Fyrbøter i helvete

Den som skal ta uriasposten som leder i Kristelig Folkeparti får ingen lett oppgave. Jeg tror derfor Knut Arild Hareide når han sier han ikke har bestemt seg. Men jeg tror det blir ham. Om han vil være fyrbøter i helvete.

KrF er i utgangspunktet et parti som ikke står meg veldig nær. Men jeg hadde en bestefar som gjerne hadde sett det annerledes. Opprinnelig venstremann som på et eller annet tidspunkt konverterte. Det ble aldri sagt, sunnfjordinger har en omvei til det meste, men jeg har sterke indisier på han hadde store tanker om Krf og sitt eldste barnebarn.

Jeg var knapt begynt på skolen da han sørget for abonnement på kristenfolkets Pravda: Dagen. (I dag bedre kjent som DagenMagazinet) Man kan trygt si jeg fikk min daglige dose med Arthur Berg. Det er mulig det kan benyttes som formildende omstendighet ved gitte anledninger. Det var vel først en del senere, da bestefar oppdaget at jeg foretrakk Dagbladet; Arnulf Øverlands avis, at han gav opp. Dette er bakteppet for min interesse for KrF. Nok om det.

Lederskifter i KrF er en like stygg foreteelse som i andre partier. At partiet er tuftet på nestekjærlighet er ikke sjenerende tilstede ved slike anledninger. Stein Kåre Kristiansen hadde en kommentar på twitter i går kveld om at de siste lederskifter siden Korvald, var med 18årsgrense. Han vet nok det bedre enn mange. Lederbytter inngår ikke i søndagsskolepensumet i KrF heller.

En liten illustrasjon på hvor anstrengt forholdet mellom lederskikkelsene kunne være, er denne episoden fra 1983 et eksempel på. Lars Korvald var sterk motstander av at KrF skulle gå med i Willoch-regj. pga abortsynet. Det skapte en isfront mellom ham og Kåre Kristiansen. Som toppet seg på landsmøtet da Kristiansen og møteleder Per Høybråten (Dagfinns far) nektet Korvald å ta ordet. Men Korvald inviterte til pressekonferanse som tok det meste av oppmerksomheten.

Forholdet til Høyre var også bakteppet for konflikten som førte til at Kristiansen gikk av som leder og byttet jobb med Bondevik i 1983. Bondevik ble partileder, mens Kristiansen ble parlamentarisk leder.

Det måtte en havarikommisjon til da Valgerd Svarstad Haugland måtte gå. Til tross for at hun hadde ledet partiet i en periode med tidenes beste meningsmålinger og valg så hadde slitasjen i Bondevik II-regjeringen sendt partiet ned på meningsmålingene. Det var ikke nok med rødvin og sigar. Nå ville partiet tilbake til KrFs verdigrunnlag. Og Dagfinn Høybråten ble valgt til å lede partiet ut av ørkenen. Det klarte han ikke. Han manglet evnen til å begeistre og få massene med seg.

Så når partiet fikk sin første måling under sperregrensen gikk startskuddet for "Høybråten må gå". Oppskriften er enkel. Man tipser pressen om anonyme partimedlemmer som er blitt dårlig behandlet. Pressen elsker personkonflikter og tar i mot. Så konkretiseres kritikken av et respektert navngitt medlem som ikke har noe å tape (Ingebrigt Sørfonn). De fleste av oss forstod vel hvor alvorlig situasjonen var, da Kjell Magne Bondevik drev brannslukning for Høybråten i Dagsrevyen.  Men denne gangen tok Høybråten over regien og kunngjorde sin avgang og overrumplet både presse og med- og motspillere.

En ting er at meningsmålingene er dårlige, men Høybråten ble valgt for å KrF tilbake til de tradisjonelle verdiene. Da han signaliserte at trosbekjennelsens tid kanskje var over, tror jeg hans støttespillere på høyresiden, forlot ham. 

Og blåste rotteracet i gang.

Det har vært morsomt å følge debatten på twitter. De fleste som ikke er i nærheten av å vurdere KrFs stemmeseddel, heier på den liberale "frøken bibelstripp" Inger Lise Hansen.  Jeg tror ikke Twitter er et representativt termometer for temperaturmåling av KrF. Og det er nok ikke undertøysbildene av Hansen som gjør at hun ikke når opp i partilederdiskusjonen. Jeg tror hun mangler litt av ballasten som en stortingsrepresentant og statsråd har. I tillegg trenger KrF en samling i bånn. Til det er ikke Hansen samlende nok.

