En totalt mislykket strategi

Det var kuldegrader da jeg tuslet til postkassen i dag tidlig for å hente Aftenposten. Det tok ikke lang tid før varmen spredte seg i kroppen. Grunnen var en pensjonert høyesterettsdommer og hans bekjennelser.

"Det har vært rystende å erkjenne hva jeg egentlig har vært med på i kampen mot narkotika"

Og konkluderer med at det har vært en totalt mislykket strategi. Jeg anbefaler alle å lese intervjuet med Ketil Lund. Det inneholder også en historisk gjennomgang av hva krigen mot narkotika har kostet av lidelse og penger og hvor mislykket den har vært.  Men det er ikke første gangen at paragrafenes voktere har gått inn for avkriminalisering. Strafferettens orakel: Johs Andenæs gjorde det i 1995. Da sa han til Klassekampen:

"Det er ikke all uønsket atferd som egner seg til å bekjempes med strafferettslige virkemidler. Kan hende vil framtidens dom være at narkotikapolitikken har vært århundrets største feilinvestering i straff".

Straffelovskommisjonen foreslo også avkriminalisering av eget bruk i 2002. Men politikerne takket nei. Det gjør de også oppskriftsmessig til Ketil Lunds utspill:

Å legalisere flere rusmidler vil føre til økt forbruk og dermed økte skader. Vår forbudslinje er vellykket med tanke på hvor liten andel av ungdom som bruker cannabis, sier Bernt Høie (H) leder i helse og omsorgskomiteen på Stortinget.

Det forklarer sikkert også hvorfor vi er på europatoppen i narkorelaterte dødsfall. Men det hadde vært interessant å vite hvor Høie har sitt faktagrunnlag fra. Å hevde at 40 års krig mot narkotika har vært vellykket må man nesten være politiker for å kunne hevde.

Men politikere skal gjenvelges. Og å gå inn for avkriminalisering er sannsynligvis ikke noen stor velgermagnet. Uansett hvor fornuftig det ville vært. Men man kunne f. eks. kikket litt på erfaringer fra Portugal.

Itillegg til politikere med hodet i sanden, så ligger også noe av forklaringen i en sterk departementsråd. Som har vært med å prege narkotikapolitikken helt siden Evangs dager som helsedirektør. Jeg har skrevet litt om henne tidligere.

Mitt håp er at Ketil Lunds ærlige selvranskakelse kan bidra til en debatt som utfordrer politikernes sementerte synspunkter. Narkotikapolitikken er for viktig til å overlates til våre folkevalgte alene. Det er på tide at vi innser at vi må endre kursen. Drømmen er at vi kan få til et bredt politisk forlik om en ny narkotikapolitikk mer basert på fakta enn følelser. Men forhåpningene er ikke store.

For ordens skyld. Avkriminalisering gjelder for eget bruk. Langere og bakmenn skal fortsatt straffes. Hardt.

Jeg har skrevet om temaet tidligere i disse postene:

40 års feilgrep
Kan spare 140 mrd på å legalisere narkotika

Look to Portugal

Under teppet

Det er også på sin plass å minne om at i morgen starter våre danske naboer med legeassistert heroinutdeling. Her snudde politikerne etter denne artikkelen i Berlingske Tidende. Det er i alle fall et forsøk på å gi de tyngste brukerne et mer verdig liv. Og jeg er sikker på at det finnes en "Linda" i Norge også.

Nei, minister

Thor Erik Forsberg forstod sannsynligvis ikke hvilke mektige krefter han utfordret da han foreslo å avkriminalisere besittelse og og eget bruk av narkotika. Og da tenker jeg ikke på politikere. De er skremmende forutsigbare.

- Det er et totalt uansvarlig forslag som, hvis det blir gjennomført, vil eksponere en større del av ungdomskullene for narkotiske stoffer, og det vil føre til at det blir flere narkomane i Norge, sier Høyres Bent Høie.

"Forandre for å bevare" er Edmund Burkes kvintessens av konservatismen. Bevare meg vel for slike politikere som Høie, er mitt utgangspunkt. Hvor har Høie sin kunnskap fra. Hvor er empirien hans? Er det ryggmargsrefleksen som slår inn før hjernen?

