En som bryr seg

Vi bør være takknemlig for at det finnes politimenn som Kåre Stølen. Vi kan godt være uenige om virkemidlene. Kanskje var ikke forslaget om å be de narkomane flytte til Stortinget, lurt. Men heldigvis er Kåre Stølen mer opptatt av de narkomanes sak, enn å være taktisk på egne vegne. Det er noe som er reservert våre politikere.

Stølen har i lengre tid vært oppgitt over hvordan vi behandler noen av våre mest utstøtte:

"Narkomane er syke mennesker som ikke bør være i fengsel, men få et tilbud om behandling», sier Kåre Stølen, som har 30 års bakgrunn fra arbeid med narkotikabekjempelse i Norge. Han opplever at politiet i dag er de viktigste sosialarbeiderne i de åpne narkotikamiljøene i Oslo, en rolle politiet verken kan eller skal fylle."

Stølen har ropt på hjelp fra politikere som har toet sine hender og vendt det døve øret til. Vi høster fruktene av en 40 års krig mot narkotika. Et monument over en blind tro på at null-toleranse og straff skal lege syke mennesker. Med få unntak har dette vært applaudert av et samlet Storting i hele perioden.

Derfor valgte Stølen et riktig symbol for sin kritikk. At så "noen snakket sammen" og ringte Oslos politimester for å få satt en stopper for Stølens engasjement, var forutsigbart. Det er ubehagelig nok å lese om resultatene av 40 år med feil medisin. Enda verre ville det være få det i trynet hver dag. Så Stølen måtte stoppes. End of story? Problemet løst? Neppe.

Kåre Stølen har min største respekt i denne saken, respekten for våre folkevalgte er betydelig mindre.