Å invitere til en fornyelse av KrF som innebærer omlegging av Israelpolitikken og å tillate borgerlig vielse av homofile faller nok mange tungt for brystet. Og samtidig flørte med FrP gjør nok at mange stiller spm ved hvordan Hansen skal kunne forene partiet i en samling.

Heller ikke Dagrunn Eriksen ser jeg som etterfølger Høybråten. Og det vil nok bli stilt spørsmål om ikke de to nestlederne må dele ansvaret for KrFs nedgang med lederen. De har vært et team, uavhengig av Hansens forsøk på solospill.  De to nestlederne satt musestille da kritikken mot Høybråten var som verst. Det ble nok notert.

Hareide har erfaringsgrunnlaget i orden. Og kan være den som klarer å samle fløyene. Om det blir samlende nok til å ta partiet til gamle høyder er tvilsomt. Men KrF trenger en som kan motivere. Han takler også media bra selv om han ikke har et overskuddslager av karisma. Men Hareide kommer fra Bømlo og  kjenner grunnfjellet godt. Og kan også dra noen mer urbane velgere. Sier han ja til valgkomitèen, tror jeg han blir valgt. Hvis ikke, er det helt åpent.

Hva med partiets skjebne? Jeg tror ikke en dårlig enkeltmåling skal legges for mye vekt på. Det finnes noen positive tegn. Ser vi på valget i 2009 så økte deres velgerlojalitet kraftig. Fra 40% i 2005 til 69% i 2009. De tapte noen velgere til Høyre, men velgerlekkasjen til FrP stoppet opp. Problemet til KrF er at det ikke finnes noe sentrum å lene seg til.

Den nye lederen får derfor en kjempeutfordring i å samle fløyene. Krfs grunnfjell i bibelbeltet fra Agder-fylkene til Trøndelag må man ha med seg, samtidig som man må forsøke å senke gjennomsnittsalderen på velgerne. Krf har de eldste velgerne blant alle partier. Å velge Inger Lise Hansens resept vil nok ikke friskmelde pasienten. Det finnes andre alternativer for de liberale.

KrF kan ikke velge den alt for brede vei. Det står forøvrig i skriften. Matteus 7.13:

13 Gå inn gjennom den trange port! For vid er den porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. 14 Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den. 

Jeg tror Krfs potensiale ligger i området 5 til max 8%. I Sverige fikk søsterpartiet KD 5,6% av stemmene, men hver tredje stemme var taktisk og uten disse taktiske stemmer fra bl.a. Moderaterna hadde de ikke passert sperregrensen. I Danmark ligger tilsvarende søsterparti på 0,5%.

Utfordringen for KrF ligger i grensesnittet mellom å være en menighet og et politisk parti.

Det finnes ingen quick fix i form av kontantstøtte eller andre klatrestativ som raskt kan bringe partiet tilbake til gamle høyder. Bare hardt arbeide. Og kanskje et aldri så lite under. Noe KrF er nærmere enn noen andre.

Men først skal vi ha en ny lederkamp. Også denne med 18-årsgrense.

Jeg har imidlertid tatt feil før og gjør det gjerne igjen.

Sølv er nederlag

Uttrykket "Sølv er nederlag" forbindes med min navnebror, skøyteløperen Knut "Kuppern" Johannesen. Klar tale. Kun seier er og var godt nok.

I gårsdagens valg var det kun én seierherre. Jens Stoltenberg. . De andre seirene som ble feiret, er best egnet til innvortes bruk. Men det er viktig nok i alle fall i politisk sammenheng. Men det gir liten uttelling i maktens korridorer. The winner takes it all. Ap gjorde en god valgkamp og Jens som statsminister er et lett budskap å selge.

Kveldens taper ble uten tvil Lars Sponheim. Jeg synes det var en trist sorti. Selv om jeg mislikte garantiene hans, så tror jeg ikke det var den eneste og viktigste grunnen til at Venstre kom under sperregrensa. Det ser ut til at de fleste ikke har fått med seg eller husker den spesielle situasjonen i 2005. Da selv høyre-folk gikk ut og ba velgere stemme taktisk på Venstre. At de da fikk 5,9% var historisk høyt. Og vi må tilbake til 1969 for å finne et bedre resultat.