Han kan f. eks. se til en amerikansk tenketank som vanligvis ikke står så langt fra Høyre: Cato Institute. De hadde tidligere i år en evaluering av det landet som har gått lengst i avkriminalisering av narkotikabruk, Portugal. "Lessons for creating fair and successful drug policies"

Fra rapporten:

The data show that, judged by virtually every metric, the Portuguese decriminalization framework has been a resounding success. Within this success lie self-evident lessons that should guide drug policy debates around the world.

Også BBCs reporter Claudia Hammond reiste tilbake til Lisboa i år. For å se hva 8 år med avkriminaliering hadde bidratt til. Du kan lese reportasjen hennes her.  Blant annet:

The secretary of state for health told me it has been a great success, with police figures suggesting that the use of every drug has either gone down or remained stable, apart from cocaine which has recently become fashionable.
In Portugal just 8.2% of people have tried cannabis at least once, compared with 42% in the U.S. But some argue that not enough figures are available to get the whole picture.

I Norge erklærte vi krig mot narkotika for 40 år siden. Karl Evang sto for utformingen av den første narkotikapolitikken. Karl Evang sa at hvis narkotika ble like utbredt som alkohol, ville vanlig samfunnsliv opphøre. De var rett og slett redde for samfunnsstrukturen. På den annen side. Dersom noen hadde introdusert alkohol i dag, hadde det blitt også blitt forbudt. I dag er det sosialt akseptert.

Hege Ulstein har en glimrende kommentar i lørdagens Dagsavisen: Null visjoner. Den anbefales. Men Ulstein tar feil på et viktig punkt når hun etterlyser helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsens engasjement. Hun roper på feil kvinne. I dette tilfellet tror jeg det er en mektig byråkrat bak ministeren som sier: Nei, minister. 

Det går en rett linje fra Karl Evangs straff og moral-linje direkte til topps i Helsedepartementet. Anne Karin Lande Hasle er departementsråd og øverste administrative leder. Hun var med og etablerte utekontakten i Oslo i 1970, men allerede året etter var hun på plass i Helsedirektoratet. Karl Evang ble hennes mentor.

Hun fortsatte under Torbjørn Mork som videreførte Evangs narkotikapolitiske linje og ble regjeringesn spesialrådgiver i narkotikaspørsmål i 82-83. Men da hadde hun allerede vært en viktig premissgiver for Stortingsprop 138 (78-79) om plan for økt innsats mot narkotikaproblemer, som hun utformet sammen med Ketil Bentzen.Etter opphold i FAD og Barne/Familiedept. var hun i 96-99 direktør for NOVA. I 1999 var hun tilbake som dept. råd i Sosial- og helsedept. (som senere ble delt).

Her ligger noe av nøkkelen til makten en deptråd kan ha. Fra 1999 til i dag har vi hatt følgende helseministre:
Dagfinn Høybråten
Tore Tønne
Ansgar Gabrielsen
Sylvia Brustad
Bjarne Håkon Hanssen (hvordan har det gått med gratis heroin?)
Anne-Grete Strøm-Erichsen
Oppdatert: Strøm-Erichsen sier nei til utdeling av heroin. Ikke overraskende.

Og ministere kommer og går. Lande Hasle består. For all del. Hun er helt sikkert faglig dyktig. Men helseministre som kommer og går nærmest gjennom en svingdør får nok problemer når de kommer opp med forslag som ikke er i tråd med byråkratens og som den samme byråkrat har jobbet med i 40 år. Man blir en mektig premissleverandør.

Mektigere personer enn Thor Erik Forsberg har fått merke at vår narkotikapolitikk går ut på å straffe syke mennesker. Vårt juridiske tuntre, professor dr. juris Johs Andenæs  sa det slik til Klassekampen (30/1-95) :

"Det er ikke all uønsket atferd som egner seg til å bekjempes med strafferettslige virkemidler. Kan hende vil framtidens dom være at narkotikapolitikken har vært århundrets største feilinvestering i straff".

