Yes we can

Jeg er ikke upåvirket av at det kommer en ny president i USA i dag. Selvsagt er det en historisk dag at en mann med Barak Obamas bakgrunn kan virkeliggjøre den amerikanske drømmen. Men når jeg følger den norske medieflommen så lurer jeg på om Jesus har tatt en snarvisitt tilbake. Det kan bli i overkant mye.

Forventningene er så store og motforestillingene så små at dagens program ser omtrent slik ut:

1800-1820: Innsettelseseremoni og tale

1820-1825: USA er ute av Irak

1825-1840: Taliban legger ned våpnene i Afghanistan. Bin Laden overgir seg.

1840-1850: Midt-Østen løst. Hamas og Israel arrangerer fredskonferanse i Den Norske Opera.

1850-1900: Finanskrisen er løst.

Dett var dett. Så kan han begynne å jobbe. Lykke til på ferden.

Oppdatert: Klokken er nå 1940 (norsk tid) og fyren har ikke gjort en dritt. Om man ser bort fra talen. Dette lover ikke bra.

A dream came true

Dette er dagen for alle klisjeene. For de store ord. Men det får så være. Det er en dag som garantert blir et nytt kapitel i historiebøkene. Det var umulig å ikke tenke på det, etter hvert som natten skred frem.

Jeg er i ferd med å bli en "gammel" mann. Det innser jeg når jeg husker Martin Luther Kings " I have a dream". 28. august 1963 var jeg 7 år og jeg forstod på stemningen og de voknes oppførsel, at dette var noe viktig. (Nå ble det vel ikke vist direkte på norsk tv, så den eksakte datoen er noe uklar)



Jeg må innrømme at jeg ble rørt da Barak Obama talte i natt. Det var nok mange som tenkte at drømmen var gått i oppfyllelse. Men at Barak Obama skulle bli USAs 44 president, viser noe av storheten i dette landet. At man nesten uansett bakgrunn og oppvekst, så kan du nå så langt du vil. Klisjeen om den amerikanske drømmen viste seg å være konkret og håndfast.




Jeg synes også George W. Bush bør få litt fortjent ros i denne sammenhengen. Det har utvilsomt hatt betydning at han har valgt 2 svarte som utenriksministre. Det har kanskje bidratt til å la tanken om en svart president, har blitt modnet.

Men i tapets stund, fikk jeg stor respekt for McCains "tapstale". Den var verdig og samlende, med en utstrakt hånd til samarbeide. Det var en flott tale som tjener McCain til ære:




Men når alle de store ordene er brukt og klisjeene har stått lenge nok i kø, så kommer hverdagen. Obama kan ikke gå på vannet og han er heller ingen Messias, selv om det ser slik ut. Det er mye valgflesk som skal fordøyes. Det kan fort bli misnøyens tyranni.

USA-valget - mine tips

Det er litt mer spennende å følge valget i morgen når man har gitt noen forhåndstips. Selv om det ser ut til å gå Obamas vei, så kan ting skje og ingenting er avgjort før valglokalene stenger. Jeg drister jeg meg til følgende "spådom":

Valgmannsstemmer:
Obama: 341
McCain: 197

Senatet:
Dem: 58
Rep: 42

Huset:
Dem: 255
Rep: 180

Guvernører:
Dem: 30
Rep: 20


Hva tror du?

Du kan jo bare kopiere oppsettet mitt, endre tallene og lime det inn i kommentarfeltet. Vinneren vil i tillegg til heder, motta en aldri så liten premie.

Rørlegger Joe

McCain beviste i dag at han ikke har egenskapene som trengs for å bli USAs neste president. Tenke seg til. Invitere en rørlegger til et valgkampmøte og tro at han dukker opp? Det vitner om dårlig dømmekraft.

Rørleggere er, uansett hvilket land de praktiserer i, utstyrt med et gèn som hindrer dem i å komme til avtalt tid. Det vet alle som har forsøkt å avtale tid med en.

Ring sykehjemmet

Bill Maher kommenterer utviklingen i amerikansk politikk på sin infame måte. Spesielt god på McCains stunt i forrige uke. Ring sykehjemmet om noen i din nære krets gjør det samme. Politisk satire bedre enn politikerne klarer selv.

It´s economy stupid

Selvsagt måtte jeg se presidentdebatten. Bindingene til USA er sterke. Både i form av røtter og vennskap. Med en av forfedrene som representant i North-Dakotas senat og gjennom et langt yrkesliv der USA en periode var viktig, har jeg fått gode venner over there. Når man i tillegg er en smule politisk interessert, så blir det bare sånn.