Ett eks. på hvordan dette slo ut, finner vi i Asker og Bærum. I Asker tapte partiet 1161 stemmer (-4,2%), mens det i Bærum var 3018 færre V-velgere i år (-4,9%).

3912 av disse velgerne hadde snudd opp ned på situasjonen for Venstre i år. Men de fleste kom hjem igjen til Høyre. Inkludert meg. Andre steder i landet forsvant noen av de til Arbeiderpartiet. Det viser litt av et sentrumspartis dilemma. I miljøsaken fikk ikke Venstre uttelling. Velgerne var ikke så opptatt av miljø som man kan få inntrykk av. Noe som også straffet SV.

Så det resultatet som Venstre fikk i år, er nok nærmere et naturlig nivå. 2005 var unntaket.

Jeg vil savne Sponheim. En politiker som ikke alltid fulgte rådgiveres spinskjema, men var seg selv. På godt og ondt. Og med en god replikk. Det er ikke mange av dem på Stortinget. Og hva jeg synes om Carl Ivars gammelmannsbitterhet i går, gidder jeg ikke skrive noe om.

SV fikk heller ingen god valgvake. 6,2% er tilbake til 1997-nivå og en halvering siden 2001. Og man hadde knapt fått noen timers søvn, før partiets "småstein i skoen", Rolf Reikvam, var på banen med sine "ultimatum" og mer eller mindre gode grunner for ikke å sitte i regjering. SV er helt avhengig av at Jens innser nødvendigheten av å ha med SV i sitt regjeringsprosjekt. Det kan innebære at LoVe forsvinner over i neste stortingsperiode. SV kan risikere å måtte avgi ett departement. Heidi Grande Røys kan fort bli barnehageleder igjen.

SP gjorde heller ikke noe godt valg, men tilbakegangen var ikke stor. Sp er regjeringens beste hestehandlere og de skal ha uttelling for det. Så blir det spennende å se om Ola Borten Moes flørting mot sentrum har rot i partiet. Valgresultatene viser at Liv Signe har større oppslutning om sin linje enn Borten Moe. I tillegg er det en meget tøff dame som ikke er redd for å ta en fight.

FrP gjorde sitt beste valg ever med 22,9%. Men ikke uten malurt i begeret. Meningsmålingene har nok skapt forventninger om mer. Men Siv har bestått prøven som leder. Problemet til Frp ble veldig tydelig i valgkampen. Så snart Siv forsøkte å vise ansvarlige statsministertakter, falt oppslutningen på målingene. Da måtte Per Sandberg eller Per Willy Amundsen slå til med noen utspill i kategorien: fri fart, fri børst og null asylsøkere. Og slik gikk no dagan.

Men Siv vet hvordan de borgerlige skal vinne neste valg og har oppskriften klar: "For å vinne neste valg må de andre slutte å vingle" Ingen grunn til selvransakelse der i gården.

Høyre var tilsynelatende også en vinner. Men bare tilsynelatende. 17,2% var bedre enn katastrofen i 2001 og sørget for 7 nye representanter. Men i motsetning til Frp har Høyre hatt dårlige meningsmålinger. Helt nede på 10-tallet. Da feirer man 17,2% som en triumf. Men det er selvsagt ikke godt nok for et parti som har ambisjoner om å danne regjering.

Høyre har i likhet med Frp også drevet med vingling. I dilemmaet mellom tekkes velgere som ser på Frp som pest og kolera og de som ikke ser mulighet for regjeringsdeltagelse uten Frp, har Erna ridd to hester. I den sammenheng var kanskje ikke dette stuntet det smarteste.

Høyresidens to partier ble styrket, men deres seire er null verdt. De er dømt til 4 års skyggeboksing i Stortinget. Hvordan Frp og Høyre skal klare å meisle ut en samarbeidsplattform for 2013 som skal inkludere Venstre og Krf er ikke lett å se, dessverre. Selv om de to største stort sett henter velgere fra hverandre så er et sterkt Høyre det viktigste premisset. Det kan bidra til at Krf og Venstre kan vurdere en ny runde.