I 2002 gikk straffelovkommisjonens flertall inn for å avkriminalisere eget narkotikabruk. 

Det fikk Bernt Høies tankemessige tvillingbror, daværende justiminister Odd Einar Dørum til å fastslå:

Avkriminalisering av narkotika er helt uaktuelt for denne regjering.

Og slik har det blitt. Nullvisjonen er helt riktig blitt til null visjoner som Hege Ulstein så dekkende beskriver det.Vi forsetter. Steady as we go. 40 års erfaring ser ut til å være ett års erfaring 40 ganger. Så spørs det om vi har en "Herse- og sorgbyråkrat" som overstyrer ministeren.

Debatten som har rast i Morgenbladet om legalisering av cannabis er også interessant i denne sammenhengeng:

Cannabis bør legaliseres
Tja til budskapet
Hva er verst
Vi trenger en ny narkotikapolitikk
Forførende forskningsformidling
Ja til nyanser
Kritiske spørsmål til narkotikapolitikken ties i hjel
Misforstått budskap.

Egne bloggposter om temaet:

40 års feilgrep
Kan spare 140 mrd på å legalisere narkotika
Look to Portugal
Under teppet

Under teppet

Nå skal det ryddes i hovedstaden. Politimester Gjengedal skal iverksette rydding av narkomiljøene. En garantert suksess kan ikke gjentas for ofte.

Da jeg flyttet til Tig(g)erstaden på 70-tallet hadde det såvidt etablert seg et miljø i Slottsparken, nærmere bestemt på Nisseberget.

Dette ble så populært blant noen og upopulært blant andre at det måtte flyttes. Så nære konge og statsråd, kunne vi jo ikke ha slike folk.

Så da ble samfunnets utstøtte drevet ned over Karl Johan til en stopp på Egertorget. Men der ble problemet også alt for synlig. Og dessuten var det litt for nære Stortinget. Så det måtte flyttes. Så Plata ble neste holdeplass. I tillegg har vi også fått et "miljø" langs Akerselva.

Og hver gang man har skjøvet "problemet" foran seg, så har det ikke vært måte på hvilke lovnader som har kommet. Om hvilken omsorg vi skulle vise for våre svakeste. Prat er gratis. Handling koster.

Men når de narkomane blir for ubehagelig synlig for våre politikere og øvrige myndighetspersoner, da må det handles. Og inkompetanse og stor handlekraft gir sjelden gode løsninger. Det er ikke så mange år siden Guardian utropte Oslo til en Europas verste narkobyer. Stasjonssjef Kåre Stølen foreslo å flytte de narkomane til Eidsvolls plass foran Stortinget, slik at problemet ble skikkelig synlig for våre folkevalgte. Det var ikke akkurat populært.

Men problemet skal ikke være synlig lenger. Da ekisterer det liksom ikke. Slik ordnet vi også opp i prostitusjonsmiljøet. Ute av øye - ute av sinn. Når de prostituerte ble for synlige og påtrengende (spesielt overfor stortingsrepresentanter) så ble det til slutt forbudt.

Denne gangen var det heller ikke noe problem med oppfølging av de prostituerte. Det var jo ikke de som skulle rammes, trodde (og mente) våre politikere. Men igjen er det mer ord enn handling. Er det rart at horene forlanger sluttpakke? Mens SU gir oss en leksjon i politisk naivitet eller forakt? Jeg er en smule usikker hva de mente.

Men la oss for all del fortsette vår suksessfulle politikk på rusområdet. 40 års gjentatt "krig" har jo løst problemene. Vi har fulgt en politikk som ble etablert da Karl Evang var helsedirektør. Og da frykt og straff var drivkreftene bak politikken. De samme drivkreftene som i dag. Og hvis du ikke slutter å kjøpe hasj, kan vi jo ta barna fra deg. Når sa vi det til en pol-kunde sist? (Og før dere stormer til tastaturet: Jeg vet at alkohol er en lovlig vare og at hasj er det ikke. Takk)

Mens andre land innser at krigen ikke er mulig å vinne på den måten den føres i dag, fortsetter vi. Portugal avkriminaliserte narkotikabruk i 2000. De angrer ikke. Og resultatene er interessante. I England har man også sett på andre løsninger.

