Frp og Israel

Mange tror at Siv Jensen og Frp taper på sin uforbeholdne støtte til Israel. Når Dagfinn Høybråten holder seg i bakgrunnen, tar Siv over føringen og fremstår som Israels viktigste støttespiller i det politiske Norge.

Professor Frank Aarebrot ved UIB, tror Israel-støtten gir velgertap. Politisk redaktør Lars Hansen i Romerikes Blad, kaller det for en taktisk blunder av Frp-formannen. Arne Strand i Dagsavisen tror at Frp på fisketur etter Krfs velgere, møter svart hav.

Jeg tror de tar feil.

Det finnes ingen partier som er så flinke til å finne vinnersaker som Frp. Selv om det for de fleste er vanskelig å forstå at Frp drar velgere på at Siv Jensen holder appell foran støttemarkeringen for Israel.

Frps velgere er generelt ikke spesielt kristne av seg. Og jeg tror ikke de bryr seg så veldig heller. Derfor har de ikke noe stort problem med å støtte Israels kamp mot Hamas. Hamas er jo muslimer og muslimer står ikke spesielt høyt i kurs blant Frp-tilhengere.

Og sympatien de har fra "kristenfundamentalistene" på Sør- og Vestlandet, så er nok de fleste i folden allerede. Noen kan nok ha kommet til pga den uforbeholdne støtten Israel fikk på torsdag. De merket seg nok Dagfinn Høybråtens vegring.

Men kommentatorene glemmer å beregne effekten av opptøyene i Oslo torsdag/lørdag. Det har ikke Frp glemt. Jeg tror det var kalkulert med da formann Siv entret mikrofonen på torsdag. De visste at bare tilstedeværelsen ville virke som en rød klut. Israelske flagg kombinert med Siv på talerstolen ble for hard kost for motdemontstrantene. Og opprøret som fulgte fikk nok Frp-ledelsen til å juble. Jo da, politikk er akkurat så kynisk.

Det som skulle bli venstresidens vinnersak, ble i stedet spilt over på Frps banehalvdel. Noe som gjorde enkelte forbanna. Forståelig nok.

Igjen fikk partiet offerrollen, gitt dem på et fat av de nyttige idiotene som gikk amok. Er noen i tvil, så er det bare å lese kommentatorspaltene i avisene og bloggene.

Hadde det vært gjennomført en meningsmåling torsdag kveld, hadde vi nok sett et byks for Frp godt over feilmarginen.

Hva gjør så Frps støtte til Israel i forholdet til deres hypotetiske regjeringspartner Høyre?

I 2006 sa Erna Solberg:

- Israel ha rett til å forsvare seg, men de driver nå en helt uforsvarlig og uproporsjonal krigføring mot Hizbollah i Libanon, sier Solberg.

Og hennes kommentar til at Frp ikke bare støttet Israel, men også ville ha et militærfaglig samarbeide med dem sa hun:

- Det vil være feil å ha en utenrikspolitikk som preges av yterpunkter, og ikke av det store flertallet. Det tror jeg også Fremskrittspartiet skjønner. Et land må styres utenrikspolitisk av et balansert synspunkt som representerer flertallet blant det norske folk, sier hun til NRK.

Konklusjonen var at det ikke var mulig å innlede et regjeringssamarbeide med Frp før partiet endret sin Israelpolitikk.

I år er tonen en annen:

Men selv om Høyre og Frp er dypt splittet på et av de mest sentrale utenrikspolitiske områdene, frykter ikke Erna Solberg at dette vil være til hinder for en eventuell Høyre/Frp-regjering etter valget til høsten.

Via sin politiske rådgiver Odd Sevje sier hun: «Vi har følgende svar: Dette er en hypotetisk problemstilling. Vi er sikker på at vi finner samarbeidsløsninger som går langs hovedlinjene av der norsk utenrikspolitikk alltid har gått».

Men så er det jo stortingsvalg i år, det var det ikke i 2006.

Så det er nok helt andre saker enn forholdet til Israel som vil få partiet til å tape velgere.

Oppdatert, tirsdag 13.01. kl. 2035:
Det ser ut til at jeg har kommet i skade for å oppfatte at det i 2006 var Erna Solbergs konklusjon at man ikke kunne innlede et regjeringssamarbeide med Frp på bakgrunn av deres Israel-politikk. Konklusjonen var ikke Erna Solbergs, men NRKs. Se forøvrig Ernas kommentar i kommentarfeltet til denne posten.

Hva Mads Gilbert ikke forteller oss

I Dagbladet i dag utnevnes Mads Gilbert til "stemmen fra Gaza". Fra Shifa-sykehuset sender han sine betraktninger innimellom legegjerningen. Vi får bare høre om Israels grusomheter.

Palestinavenn Mads Gilbert (61) fra Tromsø og legekollega Erik Fosse er blant de eneste vestlige stemmene i bomberegnet i Gaza. Fra Shifa-sykehuset i Gaza by rapporterer de jevnlig hva de ser og opplever til millioner av TV-seere.

De egentlige journalistene er sperret ute.

I den andedammen Dagbladet befinner seg, er kanskje Mads Gilbert og Erik Fosse de eneste vestlige stemmene. Men det finnes flere. Som International Herald Tribune. De kan også fortelle oss en historie fra Shifa-sykehuset. Som Mads Gilbert aldri kommer til å fortelle oss.

