avisartikler og kulturarrangementer, og først og fremst i den nagende uro vi alle kjenner.

Vi har nemlig tatt inn over oss meldingen vi fikk – mer eller mindre indirekte fra Gaza: GJØR NOE, GJØR MER. Vi har sett den, og vi har tenkt: Ja. Gjerne. Vi gjør gjerne noe, og vi gjør gjerne mer. Men hva? Vårt problem er ikke manglende handlingsvilje. Det er hjelpeløshet.

Vi vet ikke hva dette «noe» vi bør gjøre er. Og følgelig vet vi ikke hva mer av det er, heller. Antakeligvis er det denne drivkraften mot å gjøre «noe» som får overivrige gutter til å kaste en flaske etter Siv Jensen.

De fleste som var i Oslo sentrum torsdag kveld, så vel noe mer enn noen "overivrige gutter" som kastet en flaske mot Siv Jensen?

Dagbladet på sin side er krystallklar på hva dette er: Politisk vold. Og det skal vi ikke ha i Norge.

Et viktig mål for aktivistene var den Israel-vennlige demonstrasjonen der FrP-lederen Siv Jensen var hovedtaler. At mange misliker både standpunktet og taleren, er forståelig. Det er også deres fulle rett. Men Siv Jensen og hennes flokk har like selvfølgelig rett til å stå fram med sine synspunkter på krigen uten å bli utsatt for trakassering eller voldelige angrep. Her er problemets kjerne, og det er mer alvorlig enn ødeleggelsene på Karl Johan. Opptøyer som dette er ment å skremme annerledes tenkende og fortelle at de utsetter seg for fysisk fare om de flagger sine standpunkter. Slikt stanser den offentlige samtalen og blokkerer enhver dialog. Det svekker også motstanden mot krigen i Gaza.

Det er dette Anders Heger ikke ønsker å forholde seg til. Derfor er det viktig for ham å desimere bråket til noe han definerer som "post-julebord-bråk".

Nå vet jo ikke jeg hva man gjør etter julebordene i Hegers omgangskrets. Siden jeg er jevngammel med Heger, så har jeg vært på noen julebord.

Aldri har jeg og min krets brukt slagvåpen, molotov-coctails, brostein eller fyrverkeri for å markere at julebordet er over. Vi har heller aldri skadet 5 politifolk og 2 journalister fordi vi fikk for lite å drikke. Vi har heller ikke knust alle vindusruter på nedre del av Karl Johan. Rett skal være rett. En av oss knuste en rute på Tostrupkjelleren på 80-tallet. Den ble gjort opp på stedet og alt var glemt.

Men hvorfor er det så viktig for Heger å late som om dette er noe annet. Kan det være at det å forholde seg til virkeligheten er litt besværlig for Heger. I tillegg til å være skribent og forlagsdirektør, så er Anders Heger styreformann i den norske delen av PEN Og om det er noen som ikke vet hva PEN er:

Norsk PEN er den norske avdelingen av International PEN, verdens største skribent- og ytringsfrihetsorganisasjon, stiftet i 1921. Det finnes ca. 150 PEN-sentre verden over med tilsammen drøyt 15.000 medlemmer. Alle skjønn- og faglitterære forfattere, oversettere, kritikere, forleggere, journalister og redaktører – det vil si alle som benytter seg profesjonelt av retten til ytringsfrihet og er avhengig av den – kan bli medlem i Norsk PEN.

Norsk PEN arbeider for den retten til ytringsfrihet som er nedfelt i FNs Universelle Menneskerettighetserklærings paragraf 19, i den norske Grunnlovens paragraf 100 og i Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, som Norge er tilsluttet. I tillegg er både Norsk PEN og alle øvrige PEN-sentre underlagt International PENs charter der organisasjonens overordnede målsetting er nedfelt.

Men siden Heger definerer opptøyene som litt bråk etter et julebord, så slipper han å forholde seg til den virkeligheten som de fleste andre opplevde. Da slipper han å ta stilling til at fotograf Jon Rosenberg Hagen ble slått ned med slagvåpen. Eller at noen kastet stein på TV2-reporter Anders Lyche. Begge var tydelig merket med "Presse". Eller at en demonstrant med Israel-flagg blir slått ned av pøbelen.

Ringer det ingen bjeller hos styreformannen i P.E.N når norske pressefolk må utstyres med verneutstyr som hjelm og gassmasker på jobb i Oslo? Det er vel ikke vanlig arbeidsantrekk for pressefolk i julebordstiden?

At Blitz oppfordrer til opprør er kanskje ikke egnet til å forundre, men at ikke støtteorganisasjoner for palestinere klarer å ta avstand fra volden, er merkelig:

Olaf Svorstøl, leder av Fellesutvalget for Palestina, legger noe av skylden for opptøyene for Siv Jensen.