Det er valgår i år og de sterke velgergruppene og regjeringens sponsorer får sine krav oppfylt. Da jeg i et forsøk på å være morsom, kommenterte en twitter-melding om at LO hadde fått oppfylt sine 58 krav, kom det sporenstreks korrigering fra statssekretær Torbjørn Eriksen ved SMK:

@voxpopulinor ikke i mål på ammefri med lønn, ingen tvil om at øvrige 57 løfter til fagbevegelsen er innfridd

Tenk om han hadde sagt det samme om alle løftene til våre narkomane. Men de sitter ikke en gang nederst ved bordet. Der er det ikke plass til dem. De har ingen sterk fagorganisasjon i ryggen som kan diktere sine betingelser til regjeringen. De utgjør ikke noen attraktiv velgergruppe. I den grad de stemmer i det hele tatt. Så derfor kommer det ingen skryteliste fra SMK.

I Norge skal vi fortsette som før. Nulltoleranse. Frykt. Og straff. Det virker jo så bra. Og når det ikke virker så rydder vi bare litt. Og feier problemet under teppet. Og når vi snubler i teppet, flytter vi bare litt på "problemet".

Look to Portugal

Hvorfor er det så vanskelig å få til en debatt om norsk narkotikapolitikk uten å gå i skyttergravene? Hvordan er det mulig å diskutere et stort og vanskelig samfunnsproblem i 2009 med standpunkt fra 1970? Hva skal til for at vi kan tenke nye tanker?

Visste du at Portugal er det landet i Europa som har den mest liberale narkotikapolitikken? Allerede i 2001 avkriminaliserte (er ikke det samme som legalisering, se kildemateriellet) de all form for narkotikabruk. Også tunge stoffer. Og en evaluering som er gjort av Cato Institute viser at dette har vært, surprise, surprise: En suksess.

Ingen av skrekkscenariene slo til. Ikke ble Lisboa en frihavn og turistmagnet for narkomane. Ikke økte narkotikabruken blant de unge.

Og nesten uten unntak er det ingen portugisiske politikere som vil tilbake til tiden før 2001.

Les selv: Drug Decriminalization in Portugal: Lessons for Creating Fair and Successful Drug Policies


Cato Institutes konklusjon er sterk og klar:

The data show that, judged by virtually every metric, the Portuguese decriminalization framework has been a resounding success. Within this success lie self-evident lessons that should guide drug policy debates around the world.

Men jeg frykter at "self-evident lessons" langt fra er nok til å få norske politikere til å fjerne skylappene. Nei, dessverre. Vi skal fortsette med vår "suksessfulle" null-toleranse. Det er ikke uten grunn at vi bruker krigsmetaforer mot narkotika. Men tenk om.....?

Jeg har skrevet om dette tidligere:

40 års feilgrep

Kan spare 140 milliarder på å legalisere narkotika

En som bryr seg

Tok han livsløgnen fra sine kolleger

Helse-Hanssen overrasker positivt

Kan spare 140 milliarder på å legalisere narkotika

En rykende fersk rapport viser at man i Storbrittania kan spare inntil 140 milliarder kroner på å legalisere narkotika. Rapporten som er publisert for noen timer siden viser oppsiktsvekkende resultat basert på kost/nytte-effekt av 4 scenarier.

Rapporten er utarbeidet av Transform en engelsk tenke-tank relatert til en human narkotikapolitikk, med fokus på legalisering.

På bloggen deres, kan du lese mer og laste ned rapporten. Den er verdt et studium.

Den gjengse oppfatning i England er vel ikke så forskjellig fra det den er i Norge og vi kan sitere:

‘The benefits of… [legalisation/regulation] – such as taxation, quality control and a reduction in the pressures on the criminal justice system – are far outweighed by the costs and for this reason, it is one that this Government will not pursue either domestically or internationally.”

Home Office Briefing, 2008

Men nå viser altså nye undersøkelser, det stikk motsatte.