At Shifa Hospital on Monday, armed Hamas militants in civilian clothes roved the halls. Asked their function, they said they were providing security. But there was internal bloodletting under way.

In the fourth floor orthopedic section, a woman in her late twenties asked a militant to let her see Saleh Hajoj, her 32-year-old husband. She was turned away and left the hospital. Fifteen minutes later, Hajoj was carried out of his room by young men pretending to transfer him to another hospital section. As he lay on the stretcher, he was shot in the left side of the head. A bit of brain emerged on the other side of his skull.

Hajoj, like five others who were killed at the hospital in this way in the previous 24 hours, was accused of collaboration with Israel. He had been in the central prison awaiting trial by Hamas judges, and when Israel destroyed the prison on Sunday he and the others were transferred to the hospital. But their trials were short-circuited.

Hvem fikk skylden for å drept disse 6 palestinerne tro?

Om det bare hadde vært litt mer svart/hvitt

Noen ganger blir jeg litt oppgitt over meg selv. At jeg ikke klarer å tenke mer sort/hvitt. Velge side. Good guys vs bad guys. At jeg ikke kan ta et klart standpunkt som Vampus, Fredrik Mellem ,Virrvarr eller Sondre Olsen. Det hadde vært så mye enklere.

Men uansett hvor mye jeg prøver så funker det bare ikke.

For ordens skyld, så er ikke dette ment som kritikk mot noen av de ovennevnte. Jeg respekterer deres rett til sine meninger. Det betyr ikke at jeg aksepterer meningene.

Kristin Halvorsen har klok av skade sendt sin nestleder, Audun Lysbakken, i krigen. Symbolhandlinger er SVs varemerke. Støre er like forutsigbar i sin avvisning av SV.

Jeg synes Israels bombing av Gaza er uproporsjonal og selv om intensjonen er å ramme Hamas, så dør uskyldige. Som i alle kriger. Som også den Norge er deltager i nå. Det er en tragedie. Intet mindre.

Samtidig har Hamas planlagt for dette. De sørget for å trappe opp rakettbombingen etter at våpenhvilen var avsluttet. Dessverre var Israels gjengjeldelse forutsigbar, men det er en win-win for Hamas. Mye tyder på at Israels reaksjon var akkurat det de håpet på. Har Israel tenkt på hva som kan komme etter Hamas? Kan fjerning av Hamas gi Al-Qaida fotfeste på Gaza?

Nå er vi noen dager eller uker unna selvmordsbombene til Hamas. Da kommer tv-ruten til å fylles med blod og kroppsdeler igjen. Men denne gangen israelske kroppsdeler. Som fører til nye israelske bomber. Som Hamas gjengjelder med nye raketter. Mønsteret er kjent.

Når vi fremstiller israelere som okkupanter, så glemmer vi at at det er også Hamas. Mange har glemt at Hamas okkupterte Gaza etter kamp mot Fatah fra januar 2006 til juni 2007. Man har også glemt at i den kampen falt nær 600 palestinere. Mange sivile. Som ofre for egne kuler.

Dessverre er Israels strategi for å svekke Hamas feilslått. Slik den var det mot Hizbollah i Libanon i 2006. Selv om Israel rasler med landbaserte styrker, så er det lite sannsynlig at de går inn i Gaza. For å føre en effektiv bakkekamp trengs 3-4 divisjoner. Med et uvisst utfall.

Og til de som tror Barak Obama betyr change i forhold til Israel, så kan dette være en påminnelse:

"If somebody was sending rockets into my house where my two daughters sleep at night, I would do everything to stop that, and would expect Israel to do the same thing."

Sagt under hans besøk i Israel i juli i år.

USA sitter med nøkkelen til de låste dører. Uten deres medvirkning vil blodet fortsatt flyte i Midt-Østen. Jeg er dessverre ikke optimistisk når det gjelder deres ønske om å bruke den.

USA kan sammen med Egypt, Jordan og Saudi-Arabia være de som legger press på Israel respektive palestinerne. Det må etableres en to-statsløsning. Israel må sikres rett til å eksistere innen anerkjente grenser. Det samme må Palestina. Men da kan ikke palestinerne domineres av en gruppering som har som formål å utslette Israel. Det kan ikke tolereres. Like lite som vi tålererer Talibans regime i Aghanistan.

Forfatteren David Grossman har i dagens Haaretz et forslag som man bør overveie

After its severe strike on Gaza, Israel would do well to stop, turn to Hamas' leaders and say: Until Saturday Israel held its fire in the face of thousands of Qassams from the Gaza Strip. Now you know how harsh its response can be. So as not to add to the death and destruction we will now hold our fire unilaterally and completely for the next 48 hours. Even if you fire at Israel, we will not respond with renewed fighting. We will grit our teeth, as we did all through the recent period, and we will not be dragged into replying with force.

Moreover, we invite interested countries, neighbors near and far, to mediate between us and you to bring back the cease-fire. If you hold your fire, we will not renew ours. If you continue firing while we are practicing restraint, we will respond at the end of this 48 hours, but even then we will keep the door open to negotiations to renew the cease-fire, and even on a general and expanded agreement.

That is what Israel should do now. Is it possible, or are we too imprisoned in the familiar ceremony of war?

Men det hadde jo vært så mye enklere om alt var svart/hvitt og ingen gråtoner.