Men sentrum i norsk politikk har flyttet seg og viser ingen stor entusiasme for en allianse. Vi har fått en polarisering med et sterkt Ap og en sterkere høyreside. Det interessante kan skje i regjering, dersom en eller flere av partene vurderer å bryte ut. Det er lite trolig. Jens forstår hva som står på spill og gir tøyler nok. Er min spådom. Men vi kan ikke ha en valgkamp til der ikke de borgerliges alternativer er avklart på forhånd. En repetisjon av denne valgkampen er en avsporing.

Men i skuffelsen over de borgerliges tap er det et lite lyspunkt at det er Ap som er styrket på bekostning av SV. Det er det minste av to onder. Spesielt for de av oss som er opptatt av næringspolitikk. For det norske næringsliv er ikke skremt av Jens. Syretesten på det, fikk vi fra børsen i dag. Oppgang på 2,62 poeng til årsbeste 317,91 viser at ingen ble skremt av valgresultatet.

Vi som hadde ønsket en endring hadde en dårlig dag. Jeg er ikke sint, bare veldig, veldig skuffet.

I tillegg til de taperne som er nevnt her, vil jeg også ta med noen meningsmålingsinstitutter og "ekspert"kommentatorer. Synovate bommet voldsomt på SV i valgdagsmålingen for NRK. Ekspertkommentatorene bommet på mye, men spesielt på Venstre.

Mitt valg

Jeg har bestemt meg. Til de av mine lesere som tror at dette har vært opp og avgjort lenge:Dere tar feil. Det har stått mellom 2 partier.

De rødgrønne fremstiller et regjeringsskifte nærmest som en katastrofe for landet. Ja, finansminister Kristin Halvorsen fremstiller det som "farlig" for Norge:

- Nå må alvoret komme inn i valgkampen. For det dere holder på med nå, det er farlig. Farlig for folk, farlig for Norge, farlig for arbeidsplasser (...) Vi har Europas laveste arbeidsløshet, så skal det spetakkelet der komme inn, tordnet Halvorsen.

Dette er et uttrykk for desperasjon i en presset situasjon og er langt fra virkelighetens verden. Jeg var selv inne på lignende tanker for 4 år siden, da jeg hørte at Kristin Halvorsen skulle bli finansminister. Og jeg var ikke alene. Det gikk ikke så galt. Det gikk heller ikke galt med vår forrige regjering, selv om det høres slik ut i valgkampen. Det var faktisk ikke den minst populære regjering noensinne. Slik Jens og Jensen har hatt felles utbytte av å fremstille.

Den tidligere statssekretær for Gro Harlem Brundtland og nåværende kommentator i Dagsavisen, Arne Strand, skrev dette for 4 år siden:

Vanligvis må en ny regjering rydde opp i det økonomiske rotet forgjengeren etterlot seg. Ikke slik denne gangen. Aldri har noen norsk regjering kommet til et så dekket bord som Ap SV og Sp nå gjør. Utgiftene til Folketrygden synker i takt med redusert sykefravær. Den høye oljeprisen gjør at staten bader i oljemilliarder. Selv om man tviholder på handlingsregelen om bruken av oljepengene vil oljemilliardene fosse inn på statsbudsjettet. Det er ikke en regjering i verden som har så stor økonomisk handlefrihet som den norske. Det skal godt gjøres å rote dette til.

Og når de rødgrønne okker og uffer seg over det de kaller rot og kaos på borgerlig side, har de glemt sin egen debut.

Men vi har det jo så bra i Norge, hvorfor i alle dager bytte ut regjeringen? Jo da, vi har det bra. Materielt sett er det bra for de fleste av oss. De fattige unntatt. Men vår velstand er så oljesmurt at vi ikke hører knirkene.

Det er retningen som regjeringen fører oss i, som blir feil for meg. Jeg tror ikke på den allmektige stat som veien til vårt felles Nirvana. Jeg tror ikke at bare staten er den gode fe, mens private løsninger er beheftet med profitthungrige kjeltringer. Uten de private løsningen hadde ikke barnehageutbyggingen vært på plass. Det viser med tydelighet at når de store oppgavene skal løses, gjøres det best i samspill.

Det er troen på private løsninger, privat næringsliv og enkeltmennesker som trengs, slik Dagens Næringsliv skriver i sin leder på lørdag.