For de av oss som har innsett at 40 års krig mot narkotika ikke har virket, er det interessant å se andre vinklinger enn forbudslinjen. Jeg kan i den sammenheng anbefale en artikkel som stod i Economist 5. mars i år: How to stop the drug war

Rapporten fra Transform har allerede fått oppmerksomhet i media:

The Today Programme: Drug policy "not cost-effective"

Guardian news: Legalisation of drugs could save UK £14bn, says study

Guardian Comment piece by Danny Kushlick: Immunised from scrutiny

Telegraph: Illegal drugs cost the country £16bn a year, says charity Transform

Financial Times: Call to review drugs legalisation

Mirror: Legalise drugs to halve crime

Metro: halve drug deaths by making heroin and cocaine legal

ePolitix: legalising heroin and cocaine could save £10 bn

BBC Mark Easton's Blog: Could we save billions by legalising drugs?

Tok han livsløgnen fra sine kolleger?

En statsråd har tenkt nye tanker. Det gjør man ikke ustraffet i Norge. I alle fall ikke på et område som er så omfattet av moral, synd og skam, som vår narkotikapolitikk. 40 års fiasko. Og reaksjonene uteble ikke. Mange trengte ikke tenke seg om en gang. Refleksjon ødelegger mange politiske debatter.

Jeg har tenkt en del på hvorfor utfallene har vært så sterke og fordømmende. Og kommet til at Bjarne Håkon Hanssen gjorde noe som er uhørt. Han innrømmet politikeres utilstrekkelighet. At det kanskje fantes noen mennesker som ikke kunne hjelpes. Det er verre enn å banne i kirka.

For hvis politikere innrømmer at det er områder de ikke behersker, at de ikke kan styre våre liv i alle sammenhenger, da undergraver man jo selve grunnlaget for mange politikere. I alle fall rødgrønne. Selv om narkomane ikke har førsteprioritet når bevilgninger og tiltak skal gjennomføres, men kommer høyt opp i fest-talene, så kan man aldri, aldri si at man gir opp.

Det var Bjarne Håkons tabbe. Han tenkte høyt at det kanskje er noen av våre medmennesker det ikke finnes behandling for. Kanskje fordi de ikke vil, eller kan. Disse må vi kanskje gi opp, i alle fall for en periode. Og etter å trukket den konklusjonen, viste han en smule medmenneskelighet. Kanskje vi skulle gjøre livet litt lettere for denne gruppen.

Det han i realiteten gjorde, var å ta livsløgnen fra noen politikere. Selv om han bare inviterte til debatt. Han hadde ikke besluttet noe, ingen vedtak, bare kom med et forslag til å tenke høyt. Og for dette forslaget var det faktisk noen som mente at han burde gå av!!

Kanskje Morgenbladet har rett i at det er ordet heroin som er problemet. Dersom han hadde foreslått å gi de narkomane diacetylmorfin, så hadde det kanskje ikke skapt så sterke reaksjoner.

Og dette innslaget på TV2 er ganske avslørende for hvordan politikere egentlig tenker. Når kameraet er slått av. Så neste gang du hører og ser en politiker som tar de narkomane på alvor og sier at vi må lytte til deres erfaringer, så husk dette opptaket:

Helse-Hanssen overrasker positivt

Endelig tenkes det nye tanker om narkotikaproblemet også i regjeringskretser. Nå er Bjarne Håkon Hanssen villig til å vurdere utdeling av heroin til tunge misbrukere. Det er et positivt tiltak som krever en seriøs debatt. Programkomiteen i Venstre har også foreslått dette.

Utspillet til Hanssen kommer like i kjølvannet av at Sveits i en folkeavstemming i går, gikk inn å fortsette heroinutdeling til tungt avhengige. 69% stemte for dette, basert på de positive erfaringer man har. Samtidig var det bare 38% som stemte for legalisering av cannabis.

I Danmark har man også gått inn for forsøk med heroinutdeling. Ikke minst gjorde en artikkel i Berlingske Tidende sterkt inntrykk på de folkevalgte. Historien om Linda, er sterk lesning.