- Vi setter oss ikke til dommere over dem som velger å aksjonere på en annen måte. Siv Jensens provokasjoner utløste forbannelse. Vi skiller ikke mellom verdige og uverdige demonstrasjoner, sier Svorstøl til Dagbladet.

Han mener at Israels støttespillere spiller en stor rolle når det gjelder å skape bråk i Oslo, og at dette ikke har kommet ordentlig fram.

Siv Jensens ytringer kan altså møtes med vold. En som imidlertid har forstått at dette ikke tjener palestinerenes sak er Mads Gilbert. I motsetning til Heger, forstår faktisk Gilbert at dette handler om ytringsfrihet:

- Vi er veldig lei oss for det som skjedde. Jeg synes Siv Jensen og hennes venner skal få lov til å demonstrere i fred, og vi i Norge må respektere de forskjellige meningene. Den slags type aksjoner stiller den alvorlige situasjonen i Gaza i skyggen, og det er kontraproduktivt, sier lege Mads Gilbert til Nettavisen på telefon fra Gaza by.

Det som bekymrer er at når Anders Heger møter noe som kan kollidere med hans funksjon som en av ytringsfrihetens forkjempere, så lukker han øynene og kaller det han ser, noe annet. Da trenger han ikke ta stilling. Det har vel ingen sammenheng med at de ytringer som nå bør beskyttes, er ytringer Heger ikke liker?

Han avslører seg når han kritiserer redaksjonene for at de vektlegger bråket i gatene mer enn det "uhyrlige" i Siv Jensens budskap:

Og som gir henne rett, liksom, til å fremstå med en snurt og furten mine på TV, grenseløst fornøyd med at hun nok en gang har klart å komme i posisjon som den fornærmede part. Det er norsk offentlighet på sitt dårligste, som lar protestene mot Siv Jensens tale få førstesidene og firefargebildene, mens det uhyrlige i hennes budskap i beste fall får en lett nedlatende slengbemerkning i en redaksjonell kommentar.

Altså er det viktig for ytringsfrihetens øverste forkjemper i Norge, at det offentlige ikke vektlegger det Dagbladet beskriver som:

"Opptøyer som dette er ment å skremme annerledes tenkende og fortelle at de utsetter seg for fysisk fare om de flagger sine standpunkter. Slikt stanser den offentlige samtalen og blokkerer enhver dialog."

Norske PEN får selv vurdere om det er slik ytringsfriheten skal holdes i hevd. Ved å akseptere opptøyene, har Heger vært med på å trekke en grense for hvor langt ytringsfriheten går i Norge.

Så får vi håpe at det ikke blir mer "post-julebord-bråk" i dag.

Oppdatert lørdag 10. jan. kl. 1600:
Igjen har en i utgangspunktet lovlig ytring blitt ødelagt av voldelige demonstranter. Selv om arrangørene først ikke ville gå til Israels ambassade, så gjorde man dette. Og på nytt ble det bråk.

Jeg reagerer på følgende beskrivelse i Dagsavisen

– Toget har nå kommet opp forbi slottet. Her står vaktene og siler ut alle som er enten maskerte eller som har steiner og andre våpen. Vaktene ønsker å hindre at denne typen demonstranter kommer først til ambassaden. De blir derfor holdt tilbake og blandet med de andre demonstrantene, sier Dagsavisens reporter.

"Holdt tilbake og blandet med de andre demonstrantene" høres ikke ut som en intelligent måte å forhindre bråk på. Hvis disse menneskene har vært utstyrt med masker og våpen, burde vel politet tatt hånd om dem.

Oppdatert lørdag 10. jan. kl 2355:
"Post-julebord-bråket" til Anders Heger, ser ut til å være langt mer organisert enn vi liker å innse. To forhold peker i den retning.

1. Politiets samband kan ha vært "jammet" med en form for støysender. I alle fall ble sambandet kraftig forstyrret i den mest hektiske fasen av opptøyene. Det samme skjedde forøvrig under EU-toppmøtet i Gøteborg i 2001.

2. Man organiserte en SMS-aksjon mot tilsammen 5 McDonaldsrestauranter som ble utsatt for hærverk.

Dette tyder på en organisering som ikke stemmer med inntrykket av reaksjoner fra tilfeldig frustrerte unge innvandrermenn/gutter. Det gjør at opptøyene får en langt mer alvorlig undertone. Kanskje Heger også snart innser at dette er noe mer enn julebordsbråk.

Kommentar.no kårer Norges 10 beste politiske blogger

Nettmagasinet kommentar.no har vurdert politiske blogger her til lands og kåret de 10 beste.

Dere kan jo se selv.