Vi trenger en regjering som kan fornye og effektivisere offentlig sektor. Jeg tror på en sterk stat, men det må være en effektiv stat. Ikke en forspist stat med fordøyelsesbesvær. Jeg vil ha en stat som ikke har for mange hatter på og der rolleblanding skaper uklarhet og rot. Vi så det i Røkkesaken.

Jeg tror på felleskapet og at vi skal ha gode velferdsordninger. Men slike løsninger er ikke patentert av de rødgrønne, selv om det kan virke slik. God styring og kombinasjon av offentlige og private løsninger kan være et godt alternativ.

Det er viktig at vi får en mer næringsvennlig politikk. Med SV i en rødgrønn regjering tviler jeg på om vi får det. Troen på at økte skatter automatisk gir mer velferd er sterk på rødgrønn side. Men av de offentlige utgiftene på nesten 1000 milliarder, er det ikke alt som er velferd. At en fjerning av 12 milliard i formuesskatt skal rasere velferdsordningen, står ikke til troende. 12 milliarder er 1,2% av offentlige utgifter. Og hvis det er slik at mest mulig offentlige penger gir de beste løsningene, så er det et tankekors at vi ikke har den beste skolen og det beste helsevesenet.

Jeg tror at det enkelte menneske er godt utrustet til å ivareta mer av sine egne penger. Like godt som statens apparat. Og at det enkelte mennesket får beholde mer av sine egne penger, er ikke det samme som mindre velferd. Det er mindre stat.

Det perfekte partiet finnes ikke. I alle fall ikke for meg. Det er mange avveininger som skal gjøres. For meg er bl.a. næringsliv, helse- og skolepolitikk viktig. Det er også personlig integritet og personvern. De fleste av disse sakene har vært nærmest fraværende i valgkampen. Dessverre.

Men like viktig som enkeltsaker er retningen. En retning som jeg bare tror en borgerlig regjering kan gi oss. En borgerlig regjering som bør inkludere Frp, fordi den ellers ikke vil være funksjonsdyktig.

Når jeg har oppsummert hvem i den borgerlige leir som skal få min stemme, så har to alternativ falt ut fort. Krf er og har alltid vært uaktuelt. Særinteressepartier har aldri tiltrukket meg.

Frp er heller ikke mitt parti. Ett parti som rir både den liberalistiske og statsstyrende hest samtidig, er ikke mitt valg. Overbudspolitikk tilpasset egoet og der pengene skal øses fra en oljefylt Zareptas krukke forfører ikke. Når partiets leder skal holde sin sluttappell og ber om stemme fra de som irritereres av å passere en bomstasjon, kommer det signal fra både hode og mage om at det ikke er mitt parti.

Venstre har jeg stemt før. Det er mye ved Venstre som tiltaler meg. Ikke minst når det gjelder anstendighet og troen på enkeltmennesket. Og ikke minst evnen til å verne om enkeltmenneskets rettigheter og integritet. De var på vippen denne gangen også.

Men når Sponheim på samme måte som Siv Jensen utsteder garantier om hvem de ikke vil støtte og vil blokkere en regjering de ikke er med i, utelukker han min stemme. Samtidig som både Jensens og Sponheims garantier kan bety at en stemme på dem, er indirekte en stemme på Ap.

Da gjenstår Høyre. Jeg stoler på at Erna Solberg kan samle de borgerlige/Frp til et felles løft slik hun har sagt gjennom hele valgkampen. Hvilket av løftene Frp/Venstre skal bryte: 1) blokkere en regjering de ikke er med i eller 2) bidra til borgerlig regjering ved borgerlig flertall blir en nøtt. Men nøtter kan knekkes. Og Erna kan være den samlende skikkelsen som kan få den borgerlige siden til å bevege seg i retning regjeringskontorene.

Høyre har en god næringspolitikk, skolepolitikk, helsepolitikk og står for en god styring av statens finanser. Jeg er i tvil om deres holdning til EUs datalagringsdirektiv. Men en samlet vurdering gjør at Høyre får min stemme.

Jeg ønsker alle lesere et godt valg uansett hva de stemmer.

Frekkhetens nådegave

De tre "Bondevik-kameratene" Lars Sponheim, Dagfinn Høybråten og Jan Petersen er på krigsstien mot Frp i følge VG

En stemme til Frp er en stemme til Jens Stoltenberg i regjering, mener Lars Sponheim, Dagfinn Høybråten og Jan Petersen.