Det er på tide å revurdere en narkotikapolitikk som etter 40 år, ikke fungerer.

Andre som skriver om dette: Liberaleren: Hanssens brannfakkel

En som bryr seg

Vi bør være takknemlig for at det finnes politimenn som Kåre Stølen. Vi kan godt være uenige om virkemidlene. Kanskje var ikke forslaget om å be de narkomane flytte til Stortinget, lurt. Men heldigvis er Kåre Stølen mer opptatt av de narkomanes sak, enn å være taktisk på egne vegne. Det er noe som er reservert våre politikere.

Stølen har i lengre tid vært oppgitt over hvordan vi behandler noen av våre mest utstøtte:

"Narkomane er syke mennesker som ikke bør være i fengsel, men få et tilbud om behandling», sier Kåre Stølen, som har 30 års bakgrunn fra arbeid med narkotikabekjempelse i Norge. Han opplever at politiet i dag er de viktigste sosialarbeiderne i de åpne narkotikamiljøene i Oslo, en rolle politiet verken kan eller skal fylle."

Stølen har ropt på hjelp fra politikere som har toet sine hender og vendt det døve øret til. Vi høster fruktene av en 40 års krig mot narkotika. Et monument over en blind tro på at null-toleranse og straff skal lege syke mennesker. Med få unntak har dette vært applaudert av et samlet Storting i hele perioden.

Derfor valgte Stølen et riktig symbol for sin kritikk. At så "noen snakket sammen" og ringte Oslos politimester for å få satt en stopper for Stølens engasjement, var forutsigbart. Det er ubehagelig nok å lese om resultatene av 40 år med feil medisin. Enda verre ville det være få det i trynet hver dag. Så Stølen måtte stoppes. End of story? Problemet løst? Neppe.

Kåre Stølen har min største respekt i denne saken, respekten for våre folkevalgte er betydelig mindre.

40 års feilgrep

Vi har et samfunnsproblem i Norge som er mer enn 40 år. Narkotika. Det mest "imponerende" med det dette problemet er at vi har hatt samme løsning i disse 40 årene. Nulltoleranse. Denne "løsningen" har ikke gitt oss noen nuller i narkotikapolitikken. Antall brukere har økt. Antall straffedømte har økt. Antall dødsfall har økt. Kostnadene har økt. Man kan kanskje noe uerbødig si at de eneste nullene i nulltoleransen befinner seg på stort....., men nei, den blir vel for billig?

Bakgrunnen for denne bloggposten var en kommentar hos Høyres programkomitè. Den provoserte meg til å hente frem et materiale som jeg har hatt liggende i påvente av at jeg fikk "ånden" over meg. Nå er det litt urettferdig å bare skyte på Høyre. Norsk narkotikapolitikk har i hovedsak vært et konsensusresultat frem til nå. Men Høyres fortsatte mantra om nulltoleranse har forundret meg lenge.

Hvilket annet samfunnsproblem ville vi møtt på samme måte i 40 år? Som når alle kan se at det ikke virker, så gyver vi løs med mer av samme sort. Lukker øynene eller stikker hodet ned i sanden igjen og later som om problemet er løst. Kan det ha en sammenheng med misbrukernes sosiale status?

Vår narkotikapolitiske historie går som sagt vel 40 år tilbake og ble initiert av Helseminister Karl Evang. Evangs tese var at alt vanlig samfunnsliv ville opphøre dersom narkotika ble like utbredt som alkohol. Det har selvsagt vært reformer og tilpasninger underveis, men de grunnleggende pillarer som narkopolitikken er basert på, er de samme: Straff, Frykt og Skam.

Det er denne tradisjonen Høyre fører videre. Dr. polit. Svanaug Fjær, en av de mer fremstående forskerne på norsk narkotikapolitikk, presenterte i 2005 sitt forskningsprosjekt "Kunnskapsbasert? Politikkutforming og kunnskapsleveranser i norsk narkotikapolitikk"

Mange forhold som ligger til grunn for politikken burde i det minste undersøkes nærmere. Politikken har basert seg på viktige forutsetninger, for eksempel at tilbudet øker etterspørselen, at legalisering vil føre til mye større problem enn det vi har, og at straff fungerer avskrekkende.