Jeg har heldigvis lite søvnbehov, så noen nattetimer foran CNN går bra. Jeg forsøkte å se mannjevningen med et åpent sinn. Og synes det er vanskelig å kåre en vinner.

En grov oppsummering gir Obama seier på økonomien og McCain på utenrikspolitikken som jo var hovedtemaet. McCain fikk inn treffer på Iran og at Obama ville sette seg ned med Ahmadinejad uten betingelser. McCain en smule mer aggressiv enn Obama som nok bør vurdere en noe mer sluggerstil. Så i mine øyne en tilnærmet uavgjort match. Selv om to meningsmålinger fra CNN og USAToday gir Obama seieren. På bakgrunn av debatten diskvalifiserte ingen av dem seg til presidentvervet.

Da var det verre med det som har skjedd i forkant. McCains håndtering av finanskrisen virket ikke tillitvekkende. Stadige utspill frem og tilbake toppet seg med det helt utrolige stuntet om å utsette kampanjen og debatten. Det så ut som plottet til en actionfilm av verste skuffe. Der helten skulle komme feiende inn i siste liten og redde USAs økonomi og vestens sivilisasjon. Fullstendig patetisk.

Til slutt innså også valgkampstrategene hvilken tabbe det ville være å la Obama stå alene på scenen i Oxford Missisippi og McCain fløy ned. Selv om det ikke var blitt noen deal.

I tillegg kommer det nå stadig flere kritiske kommentarer til valget av Sarah Palin som visepresident. Spesielt fra konservative kommentatorer. Etter å ha sett intervjuene hun gjorde med Katie Couric forstår jeg hva de mener.



og oppfølgeren:



Konservative Kathleen Parker i National Review som tidligere støttet Palin har snudd:

As we’ve seen and heard more from John McCain’s running mate, it is increasingly clear that Palin is a problem. Quick study or not, she doesn’t know enough about economics and foreign policy to make Americans comfortable with a President Palin should conditions warrant her promotion.

og som konkluderer med:

Only Palin can save McCain, her party, and the country she loves. She can bow out for personal reasons, perhaps because she wants to spend more time with her newborn. No one would criticize a mother who puts her family first.

Do it for your country.

Rene ord for pengene. En annen konservativ skribent, Ron Dreher er like kritisk:

Couric's questions are straightforward and responsible. Palin is mediocre, again, regurgitating talking points mechanically, not thinking. Palin's just babbling. She makes George W. Bush sound like Cicero.

Det som skremmer meg er at dersom McCain/Palin blir valgt, er hun ett hjerteslag unna presidentembetet. Etter 2 år i stolen har McCain nådd forventet levealder for menn i USA, så det det er ingen utenkelig tanke. Men den skremmer. Valget av Palin og hans opptreden siste uke, tyder på at McCains dømmekraft ikke er den aller beste.

Og krisen i den amerikanske økonomien opptar folk langt mer enn utenrikssaker. Det kan bli McCains bane. Men det blir ett tett race frem til valget. Selv om Gallups siste meningsmåling i dag viser 8%+ for Obama. Igjen kan det bli èn sak som avgjør:

It's economy, stupid. Historien kan gjenta seg.

5 år i Irak - et lite tilbakeblikk

Det sies at man blir forstandig etter hvert som aldererens erfaringsgrunnlag bidrar til innsikt og kunnskap. Det gjelder ikke alle, noe dette videoklippet med all tydelighet viser. Tenk om.....



Jeg har også hentet frem en 2 år gammel bloggpost jeg skrev om temaet. Mest for å minne meg om hvorfor jeg så sterkt var motstander av USAs invasjon i Irak. Man kan lære noe av historien. Om man vil.

Amerikansk valgkamp - komprimert

Dette er en liten hilsen til den norske journalist-stand. Baserer man seg bare på norske media, kan man få det inntrykket at det er kun to deltagere i den amerikanske presidentvalgkampen. Og de er begge demokrater.

Etter å ha lest svenske Dagens Nyheter på flyet i dag, kan denne irske limericken gi en forenklet og komprimert oversikt over valgkampen.

There once were two cats of Kilkenny'

Each thought there was one cat too many

So they fought and they fit

And they scratched And they bit

Till excepting their nails

And the tips of their tails

Instead of two cats

There weren't any!