Sponheim viser frekkhetens nådegave i sin uttalelse:

Venstres leder Lars Sponheim mener Sandbergs uttalelser avslører Frps strategi i regjeringsspørsmålet.

– Jeg tolker Sandberg dit hen at han mener en regjering med Ap og Jens er bedre enn en regjering av Høyre, KrF og Venstre. Det er første gang vi får det fra så autorisert hold i Frp. En slik holdning fra Frp kan bidra til at Jens Stoltenberg fortsetter i regjering selv om det blir borgerlig flertall, sier Sponheim.

For hva sa Sponheim til Aftenposten 1. oktober i fjor:

- En mindretalls Ap-regjering vil være i stand til å manøvrere og få støtte. Politisk vil en slik mindretallsregjering, som ligner Stoltenberg 1-regjeringen, ligge tettere opp mot Venstre enn en regjering der Frp er med. Hvis alternativet er en Høyre/Frp regjering vil vi finne sentrumsløsninger sammen med Ap, sier Sponheim til Dagsavisen.

Så en slik holdning fra Venstre kan altså bidra til at Jens Stoltenberg fortsetter i regjering selvom om det blir borgerlig flertall. For å bruke Sponheims egen formulering.

Venstre og Krf (i selskap med Høyre) tror tydeligvis at de kan få låne velgerne til Frp for å komme i regjering,uten å gi noe som helst tilbake som takk for lånet. Er det mulig å være så dumme over så lang tid uten å bli straffet for det?

I stedet for å angripe Frp, så hadde kanskje en dialog vært en god idè. Venstre ble hardt straffet sist de flørtet med AP. Da falt de helt ut av Stortinget. Høyre ble straffet i 2005 da mange av deres velgere ikke ville ha en Bondevik III-regjering og gikk til Frp.

Når Dagbladet i dag slår stort opp at Frp vil rasere kommune-Norge med "frivillig tvangssammenslåing" så har de alle fall en sak felles. Det har Høyre programfestet. Lars Sponheim har sagt det og til overmål også Dagfinn Høybråten.

Kanskje de har flere felles saker, bare de får snakket sammen?

Det svartePer-spillet som er i gang nå fører i alle fall til en ting. Velgerne blir drittlei. Det straffer i alle fall ikke Frp om noen skulle være i tvil. Så hvis Høyre, Krf og Venstre fortsetter kanonaden mot Frp, så er i alle fall en borgerlig regjering lenger unna en noen gang.

Bak lukkede dører

Jeg innrømmer det gjerne. Min forvirring over Høyres utspill de siste dagene er stor. Jeg tenker på hvem partiet skal leke med frem til valget. Og etterpå.

Bare timer etter at Jens Stoltenberg på vegne av demokratiet forlangte at de borgerlige måtte avklare et regjeringsalternativ, stilte H+Krf+V på pressekonferanse. For å presentere et felles innspill til finanskriseløsninger. FrP var ikke invitert. Dette ble begrunnet med at klimaforliket lå i bunn. Jeg har lest innspillet fra trepartikameratene. Det er den tynneste forklaringen jeg har sett. Det de tre partiene skriver om klima i erklæringen kunne Frp skrevet under også.

De fleste trodde dette var starten på et regjeringssamarbeide. Spesielt fordi Erna fastslo at det var «urealistisk» å tenke seg at alle de fire borgerlige partiene skulle sitte sammen i regjering etter valget til høsten. Noe som ble forsterket da Per Kristian Foss så til de grader slengte døra i ansiktet på Siv : "Hun kommer ikke til å bli statsministerkandidat på borgerlig side". Det oppfatter jeg ikke som "den åpne dørs politikk".

Forvirringen blir ikke mindre i dag, etter Ernas tale til Høyres felleskonferanse. I et intervju med VG sier hun at:

Hun er litt overrasket over alle reaksjonene dette har utløst, men innser at bildet av de tre partilederne side om side, med store partilogoer i bakgrunnen, sender sterke signaler om tett samarbeid.

Samtidig holder Høyre-lederen fast på at en borgerlig regjering forutsetter samarbeid mellom alle fire, inkludert Fremskrittspartiet. Når dette er sagt, har hun et budskap til Frp-formann Siv Jensen:

- Den politiske avstanden mellom Frp og sentrum må de selv være med å ta ansvaret for. Frp må gjøre seg til venns med sentrum. Det har de ikke brukt mye tid på de siste tre og et halvt år. Man samarbeider seg altså fram til noe, sier Solberg.