- En hovedbegrunnelse for å holde på kriminaliseringen av bruk, er å bidra til normdanning i samfunnet, men vi vet ikke om det faktisk gjør det. Politikken har vektlagt at ungdommen er i fare, men graden av fare er vitenskapelig omstridt.

- Vi har lite samlet kunnskap om bruk av straff og sanksjoner i forbindelse med mindre narkotikasaker i Norge i dag, og hvilken betydning det har i livene til ungdommene det angår, sier Svanaug Fjær.

Allerede i 2002 foreslo Strafferettskommisjonen å fjerne straffe-elementet når det gjaldt bruk og besittelse av narkotika. Det samme gjorde en annen høvding innen strafferett, prof. dr. juris Johs Andenæs. Hverken han eller medlemmene av strafferettskommisjonen kan betegnes som samfunnsstyrtende rabulister.

Straffelovkommisjonen mener straff bare bør brukes mot handlinger som kan ha skadevirkninger. Spørsmålet om strafflegging bør blant annet avhenge av hvor stor risiko handlingen normalt vil innebære, og hva slags skade det dreier seg om. På denne bakgrunn foreslås det blant annet å avkriminalisere blasfemi og tigging. Kommisjonen har også vurdert hvor langt man bør gå i å strafflegge handlinger som bare er skadelige for lovbryteren selv, eller for noen som har samtykket i handlingen. Et flertall foreslår å avkriminalisere bruk av narkotika. Et annet flertall vil beholde straffeansvaret for såkalt "aktiv dødshjelp".

Men deres anbefalinger ble ikke fulgt. Det skal fortsatt være Straff, Frykt og Skam.

I 2006 skulle Høyre endevende narkotikapolitikken. De opprettet et narkotika-utvalg.

Høyre ruster nå til kamp mot samfunnsondet narkotika. Erna Solberg har forespurt byrådslederen i Oslo, Erling Lae, om å lede et Høyre-utvalg som skal foreta et dypdykk i norsk narkotikapolitikk og komme ut med konkrete forslag til forbedringer.

- Det er ingen naturlov som tilsier at vi skal ligge på overdosetoppen og sprøytemisbruk i Europa, sier Erling Lae til Aftenposten.

Utvalget skal se alle sider ved narkotika i sammenheng, både forebygging, straffesiden, behandling og rehabilitering. Utvalget vil bli gitt frist til 1. september. Arbeidsutvalget oppnevner i AU-møte førstkommende lørdag 28. januar resten av medlemmene i narkotika-utvalget.

- Narkotikapolitikken har fulgt de samme hovedlinjer i 20 år og den har ikke vært helt vellykket. Vi treffer ikke godt nok med vårt forebyggende arbeid. Jeg vil ikke bestille noen konklusjon fra arbeidsgruppen vår. Den har et fritt mandat, sier Erna Solberg til Aftenposten.

Det eneste beviset på at noen av utvalgsmedlemmene hadde forsøkt å finne nye vinklinger, fant jeg hos Espen Saga fra Kristiansand Høyre:

- Dagens politikk har ført til stadig flere misbrukere og stadig flere overdosedødsfall, sier Saga.

Blant tiltakene han mener Høyre bør gå inn for, er følgende:

Offentlig utlevering av narkotiske stoffer til tunge narkomane

Ikke straff narkomane som er i besittelse av narkotika til eget forbruk

Pålegg kommunene å dele ut gratis sprøyter til narkomane

La det offentlige drive steder der narkomane kan teste at stoffet er rent.

Men Saga innrømmer at alle disse forslagene vil være svært kontroversielle i Høyre.

- Jeg ser det. Men samtidig tror jeg tiden vil jobbe for det jeg foreslår. Vi trenger en ny kurs for at det skal bli færre overdosedødsfall og mindre kriminalitet, sier han.

