Blame it on twitter

Nettsamfunn fordummer politikken. Det er valgforsker Anders Todahl Jenssens påstand. Gjør de det? Neppe.

Bakgrunnen for Todahl Jenssens utspill er noen utspill på Twitter mellom Liv Signe Navarsete og Frps generalsekretær Geir Almåsvold Moe.

Eit «sjølvmordsprosjekt», kalla samferdsleminister Liv Signe Navarsete det, å stemme på FrP, då dei raudgrøne la fram sin seiersoppskrift før stortingsvalet.

Generalsekretær Geir Almåsvold Mo i FrP reagerte raskt på si side på nettforumet Twitter. «Skulle jeg lagt meg på samme nivå burde jeg vel titulert henne som morder som ikke sørger for bedre veier i hjembygda en gang...», skreiv han.

Nå skal det sies av begge to er sogninger og om vi skal høre på en vel så kjent mann fra de trakter, Einar Førde, så er dette helt normalt sogninger imellom. Han sa bl. a.:

«Du veit eg kjem frå den delen av landet kor det ikkje er noko som heiter høvisk tale. Det dreiar seg om grader av sjikane.»

som sunnfjording, kan jeg underskrive på det.

Men tilbake til Todahl Jenssens kommentar. Problemet mener han, at det på nettsamfunn er fort gjort å legge ut noe uten å tenke seg om.

Altså når en politiker snakker rett fra levra, så er det ikke politikeren som er problemet, men det medium h*n bruker?

Todal Jenssen tar feil. Twitter og andre nettsamfunn som Facebook har åpnet opp for at politikere kan ha en direkte dialog med sine lesere/velgere. Det er ikke fordummende, men en utvikling av demokratiet. Hvis budskapet blir dumt, er det ikke nettsamfunnet det er noe galt med. Men avsenderen. Politikeren.

Problemet i dag er heller de lag med filtere som politikerenes budskap går igjennom.

Først har man en masse medierådgivere til disposisjon. Disse skal veie hvert ord på gullvekt. Hvordan vil budskapet oppfattes. I hvilket lys vil politikeren fremstå nå? Hvem er det rettet mot? Hva kan vi oppnå? Det er ikke uten grunn antall politiske rådgivere og medierådgivere har formert seg med en kanins fart i regjeringsapparatet. Det er mulig at det har hindret politikere i å si dumme ting. Men det har også fjernet dem fra det folket de representerer.

I tillegg kommer også det redaksjonelle filteret som massemediene står for. Der velger og vinkles det også.

Derfor blir det helt feil å angripe nettsamfunnet for at en politiker eller to blåser ut i full offentlighet. Det viser et mer ekte bilde av personen. Ikke en rådgiverretusjert perfekt image. Det betyr ikke at man ikke skal engasjere hjernen før munnen eller tastaturet aktiveres.

Vi vil gjerne krype litt under huden på mennesket bak masken. Det betyr ikke at de må være private, men gjerne personlige. Det er den nye hverdagen.

Vi avslører fort hvem som er ekte på nettmedier. Hvem som har en personlig stil og hvem som fortsatt filtrerer budskapet gjennom rådgivermafiaan. Derfor får en person som Bård Vegard Solhjell kreditt. Ikke bare blant sine egne. Men også fra meg. Som neppe kommer til å stemme SV.

Det er bra nå

Det politiske debattnivået er i ferd med å finne sitt lavmål. Skittkastingen mellom Siv og Jens er bare trist. Det bringer verken nye momenter eller argumenter til en viktig debatt. Det bare ødelegger for den.

Jeg skal ikke skifte vær og vind mellom de to, men når Siv i i fullt alvor lurer på om Jens mener hun ligner Hitler, da er det bra. Da bør noen av hennes rådgivere hviske, nei, rope at nå er det nok.

Personlig synes jeg hun var farlig generaliserende i intervjuet fra St. Paul:

- Vanlige folk i vanlige bygårder i hele Norge merker dette. De ser trygdemisbruk, de ser at ting ikke fungerer og at folk ikke er integrerte, de ser at barn blir slått, de ser at barn blir omskåret, og det er ikke en situasjon vi kan ha i et demokratisk land som Norge, sa Jensen til TV 2, og dermed var ordkrigen i gang.

Men det er heller ikke spesielt smart av Jens Stoltenberg å dra historiske paralleller. Uansett hva som var meningen, så måtte han forstå i hvilken retning man tenkte.

Men det blir en fryktelig avsporing når Siv trekker frem Hitlerkortet. Det er et nivå som ikke er en kanskje-statsminister verdig. Det virker bare fordummende.

Innvandrer- og asylsøkerdebatten er for viktig til at man skal senke den ned på dette søppelnivået. Ikke minst av hensyn til de menneskene vi debatterer.

Glem det

Erna Solberg og Høyre er i ferd med å gå i APs felle. Jens Stoltenberg vet veldig godt hvilke knapper han skal trykke på. Så når han i en kronikk i lørdagens DN, lister opp alle sosiale reformer Høyre har motsatt seg, så kan han forutse reaksjonsmønsteret. Erna blir sur og forurettet og lister på sin side opp forslag som går helt tilbake til før AP ble etablert. Så er vi i gang. Det blir som å danse med feieren. Helt ren blir man ikke.

Høyres strategi er feil. I stedet for å liste opp alt man har vært for fra 1890-tallet og til i dag, så bør man konsentrere seg om fremtiden. I stedet for å diskutere hvem som skitner til valgkampen mest og være med på Stoltenbergs spill, bør vi få vite hva Høyre vil med velferdstaten. Det er bl. a. den valget i 2009 dreier seg om.

Velgerne kommer ikke til å tro på Jens. Høyre har vært i regjering en rekke ganger og det er ikke mange tegn på at de har vært nærheten av å rasere velferdsstaten. Men jeg forstår at det er irriterende når landets statsminister kommer med antydninger om det.

Men jeg tror det er flere enn meg som lurer på hvordan et evt. samarbeide med FrP skal arte seg. Ett parti som har penger til alle formål er ikke helt troverdig. Vi har riktignok erfaring med at posisjon gir mer ansvarlighet. Kristin Halvorsen og SV var også et parti som hadde penger til alle gode og dårlige formål, men som for mange av sine velgere fremstår som i overkant ansvarlige. Men det er mange uavklarte spørsmål i et samboerskap med FrP.

Dersom Høyre har tenkt seg min stemme må jeg vite hvilke visjoner partiet har for samfunnet jeg skal være en del av. Hvilke saker skal prioriteres og hvordan skal de løses. Om de tenker på et samarbeide med FrP, hvordan skal det fungere? Hvilke saker vil bli frontet?

Er det noe velgere er drittlei, er det partiledere som kaster skitt på hverandre. Eller som slår hverandre i hodet med hva de har gjort og hva den andre part ikke har gjort. Det er like interessant som å se gress vokse. Så ikke gå i den fellen. Ikke drep oss med den type valggraut.

Jeg vil begeistres. Jeg vil ha visjonene. Jeg vil vite hvordan Høyres samfunn ser ut. Uten å måtte grave meg ned i partiprogrammet (selv om jeg har gjort det også). Jeg vil ikke ha dueller om hvem som gjorde hva for 5o år siden. Jeg tror ikke jeg er alene om det. Hvis det er slik valgkampstrategien er tenkt lagt opp, sier jeg takk, men nei takk. Glem det.