I Høyre er det en allmenn oppfatning at Siv Jensen har en hang til å dyrke alenegangen og offerrollen hver gang noe går Frp imot, og at dette bidrar til å forsure klimaet og undergrave sjansen for å få til noe sammen.

Da er det ikke mulig å tolke Erna Solberg på annen måte enn at det ikke kan bli noe borgerlig regjeringsalternativ. Siden dette forutsetter samarbeid mellom alle fire i følge henne selv. Men fortsatt hevder de altså at døra står åpen for alle, selv etter dørslamringa til Foss. Forvirret anyone?

Høyre driver et høyt spill 9 måneder før valget. Finanskrisen har ikke gitt Høyre særlig drahjelp på meningsmålingene. Frp på sin side har ikke blitt særlig straffet.Noe som nok plager Høyre og som har gjort det nødvendig å vise avstand til Frp. I håp om at videre alenegang skal straffe Frp og gi Høyre flere velgere. Jeg ville ikke satt alle sparepengene mine på det.

Når Dagbladet på lederplass i dag skriver at "under finanskrisa har Frp gått kraftig tilbake i oppslutning", så er det bare delvis riktig. På ett år har Frp mistet 0,2 prosentpoeng om vi ser snittet av alle meningsmålingene i perioden desember 2007-desember 2008. Og de har høyere oppslutning enn valget i 2005.

Dersom Høyre nå bevisst velger bort Frp, så kan de få gjerdesitterne til å hoppe ned. De som er engstelige for samarbeidet med Frp lander i Høyre, de andre i Frp.

Det som bør bekymre Høyre er at samarbeidet mellom Krf og Venstre allerede har fått sitt navn: Bondevik III. Det gir dårlige assosiasjoner til en tapt statsministertaburett. Og er ingen stor stemmesanker.

Jens Stoltenberg fikk ikke den avklaringen han ønsket seg. Det verste alternativet for Ap er "Bondevik III"-alternativet. Da får man ikke polariseringen der de kan klistre Frp som et uansvarlig parti til de andre.

På den annen side kan han glede seg overstøtte-erklæringen fra Trygve Hegnar. Han vil heller ha en mindretallsregjering fra AP enn en bestående av H+Krf+v. Det kan ikke vært hyggelig lesning på kontorene i Stortingsgata. Men han peker på en opplagt utfordring. Pr dato vil ikke velgerne ha Bondevik III eller Solberg I.

Snittet av meningsmålingene i desember viser at de tre partiene tilsammen har 29,2% oppslutning. Frp alene har 23,7%. Det er ikke rare avstanden. Og den kan fort endre seg. Frp spiller nå offer-rollen for hva den er verdt. Det passer godt inn i strategien om at de gjerne står alene om løsninger foran valget.

Jeg er ikke helt overbevist om at Frp vil inn i regjeringskontorene i 2009. Finanskrisen gir dem lite handingsrom til å drive Frp-politikk. Det krever nok en større grad av ansvarlighet enn det som passer partiet nå. Prisen kan ganske enkelt bli for høy i form av velgerflukt. Da er det bedre å være det "misforståtte geni" noen år til. Til 2013 f. eks.

Oppdatert mandag 19.01 kl. 0930: Erna eller ingen, sier Per-Kristian Foss

I følge Per-Kristian Foss er de to andre partilederne enige i at Erna skal være statsminister i et et evt. ny regjeringssamarbeide. Får ikke Høyre statsministeren blir det ikke borgerlig samarbeide, ifølge Foss.

Høyre vil nok ikke gjøre samme tabbe som sist.

Men at Sponheim og Høybråten er enig i dette, var ikke det jeg hørte dem si i Politisk kvarter i dag. Kanskje det hadde vært en idè om de tre partene snakket sammen først? Eller vil Foss bare lukke nok en dør. Først Frp-døra, så døra til statsministerkontoret.

Men det er en fryktelig lang og kronglete vei dit. Uten Siv.

Frp og Israel

Mange tror at Siv Jensen og Frp taper på sin uforbeholdne støtte til Israel. Når Dagfinn Høybråten holder seg i bakgrunnen, tar Siv over føringen og fremstår som Israels viktigste støttespiller i det politiske Norge.