Jo da, de ble alt for kontroversielle for Høyre. Foran valgkampen i 2007 var det èn ting som gjaldt: Nulltoleranse. Nulltoleranse. Nulltoleranse. Det mistet de i alle falle èn stemme på. Det er heller ingen ting som tyder på at Høyre skal endre politikk. 40 års erfaring med feilgrep er ikke nok. La oss få mer av det samme medisin.

I bloggkommentaren gjør Høyres programsekreteriat et retorisk poeng av å sammenligne alkohol og narkotika. Det viktigste for Høyre er at alkohol er lovlig og narkotika er det ikke. Men kanskje kunnskap om nyere forskning ville hjulpet Høyre til en annen oppfatning. I Lancet ble det i fjor publisert en studie som viste at alkohol og tobakk var mer skadelige stoff enn cannabis og ecstasy.

- Meningen med denne studien er først og fremst å bringe inn en objektiv tilnærming til et ellers brennende tema, sier professor Colin Blakemore fra Medical Research Counsil i London, som også har arbeidet med studien.

Jørg Mørland, professor og divisjonsdirektør for Rettstoksikologi og rusmiddelforskning ved Nasjonalt folkehelseinstitutt:

Dessuten vil alle fagfolk si at alkohol er det rusmiddelet som gir mest skade. Alkohol er det store rusproblemet i Norge, sier Mørland.

- De andre rusmidlene skaper kanskje til sammen et like stort problem som alkohol, fordi det brukes så mye mer alkohol enn andre stoff, sier han.

Alkohol koster det norske samfunnet ca. 18 milliarder (2004-kroner) i følge en undersøkelse utført av Roar Gjelsvik ved Rokkansenteret/UIB. Men alkohol er lovlig. Det er sosialt akseptert og skaper kanskje ikke Frykt, Straff og Skam? Eller?

Kanskje Høyre bør se ut over våre snevre grenser. Til Danmark f. eks. Der har de konservative (ikke uten interne diskusjoner) vært med på å innføre fri heroin til de narkomane. Historien om "Linda" som ble dopet ned av en 71-årig nekrofil for at han skulle tilfredstille sine lyster, fikk samtlige partier med unntak av Enhetspartiet til å snu. De har hentet sine erfaringer fra Sveits, Tyskland og Nederland.

Man trenger ikke dra til København for å finne "Linda". En tur til Plata er mer enn langt nok. Jeg har min daglige vei forbi dette området og ser det uverdige. Hver dag.

Hver vår starter vi en prosess. Først feier vi Oslos gater for vinterens etterlatenskaper. Biler som er i veien flyttes eller taues inn. Litt senere feier vi området rundt Oslo S. Fordi de narkomane blir for synlige. Fordi de er vår "stein i skoen". Fordi de påminner oss om 40 års feilgrep. Noen dager senere er de på plass igjen. Til det samme uverdige livet.

Jeg har to sønner på 16 og 13 år. Selvsagt er jeg redd for at de skal bli avhengig av narkotika, eller alkohol for den saks skyld. Men den frykten er ikke blitt mindre med dagens narkotikapolitikk. En politikk som har spilt fallit.

Jeg har kanskje vært urettferdig mot Høyre i denne bloggposten. De har ikke vært alene. Men det har noe med at på de fleste politiske områder står partiet meg nær. Bare ikke når det gjelder narkotikapolitikk. Jeg har ingen ekspertise på området. Jeg har ikke alle svarene. Jeg bare forstår at når man har mislykkes i 40 år, så er det på tide å prøve en annen politikk. Jeg tror ikke på en full liberalisering av narkotika. Jeg tror bare ikke på å straffe syke mennesker for deres sykdom. Det blir de ikke friskere av.

Jeg vedlegger noen linker for de som vil fordype seg litt mer. Det er så mye mer som kunne vært skrevet, men det får bli en annen gang.

Federal Office of Public Health - Switzerland’s National Drugs Policy
http://www.sirus.no/internett/narkotika/publication/393.html
forskning.no > Heroin på resept
- Narkopolitikk styrt av frykt - bt.no
Lovbrudd, anmeldte
forskning.no > Narkotika og straff
Lenkeliste hos narkoman.net