Professor Frank Aarebrot ved UIB, tror Israel-støtten gir velgertap. Politisk redaktør Lars Hansen i Romerikes Blad, kaller det for en taktisk blunder av Frp-formannen. Arne Strand i Dagsavisen tror at Frp på fisketur etter Krfs velgere, møter svart hav.

Jeg tror de tar feil.

Det finnes ingen partier som er så flinke til å finne vinnersaker som Frp. Selv om det for de fleste er vanskelig å forstå at Frp drar velgere på at Siv Jensen holder appell foran støttemarkeringen for Israel.

Frps velgere er generelt ikke spesielt kristne av seg. Og jeg tror ikke de bryr seg så veldig heller. Derfor har de ikke noe stort problem med å støtte Israels kamp mot Hamas. Hamas er jo muslimer og muslimer står ikke spesielt høyt i kurs blant Frp-tilhengere.

Og sympatien de har fra "kristenfundamentalistene" på Sør- og Vestlandet, så er nok de fleste i folden allerede. Noen kan nok ha kommet til pga den uforbeholdne støtten Israel fikk på torsdag. De merket seg nok Dagfinn Høybråtens vegring.

Men kommentatorene glemmer å beregne effekten av opptøyene i Oslo torsdag/lørdag. Det har ikke Frp glemt. Jeg tror det var kalkulert med da formann Siv entret mikrofonen på torsdag. De visste at bare tilstedeværelsen ville virke som en rød klut. Israelske flagg kombinert med Siv på talerstolen ble for hard kost for motdemontstrantene. Og opprøret som fulgte fikk nok Frp-ledelsen til å juble. Jo da, politikk er akkurat så kynisk.

Det som skulle bli venstresidens vinnersak, ble i stedet spilt over på Frps banehalvdel. Noe som gjorde enkelte forbanna. Forståelig nok.

Igjen fikk partiet offerrollen, gitt dem på et fat av de nyttige idiotene som gikk amok. Er noen i tvil, så er det bare å lese kommentatorspaltene i avisene og bloggene.

Hadde det vært gjennomført en meningsmåling torsdag kveld, hadde vi nok sett et byks for Frp godt over feilmarginen.

Hva gjør så Frps støtte til Israel i forholdet til deres hypotetiske regjeringspartner Høyre?

I 2006 sa Erna Solberg:

- Israel ha rett til å forsvare seg, men de driver nå en helt uforsvarlig og uproporsjonal krigføring mot Hizbollah i Libanon, sier Solberg.

Og hennes kommentar til at Frp ikke bare støttet Israel, men også ville ha et militærfaglig samarbeide med dem sa hun:

- Det vil være feil å ha en utenrikspolitikk som preges av yterpunkter, og ikke av det store flertallet. Det tror jeg også Fremskrittspartiet skjønner. Et land må styres utenrikspolitisk av et balansert synspunkt som representerer flertallet blant det norske folk, sier hun til NRK.

Konklusjonen var at det ikke var mulig å innlede et regjeringssamarbeide med Frp før partiet endret sin Israelpolitikk.

I år er tonen en annen:

Men selv om Høyre og Frp er dypt splittet på et av de mest sentrale utenrikspolitiske områdene, frykter ikke Erna Solberg at dette vil være til hinder for en eventuell Høyre/Frp-regjering etter valget til høsten.

Via sin politiske rådgiver Odd Sevje sier hun: «Vi har følgende svar: Dette er en hypotetisk problemstilling. Vi er sikker på at vi finner samarbeidsløsninger som går langs hovedlinjene av der norsk utenrikspolitikk alltid har gått».

Men så er det jo stortingsvalg i år, det var det ikke i 2006.

Så det er nok helt andre saker enn forholdet til Israel som vil få partiet til å tape velgere.

Oppdatert, tirsdag 13.01. kl. 2035:
Det ser ut til at jeg har kommet i skade for å oppfatte at det i 2006 var Erna Solbergs konklusjon at man ikke kunne innlede et regjeringssamarbeide med Frp på bakgrunn av deres Israel-politikk. Konklusjonen var ikke Erna Solbergs, men NRKs. Se forøvrig Ernas kommentar i kommentarfeltet til denne posten.